Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) mister rittinntekter og sliter tungt økonomisk. En rekke tiltak er satt inn for å berge forbundet gjennom koronakrisen.
Det opplyser UCI i en pressemelding som også inneholder en hilsen fra forbundspresident David Lappartient. Han beskriver situasjonen som en «krise vi ikke har opplevd siden 2. verdenskrig».
– Utsettelsen av OL og Paralympics, de mange utsettelsene og avlysningene av konkurranser på UCIs kalender, samt usikkerheten som tynger annen del av sesongen, har stor påvirkning på sporten vår generelt og forbundet spesielt.
– UCI har gjort drastiske grep for å prøve å stå imot denne stormen. Det er vanskelige valg, men de er nødvendige om vi ønsker å gjenreise sykkelsporten etter covid-19, sier Lappartient.
30 prosent ryker
Det internasjonale sykkelforbundet har mottatt 650 henvendelser fra løpsarrangører om enten avlysning eller utsettelse av løp. Det utgjør 30 prosent av konkurransene på forbundets 2020-kalender.
– Landevei og terrengsykling er de mest berørte disiplinene. For eksempel er Giro d’Italia, Flandern rundt og Paris-Roubaix, tre prestisjefylte verdenstourritt, berørt. Også VM i terrengsykling er utsatt, mens flere verdenscupløp er flyttet eller kansellert, skriver UCI.
I tillegg til at sykkelsporten går glipp av store inntekter, har forbundet måttet betale tilbake registreringsavgiften som alle de avlyste rittene har betalt for å være en del av UCIs terminliste.
Tøffe tiltak
På grunn av den tøffe økonomiske situasjonen har UCI bestemt seg for å permittere 130 ansatte helt eller delvis. I tillegg går forbundsledelsen ned i lønn, mens det blir ansettelsesstopp på ubestemt tid.
UCI opplyser videre at flere utviklingsprosjekter må revurderes, mens tilskuddene til de nasjonale sykkelforbundene må reduseres. Også avtaler med serviceleverandører, konsulenter og andre samarbeidspartnere skal gjennomgås.
Inntil videre er sykkelsporten satt på pause fram til 1. juni som følge av koronaviruspandemien. Alle vårklassikerne og storrittet Giro d’Italia er dermed avlyst eller utsatt. Det er fortsatt knyttet usikkerhet til om Tour de France kan gjennomføres. Det franske rittet har planlagt startdato 27. juni.
Uno-X-rytter Andreas Leknessund knuste onsdag Carl Fredrik Hagens rekord på klatringen fra Gressbanen til Tryvann i Oslo med supertiden 12.31.
– Det er den mest populære bakken i Norge. Veldig mange har syklet opp der og prøvd å sykle fort. Det er kanskje det segmentet som henger høyest, sier 20-åringen til Stavanger Aftenblad.
Uno-X-rytteren fra Tromsø prøvde seg forrige uke på Hagens fire år gamle rekord på 13.06, men endte 12 sekunder bak. Onsdag gjorde han et nytt forsøk med gunstige vindforhold, konkurransesykkel og følgebil og forbedret rekorden med 35 sekunder.
– Jeg skjønte at det var mulig å slå ham. Jeg var bedre forberedt i dag, både mentalt og fysisk. Jeg kjørte med litt bedre utstyr og la opp løpet litt bedre.
Den regjerende temponorgesmesteren troner øverst av 7355 som har prøvd seg på strekningen med treningsappen Strava og kan smykke seg med tittelen KOM (King of the Mountain).
– I en tid uten andre konkurranser er det greit å kjenne litt på konkurranseinstinktet. Det er ganske høyt nivå på de andre som har prøvd seg, sier han.
Lotto Soudal-rytter Hagen, som hadde den gamle rekorden, ble nummer åtte i fjorårets Vuelta a España.
Den britiske legenden Mark Cavendish (34) tror han har kommet seg ut av en lengre periode med mentale utfordringer. – Jeg er på et godt sted i livet nå, sier han.
Cavendish åpner opp om de mentale utfordringene i et stort intervju med en engelsk journalist. Syklisten fikk diagnosen depresjon i august 2018.
Det skjedde like etter at han måtte bryte Tour de France det året. Han klarte ikke tidskravet på den ellevte etappen.
– Jeg har kjempet hardt med depresjon i løpet av de to siste årene. Jeg tror jeg har kommet ut av det, og det føles bra. Jeg er nå på et godt sted i livet, sier han til avisen Daily Telegraph.
Han har fått hjelp av psykolog i lengre tid, men ikke brukt medikamenter for å komme til hektene igjen.
Mulighet?
Cavendish har vunnet 30 etapper i Tour de France. Han mangler fire for å tangere rekorden til Eddy Merckx. Det er høyst uklart om touren kjøres i sommer.
– Jeg er bare en rytter og vet ikke, sier Cavendish.
Han er for tiden i koronaisolasjon sammen med familien hjemme på Isle of Man, men syklisten trener hardt hver dag. – Det er fantastisk å være så mye sammen med barna og se personlighetene deres, sier han.
