En knust drøm om topp 30

Bygdø IL og sesongåpningen på Rhodos....

Bygdø IL-rytter Magnus Drivenes dro til sesongåpningen på Rhodos med høye forventninger til ferieøyens UCI-ritt. Men i bagasjen hjem fikk han bare med seg skrubbsår, halsbetennelse og en knust drøm om en topplassering.

Hver sommer drar norske ungdommer flokkvis til greske ferieøyer. Det går i utagerende festing, slåssing og soling. Sommeren før russetiden tjuvstarter russen feiringen med en skikkelig heisatur. De ulike russebussene barker sammen, og i norsk riksmedia kan man lese om ungdomsgjenger som går løs på hverandre på ellers så idylliske reisemål.

Nesten på samme måte var jeg med da Bygdø IL startet sykkelsesongen på Rhodos. I en rekke UCI-ritt skulle vi møte de norske lagene Joker Fuel of Norway, Uno-X Norwegian Development Team og Oslofjord Cycling Team til dyst. Men i stedet for å drikke oss sanseløse og angripe hverandre på partybaren Grabbarna Grus, skulle det sykles til utmattelse – og enda litt til. Det skulle kjempes og kriges – imidlertid med mindre vold og forhåpentligvis renere blod enn russen.

Rhodos’ festuke på sykkel består av endagsrittet Rhodes Grand Prix og etapperittet Tour of Rhodes. Endagsrittet gikk av stabelen søndag 3.mars, mens det påfølgende tredagersrittet gikk fra fredag til søndag helgen etter. I tillegg inviterte den lokale sykkelklubben til gateritt på motorveien midt i mellom UCI-rittene. Med avreise noen dager før Rhodes Grand Prix, og hjemreise litt etter etapperittet, lå altså alt til rett for en flott kickstart på sesongen med verdifull trening og konkurranser.

Andre norske lag til stedet var Joker Fuel of Norway, Uno-X Norwegian Development Team og Oslofjord Cycling Team.

Klasseforskjellen

Jeg kan vel si det først som sist. Det er noe interessant med hvordan grekerne organiserer ting og tang. Det fikk vi oppleve allerede på flyplassen på Rhodos, der sykkelkoffertene til de omlag 40 syklistene som ankom med samme fly, skulle fordeles på ulike biler som skulle til forskjellig hotell. Etter mye om og men, satt vi omsider i en bil på vei til vårt hotell, mens vi så inderlig håpet at syklene hadde overlevd den nokså brutale behandlingen de fikk da lastebilsjåførene viste imponerende Tetris-ferdigheter ved stabling i lastebilene.

Fremme på hotellet blir vi presentert for hierarkiet i mekkekjelleren. Kontinentallagene, og især Uno-X, har okkupert et relativt stort område for mekking, mens de andre konti-lagene har fått tildelte plasser i den lille kjellersalen som er omgjort til mekkebod for anledningen. For oss klubblagene var det bare å prøve og skaffe en så god plass som mulig før det var for sent, og til slutt fant vi et par kvadratmeter vi kunne boltre oss på.

Denne forskjellen på klubb- og konti-lag fortsatte jeg å føle litt på da vi gikk for å forsyne oss i bufféen første kvelden. Hvis vi holder oss til russe-analogien, kan man si at konti-lagene er som «satsebussene» fra Oslo vest og Bærum øst, med uendelige ressurser og matchende jakker. Vi i Bygdø IL derimot, til tross for vår beliggenhet som klubb, følte oss mer som en lavbudsjetts russebil i feil farge. Alle lagene satt i sine respektive lagfritidsklær, mens vi kom så sivilt kledd som overhodet mulig. Det er sjelden jeg har følt meg så lite syklist som ved bufféen der. Kleskoden var joggebukse eller treningsbukse i en nøytral farge, med hettegenser eller treningsjakke med sponsorer på. Men underdogrollen som fulgte med å gå i jeans og genser på måltidene, passet forsåvidt oss Bygdø-ryttere godt. Da var det bare opp til oss og vise på sykkelen, at vi hadde noe å gjøre i det selskapet – et selskap i hvert fall jeg følte at var litt over min klasse.

