februar 2022 - Page 2 of 2 - Sykkel

Podcast: Kan en nordmann vinne en Grand Tour?

(Sykkelmagasinet): Svenske Gösta Petterson vant Giro d’Italia i 1971. Bjarne Riis utnyttet sjansen da Lance Armstrong var uaktuell i 1996, og gikk helt til topps i Tour de France.

I en langt mer friskmeldt utgave av internasjonal sykkelsport i dag, var det både inspirerende og gledelig å se Tour de France-debutant Jonas Vingegaard ta sats og lande fjellstøtt med andreplass i sammendraget bak Tadej Pogacar i fjor sommer.

Mye vil som kjent ha mer, og det uunngåelige ønsket vil være at vi i framtida får fram en norsk rytter som kan være med å kjempe helt dere oppe i treukersrittene.

I femte episode av Gruppo Compatto, en podcast fra Sykkelmagasinet, har vi invitert sportsdirektør Stig Kristiansen fra Uno-X-systemet for å ta en grundig diskusjon om veien dit.

Delaktig i to l’Avenir-triumfer

Kan vi få fram tidenes første, norske Grand Tour-vinner? Er det en rytter som allerede er å finne i dagens hovedfelt, eller må vi vente i uoverskuelig framtid?

Vil rytteren stige i gradene via Uno-X-systemet, eller går veien via utviklingslaget hos andre WorldTour-systemer?

(Sjekk ut podcasten her – artikkelen fortsetter under bildet)

Kristiansen har vært med på mange oppturer, og noen nedturer, som landslagssjef i fem år – og i kraft av å være directeur sportif i Uno-X fra 2018.

To av de siste tre sesongene har Norge stukket av med sammenlagtseieren i Tour de l’Avenir. Etapperittet pågår over ni dager og kalles gjerne «Ungdommens Tour de France». Selv om en del store syklister har vunnet der tidligere, gir det ingen garanti for noe som helst i det som trolig er blant verdens mest krevende utholdenhetsidretter.

I selskap med Bernal og Pogacar

Med Kristiansen i følgebilen bak vant Tobias Foss en overlegen seier i 2019, i sitt fjerde forsøk. I 2021 ebbet det ut i en nervepirrende sekundstrid mellom Carlos Rodriguez (Spania) og Tobias Halland Johannesen. Til slutt skilte det kun syv sekunder – i nordmannens favør.

– To seirer på to muligheter de siste tre årene i l’Avenir; hva slag slutninger kan vi trekke ut av det på vegne av norsk sykkelsport?

– Det betyr, når man ser de siste ti vinnerne av rittet, at her er det muligheter. Det betyr ikke at vi vinner, selv om veldig mange av de ti har satt sitt preg på Grand Tours de siste årene. Det betyr at her har vi ryttere, vi har ryttere bak dem som egner seg til det her og det betyr at det har blitt gjort en jobb over tid som bærer frukter, sier Stig Kristiansen i podcasten.

Nye generasjoner på vei opp

Norge har ikke sterke tradisjoner fra GrandTours-sammendraget tidligere. Knut Knudsen ble nummer 15 i Giro d’Italia i 1980. Totalt vant han seks etappeseirer, og bar den rosa ledertrøya ved tre anledninger. Nærmest sammenlagtseieren var han i 1979, men endte da opp med å bryte rittet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utover det er det Jostein Wilmann (14.-plass i både Giro d’Italia, 1980), Janus Kuum (14.-plass i vueltaen, 1989) og Dag Erik Pedersen (10.-plass i Giro d’Italia, 1984) som har vært nærmest.

Inntil nylig.

De siste sesongene har både Carl Fredrik Hagen (8.-plass i vueltaen, 2019) og Odd Christian Eiking (11.-plass i vueltaen og sju dager i ledertrøya, 2021) overrasket positivt. Også Tobias Foss har tatt store steg etter overgangen fra Uno-X til Jumbo-Visma.

– Det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport

Til våren sykler han Giro d’Italia med delt kapteinsansvar med Tom Dumoulin, og skal se om det er mulig å forbedre 9.-plassen fra fjoråret.