Cavendish byttet lag fra Dimension Data til Bahrain Merida før denne sesongen.
– Det finnes større problemer i verden enn at en del idrettsutøvere i verden ikke kan konkurrere. Vi (utøvere) er i en langt heldigere situasjon enn mange mennesker som bare må holde det i gang, sier Cavendish.
Han var syk med kyssesyken i deler av 2017 og 2018. Det satte ham mye tilbake.
Greg Van Avermaet vant den virtuelle utgaven av brosteinsklassikeren Ronde van Vlaanderen søndag. 13 proffryttere tråkket på syklene hjemme hos seg selv.
Flandern Rundt, som er ett av sykkelsportens fem såkalte monumenter, skulle egentlig vært avviklet for 104. gang søndag. Koronaviruset satte en stopper for det, men i stedet fikk arrangøren 13 profilerte ryttere til å delta i et virtuelt løp der de gjennom en datasimulering konkurrerte i de 32 siste kilometerne av ruten.
Blant annet skulle de over de to stigningene Oude Kawaremont og Paterberg, og det var på den siste at Van Avermaet la konkurrentene bak seg. Belgieren kom i mål 20 sekunder foran Oliver Naesen og 21 foran Nicolas Roche.
Van Avermaet syklet inn til seier to dager etter at hans arbeidsgiver CCC meldte at alle rytternes lønninger er kraftig redusert for resten av sesongen og at de fleste andre ansatte er permittert.
– Pulsen min har ikke vært så høy på veldig lenge, sa Van Avermaet til Sporza.
For tungt
– Jeg er tilfreds med min prestasjon. Det er litt rart å delta i et sykkelritt hjemme i treningsrommet mitt, men jeg gjorde mitt beste.
Remco Evenepoel var regnet som en av favorittene og ledet tidlig, men han ble innhentet og forbikjørt. Ifølge cyclingnews.com ble han tatt på senga da Van Avermaet slo til.
– Jeg så ham tråkke til på Paterberg og trodde ikke helt på det, men han gjorde helt rett. Det ble for tungt for meg, sa han.
Håper på ekte ritt
Arrangøren av Ronde van Vlaanderen håper fortsatt å gjennomføre rittet på ordentlig senere i år.
– Målet er at rittet skal avvikles, det er alle enige om, men foreløpig blir det hypotetisk fordi vi ikke vet når krisen er over, sa Tomas van den Spiegel til TV-kanalen VRT.
I en situasjon hvor nesten all idrett er avlyst er virtuelle konkurranser blitt TV-underholdning. Van Avermaets seier ble TV-overført, og lørdag så om lag 5 millioner briter den virtuelle utgaven av hesteveddeløpsklassikeren Grand National. Det ga ITV en markedsandel på 30 prosent.
De profesjonelle sykkellagene frykter konkurser om Tour de France innstilles i sommer.
Etapperittet står fortsatt på kalenderen i perioden 27. juni–19. juli. En rekke annen idrett, blant annet OL og fotball-EM for menn, er utsatt til neste år.
– Uten Tour de France kan hele sykkelsportens forretningsmodell kollapse. Da snakker vi om katastrofe, skriver Quick-Steps lagsjef, Patrick Lefevere, i en spalte i den belgiske avisen Het Nieuwsblad.
– Jeg vil anslå at 55-60 prosent av sponsorinntekter er basert opp mot Tour de France. Det samme gjelder eksponeringen for sponsorene, sier den danske forretningsmannen Lars Seier Pedersen til nyhetsbyrået Ritzau.En bombe
Mange av lagene som deltar i TdF har budsjetter på rundt 140-150 millioner kroner. Den store gullkalven deres er etapperittet. Derfra sendes det timevis på TV hver dag verden rundt i tre uker.
Seier Pedersen frykter at enkelte sponsorer vil droppe å betale lagene dersom Tour de France avlyses. – Sponsoravtalene baseres på aktivitet, altså at rittene kjøres.
– Som i resten av samfunnet får det konsekvenser om man ikke kommer på jobben. Da er det ikke penger til å betale regningene. Så hvis det er overhodet mulig, så kjører vi sier, Quick-Steps sportsdirektør Brian Holm.
Et avlyst Tour betegnes som «å kaste en bombe under sykkelsporten».
Midt i korona-pandemien har sykkelproffen Davide Martinelli meldt seg som frivillig sykkelbud.
I den lille italienske byen Lodetto, i det hardest rammede området i Italia, fant Astanas Martinelli en måte å bidra på.
Martinelli er hjelperytter i Astana-laget til daglig. – Jeg er svært knyttet til Lodetto der det bor bare 1500 mennesker, skriver Martinelli på Instagram.
Der finnes det ikke noe apotek. – Jeg har en sykkel, to bein som ikke er for veltrente for tiden og en ryggsekk. Det er en ære for meg å hente og levere ut medisin til et eldre par. Jeg kjørte ti kilometer på en halvtime. Det er ikke noe særlig vanskelig for en idrettsmann. Da jeg kom fram merket jeg en herlig følelse. Den suser fortsatt rundt i hodet mitt, skriver Martinelli.