«Starstruck»

Søndag 3.mars kom, og du verden, for en idrettssøndag vi sto ovenfor. Vasaloppet, VM-femmila, Kuurne-Brussel-Kuurne. Alt dette ble derimot satt i skyggen av klassikeren Rhodes Grand Prix. I hvert fall hadde ikke jeg anledning til å tenke på så mye annet. 190 kilometer, et par seige stigninger, utfordringer med vindutsatte flater langs kysten, men mest sannsynlig en massespurt var det som ventet.

Asbjørn Madsstuen med bursdagshatt, sammen med Jon Breivold og sportsdirektør Henriette Mero.

Sesongens første ritt er alltid litt ekstra nervepirrende, naturlig nok. Men på Rhodos opplevde vi en ekstremt avslappet tilnærming til det å skulle kjøre sykkelritt. I Norgescup må man stille opp tjue minutter før start for å stå i fremre halvdel av feltet når starten går. Da klokken var 10.25 og det var fem minutter til det hele braket løs, var det fortsatt ingen – ingen syklister som hadde stilt seg opp. Da rittet startet, var det lite som minnet om et stresset Norgescup-felt i hektiske rundløyper med dårlig vakthold. Jeg vil tørre å påstå at det er en korrelasjon mellom hvor tidlig folk stiller seg opp til start, og hvor stresset stemning det er i feltet.

Uansett – starten gikk, og det ble selvfølgelig høy fart og støting. På Bygdøs taktikkmøte, ledet av den eminente sportsdirektøren og altmuligkvinnen Henriette Mero, ble vi enige om at vi skulle være offensive. Jeg tok henne på ordet og gikk på mye de første 8-9 minuttene før jeg var helt, helt kokt. Det er sånn det føles å kjøre ritt igjen, husker jeg at jeg tenkte. Etter et av mine flere dårlige bruddforsøk, tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg litt bak i feltet for å få litt hvile.

Bygdø ILs GC-man Asbjørn Madsstuen slo godt i fra seg blant formidabel motstand på Rhodos.

Så ser jeg at Bjørn Tore Hoem (Joker Fuel of Norway) og Anders Skaarseth (Uno-X) går på et angrep, og jeg gjør alt jeg kan for å gå etter. Jeg klarer så vidt å tette luka og føler at jeg er i et slags tremannsbrudd med de to, i min målestokk, stjernene. Jeg rekker å tenke at jeg ikke har vært så starstruck siden jeg tok selfie med Fredrik Kessiakoff på Korsika i 2013, før jeg snur meg og ser at hele feltet har fulgt etter. Helt kokt innfinner jeg med at jeg bare må sette meg på halen og få tilbake kreftene før bakkene kom om noen få mil.

Rittet utvikler seg til å bli brutalt hardt. Jeg var jo litt redd på forhånd for at gutta med matchende joggedresser og profesjonelle mekanikere skulle gi oss relativt selvdrevne og jeanskledde klubbryttere bank, men idet det samlet seg, hadde faktisk Bygdø flere ryttere i feltet enn Joker Fuel of Norway. Faktisk en litt triumferende følelse, selv om Joker-gutta som slet i bakken kom opp til feltet noen minutter senere og gjorde en helt suveren jobb for sine lagkamerater mot slutten. Rittet endte som ventet i massespurt.

Eirik Bruland og mekaniker Daniel Eide nyter en kald Cola og is under den greske solen.

Onsdagen kjørte vi et gateritt på en firefelts motorvei – rett frem og tilbake med to 180-graderssvinger. Etter 56 kilometer med 46 km/t i snitt, var det ikke overraskende Herman Dahl fra Joker som ble stående igjen som vinner. Alle var enige om at det var en god økt, bortsett fra de fire-fem rytterne som veltet på oppløpet. Au.

Drømmen om topp 30

Kvelden før etapperittet var det lagpresentasjon som sto for tur. På med sykkeltøyet, traske ned i sentrum, sette seg i salen og følge med på en ganske så dørgende kjedelig presentasjon av hvert lag. Jeg sier dørgende kjedelig, men alt var ikke kjipt. Hadde vår greske konferansier figurert som sportskommentator på TV, hadde han nok fått en haug med sinte meldinger på uttale av navn. På de fire norske lagene som ble presentert, var det helt umulig å holde latteren inni seg. Det var noen særdeles spenstige varianter som ble presentert.

Da det endelig var Bygdø IL sin tur, hadde vi bestemt at det var jeg som skulle ta meg av snakkingen med vår greske venn på scenen. Dette er noe for Magnus, tenkte mine lagkamerater, og i all ydmykhet, så var jeg helt enig i det. Likevel skulle det svartne totalt.

Bygdø IL-rytter Magnus Drivenes graver dypt under sesongåpningen på Rhodos

Mens vi står der oppe og prøver å flekse lårmusklene for diverse kameraer og for å skremme våre utenlandske konkurrenter, blir navnene ropt opp en og en. Det blir fnising og krøll, og da mitt navn ble ropt opp til slutt, i en slags “Dreivenis, Mågnusch”-variant, tar fnisingen overhånd. Jeg prøver å holde hodet kaldt når jeg får spørsmål om oppholdet og våre forventninger til rittet, men klarer ikke gjennomføre en halv setning før det går galt. Mens jeg prøver å holde latteren inni meg, går stemmen en oktav opp, og jeg stotrer frem på en engelsk så dårlig at man skulle tro jeg var fra Spydeberg og drev med motorsport:

«It is very nice (pause, fnising starter) here. And we expect a lot of fun». Kokrød i ansiktet står jeg der som en idiot, mens lagkameratene og hele salen begynner å le. Hadde det ikke vært for at episoden ble foreviget på Bygdø IL sin instastory, hadde jeg ikke husket noen ting. Det gikk totalt i svart.

Den første etappen ble brutal på flere måter for oss i Bygdø IL. Først og fremst var det et utrolig hardt ritt, og det tok lang tid før det roet seg noenlunde. Med 35 kilometer igjen til mål måtte jeg slippe feltet, og noen kilometer senere møtte jeg et uhyggelig syn.

I veikanten sitter en av mine lagkamerater, Eirik Oskari Halvorsen, og holder seg til kragebeinet. Følgebilen har stoppet, det er medisinsk personell ved Bygdøs mest rutinerte rytter, og det er liten tvil om at kragebeinet er brukket. Jeg må nesten bare sykle videre der jeg befinner meg i ingenmannsland i kampen mot tidslimiten, men det er med en dårlig følelse i kroppen. Tanken på at en god venn og lagkompis må gjennom smerter, gresk helsevesen og mange uker på sidelinjen i tiden som kommer, er ikke særlig god.

Dette la naturligvis en solid demper på stemningen i laget, men det var lite man fikk gjort med det, og det gjaldt å se fremover.

Den andre etappen var nemlig den desidert hardeste på papiret, og jeg skal være såpass ærlig å innrømme at jeg var livredd for det som var foran oss da jeg sto på starten. Dette ytret jeg til Herman Dahl, som sto ved siden av på startstreken. Den sindige og gjennomsterke sørlendingen kom med noen beroligende og hjelpende ord.

«Det kommer til å gå helt fint. Man er ikke bedre enn man er uansett, og hvis du sliter, er du garantert ikke den eneste som er sliten.»

Takk, Herman. Takk.

Med disse ordene i bakhodet gikk vi løs på etappen, og det gikk relativt rolig frem til vi kom til den første bakken. Det var god stemning og praten satt løst i feltet. Kristoffer Skjerping, Uno-X-rytteren jeg intervjuet for procycling.no dagen før etapperittet startet, tok initiativ til et spøkeintervju i feltet der han spurte hva jeg forventet av etappen.

En sjekk av Tinder, Instagram og Facebook gjøres før trening.

«I expect a lot of fun», svarte jeg. Videre gikk praten om den legendariske Bildøybakken på Sotra der jeg tok Strava-KOM’en fra Skjerping for et par år tilbake, bare for at han kom og smadret min tid igjen under forberedelsene til VM i Bergen.