I podcasten blir blant annet Foss, Johannes Staune-Mittet og Tobias Halland Johannesen trukket fram som potensielle Grand Tour-vinnere.

Kristiansen er opplagt den som følger Halland Johannesen-brødrene tettest i hverdagen, og leverer følgende kraftsalve:

– Her jeg står nå er det lett å si Tobias Halland Johannesen. Der er man litt farget av hva man jobber i og hvem man ser mest, og slike ting. Men per nå er totalpakka det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport.

Du finner alle episodene av podcasten Gruppo Compatto her! Husk at du kan abonnere via Spotify, så får du hver enkelt episode sendt rett til mobilen din!

Arctic Race inntar Trøndelag

(Sykkelmagsinet.no): Artic Race of Norway starter opp i Mo i Rana den 14. august, og avsluttes tre konkurransedager senere i Trondheim. Det er første gang at etapperittet inntar Trøndelag.

Åpningsetappen er 185 kilometer lang og byr på to passeringer av Korgfjellet. Mo i Rana hadde åpningen av 2. etappe tilbake i 2016, da Sandnessjøen var målby. Den gang dukket Korgfjellet opp tidlig på etappen – mens fjellet, 643 meter over havet, ble beseiret av Gianni Moscon på dag tre.

I 2021 er både start og mål lagt til Mo i Rana. Etappen avsluttes med to runder á 10,5 kilometer i bygatene til slutt. Passasjen til mål er en falsk flate, noe som gjør den potensielle gevinsten stor for litt «punchy» spurtere som klarer å holde seg i feltet helt inn.

1. etappe: Mo i Rana-Mo i Rana, 185 kilometer.

Etappe to tar rytterne videre sørover i Nordland. Starten på den 155 kilometer lange etappen er lagt til Mosjøen. Fram til årets utgave var dette så langt sør Arctic Race of Norway hadde strukket seg (også det i 2016) – men denne gangen skal feltet til Brønnøysund, ikke langt fra grensa til Trøndelag.

Det dreier seg om en flat løype som er lagt innover i landet. En spurter á la Kristoffer Halvorsen vil ha store ambisjoner på en dag som denne.

ETAPPE 2: Mosjøen-Brønnøysund, 155 kilometer.

Dag tre vil trolig sette sammendraget. Starten går i Namsos (Trøndelag!) og passerer gjennom både Steinkjer og Levanger på vei mot toppen av Skallstuggu (480 meter over havet). Totalt 180 kilometer. Den siste stigningen er 3,7 kilometer lang, og kommer i trappetrinn. Snittet er på seks prosent, og på det verste stiger den 13 prosent.

Dronningetappen i rittet er småkupert og byr på en tøff avslutning.

– Det er en veldig fin motbakkeavslutning. Første del av etappen er småkupert, og vil gjøre at rytterne inntar bakken slitne. Jeg tror likevel ikke avstanden blir veldig stor foran den siste bakken. Sammendraget vil trolig ikke bli konkludert før den siste etappen, sier teknisk direktør for Arctic Race of Norway, Yannick Talabardon.

ETAPPE 3: Namsos-Skallstuggu (Levanger), 180 km.

Siste etappe er lagt til Trondheim sentrum. Her er det ingen ringere enn Atle Kvålsvoll, Thor Hushovds tidligere trener, som kommet med innspill til rutedesignet. Innledningsvis skal rytterne på en lang runde innom blant annet Byneset, Børsa, Melhus og Klæbu – før feltet setter kurs tilbake inn mot sentrum.

Etappen avsluttes med fire runder á 8 kilometer i sentrum av byen. Feltet tar seg over Nidelva via Gamle bybro, og fortsetter ferden videre opp mot Tyholt.

Klatringen er 1,4 kilometer lang og byr på passasjer á 8 prosent. Dersom det holder seg relativt kompakt i sammendraget på de første tre etappene, er det godt mulig at ledertrøya kommer til å skifte eier her. Det er duket for en dramatisk og publikumsvennlig avslutning i Trondheims gater:

– Denne svært åpne løypa vil gi muligheter for alle typer ryttere, og løpet vil garantert ikke være avgjort før finalen i Trondheim, sier rittambassadør Thor Hushovd.

ETAPPE 4: Trondheim-Trondheim, 160 kilometer.

 

Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 4

Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Continue reading «Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 4»

Grand Tour-dobbel etter to krevende sesonger: – Jeg vet jeg takler det

Under en helt vanlig treningstur i mars i fjor, på vei rundt Gjersjøen i hjemkommunen Oppegård, hang plutselig eksistensen til Carl Fredrik Hagen i en tynn tråd.

I et intervju med NRK i etterkant gjorde Hagen det klart at han ikke bare fryktet for karrieren etter den voldsomme krasjen og påfølgende stup over autovernet, men:

– Det var mer at jeg var redd for mitt eget liv da jeg krasjet.

Intervjuet ble gitt før det ble klart at skulderskaden, i armen han først trodde var avrevet, krevde en omfattende operasjon. I dragsuget forsvant både Giro d’Italia og OL i Tokyo, to digre, personlige mål – fokus forsvant instinktivt over mot noe enda viktigere:

– Jeg har hele tiden prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Det har verken vært en dans på roser eller superenkelt å finne full motivasjon hver eneste dag – det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg har også prøvd å tenke litt langsiktig. På den ene siden drømmer jeg om å komme tilbake på sykkelen og prestere. Ha det litt gøy og kjøre finaler igjen. Den andre delen av det er at jeg skal ha et liv etter sykkelkarrieren og. Da ønsker jeg å kunne gå på ski, klatre, kjøre randonee, løpe og være aktiv mange år i etterkant. For å få til alt dette, trenger jeg å ha en skulder som fungerer. Selv om jeg ikke har prøvd å klatre ennå, er det mye av dette jeg kan gjøre allerede, sier han til Sykkelmagasinet.

To tøffe sesonger

30-åringen fikk et solid gjennombrudd som førsteårsproff i Lotto Soudal med 8.-plass i La Vuelta i etterkant av nok en brutal virkelighetssjekk: Polen rundt der lagkamerat Björg Lambrecht måtte bøte med livet etter velt.

Gruppo Compatto Podcast: Hvem blir Norges første Grand Tour-vinner?

De to siste sesongene har vært kronglete. I 2020 torpederte den globale pandemien et gryteklart opplegg som opprinnelig skulle ta han til både Giro d’Italia og La Vuelta med støtte rundt seg.

Han syklet giroen det året, men hadde mye trøbbel med magen underveis. Pandemien flyttet også OL i Tokyo – et annet stort mål – ett år fram i tid.

2021 åpnet som vanlig med opptredener i Faun Ardèche og La Drôme Classic i slutten av februar, før treningsulykken holdt ham utenfor konkurranse helt fram til Tyskland rundt i august.

– Et viktig spørsmål er: All denne motgangen, hvor mye har det satt deg tilbake rent fysisk?

– Ser man på kapasiteten min og treningsdataene mine, selv om det kan være litt forskjell på hva man gjør på trening og i ritt, så kan man sammenlikne økter jeg har gjort i år, mot de i fjor, og se at jeg har betydelig høyere wattverdi nå. Jeg tror enkelte tenker at jeg har «tatt ferie» i denne perioden, men jeg hadde ikke en eneste ferieuke i 2021. Den som var satt opp som det, tilbrakte jeg på samling med Israel-Premier Tech. Jeg har trent hver eneste dag, hver eneste uke – for å få skulderen på rett kjøl. Kapasiteten min har blitt vedlikeholdt og forbedret, men jeg trenger litt ritt for å få fart på beina. Slik har det imidlertid alltid vært. Jeg har aldri vært noen vårstjerne. Jeg pleier å være på mitt beste i april-mai, både som rytter på kontinentalnivå og i Lotto Soudal, påpeker han.

To Grand Tours tilbake på planen

Det er heller ikke små planer han har lagt opp foran «comeback-sesongen» sin. På sesongopplegget er Giro d’Italia blinket ut som hovedmålet.

I mai ankommer han støvellandet med mål om levere en god sammenlagtprestasjon. Han stopper imidlertid ikke der.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

INGEN FERIETUR: Carl Fredrik Hagen har jobbet knallhardt for å komme seg tilbake på sykkelsetet. Her er han avbildet under lagsamling i Israel med nye lagkamerater i 2021-sesongen. FOTO: Israel-Premier Tech.

Som tilbake i 2019 er målet nemlig å fullføre to Grand Tours før sesongen er omme.

– Jeg vet at jeg takler to Grand Tours. Hvis jeg fortsetter i den retningen jeg har holdt gjennom hele vinteren, og slipper unna sykdom: Så er det null problem.

– Hvilke ritt er det snakk om, og hva slags rolle ser du for deg å få?

– I giroen blir det en fri rolle. Utgangspunktet er at jeg kjører for sammendraget. Jeg regner med Giacomo Nizzolo skal spurte og at det blir et opptrekkstog rundt ham. I tillegg vil det være et par ryttere rundt meg som går bra i bakker og kan hjelpe meg med posisjoneringen. Mest sannsynlig skal jeg ikke til Tour de France, men det er ikke 100 prosent bestemt. Jeg tror det er mest aktuelt at jeg er med i vueltaen, og en støtterolle rundt Michael Woods. Jeg håper at det åpner seg en mulighet for meg på enkeltetapper.

Wilmann best i TDF-sammenheng

Etter at Norge var en lilleputtnasjon i Grand Tour-sammenheng i flere tiår, har det begynt å løsne takket være Hagen, Tobias Foss, Odd Christian Eiking – og etter hvert kommer Andreas Leknessund og brødreparet Tobias og Anders Halland Johannessen.

Fremdeles står 14.-plassen til Jostein Wilmann fra Tour de France igjen som vår beste sammenlagtplassering.

At utøvere kombinerer to Grand Tours i løpet av samme sesong, er likevel ikke så uvanlig. I norsk sammenheng er det mer uvanlig at man benytter seg av treukersrittet for å kjempe om en plassering i sammendraget.

Man må likevel helt tilbake til slutten av 70-tallet for å finne rytteren som kanskje mest minner i kraft av ambisjoner og gjennomføringsevne for det Carl Fredrik Hagen skal prøve seg på nå.

Knut Knudsen prøvde seg på den vanskelige Giro d’Italia-Tour de France-kombinasjonen ved tre anledninger. Dog var det italienske rittet hovedfokus gjennom karrieren. Trønderen debuterte i Giro d’Italia i 1975 ved å kjøre seg inn i rosa ledertrøye etter angrep på de siste kilometerne. I 1976 startet han touren med mål om å fullføre.

Avsluttet Bianchi-eventyret med et smell

I 1979 var han med og kjempet om ledertrøya i giroen, men drømmen om rosa brast på etappe 16 av rittet – med overkommelig avstand opp til sammenlagtleder Giuseppe Saronni, ble han sendt i bakken av en følgebil på ville veier.

Gull fra arkivet: Les dette flotte intervjuet med Knut Knudsen!

Fra vannbærer til Maestro

I Tour de France samme år var etappeseier det store målet. Da lagkaptein Johan De Muynck veltet ut av rittet, åpnet det seg likevel muligheter i sammendraget. Drømmen om etappeseier ble knust av Bernard Hinault og åtte sekunder på den individuelle tempoetappen i Brüssel, mens «Lokomotivet fra Levanger» til slutt endte på en respektabel 27.-plass etter fullført tour.

Giro d’Italia var opplagt rittet som fikk mest fokus. I karriens siste GrandTour-opptreden vant han tre etappeseirer i jakten på La Maglia Rosa. Bianchi-rytteren var ikke alene om å briljere. Lagkamerat Tommy Prim manglet 38 sekunder på å slå Giovanni Battaglin sammenlagt.

Dag Otto Lauritzen, Atle Kvålsvoll, Lars Kristian Johnsen, Jaanus Kuum, Gabriel Rasch, Edvald Boasson-Hagen og Vegard Stake Laengen er andre ryttere med to Grand Tours i beltet.

