Blogg: Veien fra tårer til jubel i Ladies Tour - Sykkel
1497 Views

Blogg: Veien fra tårer til jubel i Ladies Tour

God sesong: Emilie Moberg kan se tilbake på en historisk sesong, men skulle gjerne vært foruten uhellene under Ladies Tour of Norway. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagsinet

Oktober 31, 2015
Skrevet av:

sykkel

Emilie Moberg skriver i Team Hitec Products´ første blogginnlegg om skuffelsen som etter hvert ble til etterlengtet glede på hjemmebane i Ladies Tour of Norway.


 

Landeveissesongen 2015 er et avsluttet kapittel. Sykkelåret er evaluert og jeg ser tilbake på en god sesong på Hitec Products og landslaget. Det har vært mange høydepunkter og et av de beste denne sesongen var «Ladies Tour of Norway». Det er det eneste UCI-rittet for kvinner i Norge og det går tilfeldigvis i min hjemby, Halden. Før sesongen skrev jeg en stor ring rundt dette rittet i kalenderen, for her skulle jeg prikke inn toppformen og prestere mitt beste foran byen min. Jeg husket fra i fjor hvor spesielt det var å sykle ritt i min egen by sammen med store stjerner som Marianne Vos, Lisa Brennauer og Emma Johansson. I år ville jeg ta et steg opp og være med å kjempe om de beste plasseringene. Å være hjemmefavoritten gir meg ekstra motivasjon, men det er også utfordringer med det og hvordan takler man dette forventningspresset på en god måte?

Ladies Tour of Norway er et etapperitt som går over tre dager. I mange år har de norske herresyklistene hatt flere UCI-ritt i Norge og i fjor fikk vi endelig et kvinnelig, norsk UCI-ritt på kalenderen også. I år bestod rittet det av et gateritt i Halden sentrum fredag og to fellesstarter som gikk på begge sider av norsk/svensk riksgrense, men med målgang i Halden begge dager. Rittet betyr mye for oss norske kvinnesyklister, men spesielt for meg i og med at det er min egen far, Roy Moberg, som er initiativtaker og rittdirektør. Jeg har virkelig fått et innblikk i hvor mye jobb det er å arrangere et UCI-ritt for damer. Mange spør om det er jeg som designer løypene, men det gjør jeg faktisk ikke. Eller, joda, jeg skal innrømme at jeg har kommet med noen forslag til fine spurtoppløp. Noen fordeler skal man jo ha på hjemmebane.

Med mine UCI-seiere denne sommeren og en tredjeplass i et verdenscupritt kun to uker før Ladies Tour of Norway startet, så var forventingene skyhøye. Jeg visste at jeg var i god form og hadde en ekte tro på gode resultater denne helgen. Den indre dialogen med meg selv var positiv. Jeg var godt kjent med løypene og hadde kjørt spesifikke hardøkter i traseene ukene før. Min egen lille pre-camp ble gjort hjemme på pikerommet med en ganske stresset familie i hus. Hele gjengen jobbet 24/7 for at rittet skulle bli en suksess. Farfar stilte til og med opp på en gammel Corvette-moped for at jeg skulle få en pace-økt dagen før rittet. Det var ingenting å si på forberedelsene.

IMG_8599
Hjelp fra farfar: Her er jeg på trening med farfar som sjåfør på mopeden. Foto: Privat

Det ble selvfølgelig mye snakk om rittet i forkant, om hva mine egne og lagets ambisjoner var. Halden er en liten by og de som leser lokalavisa hadde fått med seg resultatene mine. Alle som var interessert håpet at den lokale deltakeren skulle lykkes. De gledet seg til å se norske syklister og verdenseliten kappsykle i byens gater. Jeg gledet meg til å vise frem byen til verdens beste syklister. For hele verdenseliten, minus to lag, var faktisk på plass i lille Halden. Hele havna var fylt opp med lagbiler og campere. Jeg møtte konkurrenter på de gamle, vante treningsveiene mine på økten før start. Det var gøy å ha lagvenninnene mine og støtteapparatet i Hitec Products i min egen by. Jeg følte meg litt som en vert samtidig som jeg var deltaker. Jeg ville vise frem byen på best mulig måte og håpet at rittet skulle bli en suksess for alle, både for deltagere, publikum og arrangør. For min egen del som syklist, sånn helt egoistisk, så ville rittet være en suksess kun om jeg klarte en podiumplassering.

På startstreken fredag kveld var det god stemning. Det var mange som hadde møtt opp og heldigvis var værgudene med oss; det var et upåklagelig sommervær. Jeg var jeg veldig klar, men nervøs. Jeg likte løypen, men visste at jeg måtte komme meg i det riktige bruddet for å få til et godt resultat. Vi stilte med fire norske jenter fra Hitec Products; Thea, Miriam, Vita og meg.

Rittet ble knallhardt som forventet med mye støting og et fire-rytters brudd ble etablert uten noen fra oss. Da jeg skulle gjøre et forsøk på å støte meg opp skjer det noe rart. Bakhjulet mitt faller ut av rammen. Jeg setter det inn igjen og får stå over en runde, men løpet er over. En skuffende start på helgen. Jeg får noen trøstende ord etter målgang fra venner og familie. Det er ikke spesielt moro å bli intervjuet når man ikke presterer, men det må man finne seg i. Det var spesielt mye trøkk siden jeg syklet på hjemmebane og det var mer norsk media tilstede enn normalt. I intervjuene fokuserer jeg på at uhell kan skje og at det kommer flere sjanser i løpet av helgen. Inni meg tenker jeg at dette ikke var godt nok, men graver meg ikke ned etter et uhell og jeg vet at jeg har mer å komme med.

