Baroudeur på bygdeveier

Grusveier, storslåtte daler og pittoreske fjorder – bli med til eventyrlige Osterøy....

Grusveier, storslåtte daler og pittoreske fjorder – bli med til eventyrlige Osterøy.

«Jeg sykler for å hvile og for å trette meg selv ut; jeg sykler for å gjøre meg selv godt og gjøre meg selv vondt». Et av syklingens store paradoks. Et som har holdt den franske forfatteren Paul Fournel forundret i tiår.

I sin essaysamling Besoin de vélo (Behov for sykkelen) postulerte Fournel denne motsetningsfylte grunnsetnin- gen – og med det, bevisst eller ei, fanget han trolig kvintessensen av den syklisten vi alle ønsker å være på et eller annet tidspunkt i vår utvikling: Baroudeuren.

En baroudeur, ifølge Fournel, er feltets kriger, den fryktløse opportunisten, den som forpurrer ro og orden, eventyreren som går alene, den som i et uventet grep tar luven av alle andre i feltet, stort eller lite.

Ikke alltid godt likt og ofte til irritasjon, en baroudeur kan angripe hvor som helst; i en kneik, i et svingete utforkjøring eller ved en hver anledning feltet slakker litt av, ofte inne på siste kilometeren foran nesen på en slukøret spurter.

Med instinkter som dette i hans natur, blir det også vanskelig å de nere egenskapene til en baroudeur. Verken en klatrer eller en spurter, ikke tempospesialist eller klassiker-rytter – men snarere en hybrid av alle disse smeltet sammen. Kapabel til det meste, bruker baroudeuren sin kløkt til å komme i forkant, overraske og vite hvor han kan gjemme seg bak en sving.

Baroudeuren er ikke spesialist på noe; foruten å trette seg selv ut, gjøre seg selv vondt, og derigjennom innkassere overskudd og godfølelse. Det er i alle fall et resonnement som uforklarlig nok opptar tankeprosessen min på vei opp en superbratt og svingete grusvei. Kossdalsvingene, og de eventyrlige veiene omkring, er nemlig et typisk baroudeur-terreng.

På Osterøy, hvor denne turistattraksjonen befinner seg, virker dessuten designet for en baroudeur-type. Her nnes grusveier, stigninger, svingete utforkjøringer, lange daler med falsk ate, smale veier klistret ut mot fjordkanten og mørklagte tunneler med kjølig vann dryppende i hodet. Alle steder yndet for å forsvinne ut i intet.

Typer som Thomas De Gendt, Jens Voigt, Thomas Voeckler eller Alessandro De Marchi hadde trolig elsket å ha Osterøy som fast treningsgrunn. I seige bakker, den ene seigere enn den forrige, kan de gampe på tunge gir i timesvis; angripe ned spiralformede utforkjøringer; forsere stadig skiftende typer terreng og bygge styrke der de trives best: bortenfor allfarvei.

I Mjøsvågen gjør man akkurat det. Sving av hovedveien retning Kossdalsvingnene, inn på en smal, tidvis overgrodd grusvei. Før skiftet i underdekke inntreffer, og innkjøringen til stigningen begynner, må jo være øyeblikket til å angripe, kjøre alene, skaffe seg et forsprang.

«Det riktige øyeblikket å angripe, for meg, var som regel alltid!» sa Jens Voigt, den tyske bruddspesialisten. «Da jeg i starten av karrieren som regel alltid var på ettårskontrakt, og måtte bevise meg overfor lagsjefene hele tiden. Å stikke i brudd var måten jeg kunne vise meg frem.»

Voigt var for mange den ideelle brud- dkongen, en baroudeur par excellence, en av feltets harde slitere. Hans hengivne fans sto bak hyllesten jensvoigtfacts.com, en nettsiden som publiserte egenkomponerte Jens Voigt-fakta, av typen «Some people wear Superman pajamas. Superman has Chuck Norris pajamas. Chuck Norris has Jens Voigt pajamas».

Den såkalte Chapattes lov truet på sett og vis baroudeurens eksistens. Regelen som tilsier at feltet har kontroll på bruddet med en mil per minutt, oppkalt etter dens opp nner, eks-proff og TV-journalist Robert Chapatte, gjorde faktisk sitt for at typer som Sylvain Chavanel – det vil si mye styrke, ikke fullt så mye taktisk teft – ble analoge ryttere i en digital virkelighet.

Fôret av nyvinninger innenfor teknologi, moderne treningsmetoder, jevnere konkurransenivå blir tendensen i WorldTouren klar: Stadig flere ritt blir avgjort i samlet spurt. I Tour de France virker lagene å foretrekke en anonym 15.plass sammenlagt, enn å gamble på etappeseire i form av heftige bruddforsøk. Er baroudeurens tid forbi? I så fall trist, mente Groupama-FDJ- sjef Marc Madiot.

«Kommer man til Tour de France uten lyst til å forsøke seg, kan man like gjerne gi opp og skaffe seg jobb på fabrikken,» sa den fargerike og sta franskmannen.

For Jens Voigt ble den første bruddseieren altavgjørende. Etappeseieren i Touren i 2001 ble en dramatisk vending i hans karriere.

«Det endret alt. Lønna gikk opp, lederne så hva jeg var god for, jeg fikk større tillit, og ikke minst selvtillit. Det var også viktig for meg personlig. Ja, jeg var profesjonell, men jeg hadde jo også familie og måtte skaffe mat på bordet. For meg var bruddet eneste muligheten til å vinne.»

Dette er et utdrag fra en reportasje i Sykkelmagasinet 2020-3.
KATEGORIER
Aktuelt

RELATERTE INNLEGG