Andre har kanskje hatt mer talent, men få har hatt like mye tæl som Jostein Wilmann.
Det var med et langt, svevende skihopp en dag utenfor skolen på Viggja, at Jostein Wilmann skjønte det var idrettsmann han skulle bli. Ikke bonde eller gartner, eller laksefisker som sin far. Uredd satte han utfor, spratt høyt med armene ut som en albatross og landet mykt, til stor applaus fra guttegjengen som flokket seg rundt den improviserte snøkonstruksjonen.
Hoppet var neppe til 20 i stil, men mestringsfølelsen var makeløs til noe annet den vesle odelsgutten hadde prøvd før. Flere år og mange mestringer senere, gjør han et nytt skjebnesvangert svalestup, et som ender med kneblende smerte, kokende adrenalin og blodspurt utover en steinbro like før målgang i Saint-Etienne.
Det er 19. etappe i Tour de France og Wilmann ligger an til en fremskutt plassering i sammendraget. Derfor var det bare naturlig at noe skulle gå galt. For i tragedien om Jostein Wilmann var suksess og kalamitet alltid en udelelig kombinasjon. Hans fire år i proffsirkuset (1980-1983) slingrer i dag i Wilmanns hukommelse som en pikaresk fortelling om store triumfer, ulykksalige velt og forspilte sjanser.
Dype bølgedaler og høye topper skulle bli normen for mannen som alltid var et offer for sin egen, lunefulle skjebne. Enten det var på landeveien, der asfalten stemplet han titt og ofte, eller i privatlivet, der både eierskap av gård og omsorgsrett på barn ble tatt fra ham på et tidspunkt i livet. Følte han en forbannelse hengende over seg?
– Noen ganger virket det kanskje slik, sier trønderen i dag.
Men Wilmann kom alltid tilbake. Mannen som gikk gjennom brennende skoger i bar overkropp, ble kalt «Der Wikinger» av sine lagkamerater og aldri sto av ritt uten at begge «fotan var brekt», ble notorisk for sin krigerske innstilling.
– Jeg nektet å gi opp, uansett hvor gale det var. Og hadde jeg hatt talentet til Geir Digerud for eksempel, hadde jeg nok vunnet Tour de France flere ganger, sier han med typisk, trøndersk bravado.
Foto: Erik Berglund / Aftenposten
Det hele startet faktisk også med en krasj. Som treåring debuterte Jostein på sin mors sykkel, og ferden endte i et uønsket møte med låvedøra.
Dog var det fotball, skøyter og turer i skog og mark som fengslet Wilmann i ungdomsårene. Vet dere om andre eks-proffer som har samlet på fugleegg?
Men da han tilfeldigvis innhentet selveste Arve Haugen i en bakke på sin første skikkelige sykkeltur, innså han sitt talent med tohjulingen mellom beina. Haugen var en av de beste syklistene i Norge på den tiden, samt en meget habil skøyteløper. Med flust av gode tips fra sitt nye forbilde, meldte han seg straks inn i TVK, Trondhjem Velociped Klub.
Angrep, angrep, angrep
Som troll ut av eske inntar Jostein Wilmann norgestoppen. Først som trøndersk mester i 1972, deretter som vinner av Grenserittet i Stjørdal. Begge ritt vant han med halsbrekkende solobrudd.
Året etter ble han nummer tre i Telemark Rundt, ett av de store etapperittene der norgeseliten stilte mannsterke.Podieplassen ble sikret til tross for at bakhjulet eksploderte på siste etappe. Hendelsen kostet han halvminuttet, men Wilmann holdt likevel storheter som Magne Orre og Thorleif Andresen bak seg i sammendraget.
I 1974 vinner han hele greia, noe han skulle gjøre to ganger til før han ble proff.
En av hans første opptredener utenlandsk endte også med et uhell, eller det som skulle bli typisk Wilmann-flaks. Gutten som krasjet i låvedøra har nå blitt 20 år gammel, og ligger som nummer sju sammenlagt i England Rundt, også kalt «Milk Race». Den plasseringen hadde nok vært enda bedre, hadde det ikke vært for at han med betegnende wilmannsk fortredelighet overså en løypeanvisning og fortsatte bortover en smal grusveis langt inn i skogen.
Men Wilmann ble stadig bedre. Et utall vettløse soloangrep ga han i hvertfall bedre kjørstyrke, om enn ikke mange triumfer. Under Stein Johnsons formynderskap, Knut Knudsens gamle trenermentor, ble treningen mer strukturert.
Wilmann og Hans Petter Ødegaard i 1979
I 1975 får han en stor opptur med 2.plass i det tyske amatørrittet Rheinland-Pfalz-Rundfahrt, bare slått av Thorleif Andresen, den tredobbelte OL-deltakeren som egentlig var god nok til å bli proff, men som takket nei til både franske BIC og italienske Jolly Ceramica, der Wilmanns medfylking Knudsen hadde tatt steget ut.
Wilmann skjønte lite av Andresens nøling. Målet måtte jo være å bli proff. Da han omsider selv vant Rheinland-rittet i 1979, var han også et godt stykke på vei. Men karrieren til den humørsyke trønderen kunne endt allerede i 1976, da han ble utelatt fra troppen til OL i Montréal.
Takket nei til Merckx
Wilmann fikk den dårlige nyheten formidlet gjennom nyhetene på TV og var rasende, fortvilet og beseiret – alt på en gang. Nå ville han legge opp og sykkelen sto uberørt inne på låven i 14 dager, før innbittheten og sinnet begynte å ulme. Wilmanns varemerke var jo at han alltid kom tilbake.
Denne gang gjorde han comeback med tredjeplass i Slovakia Rundt, men heller ikke denne gang uten elendigheter. Toppresultatet ble heldigvis reddet av den russiske tempomesteren Alex Goussiatnikov, som lånte bort sin egen sykkel da Wilmanns ble stjålet fra gymsalen der rytterne sov.
77-sesongen ble også en suksess. Etter overgangen fra TVK til Rye, hjulpet av et sterk mannskap, triumferte han i Telemark Rundt, en utgave som så flust av gode belgiere, nederlendere og tyskere. Seieren hang høyt, og som bevis mottok han profftilbud fra Fiat, Eddy Merckx’ lag.
– Tilbudet var for dårlig, sa Wilmann – som ikke orket tanken på hjelperrollen for den aldrende, belgiske legenden.
Wilmann under Tour de Suisse i 1980
1978 ble derfor enda ett år tilbrakt i amatørenes rekker. Dog et meget godt ett.
Han vant Telemark Rundt for tredje og siste gang, mens det store målet var Østerrike Rundt. Oppladningen til rittet ble imidlertid ikke helt ideell, da han nervøs og søvnløs trakk ut i gården bakom skolen der lagene bodde, presenterte seg for noen lokale jenter, som han ble med hjem. Tre timer søvn var alt han fikk før prologen rullet i gang dagen etter. Men før etappe 4 våknet han skikkelig.
På vei opp giganten Großglockner la Wilmann grunnlaget for sammenlagtseieren. Midtveis på den 20 km lange stigningen går han solo. Plutselig hører han «Heia Norge!». Det er jo Oddvar Brå, ute på treningsleir. Men blendet av skikongens tilstedeværelse, glemmer han å ta imot jakka fra den norske laglederen. Iskald og rådvill når han den snødekkete og forblåste toppen, hvor han heldigvis får snakket til seg en stor, blå boblejakke og et par sorte, motorsykkelhansker.
Stiv som en pinne i utforkjøringen ble han innhentet av en østerriker, men etter å ha kastet jakka var han ustoppelig. Wilmann vant på pur viljestyrke. Syk ble han jo selvfølgelig. Med lungebetennelse og feber var han så omtåket og desorientert, at han utelukkende syklet etter lyden fra høytalerbilen på de neste etappene. Men seier ble det.
Reddet av operasangerinne
Seieren sørget for at tilbudene strømmet inn. Dog ikke det riktige tilbudet. En profftilværelse på heltid var det eneste Wilmann hadde sett for seg. I 1979 bestemte han seg derfor for å satse alt på Tour de l’Avenir, ungdommens Tour de France.
Der gikk imidlertid lite som planlagt og oppkjøringen var som en reise under Damoklessverd. Først med en stygg velt i «The Milk Race», der han brakk tommelen og fikk en dyp flenge over kneet.
– Kuttet var så dypt at hele langfingeren fikk plass.