Opp etappens lengste stigning ble jeg naturligvis kjørt av lasset sammen med en haug andre ryttere. Jeg tok ryggen til Jokers Henrik Evensen. Han er vel omlag 35 centimeter høyere enn meg og sikkert 30 kilo tyngre, så det var en trygg rygg, tenkte jeg. Det dannet seg etterhvert en større gruppetto med lite kjørevilje, og den høyreiste Joker-rytteren spør:

«Are you having a lot of fun now?» Helt utslitt som jeg var, svarte jeg bare kontant «No».

I gruppettoen spres ordet om at Asbjørn Madsstuen, Bygdø ILs sterkeste kort, har kommet seg med i en tjuemannsgruppe som har kjørt fra feltet og sannsynligvis holder inn. Ikke lenge etter tar vi igjen et felt som står helt stille, og vi får høre at det er over syv minutter opp til bruddet. Med fire mil flatt igjen til mål, er det ganske lettbeint og avslappet stemning i feltet, og det er mer som en Gran Fondo-tur enn et UCI-ritt. Det passer meg egentlig bra, og man prater og spøker og koser seg i feltet – akkurat som jeg liker.

Målgangen på den andre etappen var en bakke på cirka tre minutter, med noen brattere og noen slakere partier. Litt som i turrittklassikerne Øyern rundt og Askerrunden, to ritt som står mitt hjerte nært. I samtale med Uno-Xs Torstein Træen og Jokers Ludvik Holstad, ymter jeg frempå at det her er faktisk mitt livs sjanse til en topp 30-plassering i et UCI-ritt. Jeg tenker at det er ingen i feltet som bryr seg når vi uansett er så langt bak.

Træen og Holstad er hjelpsomme, de, og sier at de skal ta ansvar for å bringe meg i posisjon før målbakken. Det er jo litt stas, må jeg innrømme. Jeg forbereder meg mentalt på et magadrag til mål, drikker og spiser godt, og tenker at jeg endelig skal få vise bakkespurten min – en bakkespurt som er helt grei på turrittnivå, men uvisst hvordan klarer seg på UCI 2.2-nivå.

Jeg bringes frem, som lovet, først av Holstad, før Træen tar ansvar på den siste kilometeren før bakken. Jeg skjønner fort at jeg ikke er den eneste som har tenkt til å prøve meg i kampen om en 21.plass, et drøyt kvarter bak vinneren, og det blir faktisk litt kamp om posisjonene.

I 90-graderssvingen inn i målbakken går det derimot galt. Jeg er på hjulet til en ung brite som sklir på noe grus på «innern», og jeg klarer ikke å unngå å kjøre i ham. Han og jeg blir sittende i svingen med litt skrubbsår, mens hele feltet triller forbi og ler hånlig av oss. Tenk å tryne når man ligger 15 minutter bak, liksom. Jeg ser til og med egne lagkamerater flire helt til de ser at det er jeg som ligger der.

Fra fjell til sjø er landskapet på Rhodos variert og utfordrende.

Der lagpresentasjonsflausen var pinlig på en litt søt og sjarmerende måte, var dette pinlig på et helt annet plan. I målområdet, på bufféen og på start av neste etappe må jeg forklare til folk at det ikke var min skyld og at jeg ikke kunne noe for det. «But, but, it’s not only, only.»

DNF og røntgenbilder

Asbjørn, our main GC rider som vi liker å kalle ham, kjørte sterkt i front, men fikk det tøft mot lagene som satt der med flere kort. Til slutt kom han på 17.plass på etappen, men han fikk i det minste best tid på Strava opp den hardeste bakken. Etter sisteetappen var det også plasseringen han fikk i sammendraget. Solid innsats. Kudos!

Sisteetappen har jeg egentlig ikke mye å skrive om. Det er rett og slett fordi jeg ga meg ganske så med en gang. Etter 30 kilometer og dagens første stigning var jeg av, og helt kokt snudde jeg bare og syklet tilbake på hotellet og la meg ved bassenget og så Paris-Nice. Kall meg gjerne lat, men turistlivet fristet mer enn å sykle alene bakerst i feltet i over 15 mil i tøft terreng, for så å ikke klare tidslimiten. Den siste etappen ble vunnet av Herman Dahl. Vel fortjent etter de beroliggende ordene før start på den andre etappen. Chapeau!