Brescia-fødte Martinelli har tidligere syklet for Team Sky og QuickStep, og er sønn av nåværende Astana-sportsdirektør Giuseppe Martinelli.
Det framgår ikke av Instagram-meldingen om Martinelli skal forsette jobben som apotekbud.
Unnskyldninger og bortforklaringer er det verste jeg vet. Derfor er dette mitt drømmelag.
Å komponere et drømmelag er ingen en lett oppgave for en fyr som meg, som hadde hele sin karriere i det herrens tiår 1990-tallet. Skulle man fulgt ledetråden om helt dopingfritt lag, kunne man valgt blant veldig, veldig få. Kun noen er blitt bannlyst mens andre fremstår fortsatt som helter.
Hvis man fjerner det dopingspørsmålet og ser kun på rytterne og egenskaper de besitter, så får man et morsomt lag. Som barn av 70-tallet, mener jeg at et lag selvfølgelig her ni mann, noe annet er moderne oppspinn.
Dette er et lag med ærgjerrige typer som sikkert ville vært et sant h.. å være leder for. Alle som én har noe over seg, så hvis ’Wolfpack’ noen gang har vært et navn, passer det virkelig bra her.
Noen av de eldre fra 70-80 tallet er det umulig for meg å utelate, da de var mine barndoms idoler.
«Mitt drømmelag»
Sean Kelly var ’The godfather of cycling’, god til alt og en vanvittig hard mann på to hjul. Jeg leser listen over seire hvert år, og blir like sjokkert hver gang. For meg et bilde av hva sykling er, en sport for de hardtarbeidende, uten primadonna nykker.
Som kaptein har jeg også valgt Bernard Hinualt: Den siste av rytterne som kunne alt. Det største talentet som jeg syklet ved siden av, er nok Frank Vandenbroucke. Uten tvil påvirket av kunstig stimuli, men allikevel en vill mann med en vanvittig teft for sykling.
Bradley Wiggins: Erkebritisk og en rollemodell for nitidig arbeid. Ikke en A4 type som jobber uten å si noe eller kun på ordre. Men satte seg et mål, å så seg ikke tilbake før det var oppnådd. Samtidig menneskelig ved å fremstå at det var uutholdelig for han å leve som en munk over tid. Gikk tilbake til velodromen der han kom fra og plukket med seg et OL gull til.
Wiggins som vinner av Tour de France 2012.
Thor Hushovd. Trenger ingen presentasjon. Jeg syklet noen sesonger med han, og han imponerte voldsomt fra første tråkk. Samtidig som han var unorsk ved å si at han skulle vinne. Selv i Tour de France sa han dette fra ung alder av. Ettertiden har bevist at dette var sant. Er sikker på at i dagens sykling ville Thor vært et monster, med mange, mange store seire. Nesten vemodig å tenke på!
Arvesen vinner Tour de France-etappen til Foix.
Så har jeg valgt Kurt Asle Arvesen. Er sammen med Thor Hushovd den som startet den interessen vi har rundt sykling i dag. En utrolig engasjerende personlighet på og av sykkelen. Karrieren hans fortjener en egen artikkel. Når det gjelder å være taktisk smart var og er Kurt av en annen dimensjon. Han kunne spille ut hvem som helst, spille andre mot hverandre, og stikke av gårde med seieren, samtidig som alle mente det var fortjent. Ruslet som regel vekk med et rolig, vinnende smil.
Tom Boonen har jeg også tatt med. Var noe utypisk rytter fra sin generasjon. Vi har sett mange unge komme raskt frem i dag, men dette var ikke standarden i tidlig 2000 tallet. Han hadde et knippe resultater som U23, som fortalte oss at noe kunne være på gang. Først inne i de profesjonelles rekker ble han en suksess fra start. Ung, uredd og uten den vanlige respekt for de etablerte. Brutalt sterk i vårklassikerne, pluss en solid spurt. En rytter det var lett å bygge laget sitt rundt, og som ofte leverte varene. Enormt populær i Belgia. Han hadde såpass mange verktøy i skuffen at man ikke kunne låse han fast til en taktikk; kunne kjøre alene siste km; gå med en gruppe fra lang avstand; eller bare vente på spurten. Den mest komplette klassikerrytter i sin generasjon.
Tom Boonen under Het Volk.
Med tanke på kraft og personlighet så har vi det i store mengder når vi snakker om Sean Yates. Aldri møtt en mer dedikert type. Bytt ut topplokket med en brostein, skru på bryter, og kjør. Stopp når du får beskjed, eller er ferdig, helst ved en hvit linje i veien, gjerne først. Leste og hørte mye om hjelperyttere gjennom oppveksten, men forsto det aldri før jeg så Sean Yates i aksjon i Fossen GP i 1989 eller 1990. Han var på laget til Dag Otto Lauritzen, 7-Eleven. Dag Otto tok bare med én rytter til å kontrollere dette rittet. Det holdt! Yates satte et drepende tempo fra km 0 til det var igjen 15km, hvor Dag Otto tok over. Samtidig som Yates svingte ut, svingte alle ut også, totalt sluttkjørt. Enkel seier for Dag Otto.