Wilmann fullførte til tross, og fulgte like gjerne opp med et 120 km langt solobrudd dagen etter. Flenger i beina sydde han som regel igjen på egenhånd.
Men så kom det virkelige hinderet. Etter VM, der Wilmann tok bronse på lagtempoen med Digerud, Morten Sæther og Hans-Petter Ødegård, kom beskjeden fra forbundet: Kassa var tom. NCF hadde ikke penger til å sende lag til Tour de l’Avenir og Wilmann så proffdrømmen forsvinne som dugg for solen.
– Jeg var så bestemt på å dra, derfor laget jeg til et helvetes spetakkel for forbundet i media, forteller Wilmann om hendelsen i ettertid.
Wilmanns spetakkel ga resultat. En gammel operasangerinne fra Oslo, Gudrun Bøllemose, så saken i avisen og ringte forbundet sporenstreks.
– Hun var opprørt fordi vi ikke fikk reise. Derfor donerte hun 25,000 kroner. Sånne ting glemmer man aldri. Det ble en viktig hendelse i karrieren min, sier Wilmann – som med reiseutgiftene dekket dro til Frankrike og ble nummer tre sammenlagt, eneste vest-europeer blant seks beste.
Wilmann (th) med Peter Winnen på Alpe d’Huez i 1981
Etter banketten i Divonne-les-Bains blir han konfrontert av Jean de Gribaldy. En meritert sportsdirektør, med klengenavnet le Vicomte (visegreven), som i sin tid oppdaget Sean Kelly, Joaquim Agostinho og Éric Caritoux. Nå signerer han 27 år gamle Jostein Wilmann til Puc Sem, et fransk lag bygget opp rundt tyskeren Didi Thurau og portugiseren Agostinho, og ledet av den tyske eks-proffen Rudi Altig.
Blodsporet over Tourmalet
Wilmann fikk en god start på debut-Touren. Selv om det verket i den brekte tommelen fra «The Milk Race», var han offensiv og ikke langt bak i sammendraget. Men for rytteren som ofte spøkte med at «13» var hans foretrukne startnummer, lå ulykken aldri langt foran på veien. 13. etappe til Luchon ble en klassisk Wilmann-miks av uhell og suksess viet sammen.
– Det var like før vi skulle begynne på Tourmalet. I langesonen ramler spanjolen Vicente Belda foran meg. Vi hektet og jeg fikk hånda inn mellom bakgaffelen og bakhjulet hans, og hang der i 10-15 meter, sier Wilmann om hendelsen som fikk adrenalinet til å pumpe og blodet til å sprute.
Over Tourmalet, Aspin og Peyresourde lå et spor av blod etter trønderen som fortsatte ufortrødent videre. Tre ganger byttet han sykkel og bruddet i håndleddet gjorde at han bare kunne bruke for-bremsen. Likevel var han sjettemann over målstreken.
Wilmann ligger som tolvtemann sammenlagt etter siste etappe i Alpene, en monsterdag der feltet gikk over Colombière, Aravis, Champlaurent, Barioz og til slutt målgang på Prapoutel.
Men på 19. etappe inn til Saint-Etienne går det altså galt i siste utforkjøring. Nederst i bakken, der veien pekte videre over en steinbro, klemmer han for hardt på for-bremsen. Bakhjulet fortsatte rett frem, mens forhjulet slo seg på tvers. I 70 km/t stuper Wilmann kollbøtte over sykkelen og gjør nok et flott svalestup, denne gang uten en myk landing i snøen, men med ryggen først inn i en av broens pongtonger.
Smertens vei til Paris
Lammet av smerte hyler han ut i fortvilelse. I målområdet forkynner speakerlegende Daniel Mangeas om det alvorlige uhellet og at nordmannen er fraktet til sykehus.
Men så kom han likevel, hjulpet av to lagkamerater, hengende over styret som en melsekk. Ansiktet er malt med smerte og dryppende av blod. Altig var klar for å bestille Wilmanns flybillett hjem, da han kom opp på hotellrommet om kvelden og så trønderen stå på kne inntil senga, med armer og hodet på sengeteppet mens tårene dryppet ned fra ansiktet. Smertene i ryggen brant som ild.
– Du har gjort en bra innsats, men det er best du drar hjem i morgen, sa Altig.
– Hvorfor skal jeg hjem, repliserte Wilmann, fortsatt med hodet dypt gravd nedi senga, nå med en ispose på ryggen.
Den anstrengte posituren holdt han «hele natten gjennom», uten et eneste minutt søvn. Likevel er han på startstreken dagen etter, en kort tempo på 34 km, med ispose festet på ryggen. Wilmann kom helt inn til Paris på en sterk 14. plass og fighter-viljen gikk ikke ubemerket hen.
– Jeg hadde fire, fem gode tilbud. Renault ville ha meg og jeg skrev under på en kontrakt dagen før Vest-Tyskland Rundt. Men der ble det tydelig at Bernard Hinault ikke var interessert i å ha meg som lagkamerat. Gjennom hele rittet kjørte han mot meg. Da jeg var i brudd og kunne vinne rittet, organiserte han bak og kjørte meg inn. Derfor rev jeg opp kontrakten og dro hjem i sinne. På togstasjonen ble jeg ropt opp og bedt om å møte hos Renault-fabrikken. De ringte også hjem til moren min for å finne ut hvor jeg var.
Wilmann sammen med Hinault og de andre favorittene på Col d’Aubisque.
Helvete i Nord
Wilmann ble i stedet lokket av Walter Godefroot til belgiske Capri Sonne på en toårsavtale. 1981-touren ble imidlertid ingen suksess. På etappe sju til Nantes går han og sju andre ryttere ned i en velt, da en liten jente løper ut i veibanen.
– Godefroot fortalte meg fra følgebilen at jeg hadde vært inne i ambulansen i mange minutter. Mens jeg lå der med alt mulig apparater koblet på kroppen hadde jeg ropt: «Ich muss weiter, ich muss weiter». Så legene trodde jeg var bevisst igjen. Det var bare en mil igjen da jeg våknet til skikkelig. Omtrent tre mil av den etappen jeg husker ingenting av.
Wilmann fortsatte med intense hodesmerter. Tre dager etter velten, på etappe til Roubaix, skulle rytterne over de fryktede steinene fra vårens hardeste klassiker. I sin egen stille turtur gikk det tidvis i svart for trønderen. Veien var ikke synlig mens de andre syklistene bare ruset forbi som spøkelsesaktige skygger, uten ansikter, uten at han kunne kjenne dem igjen.
– Sett i ettertid var det kanskje ikke så lurt å kjøre videre. Brosteinsetappen var jævlig ubehagelig.
Slutt på Jeux Plane
1982 startet meget bra med seier Tour de Romandie og Setmana Catalana, samt femteplass i Tour du Suisse. L’Equipe plukket han ut som en av favorittene til Touren og Wilmann følte seg sikkert på at uflakskvoten var brukt opp. Sjette etappe til Lille viste imidlertid det stikk motsatte.
– Dette var dagen som ødela alt. Jeg hadde tre punkteringer, to på brosteinen og én like før mål. Jeg havna bak i bilkøen og støvet tok rotta på meg, sier Wilmann – som fikk samme tid som etappevinneren, men med halsen full av støv pådro han seg en betennelse som ikke ville slippe taket.
På toppen av Col du Jeux Plane i Alpene må Wilmann bryte sitt andre etapperitt i karrieren. Feberen holdt kroppen hans i jerngrep og synet var i bestefall tåkete.
– Jeg turte ikke fortsette nedover til mål. Jeg var redd for å svime av. Det var så vidt jeg klarte å se skikkelig. Jeg skulle vinne Touren og laget hadde store forventninger. Legen sa jeg manglet motivasjon og ga meg amfetamin, uten at det hjalp noe som helst.
Wilmann snakket aldri ned sine egne sjanser, som regel var det bare en naturkatastrofe som skulle frata han en seier. Til tross for både opp- og nedturer, lever han et harmonisk liv i dag, med drifting av sykkelbutikk og arbeid på gården, der det hele startet. Med 250 mål dyrket mark og 70 km lang sykkeltur til jobb har den 62 år gamle Viggjabonden fortsatt mye å gjøre. Men stadig tenker han på Touren i ’82 – og det som kunne blitt.
– Det er noe jeg aldri kommer over. Jeg skulle kanskje tatt et par år til som proff. Men jeg måtte jo hjem til gården.
