Kongen av Paris-Nice - Sykkel
656 Views

Kongen av Paris-Nice

Sean Kellys hegemoni i rittet mot solen.

Mars 08, 2018
Skrevet av:

knutandreas

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Pressesport

Store idrettsbragder blir gjerne litt glemt med tiden. Det er lett å huske de aller, aller største – som Tom Boonens (delte) seiersrekord i Paris-Roubaix eller Peter Sagans historiske trippel i VM.

Sean Kellys utrolige seiersrekke i Paris-Nice lever imidlertid litt mer i skyggene.

Den formidable allrounderen

Iren fra Curraghduff er kanskje en av tidenes beste allround-rytter, med hele 193 profesjonelle seire. På «King Kelly» sin utrolig palmarés finner vi seire i fire av fem monumenter, og alle ble vunnet minst to ganger. Flandern rundt er den eneste av de fem store han aldri maktet å vinne og ble henvist til andreplass ved tre anledninger.

LES OGSÅ: Sean Kelly – hestehandler i klassikerne

Samtidig finner vi også fire poengtrøyer fra Tour de France og fem etappeseire. I Vuelta a España ble det 16 etappeseire, i tillegg til sammenlagtseieren hans i 1989. Den største bragden hans er imidlertid kanskje hans utrolige hegemoni i Paris-Nice.

Fra han vant rittet for første gang i 1982, forsvarte han seieren hvert år til og med 1988, inntil han stod med ufattelige syv seire på rad i det tradisjonsrike, franske etapperittet.

Dominerte på Col d’Èze

Paris-Nice var på mange måter som skapt for Kelly, med sin allsidighet. Han kunne spurte, klatre og var en solid temporytter. Kombinasjonen av prolog, flate etapper, tempoer, kuperte mellometapper og de mer sjeldne, brutale klatreetappene – til blant annet Mont Ventoux (Chalet Reynard) – gjorde Kelly nærmest udødelig.

Totalt tok Kelly 13 etappeseire i det såkalte «rittet mot solen». Bare i den første utgaven han vant, i 1982, tok han fire etappeseire og fulgte opp med tre året etter. I begge utgavene vant han den faste, avsluttende bakketempoen opp Col d’Èze, som skulle bli varemerket hans.

Gjennom årene ble det færre etappeseire på iren, og i 1985-utgaven gikk han hele rittet uten etappeseier, men stakk likevel av med sammenlagtseieren. Det var dog det eneste året hvor han ikke vant minst én etappe.

Col d’Èze ble sentrum for hans triumfer. Den avsluttende bakketempoen ble hans domene, og passet hans tempostyrke og eksplosivitet perfekt. Han dominerte den, og i fem av de syv seirene hans, vant han også denne etappen.

Hans forsering av bakken i 1986, hvor han brukte 19 minutter og 40 sekunder på de 9,6 kilometerne (à 4,7 prosent) på klatringen som skiller byene Nice og Monaco, er fremdeles blant de ti raskeste tidene opp. Bradley Wiggins innehar rekorden, med 19 minutter og 12 sekunder.

Irsk duell

80-tallet var en fantastisk tid for irsk sykkelsport, med Kelly og Stephen Roche blant verdenseliten. Roche var den siste som vant Paris-Nice før Kellys hegemoni, og landsmannen stod også for mange store prestasjoner gjennom sin karriere. I 1987 tok han den umulige Giro/Tour-dobbelen og kronet det hele med i bli verdensmester i Villach, Østerrike.

Roche og Kelly var rivaler, men med en god og vennskapelig tone. Faktisk var det Roches seier i Paris-Nice i 1981, som fikk spurteren Kelly til å vende fokuset mer mot å bli en allrounder. I Paris-Nice i 1987 skulle imidlertid kameratskapet settes på prøve.

De to hadde hatt flere tette dueller i Paris-Nice tidligere, med Roche på andreplass i både 1984 og -85. Foran den siste dagen i ’87 var det Roche som ledet rittet med en relativt behagelig differanse og seiersrekken til Kelly så ut til å skulle ryke.

Den siste dagen bestod av to etapper, med en kort og tøff fellesstartetappe på 104 kilometer fra Mandelieu til Nice, over Col de Vence, mens den sedvanlige bakketempoen opp Col d’Èze skulle avslutte rittet.

På forhånd hadde Kelly gitt lagkameratene ordre om å gjøre rittet hardt, så han kunne gå for etappeseieren. Det var utenkelig å knekke Roche, i hans øyne. På vei opp Col de Vence holder lagkamerat Jean-Luc Vandenbroucke et høy tempo og selv Kelly lider.

Bak hører det plutselig en høy, sivende lyd. «Det er Roche» sier Vandenbroucke. Belgieren trengs ikke få noen ordre og setter automatisk tempoet litt opp, helt i grenseland med sportens uskrevne regler, om å ikke angripe rittets sammenlagtleder.

I Kellys selvbiografi, forsvarer han angrepet.

«Vi hadde satt et høyt tempo fra starten av etappen og lagkameratene mine hadde økt farten på Col de Vence. Hvis vi hadde sittet på hjul og valgt Roches punktering som øyeblikket å angripe, ville det vært over streken.»

I mål var han langt bak og med halvannet minutt opp til Kelly i sammendraget hjalp det ingenting at en forbannet Roche vant klatretempoen med 10 sekunder. Kelly sikret sin sjette Paris-Nice-seier.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.