En humpete omstart i Bulgaria

Korona-karantene, Baby-Giroen og "OL-uttak" med det italienske terrenglandslaget....

Sesongen er endelig i gang igjen! Det hele brakte løs med en serie ritt satt opp med det ene formålet at både konkurransen og smittevernet skulle være på høyest mulig nivå.

Disse rittene befant seg i hovedsak på og rundt Formel 1-banen i Imola. Dette var noe jeg helt klart så frem til, som den Formel 1-fanatikeren jeg etterhvert har blitt.

I tillegg til landeveisrittene, var det også bane- og terrengritt. Det var sistnevnte som skulle stikke kjepper i hjulene for drømmen min om å svi gummi på en ekte Formel 1-bane. Alle lagene måtte ha ryttere på banen og i terrenget i tillegg til på landeveien. En liten uke før jeg etter planen skulle sykle 25 ganger rundt Autodromo Enzo e Dino Ferrari, dukket det opp en mulighet til å stille i to terrengritt også. Jeg tenkte som så at det kunne jo være artig. Lite tenkte jeg på at sportsdirektøren tok med av laget for landeveisrittene, så jeg kunne forberede meg fullt og helt på min første opptreden i terrenget på 4-5 år.

Dette høres kanskje ut som en bagatell fordi jeg tidligere har skrevet at rittene kommer som perler på en snor her nede. Vel, det er ikke faktum. Hvertfall ikke med tanke på historien jeg nå skal fortelle. Samme dagen som jeg sa ja til å være med på terrenggalskapen, fikk jeg også beskjed om at jeg skulle til Bulgaria og sykle et av de første UCI-rittene siden omstarten, In the footsteps of the Romans. Da var det med andre ord bare å komme seg helskinnet gjennom to terrengritt mot det italienske landslaget som i teorien skulle kjørt OL i disse tider, samt resten av Italias terrengelite. Jeg kom meg helskinnet gjennom og så mye mer er det ikke å si.

Vi landet i Bulgaria til nyheten om at alle reisende fra Bulgaria til Italia må i 14 dagers karantene. Flott. Supert. Ingen ritt de to første ukene etter at vi kommer tilbake til Italia. Og det i samme perioden som laget til BabyGiroen skal tas ut. Strålende.

Nå måtte jeg virkelig prestere i mine to første landeveisritt siden Tour of Rhodes i starten av mars. Jeg syns selv jeg gjorde en god opptreden på den første etappen, som stort sett var en eneste lang støtecup. Den eneste gruppen jeg ikke kom av gårde i, var så klart den som holdt inn til mål, men la gå. Den neste dagen var langt mer kontrollert og vi satt stort sett bare og ventet på spurten. Jeg bremset derimot for mye på den siste kilometeren og mistet for mange plasser.

Uken etter besto for min del av en treningsøkt på morgenen og deretter kjøre rundt fra langesone til langesone i en sliten van under Tour of Bulgaria. Ikke veldig stas når jeg gjerne skulle syklet det selv, men kult å se hvor bra laget syklet, med 3. plass og ungdomstrøye på første etappe, samt 5. plass sammenlagt og 3. plass i lagkonkurransen.

Nå ligger jeg i sengen min, fire dager inne i karantenen, og ser at jeg så langt hadde fått kjørt mer ritt om jeg var i Norge enn jeg får gjort her. Men nå kommer faktisk rittene og spennende ting er like om hjørnet, så jeg håper setebeltet er festet og sitter stramt og fint over midjen.

KATEGORIER
AktueltBlogg

RELATERTE INNLEGG