Knut Knudsen og Geir Digerud på Valle Hovin, 9. september 1980.
Geir Digerud må med, og er en av kun tre norske på listen min. Kunne selvfølgelig lagd en liste med bare norske, men Geir Digerud er nok noe av det råeste sykkel-Norge har hatt. Satt timevis i Digerud Sport sitt verkstedet nede på Grønland og så Geir trene på ruller. Det er mitt første minne om at jeg tenkte: ”Dette vil jeg også”. Samtidig som jeg skjønte at dette så veldig hardt ut.
Som én av to sportsdirektører har jeg valgt dansken Brian Holm. Klassisk hardhaus, hvor det ikke eksisterer noen som helst syting og klaging på noe som helst. Hadde han som sportsdirektør, som uerfaren leder. Men han ga oss noen holdninger som har blitt værende.
Så har vi Gino Van Oudenhove. Er nok en av de klokeste hodene innen sykkelsporten. Traff han som mekanikker i Belgia midt på 90 tallet. Er nok den eneste gangen jeg har endt opp med før etter og underveis, snakke taktikk med mekanikeren og ikke sportsdirektøren – og det med hell.
Gjengangeren i mitt drømmelag er tydelig når man summerer opp: Unnskyldninger og bortforklaringer er det verste jeg vet. Sykkelsporten er ikke for sutrekopper, men for det som har bestemt seg og vill opp og frem. Man må tørre noe, for å oppnå noe.
Det endelige nådestøtet kom da Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) valgte å innstille alle ritt ut mai.
Tour of Norway ble etter mye om og men omberammet til 21.- 24. mai.
– Gitt alvorlighetsgraden i verdens helsesituasjon og for å kjempe mot spredningen av covid-19-viruset har UCI, sammen med rytter- og lagorganisasjonene, bestemt seg for å forlenge konkurransepausen til 1. juni. Som et resultat av det er det også nødvendig å avlyse årets Tour of Norway, her det på rittets hjemmeside.
I desember sist år ble det bestemt at Tour of Norway skulle ha et hvileår i 2019 fordi finansieringen ikke var på plass. Denne beslutningen ble omgjort 6. mars.
Denne gangen var det koronaviruset som stanset rittet som har vært arrangert hvert år siden 2011.
Lotto Soudal er et belgisk lag med lange tradisjoner, hele 35 år tilbake i tid. Årene har stort sett vært gode, stødige og fremgangsrike, men også preget av dyp sorg og tragiske uhell. Det hele startet med Kris Boeckmans i Vueltaen 2015. Dødsfallet til den fremtidige kapteinen Bjorg Lambrecht i Polen Rundt 2019 skapte et sår som trolig aldri vil gro helt, og som ble ytterligere revet opp med fallet til Gerben Thijssen i Gent 6-dagers. Dette er historien om sykkellaget som ikke har intet annet valg enn å slikke sine sår. «Psykologene sier det er viktig at vi kommuniserer så åpnet som mulig, selv om det gjør vondt. Det er vår eneste mulighet til å komme oss videre.»
Tiden frøs stille. Alt gikk i slow-motion imens panikken spredte seg. Ikke igjen? Ikke enda en rytter. Ikke enda en Lotto Soudal-rytter… En voldsom krasj kastet et dyster lys over åpningskvelden i Gent 6-dagers 2019; Plutselig lå Gerben Thijssen bevisstløs og urørlig på parketten. Tilskuere, lagledere og øvrige ryttere; alle holdt pusten. Heldigvis kom helsepersonell raskt på stedet – men den gode, elektriske stemningen som vanligvis preger denne belgiske sykkelfesten, var borte.
Det var sent tirsdag kveld. Likevel gikk det mindre enn én time før Lotto Soudal-sjef John Lelangue og lagets doktor Milan Holvoet sto ved sengen til Thijssen på sykehuset i Gent. Bare noen måneder etter dødsfallet til Bjorg Lambrecht, vet alle i det belgiske laget smertelig godt hvor skjørt livet kan være.
Heldigvis kom Thijssen fra uhellet med bare noen mindre skrubbsår og blødninger. Ingen varige mén – ingen ny tragedie for laget å bære. Thijssen husker oppstandelsen godt.
«Det var litt av et åsyn; alle de hvite teppene som de holdt opp for å skjerme rundt meg der jeg lå. Jeg kan tenke meg at mamma og pappa, kjæresten min og alle i familien hadde en ganske følelsesladd opplevelse i noen timer,» sier Thijssen til Sykkelmagasinet.
«Da jeg skrudde på mobilen etter et par dager kom det inn et hav av meldinger. Da forsto jeg at bildene av krasjen min gjorde inntrykk på mange. Foreldrene min sa at publikum falt helt stille da helsepersonellet ga meg førstehjelp,» forteller den 21-årige rytteren fra Gent. «Selv husker jeg hvordan jeg reagerte på Bjorg Lambrechts fatale uhell. Hva var en god venn. I EM i Alkmaar tenkte jeg på ham hele rittet. Det hele skulle avgjøres i en spurt, men jeg turte ikke å kaste meg på, så jeg ble bare nummer seks.»