Her burde egentlig historien om mitt Rhodos-opphold sluttet. Dessverre gjør det ikke det. I motsetning til mange andre lag, som fløy hjem mandagen etter rittet, skulle ikke vi fly før tirsdagen. Dermed tok vi en aldri så liten kort langtur i finværet dagen derpå.

Alt var fryd og gammen, men i løpet av et uoppmerksomt sekund fra min side, snudde det. Mens jeg ser meg bakover, kjører jeg inn i bakhjulet til lagkompis Jonas i over 50 km/t, og før jeg vet ord av det, deiser jeg i asfalten. De tre andre som ligger på mitt hjul er sjanseløse, og vi ligger der og vrir oss i smerte. En ting er den fysiske smerten det faktisk er å skli langs tørr asfalt kun iført sykkeltrøye, sykkelbukse og hjelm. Noe annet er å ligge og vite at du har dratt med deg og skadet dine gode venner.

I løpet av et par kaotiske minutter kommer vi frem til at det heldigvis ikke er noen bruddskader å snakke om, men det er mye blod, sår og ødelagt utstyr. Etter litt språkforviklinger og mye om og men, ankommer ambulansen, og tar med seg Kristian og meg til sykehuset. Kristian må sy, og jeg har en god del sår, men føler meg relativt oppegående.

På sykehuset spør de om navnet vårt, og de noterer ned etter beste evne, men er ikke halvparten så gode til å stave navn riktig som baristaene hos Starbucks. Mens vi sitter og venter, hører vi høylydt jamring fra flere av sykesengene bak forhengene. Det er sånn passe ubehagelig. Vi får sydd Kristian, tatt noen røntgenbilder, konstatert at det ikke er noe brudd, og sendes hjem. Mens vi venter på bilen som skal hente oss, kommer det derimot en gresk lege løpende og henter oss inn igjen. Han peker på meg, og sier:

«You! You have to come with us. We take CT.»

Jeg skjønner lite, men følger etter. Kristian er spørrende, og får svar:

«A part of his hip is broken.»

Mer får vi ikke vite, og vi blir plassert på et iskaldt venterom, fortsatt iført godt opprevet sykkeltøy. Jeg merker at jeg blir lett stresset, og kjenner etter i hofta. Ja, jo, det gjør jo veldig vondt. Kanskje det faktisk er brudd? I en time venter vi før jeg går inn til legene igjen for å spørre hva som skjer. Da får jeg utdelt noen papirer på gresk, og får beskjed om å følge etter en familie på tre som også skal på CT-scan. Med et mulig brudd i hofta må jeg altså holde følge i lange og mange sykehusganger, haltende etter en barnefamilie som i hvert fall ikke har tenkt til å vente.

Om det var kaldt på venterommet, var det i hvert fall som Svalbard inne på CT-scannen. Det er typisk om jeg blir syk nå, husker jeg å tenke. Jeg blir sendt tilbake til legene, og går distansen som føles som flere kilometer, og der ser de litt rart på meg, litt som om du ikke skjønner hvorfor jeg er der. Jeg ser spørrende tilbake, før de sier:

«You are fine. Everything’s fine. Nothing broken. Keep doing whatever you doing.»

Det var jo tross alt gode nyheter. Da var det bare å grue seg til en dårlig natts søvn med diverse vondter og væskede sår.

Om natten våkner jeg, naturligvis. Ikke av at jeg har vondt i hele kroppen. Nei, nå har jeg også pådratt meg en forkjølelse og har vondt i halsen. Litt som om jeg skulle ha sunget russesanger for full hals i en russebuss med anlegg til mangfoldige hundretusener.

Som om ikke forutsetningene for hjemreisen var ille nok likevel.

Jaja… Jeg er nok ikke den eneste nordmannen som har reist hjem fra en gresk party-øy med skrubbsår, røntgenbilder og sår hals.

KATEGORIER
Aktuelt

RELATERTE INNLEGG