Det gjelder selvsagt også Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd som på midten av 2000-tallet tok med seg Giro d’Italia som ledd i Tour de France-forberedelsene. I 2007 sto Hushovd av den 12.-etappen, da giroen praktisk nok gjorde et krumspring inn til franske Briançon. Arvesen fullførte rittet som hjelper for Andy Schleck, og stakk av med etappeseier på den 8. dagen etter å ha spurtslått Paolo Bettini i Fiorano Modense. Målby var samme sted Knut Knudsen tok sin første etappeseier tilbake i 1975 – noe som gjorde at to blide nordmenn møttes på podiet den dagen.

Anvendelige Stake Laengen

En annen rytter som har testet ut å sykle to Grand Tours i sesongen, er Vegard Stake Laengen.

Som IAM Cycling-rytter i 2016 slo han til med tredjeplass på den individuelle tempoen i Chianti-distriktet under Giro d’Italia. I forkant gjorde han unna fullt brosteinsprogram med blant annet Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem og Flandern rundt, før turen gikk innom Ardenner-trippelen.

På høsten syklet han La Vuelta og ble femtemann på en småkupert etappe i Baskerland, etter at hans kommende lagkamerat Valerio Conti vant.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ANVENDELIG SOM FÅ: Her er Vegard Stake Laengen i brudd under Tour de France. FOTO: ASO, Pauline Ballet

To år senere var han tilbake i giroen, men da i en litt annen rolle. Stake Laengen ble dyrket som en hjelper i bratt terreng i entouraget rundt Fabio Aru. Det sendte ham blant annet til sesongoppkjøring ved Teide på Tenerife i månedsskiftet januar/februar.

Algarve, Katalonia og Tour of the Alps ble deretter veien inn til treukersrittet for den svært anvendelige nordmannen.

Den sesongen ble det nok en opptreden i La Vuelta, nok en gang som støtte for Aru i fjellene.

– Fikk fantastisk respons

For Carl Fredrik Hagens del klør det nå skikkelig i bein og lår for å komme i gang med den nye sesongen:

– Det jeg gleder meg til er å innta ritt med en offensiv innstilling. Jeg skal ta muligheten hvis den dukker opp, og jeg skal ikke være redd for å gå på en smell, sier han.

– Din egenmotivasjon for å gyve løs med to Grand Tours i comebacket, hvordan vil du beskrive den?

– Jeg vet jo at jeg kan kjøre én Grand Tour i løpet av sesongen, samtidig er det man som kjører to. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre det mens jeg fremdeles er aktiv. Det er noe med å ha det på CV’en sin. Jeg har lyst til å finne ut hvordan kroppen responderer på det og hva som er mulig for meg å oppnå i Grand Tours. Hvis man sammenlikner det med belgiske endagsritt er Grand Tours som en helt annen verden, en annen idrett. Jeg har sansen for etapperitt, og du finner ikke noe mer ekstremt enn treukersrittene. Det er hard påkjenning over lang tid som gjelder. Man kan føle seg helt elendig i starten, og så begynner plutselig tingene å falle mer på plass. Jeg husker jeg fikk vanvittig god respons fra kroppen den siste uka av La Vuelta, og den følelsen har jeg lyst til å kopiere. Jeg kan ikke gjøre annet enn prøve det en gang til for å se hvordan det føles, avslutter han.

Andre nordmenn som har syklet mer enn én Grand Tour i løpet av en sesong:

Giro-Tour-dobbel:
Knut Knutsen ’75, ’76 & ’79
Dag Otto Lauritzen ’88 & ’89
Atle Kvålsvoll ’91
Kurt Asle Arvesen ’07
Thor Hushovd ’07

Tour-Vuelta-dobbel:
Jaanus Kuum ’89
Dag Otto Lauritzen ’93 & ’94
Thor Hushovd ’05, ’06 & ’10
Edvald Boasson-Hagen ’13 & ’19

Giro-vuelta-dobbel:
Lars Kristian Johnsen ’96
Vegard Stake Laengen ’16 & ’18
Gabriel Rasch ’12

Kilde: Sykkelmagasinet