Lørdagen var det start i Strømstad og avslutning i Halden med tre lokale runder før målgang. På veien til Norge kjørte vi over tre harde bakker og det var mye aktivitet. Det var mange ulike bruddsammensetninger i front og heldigvis hadde jeg gode hjelperyttere som dekket det meste. Hvis det var 30 forsøk, så var Charlotte Becker i 28 av dem. Jeg hadde fått beskjed av DS Karl Lima at jeg var fri og kunne spare krefter til avslutningen. Det betyr mye for meg at sjefen gir meg tillit og bygger opp et lag rundt meg på hjemmebane. Etter 50 km ble det endelige bruddet satt da Megan Guarnier og Amanda Spratt kjørte avgårde. Jeg satt i feltet bak bruddet og var fornøyd med å være der.

Over den siste bakken før vi kjørte ned til Halden kjente jeg at det var noe galt med sykkelen min og så skjer det samme som dagen før. Hjulet falt ut av rammen og det stopper helt opp. Jeg hadde sjekket den koblingen sikkert ti ganger og skjønner ingenting. Jeg setter hjulet på igjen, kjører meg opp til gruppen, men så skjer det igjen på første lokale runde i Halden. Jeg må bytte hjulet og ser feltet forsvinne for godt. Det var ikke spesielt gøy å sykle de tre rundene helt alene bak tetgruppen da så mange folk i Halden hadde møtt frem. Eller, det var jo rørende å se alle som heiet meg frem til tross for uhellet, men jeg ville så gjerne vise for meg selv og for dem hva jeg var god for denne dagen. For å vise at hvor takknemlig jeg er for støtten vinker jeg langs hele oppløpet.

Etter målgang prøver jeg å holde masken, men klarer det ikke helt. Det kommer noen tårer og heldigvis har jeg lagvenninner som kommer med en klem og noen støttende ord. Når man stiller til start med så høye forventninger er det vanskeligere å takle nederlaget. Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Dag to med uhell og negative tanker begynner å snike seg på. Skulle hele helgen bli en fiasko for min egen del? Journalister spør hva som skjedde og igjen må jeg forklare hvorfor jeg ikke presterte. Jeg liker ikke når andre syns synd på meg og det var en del av dem denne ettermiddagen. «Stakkars deg som er så uheldig. Også på hjemmebane da». Jeg forsøkte å riste det av meg, rettet blikket på morgendagen og fokuserte på det som var positivt: den fysiske formen var jo der, jeg hadde lagvenninner som støttet meg og det var en sjanse igjen! Mekanikerne på laget holdt på med sykkelen og testet hjul hele natten for å finne ut hva som var feil før den siste etappen.

Søndagen stod jeg revansjesugen på startstreken, på selveste Svinesundbroa. Mekanikerne har gjort en strålende jobb og sykkelen fungerer perfekt. Hode og kropp er også på topp. Jeg kjører offensivt og vant den spektakulære grensespurten på Svinesundbrua foran Emma Johansson. Jeg sitter med i tetgruppen på de harde, lokale rundene i Halden og får god hjelp av lagvenninnene mine i avslutningen. Det var igjen mange som hadde møtt opp og heia-ropene, inkludert speakers entusiastiske røst, hjalp meg til å bite meg fast. Hjemmebanefordelen er ikke oppskrytt. Det er bitte litt enklere å gi det aller siste, og litt mer, når hele kroppen skriker av syre. Det var en teknisk finale, noe jeg liker godt, og spurter inn rett bak Shelly Olds og Anna van der Breggen. Det var utrolig jevnt om tredjeplassen mellom Emma og meg. Da speaker roper opp at Moberg ble nummer tre, så var det mildt sagt god stemning i Halden sine gater. Jeg må innrømme at sjelden har en tredjeplass smakt så godt. Jeg innfridde målsetningen min, jeg fikk en kul norsk-svensk-trøye på podiet og det lokale publikumet var fornøyd. Det at ei lokal jente skulle opp på podiet gjorde at flere ble igjen til premieseremonien, og det var gøy for både vinnerne og arrangøren. De utenlandske syklistene var strålende fornøyd med organiseringen av rittet og Halden, eller generelt Norge, var «amazing». Jeg kjente jeg var stolt av Halden som hadde laget i stand en så bra sykkelfest. Kjente og ukjente syntes det hadde vært gøy å se på Ladies Tour of Norway og håpet at arrangementet var kommet for å bli. De var imponert over hvor fort damene syklet og hvor gøy det var å se kvinnesykling. For de fleste var første gang de hadde sett damesykling live. Det beviser hvor viktig et slikt ritt er for å vekke interessen for sporten og hvor stor betydning mediedekning har.

Ladies Tour of Norway er også viktig for norsk damesykling. Team Hitec Products har betydd mye for min utvikling som syklist nettopp fordi laget har gitt meg internasjonal matching. Ladies Tour Norway gir norske ryttere en sjanse til å smake på nivået der ute blant verdens beste syklister og det er en gulrot for unge talenter å jobbe mot. Det er som nevnt en god mulighet til å vise oss frem på hjemmebane og for både folket og norsk media en anledning til å se hva internasjonal kvinnesykling er. Jeg har merket økt interesse fra media i år og mer mediedekning er med på å bygge opp kvinnesporten i landet. Det er også viktig for norsk damesykling rent økonomisk. Sponsorer vil ha reklame i media og uten tv-sendte ritt stiller vi svakere på sponsormarkedet. I år ble alle rittene i Ladies Tour sendt på live-stream og oppsummeringer ble sendt på TV 2. Interessen øker og jeg håper flere ritt for damer vil komme på tv-skjermen fremover. En stor takk til arrangøren og forbund som har gitt oss et norsk, kvinnelig internasjonalt ritt i høy klasse!

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.