Lotto Soudal er et belgisk lag med lange tradisjoner, hele 35 år tilbake i tid. Årene har stort sett vært gode, stødige og fremgangsrike, men også preget av dyp sorg og tragiske uhell. Det hele startet med Kris Boeckmans i Vueltaen 2015. Dødsfallet til den fremtidige kapteinen Bjorg Lambrecht i Polen Rundt 2019 skapte et sår som trolig aldri vil gro helt, og som ble ytterligere revet opp med fallet til Gerben Thijssen i Gent 6-dagers. Dette er historien om sykkellaget som ikke har intet annet valg enn å slikke sine sår. «Psykologene sier det er viktig at vi kommuniserer så åpnet som mulig, selv om det gjør vondt. Det er vår eneste mulighet til å komme oss videre.» Tiden frøs stille. Alt gikk i slow-motion imens panikken spredte seg. Ikke igjen? Ikke enda en rytter. Ikke enda en Lotto Soudal-rytter… En voldsom krasj kastet et dyster lys over åpningskvelden i Gent 6-dagers 2019; Plutselig lå Gerben Thijssen bevisstløs og urørlig på parketten. Tilskuere, lagledere og øvrige ryttere; alle holdt pusten. Heldigvis kom helsepersonell raskt på stedet – men den gode, elektriske stemningen som vanligvis preger denne belgiske sykkelfesten, var borte. Det var sent tirsdag kveld. Likevel gikk det mindre enn én time før Lotto Soudal-sjef John Lelangue og lagets doktor Milan Holvoet sto ved sengen til Thijssen på sykehuset i Gent. Bare noen måneder etter dødsfallet til Bjorg Lambrecht, vet alle i det belgiske laget smertelig godt hvor skjørt livet kan være. Heldigvis kom Thijssen fra uhellet med bare noen mindre skrubbsår og blødninger. Ingen varige mén – ingen ny tragedie for laget å bære. Thijssen husker oppstandelsen godt. «Det var litt av et åsyn; alle de hvite teppene som de holdt opp for å skjerme rundt meg der jeg lå. Jeg kan tenke meg at mamma og pappa, kjæresten min og alle i familien hadde en ganske følelsesladd opplevelse i noen timer,» sier Thijssen til Sykkelmagasinet. «Da jeg skrudde på mobilen etter et par dager kom det inn et hav av meldinger. Da forsto jeg at bildene av krasjen min gjorde inntrykk på mange. Foreldrene min sa at publikum falt helt stille da helsepersonellet ga meg førstehjelp,» forteller den 21-årige rytteren fra Gent. «Selv husker jeg hvordan jeg reagerte på Bjorg Lambrechts fatale uhell. Hva var en god venn. I EM i Alkmaar tenkte jeg på ham hele rittet. Det hele skulle avgjøres i en spurt, men jeg turte ikke å kaste meg på, så jeg ble bare nummer seks.» I utstyrstrucken til Lotto Soudal under Vuelta a España.
Thijssen er jevngammel med Lambrecht. Begge to lovende talent. Han er spurteren, Lambrecht var klatreren. Men kameraten er borte. Bare helt plutselig, etter et ufattelig uheldig fall på et tilsynelatende ufarlig veistrekke på den tredje etappen i Polen Rundt, et ritt han syklet med lavest mulig risiko for å være hundre prosent klar til Vuelta a España.
«Han trengte et mirakel, men fikk det ikke,» sier lagets lege Maarten Meirhaeghe til Sykkelmagasinet. «Bjorg døde som følge av en stor rift i leveren som forårsaket en stor indre blødning. Av dette stoppet hjertet hans. Skadene Bjorg pådro seg var de verste som kunne skje etter et slikt fall. Selv hvis noe slikt hadde skjedd mens han var innlagt på sykehus, er det vanskelig å unngå et dødelig utfall i slike tilfeller.»
Lagets sportsdirektør Marc Sergeant var etter et vellykket Tour de France på ferie med familien da tragedien inntraff.
«Etter Tour de France dro jeg på ferie med familien, slik jeg alltid gjør; med kona, barn og barnebarn. Jeg svevde på en sky; Thomas De Gendt vant en etappe i Touren, en veldig spesiell seier. Caleb Ewan, vår nye spurten, vant tre etapper. Champs-Élysées ble toppen på kransekaka. Vi hadde syklet i en seierståke, og så kom plutselig telefonen. Mario Aerts ringte meg: ’De holder på med gjenopplivning’. Jeg sank rett ned i jorden og følte meg fullstendig maktesløs. Vi prøvde å ringe sykehuset, i 20 minutter kom vi ikke gjennom. Vi tenkte ’faen, dette er ikke bra’. Det Mario gikk gjennom, som vitne til det som skjedde, er veldig traumatisk. Man står der hjelpeløs og må bare gi fra seg rytteren. Etterpå må man gå inn i lagbussen og informere resten av laget.»
Doktor Jens De Decker under Jelle Wallays.
Col d’Aspin
Tidligere rytter Mario Aerts ledet laget i Polen Rundt. Han var også Lambrechts mentor og jobbet tett med den talentfulle belgieren. Aerts’ største triumf kom i Flèche Wallonne, klassikeren hvor Lambrecht viste sitt gryende talent med en sterk fjerdeplass i 2019, kun slått av de langt mer meriterte Julian Alaphilippe, Jakob Fugslang og Diego Ulissi. Foreløpig ønsker ikke Aerts å snakke om uhellet og dødsfallet til Lambrecht. Hovedsakelig for å vise respekt for de etterlatte.
«De har lidd nok,» sier Aerts – og får støtte av sin kollega Sergeant. «Jeg kan ikke en gang forestille meg hva de har opplevd. Dagen etter ulykken ringte jeg til Bjorgs far. Jeg ante ikke hvordan han ville reagere. Kanskje var han veldig sint, det er jo en ganske vanlig reaksjon… men han var helt simpelthen en knust mann. Jeg får ikke sagt det på noen annen måte. ’Bjorg hadde ikke en sjanse’ husker jeg han sa. ’Slik ble det bare’. Det var bare et banalt fall – kanskje kjørte han over et sånt ’katteøye’, en sånn refleks som man ser på motorveiene om natten, som forårsaket at hjulet hans glei ut. Men likevel… Bjorg holdt bare 34 km i timen. I den farten kan man falle 10,000 ganger, og 9,999 ganger sprette opp igjen før man skjønner at man har falt i utgangspunktet. Om kvelden så ler man av det,» sier Sergeant til Sykkelmagasinet.
En av lagets mest rutinerte, Thomas De Gendt, gjør sine siste forberedelser før den 14. etappen i Spania Rundt.
Lotto-sjefen tar ut mobiltelefonen sin og viser et bilde av Caleb Ewans krasj.
«Det er fra Touren, i utforkjøringen fra Col d’Aspin. Jeg kjenner utforkjøringen godt; den har en farlig høyresving og jeg advarte mot den på radioen: ’Farlig her fremme!’. Men Caleb hadde dratt ut radioen fra øret og falt akkurat i den svingen. Heldigvis fikk han hjelp fra autovernet, det kunne ha gått mye verre. Caleb hadde flaks, Bjorg hadde verst mulig type flaks. Han krasjet i en sementvegg og fikk aldri sjansen til å kjempe seg tilbake. Det er så urettferdig. Det som skjedde med Bjorg bringer selvsagt tilbake minner om Stig Broeckx,» sier Sergeant.
Sergeant tar oss tilbake til 29.mai 2015. Det er femte etappe av Belgia Rundt og straks duket for målgang i skyggen av Verviers fotball stadion. Rundt klokken 14, flere timer før estimert målgang, forserte feltet i en voldsom fart. På en rett linje suste rytterne i hastigheter på opp mot 80 km/t. To motorsykler var på vei opp forbi feltet idet ulykken inntraff. Flere dusin ryttere lå plutselig på asfalten. En overflod av raseri ble rettet mot motorsyklene, før atmosfæren snudde til sorg. Lotto Soudal-rytter Stig Broeckx, en jordnær bondesønn med et kronisk smil som alle i feltet hadde et godt forhold til, lå på sykehuset i Maastricht og kjempet for livet.
Hagen og resten av Lotto-laget under Vueltaen.
«Den gang var det Herman (Frison) som ringte meg,» husker Marc Sergeant. «Han sa ’Marc, jeg håper jeg slipper å ringe deg om en time og si at dette er fatalt’. Siden den gang har vi mistet idrettsmannen Stig, men heldigvis har vi beholdt mannen Stig. Med Bjorg var det plutselig over. Så fort gjort, et sjokk. Etter det som skjedde med Stig, og Kris Boeckmans (som krasjet hardt i Vueltaen 2015), tenkte man: Jeg vil aldri oppleve noe som dette igjen. Men så skjer det igjen, og denne gangen med døden som utfall. Så tenker man: For faen, hvorfor må vi gå gjennom dette enda en gang, men det vil jo ikke bringe Bjorg tilbake heller.»
Pannekaker
Lambrecht gikk bort. Stig Broeckx jobber seg jevnt og trutt tilbake. Et utrolig comeback egentlig. Han vil aldri konkurrere igjen, men er langt i fra så handicapet som mange trodde han ville bli etter sju måneder i kunstig koma grunnet alvorlige hjerneskader. Regelmessig er han på sykkelen og regelmessig holder han foredrag foran store forsamlinger om viljestyrkens makt. Han er blitt et eksempel til etterfølgelse og forbilde for mange. I 2020 kommer det ut en film om ham, og mange stemte på han til å bli årets rytter i Flandern, til tross for at han ikke har vært syklist på fem år.
Broeckx sitt besøk i Tour de France i fjor ble veldig spesielt for mange. På godt og vondt. Hans tidligere lagkamerater omfavnet ham, og var oppriktig glad for å se han leve et så fullverdig liv som mulig. Andre reagerte med noe som liknet frykt og unngikk ham som pesten mens de kjempet med en klump i halsen. Som ryttere er de redd for å bli konfrontert med sykkelsportens farer. Konfrontert med sin egen dødelighet. Smertelig er de klar over at like om hjørnet, kan en alvorlig krasj ligge i vente. Det er noe de vil tenke på minst mulig.
Blant dem er Tim Wellens og Thomas De Gendt. Å spørre en av dem om Stig Broeckx eller Bjorg Lambrecht, kan du bare glemme. Alle sørger på hver sin måte, de lukker seg helt igjen. Victor Campenaerts syklet ikke for Lotto Soudal i 2015, men som de fleste belgiske rytterne, kjente han Broeckx godt.
«Stig er en god venn. Fortsatt holder vi kontakten regelmessig. Han er en av mine største støttespillere. I oppkjøringen til timesrekordforsøket mitt i Mexico, sendte Stig meldinger til meg ofte. Da jeg satte ny timesrekord, inviterte han meg hjem til han for å spise pannekaker og feire.»
Den norske Grand Tour-sensasjonen, Carl Fredrik Hagen, sier Lotto Soudal er som en stor familie.
I Lotto Soudal har man tragisk nok blitt altfor vant til å håndtere alvorlige uhell og krasj. Først var det Kris Boeckmans i Vueltaen, så var det Stig Broeckx i Belgia Rundt, og så Jelle Wallays i Argentina. Jeg var der i Tour San Juan i 2019. Det var etappe to, en fjelletappe. Lagets Tiesj Benoot hadde kommet til kort i kampen om etappeseieren mot Julian Alaphilippe i den siste klatringen. Skuffelsen i laget var stor, drikkeflasker og ukvemsord flagret. Men så kom sjokket: Wallays hadde falt 20 km fra mål og brukket flere tenner. Nyheten om en bevisstløs lagkamerat gjorde at den tapte seieren ikke var så viktig lenger. Heldigvis var skadene mindre alvorlig enn antatt.
Seks måneder senere var ikke flaksen på lagets side da Lambrecht falt. «Hvordan kan man fortsette som lag etter en slik ulykke,» spør Sergeant retorisk. «Hvordan kjører du Vueltaen hvis kapteinen man skulle sende til Vueltaen ikke lenger var der? Min strategi var at jeg ikke satte noen krav til noen, alle fikk gjøre det de følte for. Noen ryttere ønsket ikke å kjøre BinckBank Tour (Tiesj Benoot og Jasper De Buyst), de hadde et ønske om å gå i begravelsen. Naturlig nok respekterte vi dette. For de som deltok i BinckBank, organiserte vi en minnestund to dager før start.»
Traumebehandling
Men en minnestund var ikke nok, Lotto Soudal behøvde profesjonell hjelp.
«Etter det som skjedde med Stig, engasjerte vi en psykolog med spesialisering i traumatiske hendelser. Nå måtte vi gjøre det igjen. Erik De Soir kom for å snakke med både rytterne og de ansatte. Den mannen har en veldig tøff jobb, jeg hørte han ble også kalt inn da de brannmennene døde i Beringen,» sier Sergeant – med referanse til en tragisk brannulykke i Limburg sist august der to brannmenn døde.
«I min erfaring går en hver person gjennom en rekke faste steg når de sørger. Har man profesjonelle folk involvert, er man sikker på at de går gjennom de riktige stegene. Beskjeden til våre gutter var klar: Ønsker du å droppe alle ritt, så er det greit. Men livet stopper ikke opp. Sykkelritt er jobben din, lidenskapen din, det er dét du liker å gjøre. Frykt og sorg kan ikke være grunn nok til å stoppe helt. Et slikt budskap bærer mer vekt når det kommer fra en psykolog, enn hvis det kommer fra en sportsdirektør for eksempel. Til slutt bestemte laget seg for å fortsette i Polen, dette var også ønske til familien. Også har du ryttere som Jelle Wallays, som selv hadde en alvorlig ulykke noen måneder før, som umiddelbart sier: ’Jeg vil vinne for Bjorg’. Man er kanskje ikke i stand til å fordøye alt sammen ved å dure på, men i det minste så bearbeider man det en del.»
Victor Campenaerts var ikke til stedet i Polen Rundt. «Jeg var hjemme på den tiden, med en dypp i formen. Men selv fra en viss avstand merket jeg at Bjorgs død brakte laget tettere sammen. Det var en intim kontakt mellom oss for å håndtere tapet,» sier tempospesialisten – som ikke hadde noen form for kontakt med traumepsykologen De Soir. «Laglegene våre Jens De Decker og Milan Holvoet tilbydde oss hjelp. Hvis jeg ønsket å snakke om noe, kunne jeg alltid ta kontakt med dem. For min del snakket jeg mest med min venn Fanny Lecluyse (toppsvømmer). Jeg fikk også masse støtte fra Enrico Gasparotto. Jeg har aldri vært på samme lag som Enrico, men regelmessig snakket vi sammen i rittene vi gjorde. Han hadde erfaringer med bortgangen til Antoine Demoitié fra sitt tidligere lag Wanty-Groupe Gobert. I perioden rett etter Bjorg sin død, ringte han meg masse og sendte mange meldinger. Faktisk var jeg glad for å være hjemme og ikke på ritt. Sånn sett var det enklere å styre sorgprosessen,» forteller Campenaerts.
Armbåndet
Hele Lotto Soudal var til stede i begravelsen til Bjorg Lambrecht. Kisten ble båret av lagkameratene Harm Vanhoucke, Tiesj Benoot, André Greipel og Victor Campenaerts.
«Foreldrene til Bjorg informerte laget at de syntes det ville vært en fin hyllest om lagkameratene bar kisten. Laget sendte forespørselen videre på Whatsapp-gruppen og spurte om noen var interessert. De som svarte først ble valgt ut, jeg var en av dem,» sier Campenaerts.
«Etterpå hadde hele laget middag sammen, der snakket alle om sine beste minner om Bjorg. Det ble også delt ut armbånd som sa: ’For Bjorg # 143 ONE TEAM’. Alt dette ga oss styrken til å kjempe videre og komme gjennom den vanskelige perioden. Det har hjulpet oss. Jeg går ikke med armbåndet nå, men det har fått fast plass i toalettvesken min. Jeg har det med meg på hvert eneste ritt og alle treningssamlingene. Det gir meg nok en ekstra styrke til å sette nye mål for meg selv. Jeg vil prestere godt, til ære for Bjorg,» sier Campenaerts
Støttepersonell gjør klar mat og drikke før etappen.
Lagsjefen Sergeant stemmer i budskapet fra sin rytter.
«Dette var også det sentrale budskapet fra psykologene: gi rytterne konkrete målsetninger så mye som mulig. Etter Stig sin ulykke, tenkte vi at neste konkurranse ble en banal affære. Men vi satte oss ned med Greipel, med Henderson, alle våre beste ryttere. Jeg sa: ’Jeg forventer ingenting fra dere. Sisteplass er OK, gå i brudd er OK også. Men det er ikke bra om dere er tilbake i bussen etter to runder. Ingen vil ha noe trøst i det. Det fikk de ut av bussen og opp på sykkelen, og det var første skritt. Samme prinsipp benyttet vi også i BinckBank Tour, spesifikke mål. ’Gutter, her skal vi kjøre for sammendraget med Tim Wellens, det skal vi klare’. Man merket at alle ønsket å gjøre sitt beste, for å hedre Bjorg. Tim vant en etappe og det gjorde alle godt i sorgprosessen. Tim er knallhard i hodet som kan prestere under slike omstendigheter.»
Tapt overgang
De samme prinsippene fungerte også i Vueltaen. Den ferske proffen Carl Fredrik Hagen tok en uventet åttendeplass i sammendraget. Men kanskje enda viktigere, laget gjemte seg på ingen måte bak dødsfallet til Lambrecht.
«Traumepsykologen sa at det var viktig å kommunisere så åpent som mulig,» sier Sergeant «og det har vi prøvd å gjøre. Etter fallet til Stig for eksempel, ville naturlig nok rytterne vite hvordan det gikk med ham. Som regel har jeg gitt så ærlige oppdateringer som mulig, risikoen er at man skremmer livet av rytterne sine. Den gangen ble jeg oppringt like før et ritt i Gullegem. Kirurgene hadde nettopp båret i kraniet hans, for å senke trykket i hjernen. Mange sa til meg: ’Skal du si dette til rytterne dine? De vil sikkert miste lysten til å starte!’. Men beskjeden ble brakt videre, for jeg oppfattet det ikke som dårlige nyheter i utgangspunktet, og syns de andre burde få vite. I fremtiden håper jeg at alt dette, denne vanskelige perioden, har gjort oss sterkere som et lag. Som en familie.»
Carl Fredrik Hagen er på langt vei enig med sin sjef.
«Nå har jeg ikke vært på noen andre WorldTour-lag enn Lotto Soudal, men jeg har vanskelig for å tro at noen andre lag har den familie-atmosfæren som vi har. Lotto Soudal er som en stor familie, og det har vært veldig godt i denne prosessen,» sier nordmannen til Sykkelmagasinet. «Med massøren for eksempel, har jeg fått snakket ut om mange ting, fått snakket om livet og dype eksistensielle ting. Akkurat de pratene der ville jeg ikke vært foruten i Vueltaen.»
Flotte ord, men sårene har nok ikke grodd helt ennå. Det ble i alle fall klart i overgangsperioden som var. Lotto Soudal gikk inn for å hente den unge klatreren Kevin Inkelaar. Men nederlenderen ønsket ikke overgangen. Han var en barndomsvenn av Bjorg Lambrecht, de hadde til og med samme trener. Tanken på å sykle på samme lag og ha på seg samme drakt som sin avdøde venn, ble emosjonelt sett for overveldende for Inkelaar. Han takket nei og ble i stedet proff med Bahrain-McLaren.
Sårene er i ferd med å gro, men arrene vil Lotto Soudal trolig bære i lang tid.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
