Man skulle kanskje tro at interessen startet med en glede for sporten. Men for skaperen av filmen «Hjelperytteren» skjedde det i motsatt ende; med fallitten, skandalen, dopingen og kaoset.

Ben Johnson, Lance Armstrong, BLACO, Puerto, Festina, Contador, McLaren-raporten. Listen er så uendelig mye lengre enn vi har plass til å skrive her. Senest ”Operation Aderlass” (på norsk, Operasjon Årelating) under Ski-VM i Seefeld, der svært spesielle scener utspilte seg foran åpent kamera. Østerrikeren Max Hauke ble tatt på fersken med nåla i armen, bokstavelig talt. Slike eksplisitte bilder er for mange blitt synonymt med toppidretten. Gjennom medias ubønnhørlige og tette dekning, har vi også blitt noe avstumpet for det hele. Skandalene skandaliserer oss ikke lenger. Å kalle det overraskende, vil nesten være løgn.

Men hva skjer etter dopingsakene? Hvordan går det med utøverne som blir tatt? Hva skjer i livet til en som offentlig innrømmer juks? Og hvordan er det å leve midt i en skandale? Midt i en mediastrom?

 Dette ville manusforfatter og regissør Jannicke Systad Jacobsen, finne ut av. Og med sykkel som bakteppe handler filmen «Hjelperytteren» om hverdagen til en fallen stjerne.

Systad Jacobsen, kjent fra filmen “Få meg på for faen”, har nok en gang valgt seg et spennende og aktuelt tema. Vi fikk bli med på filmsettet.

STARTER MED DOPING

Det er varmt og solen steker fra en knallblå himmel på filmcrewet til «Hjelperytteren», hvor det denne innspillingsdagen er duket til fest i en villahage på Slemdal i Oslo.

«Gå dit, vær stille, vent på beskjed fra meg», høflig men bestemt nikker innspillingsleder med hodet og legger smilende til «og velkommen på settet».

Vi er helt i starten av filmen. ”Kim” har nettopp avholdt en pressekonferanse på TV, hvor hun letter sitt hjerte og innrømmer tidligere dopingmisbruk. Hun tror hun er ferdig. Det skal feires! Hun kommer hjem og blir møtt av familien med ballonger, Champagne, blomster og kake.

Velkomstscenen tas flere ganger, fra ulike vinkler. Kim går opp trappene og får sin gratulasjonsklem fra ektemannen, spilt av Espen Klouman Høiner, om og om igjen. Barna stiller seg på riktig teipbit på bakken, lyd og lys er klart.

For en lettelse for Kim. Endelig. Det verste er unnagjort, puh! Nå er det bare å starte om igjen med rene ark.

Eller?

Dessverre for Kim er det duket for mer enn en fest. Pressekonferansen er ikke en avslutning. Og selv om Kim tror hun er ferdig med det verste hun kan forestille seg, er det knapt nok starten på helvetet hun skal gjennom. Fra festen i hagen går det nedover. Hele livet rakner.

Og det er omtrent akkurat her, på bunnen, i kaoset og skandalen, etter en doping-innrømmelse at regissør Systad Jacobsen, finner starten på sin nye kjærlighet for sykkelsporten.

Hun forteller at hun ser en pressekonferanse på TV og stusser. Syklisten som har jukset skammer seg ikke nok eller på riktig måte. Hun blir nysgjerrig og leser biografier til flere syklister, hun ser på Tour de France som research, og vips så er hun hektet. TV 2s kommentatorer Johan Kaggestad og Christian Paasche har fått henne på kroken.

Man skulle kanskje tro at interessen for en sport starter med en glede for spillet. Men for Systad Jacobsen er det altså i motsatt ende; med fallitten, skandalen, nederlaget og kaoset. Der er det spenning, og ikke minst, der er starten på en ny film.

For verdens største sykkelritt Tour de France – opprettet med den enkle kommersielle hensikt om å selge flere aviser, og ikke ut i fra noen olympiske idealer om rettferdig idrett – startet det også med doping. Fra de tidlige dager med smertedempende stryknin, kloroform, alkohol og kokain. Til 50-tallet og utover da perstasjonsfremmende kortison og amfetamin dominerte bildet. Og fra 80-tallet da moderne metoder som blodoverføringer, EPO og annen hormondoping kom på banen.

Utvalget har blitt større, mer avansert og ekstremt effektivt. Men det omkringliggende samfunnet og dets lover og normer har også endret seg drastisk. Fra Tour-arrangørens rundskriv til rytterne på 1920-tallet som sa «vi ordner kost og losji, doping må medbringes selv», frem til dagens situasjon med strenge dopinglover, rigorøse tester og omfattende, moralsk fordømmelse. Og i midt i mellom disse periodene, på 1950-tallet, da amfetamin ble solgt i ulike former på apoteket, og gjerne forskrevet av legen til en nervøs skoleelev før en viktig eksamen. Mens nå er det lynsjestemning og mediastrom, og gamle syndere dømmes ut i fra dagens kontekst.

Prestasjonsfremmede milder har blitt tabu. Ulovlig. Systad Jacobsen ser likevel paradokser ved dagens situasjon.

«Det er ikke flaut å bli tatt, men skammelig… nei, drepende! Et siste tabu, selv om det er et overbrukt ord.» Hun smiler og fortsetter, «det som er interessant er hvordan man snakker om dette. Det store spennet mellom idéen og den allmenne aksepten om at “det er greit siden alle gjør det” til at det er moralsk forkastelig for enkeltpersonen når de blir tatt.»

PARADOKSENE

Regissøren forsøker å filmatisere et svært komplekst tema. Sykkelsporten har vist oss at rehabiliteringen av dopere kan være et ytterst inkonsekvent fenomen. Fra typer som David Millar og Ivan Basso, som begge ble ønsket velkommen tilbake på toppnivå, til Michael Rasmussen og Davide Rebellin som begge ble holdt utenfor til tross for at de sonet sin straff. Innenfor den lite nyanserte dopingkonteksten virker det kun å eksistere to kategorier: ”Angrende synder” og ”evig utskudd”. Med ingenting imellom. Det kan oppfates brutalt når man lever i en verden der doping virker som en institusjonalisert forventning fra leger og ledere.

«Som dopingtatt går man fra å være en del av et felleskap til plutselig å stå ensom og fordømt som en outcast,» observerer Systad Jacobsen «Du kommer ikke i fengsel, men du må bøte for det du har gjort. Samfunnet straffer med moralsk pekefinger, stigmatisering og identitetstap. Og det kan virke som at det er et fast oppsett for dette. Om noen gjør en feil så skal de gå av, både samfunnstopper og idrettspersonligheter. Det er ofte saker en ikke har mulighet til å gjøre opp for. Men en blir svartelistet til liten eller ingen nytte.»

Svartelistet. En tanke som bringer oss inn på det meget spesielle tilfellet, Lance Armstrong. Texaneren som vant sju Tour-titler og ble fratatt alle sammen er nå utestengt fra sykkelsporten på livstid. Men det forhindrer han ikke fra å lage podcast. En veldig populær podcast. Med millioner av lyttere var «The Move» nære toppen på Apples nedlastningsliste under hele Tour de France. Annonsørinntektene som fulgte med suksessen, innebar at Armstrong for andre året på rad tjente rundt én million dollar i løpet av de tre ukene rittet pågikk. Nesten det dobbelte av hva vinneren, Egan Bernal, ble utbetalt i premiepenger i år.

Så selv om han er fratatt sine store meritter, Armstrong klarer seg temmelig greit.

Men det er selvsagt en betydelig overvekt av eksempler på det motsatte. Et av de dystreste i så måte kom fra Giro d’Italia i 2013. I kjølvannet en bekreftet positiv dopingtest for EPO, kunngjorde Mauro Santambrogio på Twitter sin intensjon om å ta selvmord. Etter en bølge av fordømmelse fra venner og kolleager, skrev italieneren den korte men skjellsettende meldingen: ”Farvel verden. Jeg orker ikke mer”. Strømmen av gode meldinger som deretter fulgte, fikk angivelig den unge mannen til å ombestemme seg.

Med ryttere som Marco Pantani og José Maria Jimenez ble tragedien derimot ikke forhindret. Etter å ha sett den negative uviklingen i livet til Jan Ullrich, frykter mange at den samme dødelige spiralen skal inntreffe hos tyskeren også.

«Vi glemmer at det er snakk om mennesker ofte midt i livet som skal leve en god del år til», kommer det ettertenksomt fra regissøren og vi er tilbake hos ”Kim”.

STJERNER I FALL

Det er ikke bare likheten med Stavanger-dialekten og krøllene til proffsyklist Gunn Rita Dahle som gir Silje Salomonsen hovedrollen, skal vi tro regissør Systad Jacobsen.

«Silje har en naturalistisk og troverdig spillestil, særlig fra Eventyrland. Videre har hun en troverdighet som idrettsutøver og en slags underdog-utstråling som jeg liker veldig godt.» Systad Jacobsen fortsetter med et smil, «hun er en fighter, en som ikke gir seg. Og så har jeg selvsagt troen på at hun skal være interessant i halvannen time på lerretet.»

Det er ikke første hovedrolle for Salomonsen, men vanligvis ser vi henne i Stavanger-filmer regissert av ektemann Arild Østin Omundsen. Der er hun vant til å jobbe tett på hele filmproduksjonen, fra idé til manus, opptak, klipp og lansering.

Hun liker måten Systad Jacobsen lager film på og sier at auteurfilmer, med regissører som gir sine filmer et personlig og kunstnerisk preg, har en høy stjerne.

«Det ligger en standhaftighet og vilje i de menneskene som er helt unik og ganske sjelden kost i en rar, flyktig bransje,» forteller hovedrolleinnehaveren.  

Om filmen og hennes karakter sier Salomonsen videre at det ligger mye alvor i «Hjelperytteren», selv om det er mange komiske situasjoner.

«Kim er en tidligere toppidrettsutøver. Idrettsfolk på det nivået har en spesiell psyke. Ikke ulikt regissører, hehe. De må ha en iboende suverenitet for å holde ut smerten. De har stayerevne og vinnerinstinkt. Kim står inne for sine valg. Hun ville antagelig gjort det samme igjen.»

NÅR MAN MISTER ALT

Om man faller fra stjernene kan man da karre seg opp igjen? Kanskje. For liksom samfunnet liker å rette moraliserende pekefingre, kan det se ut som om det er minst like interessert i å gi en angrende synder en ny sjanse. Det finnes en fortsettelse på det klassiske oppsettet på det å bli tatt i juks. Man må først innrømme feilen, vise skam og anger, gå i hi en stund og så senere la seg bli invitert inn i varmen igjen. Kanskje ved hjelp av program som “Skal vi danse?”. Eller som Armstrong, med en podkast.

Men angrer Kim? Vil hun la samfunnet hjelpe henne videre i livet? Vi vet ikke ennå. Det nærmer seg slutten på intervjuet, men vi lurer på mer.

Hvorfor heter filmen «Hjelperytteren»? Vi kan ikke slutte å tenke på det, når dette liksom skal være en film med sykkel kun som bakteppe?

«Njaa, doping er jo selv en fin hjelperytter da …» smiler Systad Jacobsen tvetydig.

Og fordi denne regissøren har et skråblikk på situasjonen, og finner en slik situasjon både håpløs og humoristisk, kan vi vente oss en mørk komedie når «Hjelperytteren» har premiere 30. august.

Til slutt lurer vi på hva som er det aller viktigste med filmen. Hun tenker seg litt om og sier: «Hvordan en går videre etter å ha mistet alt.»

Det er nok et spørsmål så altfor mange tidligere idrettsstjerner har stilt seg.

Fakta

Jannicke Systad Jacobsen

Født 29. Mai 1975. Filmregissør og manusforfatter. «Få meg på for faen» hadde verdenspremiere og vant pris for beste manus på Tribeca Film Festival (Robert De Niros festival) og vant Amandaprisen 2012 for beste norske kinofilm.

Silje Østin Salomonsen 

Skuespiller og regissør. Født 12. juli 1978. Kjent fra bla. Mongoland, Monstertorsdag, Eventyrland og Now it´s dark. Aktuell m regidebut på barnefilmen “Søstre”.

Hjelperytteren:

En film med støtte fra «Nye veier», Norsk Filminstitutts talentordning. Med 8 millioner i budsjett. Produksjonsselskap Ape & Bjørn