Giro-legender: 200 km solo

Giro d’Italias lange historie er spekket med store øyeblikk og legendariske etapper. Dog er det noen som huskes bedre enn andre.

Giro d’Italia 1949 starter med noen lange og brutale etapper på Sicilia og i Campania. Fra Palermo til Catania, fra Catania til Messina, fra Villa San Giovanni til Cosenza, og fra Cosenza til Salerno. Fire etapper, intet mindre enn 1030 km. Faktisk var bare seks av de 19 etappene totalt, under 220 km i denne umenneskelige, harde 32. utgaven. Det meste foregikk på ikke-asfalterte veier med Fausto Coppi høyt oppe i sammendraget allerede fra start. Den monstrøse 17. etappen til Pinerolo, 254 kilometer, skulle ikke bare avgjøre denne skjærsilden, men også forsegle hovedaktørens skjebne som en av de mest legendariske rytterne i sykkel-historien.

Fem ruvende fjellpass skulle forseres. Under en regntung himmel på col de la Madeleine, angrep Primo Volpi og Coppi jaktet etter. Gino Bartali hadde punktert, og Coppi var følgelig rasende på Volpis ”uregelmessige” fantestreker. Over den første toppen var Coppi dog alene, og ledet med seks minutter. Bartali forholdt seg rolig, fornøyd med å la rivalen trette seg ut på egenhånd, selv om ledelsen steg til 20 minutter på fjellovergangene Vars og Izoard.

«Coppi var 20 minutter foran på Izoard, men 30 år foran ellers i livet,» sier Philippe Brunel, den franske forfatteren og L’Equipe-journalist. «Med sine spektakulære brudd samlet han hele Italia, i en tid der det italienske folks kollektive identitet befant seg i villrede post-Mussolini. Da Coppi gikk i brudd, var det ingen som så han igjen. Sånn sett ble han mytisk. Bobet brukte hele sin karriere på å prøve å imitere ham. Hvilket han gjorde til en viss grad på Izoard, hvor L’Equipe satte opp to plaketter av de to ved Casse Déserte. Fausto var tross alt en storhet utenfor syklingen også; hans bragder på sykkelen ble symbolsk for selve livet. Ved å velge ”la dama biancha” foran sin kone, utfordret han Italias konvensjoner, og levde sånn sett forut for sin tid.»

På stigningene opp Montgenèvre og Sestriere var han fortsatt forut sine konkurrenter. Coppi ankommer Pinerolo 12 minutter foran Bartali. Et maltraktert felt ruller etter hvert over målstreken, mens etappevinneren for lengst har kommet seg på hotellrommet. Over stolryggen henger maglia rosa-trøya som Coppi skulle beholde helt inn til Milano. Et par måneder senere, med gul trøye i Paris, ble han den første til å vinne Giroen og Touren samme år. Coppi var den største sykkelsporten hadde sett. Pierre Chany, datidens ledende skribent for L’Equipe, husket den 17. etappen slik:

«På col du Madelene så jeg han rykke fra de andre, det var som om han fløy av gårde. Så fulgte jeg han i bil til Barcelonette, der lot vi han sykle videre på egenhånd. Jeg fant en restaurant, bestilte, spiste lunsj, hadde en café avec, en sigarett, spurte om regningen, betalte og gikk videre. Ennå hadde ikke noen andre ryttere passert.»

https://sykkelmagasinet.no/premium/det-store-intervjuet-dag-erik-pedersen/

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia