Giro d’Italia 2019: Uke 2

Den første uken av Giro d’Italia er omme. Med en rekke etapper over 200 kilometer så det ut til at det skulle bli en relativt anonym start på giroen, men det italienske etapperittet leverte som vanlig dramatikk – selv på de flate, enkle etappene. Nå endrer imidlertid rittet karakter. Scenen tas bit for bit bort fra spurtere og puncheurer, og vi entrer sammenlagtfavorittenes domene.

Men før den tid må vi legge bak oss den lengste etappen i årets utgave, som kommer på den 8. etappen, fra Tortoreto Lido til Pesaro, med sine 239 kilometer. Majoriteten av etappen følger kystlinjen nordover ved Adriaterhavet, før man mot slutten trekker lenger innover i terrenget, og får følgelig en ganske kupert avslutning. Én tredje- og to fjerdekategorier skal forseres i løpet av de siste 80 kilometerne. Mot slutten vender man ut igjen mot kysten, og fra rullende terreng stuper man utfor i en veldig teknisk krevende utforkjøring med syv kilometer til mål og det flater ikke ut før det gjenstår tre kilometer.

Den 9. etappen står med uthevet skrift i rittbiblene til sammenlagtkanonene. Totalt er det omtrent 60 kilometer med individuell tempo i årets ritt, og 34,8 av dem kommer på den svært tøffe tempoen i San Marino. Tempoen starter med raske, flate partier, og stiger litt frem til den andre mellomtiden i Faetano etter 22 kilometer, før det virkelig knekker oppover. Totalt er den siste biten 12,5 kilometer à 3,9 prosent, men den er todelt, så i realiteten en del hardere. Første del av bakken er 5,6 kilometer à 6,2 prosent, før det flater litt ut. De siste to kilometerne blir det igjen bratt med over seks prosent i snitt, og et parti på 500 meter à 9,4 prosent.

Etter den niende etappen venter en hviledag, før den 10. etappen byr på en blåkopi fra den falne storheten Tour of Qatar. Den er høyst uspektakulær, rent profilmessig, og de 145 kilometerne mellom Ravenna og Modena er nærmest uten høydemeter. To kilometer før mål er det en 90 grader sving, deretter er det rake vegen frem mot mål. Den 11. etappen byr også opp til massespurt. Vi har trukket godt innover i landet, litt sør for Milano, og etter å ha komt fra øst er man inne på Posletten og sørover igjen følger den litt samme spor som Milano-Sanremo, på vei til målbyen Novi Ligure, hvor det spurterne trolig skal gjøre opp om seieren etter 220 kilometer på sykkelen. Det stiger slakt oppover mot streken, men oppløpet er relativt enkelt, med et rett strekke fra tre kilometer og inn.

Den 12. etappen er en hyllest til den italienske sykkellegenden Fausto Coppi. Il Campionissimo satte elleve minutter i sekken på rivalen Gino Bartali i 1949, etter å ha syklet 192 av 254 kilometer alene mellom Cuneo og Pinerolo. 2019-utgaven av etappen er langt fra så lang og krevende. Faktisk er den relativt kort til giroen å være, med 158 kilometer. Den har også bare én klatring, som topper ut 32 kilometer før mål. Lengde, stigningsgrad og navn minner imidlertid en del om Mortirolo. Klatringen opp Montoso er 8,8 kilometer lang og stiger med 9,5 prosent. Med andre ord mer enn nok til å parkere rivalene. Deretter venter en ti kilometer lang utforkjøring (hørte vi noen si Vincenzo Nibali?), før det gjenstår 22 kilometer til mål. En ordentlig nesestyver venter imidlertid i finalen. 2,5 kilometer før mål venter en brosteinsbelagt bakke. 500 meter à 13,2 prosent.

Den 13. etappen starter hvor den forrige sluttet – i Pinerolo, og endelig skal vi ha årets første toppfinish i Giro d’Italia og vi skal høyt opp i skyene. Underveis på etappen venter Colle del Lys (14,9 kilometer à 6,4 prosent) og Pian del Lupo (9,4 kilometer à 8,7 prosent), før den virkelige godbiten ligger og venter til slutt. Inne i den vakre Gran Pardiso nasjonalparken skal vi opp magiske Colle del Nivolet (gjerne kjent fra filmen The Italian Job), men vi skal ikke helt til topps. De siste 34 kilometerne stiger det jevnt og trutt. Slakt i starten, før det blir brattere og brattere. De siste fem kilometerne har en snittprosent på 9,2 og tar rytterne til målstreken ved Lago Serrù, på 2247 meter over havet (noen hundre meter lavere en toppen på Nivolet).

Når det 14. etappen kommer har rittet virkelig begynt og sette seg, og rent profilmessig kunne det vært en ideell bruddetappe. Arrangøren har imidlertid valgt å bare legge inn 131 kilometer på veien mellom Saint Vincent og Courmayeur, som kan gi en heseblesende affære. Samtidig skal man også klatre over 400 høydemeter.

Man går omtrent rett inn i Verrayes (6,7 kilometer à 7,9 prosent), som gir en sterk gruppe en gylden anledning til å gå av gårde. Men ikke lenge etter venter Verrogne (13,8 kilometer à 7,1 prosent), som gir sammenlagtlagene gode muligheter til å skaffe seg kontrollen igjen. Col de Combes (8,2 kilometer à 7 prosent) venter deretter, før Colle San Carlo (10,5 kilometer à 9,7 prosent) tar rytterne til nesten 2000 meter over havet, og det skal stupes utfor. 26 kilometer gjenstår etter den tøffe klatringen, hvorav 16,5 er utforkjøring. Den siste biten til Courmayeur er åtte kilometer med litt over tre prosent i snitt, men med noen tøffere partier. Det kan bli svært mye å henge fingrene i på denne etappen, med kort distanse, og krevende bakker og utforkjøringer, så her kan man virkelig legge press på konkurrentene.

Dopingmistenkt Nibali-hjelper sendt hjem fra Giroen

Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) har suspendert fire syklister på grunn av mistanke om at de tidligere i karrieren har dopet seg.

Det skriver UCI på sin  hjemmeside.

Det er østerrikske myndigheter som har innrapportert opplysningene som har ført til UCIs avgjørelse om utestenging. Opplysningene har kommet fram i den såkalte «Operation Aderlass».

Blant de suspenderte Kristijan Koren, som sykler for Bahrain-laget og var en av Vincenzo Nibali hjelpere i årets Giro d’Italia. Han skal ha har forbrutt seg mot antidopingreglene i 2012/13.

Det største navnet er derimot den italienske spurteren Alessandro Petacchi. Han var en av sykkelsportens beste spurtere med 152 seire i karrieren. Han ga seg i 2015, og det var også i sesongen 2012/13 at han skal ha brutt dopingreglene.

UAE-rytteren Kristijan Durasek fra Kroatia og lagkameratene til nordmennene Alexander Kristoff, Sven Erik Bystrøm og Vegard Stake Langengen som deltar i Tour of California er også utestengt. Han skal har forbrutt seg i 2017.

Den siste av syklistene som er utestengt er Borut Bozic. Han har gitt seg, men er for tiden assistentrede sportsdirektør for Bahrain-laget. Akkurat som Koren og Petacchi mener UCI at det var i 2012/13 at han skal ha brutt reglementet.

Favoritt bryter Giro d’Italia

Smertene etter velten i den fjerde etappen av Giro d’Italia ble for store for Tom Dumoulin (Sunweb). Etter få tråkk på pedalene onsdag brøt han den femte etappen.

Nederlenderen var en del av en større gruppe som gikk i bakken sju kilometer før mål på den fjerde etappen. Med blødende kne og store smerter trillet nederlenderen over målstreken 4,5 minutter bak etappevinneren, Richard Carapaz fra Movistar.

Sunweb-rytteren var først innstilt på å trosse smertene og stilte til start på den femte etappen onsdag, men etter få tråkk på sykkelen innså 28-åringen at det ikke nyttet.

Dermed brøt han rittet kort tid etter starten av den 140 kilometer lange etappen fra Frascati til Terracina.

– Dumoulins skade viser seg å være for smertefull, og han var nødt til å trekke seg fra Giro d’Italia, skriver Sunweb i en pressemelding.

Dumoulin, som vant giroen i 2017, var en av de store favorittene til å vinne årets ritt, men etter velten tirsdag falt han fra fjerdeplass til 56. plass på sammenlagtlisten.

Primoz Roglic leder årets Giro d’Italia sammenlagt. Det skiller 35 sekunder ned til Simon Yates på andreplass, mens Vincenzo Nibali ligger på tredje, 39 sekunder bak.

Ny sterk etappe av Halvorsen i Tour of California

Kristoffer Halvorsen (Team Ineos) syklet inn til 8. plass på den fjerde etappen i Tour of California.

Etappen ble vunnet av nederlandske Fabio Jakobsen (QuickStep) foran Jasper Philipsen (UAE Team Emirate) og Peter Sagan (Bora-Hansgrohe).

Halvorsens toppresultalt i sterk selskap kommer etter at han ble nummer fire på rittets åpningsetappe.

Den 214,5 kilometer lange etappen tok løperne fra Laguna Seca Raceway til Morro Bay. Etappen endte i kaos, med flere velt, og det var nederlandske Jakobsen som stakk av med sin fjerde seier for sesongen.

Amerikanske Tejay van Garderen (EF Education) leder rittet etter fire etapper. Den andre nordmannen i feltet, Vegard Stake Laengen (UAE Team Emirates) ligger på 35. plass.

(©NTB)

– Jeg satt og gråt på sykkelen

3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre.

Etappen til Bormio er for lengst stemplet som en av de legendariske dagene i sykkelhistorien. Dette var dagen da voksne menn gråt på sykkelen, en eksklusiv affære reservert kun for de beinharde i feltet.

Således en perfekt anledning for fallskjermjegeren og politimannen Dag Otto Lauritzen, en hardbarket og prinsipiell motstander av å bryte sykkelritt.

I Tour de France året før, der han vant til Luz Ardiden, fullførte han til Paris – til tross for at en krøplende lårskade forhindret han i tråkke stående over de 12 fjellpassene som gjensto. I Paris-Roubaix denne sesongen, krasjet han og lå bevisstløst i mange minutter før han i en tåke av smerte reiste seg for å fullføre – 15 minutter bak vinneren Dirk De Mol. 

Før Gavia-etappen er han også hardt kvestet. Velt tidligere i rittet sørger at nordmannen starter den brutale fjelletappen med brukket finger og flere sting i albuen. Dedikert til å vinne Giro d’Italia med Andy Hampsten, tar Lauritzen fatt på det som skulle bli hans verste dag på sykkelsetet.

– Giro d’Italia var viktig for oss. Delsponsoren vår var italienske Hoonved som lagde vaskemaskiner. Jeg har en artig og litt skummelt historie om eieren, Erminio Dell’Oglio. Han sponset mange lag i mange år, med den store drømmen om å vinne Giro d’Italia. Han elsket sykling. Når vi tok ledertrøya med Andy Hampsten på Gavia-etappen, så fikk han hjerteinfarkt! Han havnet på sykehus og fikk streng beskjed av legen om å holde seg hjemme til rittet var ferdig. Det var helt reelt. Det ble for mye for han, sier Lauritzen.

– Det var nok den hardeste dagen jeg har hatt på sykkelen. Det var kaldt nedi dalen ved start, det regnet en del, og da vi begynte på fjellene kom det sludd og snø. Den gang var deler av Gavia bare grusvei og det var da grusen begynte at Andy angrep. Og på toppen var det full snøstorm. Man kunne ikke se mer enn en meter frem på veien og vi kunne ikke hjelpe Andy over toppen.

Mens regn ble til snø, og snø ble til snøstorm, husker Andy Hampsten at han litt etter litt innså at dette skulle bli en grusom dag på sykkelen.

– Jeg begynte å ta inn over meg at dette kom til å bli forferdelig, forferdelig for absolutt alle, sier Hampsten i sine memoarer om etappen.

Hampsten ble dette året første amerikaner og første ikke-europeer til å vinne Giro d’Italia. Faktisk var det også bare andre gang i historien at ingen på podiet var italienere. Hampsten vant den rosa trøyen foran nederlenderen Erik Breukink og sveitseren Urs Zimmermann.

I en årrekke hadde arrangøren unngått de store fjellpassene, som et grep for å skreddersy løypen til de store italienske stjernene, Giuseppe Saronni og Francesco Moser. Men i ’88 sto ingen av dem på startstreken. Så for å kompensere for tidligere års fjellfobi, hadde arrangøren virkelig flesket til denne gang.

Dagen før rittet kom Hampsten i snakk med tidligere vinner Gianni Motta. Motta fortalte at denne utgaven passet amerikaneren som hånd i hanske, og at mange av sportsdirektørene han hadde snakket med undervurderte Gavia-passet.

– Om du kan, du angripe på Gavia. De andre sportsdirektørene tror dette bare er en hvilken som helst stigning.

Men internt i 7-Eleven visste de bedre. Lagets lege, Max Testa, hadde en familiehytte i Bormio, nord for Gavia. I sine memoarer forteller Davis Phinney at Testa snakket ustanselig om hvor viktig fjellpasset kom til å bli.

– I flere år trettet Max oss ut med snakk om denne obskøne stigning, denne glorifiserte grusstien, og om de illevarslende gravsteinene til de som forlot veien og senere denne jord – i den rekkefølgen. Han snakket om baksiden av fjellet, og den kjølige, skyggelagte dalen. Max advarte oss om å kle oss for lett med tanke på den utforkjøringen, selv før vi fikk se værmeldingen, skrev Phinney.

7-Eleven var derfor blant de mer forberedte lagene denne dagen. Lauritzen forteller at ekstra store hansker var blitt kjøpt inn spesielt.

– Vi fikk te underveis, men den frøs til is. På toppen sto (manageren vår Jim) Ochowicz og ga oss store motorsykkelhansker. Men følelsen i kroppen bare forsvant. I militæret hadde jeg en grusom fallskjermulykke og jeg trodde jeg visste hva smerte var. Dette var nesten verre. Jeg satt og gråt på sykkelen, innrømmer Laurtizen.

– Det var mange, 20-30 stykker, som satte seg inn i bilene og ble sluppet ut igjen på andre siden av fjellet nedi dalen. Arrangøren bestemte seg for å se mellom fingrene, fordi forholdene var så kritikkverdige. Jeg lå alene i utforkjøringen og kunne ikke se noe som helst foran meg. Hadde jeg kjørt ut i en sving og blitt slått bevisstløs eller noe, så hadde jeg kanskje blitt liggende til snøen smeltet. Det var livsfarlig. Og egentlig litt utrolig at ingen døde.

– Bob Roll knakk sammen da han kom i mål. Kroppstemperaturen hans var helt nede på 28. Så han lå ganske tynt an, men ble heldigvis han bedre over natten og kunne fortsette rittet dagen etter. Jeg tror etappen dagen etter ble nedkortet på grunn av snø (Stelvio fjernet), selv om rytterne hadde mindre de skulle sagt den gang. I dag er nok rytterne sterkere som en enhet enn vi var.

Roll selv husket den siste utforkjøringen ned til mål slik:

– Det var jævlig kaldt etter bare én kilometer. Etter to kilometer var jeg frossen helt inn til kjernen. Etter tre kilometer lo jeg som en gal person, og passerte Rolf Sørensen skrikende for full hals i et forsøk på å skape varme. Etter fem kilometer gråt jeg og var i ferd med å gå inn i et kuldekoma.

Viviani fratatt etappeseier i Giro d’Italia

Italienske Elia Viviani var best i spurten på den tredje etappen i Giro d’Italia mandag, men ble senere disket slik at Fernando Gaviria gikk til topps.

Det ble en rivende massespurt etter 220 flate kilometer fra Vinci. Elia Viviani var raskest, men juryen fant ut at han hadde gjort en ulovlig manøvrer i spurten endret retning i spurten. De hadde ingen annen mulighet enn å frata ham hans sjette etappeseier i Giro-sammenheng.

Søndag var det tyske Pascal Ackermann best i spurten foran Viviani. Alexander Kristoffs colombianske lagkamerat i UAE-laget, Gaviria ble stående igjen som vinner med franske Arnaud Demare på annenplass. Ackermann måtte nøye seg med tredjeplassen.

Med seieren overtok også Gaviria den grønne poengtrøya.

Sloveneren Primoz Roglic fortsetter i den rosa ledertrøyen etter at han vant lørdagens åpningstempo.

Giro d’Italia på sykkel mandag, verdenstouren (23 av 38): 3. etappe (flat), 220 km Vinci – Orbetello:

1) Fernando Gaviria, Colombia (UAE) 5.23.19, 2) Arnaud Demare (FDJ) s.t., 3) Pascal Ackermann, Tyskland (Bora) s.t., 4) Matteo Moschetti, Italia (Trek) s.t., 5) Giacomo Nizzolo, Itlaia (Dimension Data) s.t., 6) Jkub Mareczko, Italia (CCC) s.t., 7) Davide Cimolai, Italia (Israel Cycling Academy) s.t., 8) Manuel Belletti, Italia (Androni) s.t., 9) Christian Knees, Tyskland (INEOS) s.t., 10) Sacha Modolo, Italia (EF Education) s.t.Sammenlagt:

1) Primoz Roglic, Slovenia (Jumbo-Visma) 10.21.01, 2) Simon Yates, Storbritannia (Mitchelton-Scott) 0.19 min. bak, 3) Vincenzo Nibali, Italia (Bahrain) 0.23, 4) Miguel Angel Lopez, Spania (Astana 0.28, 5) Tom Dumoulin, Nederland (Sunweb) s.t., 6) Rafal Majka, Polen 0.33, 7) ) Bauke Mollema, Nederland (Trek) 0.39, 8) Damiano Caruso, Italia (Bahrain) 0.40, 9) Pello Bilbao, Spania (Astana) 0.42, 10) Victor De La Parte, Spania (CCC) 0.45.

Ingen nordmenn deltar i rittet som avsluttes i Verona 2. juni.

Giro d’Italia 2019: Uke 1

Den første uken av Giro d’Italia er en klassisk Grand Tour-uke, uten de største utfordringene. Etter grande partenza i Bologna sykler man sørover i nærmere en uke, i en miks av flate og eksplosive etapper, hvor spurtere og puncheurer kan få utfolde seg, før kampen om sammendraget etter hvert begynner.

Tekst Knut Andreas Lone Foto Massimo Paolone – LaPresse

Etappe 1

Årets Giro d’Italia, den 102. utgaven av rittet, ruller i gang den 11. mai – i år på italiensk jord. Det er Bologna som avholder grande partenza for andre gang, med en individuell tempoetappe. Etappen er bare åtte kilometer lang, med avsluttes med Colle della Guardia, som er kjent fra avslutningen til høstklassikeren Giro dell’Emilia.

Bakken er 2,1 kilometer lang og stiger med 9,7 prosent i snitt, med de bratteste partiene på opp mot 16 prosent. Innledningen av etappen er på brede, rette veier gjennom Bologna, før man ved bunnen av bakken tar en u-sving og starter på stigningen opp til kirken på toppen av San Luca.

Etappe 2

Den påfølgende dagen forlater rittet Bologna og over 205 kilometer skal rytterne videre til Fucecchio. På etappen skal Gino Bartali hylles, ettersom rittet går gjennom hans hjemregion, Toscana, og passerer like ved hjembyen Firenze i siste halvdel av etappen.

Etappen krysser over Apenninene. De første 50 kilometerne stiger det slakt og rytterne skal forsere en del høydemeter, men uten de store utfordringene. I andre halvdel venter tre knekkere. I Montespertoli skal det spurtes om poeng i poengkonkurransen på toppen av en bakke, før tredje- og fjerdekategoriene Montalbano og San Baronto venter litt etter.

Montalbano går over 5,8 kilometer med 6,8 prosent i snitt, mens San Baronto er noe lettere, med prosenter omkring tre. Fra toppen av San Baronto er det omtrent 27 kilometer til mål, og etter utforkjøringen er det bare flatt. Finalen er teknisk med flere skarpe svinger og smale veier. Like etter kilometersmerket svinger man 90 grader til venstre og inn på oppløpet, som er helt rett.

Etappe 3

Nok en etappe over 200 kilometer når rytterne skal igjennom 220 kilometer mellom Vinci og Orbetello. Startbyen Vinci er lagt inn i forbindelse med at det er 500 år siden Leonardo da Vinci døde. Etappen går i rullende terreng, uten noen utfordringer, og avslutningen av etappen er helt flat. Orbetello ligger inne i en stor lagune, så i avslutningen sykler man rundt lagunen, men lagune på én side og havet på den andre. De siste kilometerne er forholdsvis enkle, men en høyre/venstre-kombinasjon 400 meter før mål kan bli avgjørende.

Etappe 4

Den tredje etappen på rad med over 200 kilometer og på rittets fjerde etappe er det 223 kilometer sykling som står på menyen. Etappen starter hvor den forrige endte og fra Orbetello skal man videre sørover til Frascati. Den går i rullende terreng, men har en krevende finale. Inne på de siste 40 kilometerne er det flere korte knekkere. Etter en utforkjøring knekker veien opp med to kilometer til mål og den avsluttende bakken ligger og vaker mellom fire og fem prosent i snitt, med syv prosent på det bratteste.

Etappe 5

En ny etappe som starter fra gårsdagens målby, men en betydelig kortere utfordring for Giro-feltet på den femte etappen, da kun 140 kilometer skal forseres på veien til Terracina. RCS har imidlertid sørget for å gjøre det til en tøff affære fra første meter. Når den nøytrale sonen er overstått går man rett inn i 9,4 kilometer med klatring til Rocca Priora, med et snitt på fire prosent. Etter en utforkjøring venter en ny bakke, med fem kilometer opp til Rocca di Papa. Syv prosent i snitt, men på det verste stiger veien med 20 prosent.

Etter den tøffe starten flater det imidlertid ut og man trekker utover mot det tyrrenske havet. Ruten fortsetter blant annet gjennom Parco dei Castelli Romani, hvor man passerer flere innsjøer. I målbyen Terracina befinner man seg helt nede ved det tyrrenske havet og man entrer en 9,2 kilometer lang sløyfe, hvor man finner flere vanskelige svinger og partier, men fra 3 kilometer og inn er det relativt enkelt. De siste 1,5 kilometerne går det rett frem.

Etappe 6

En lang affære venter, men den sjette etappen – med sine 238 kilometer – er likevel bare rittets nest lengste. Fra start i Cassino skal man først igjennom nærmere 200 kilometer med rullende, enkelt terreng. Veiene er brede og bakkene svært overkommelige. Mot slutten blir det imidlertid vanskeligere. Smalere veier og en 15 kilometer lang klatring skal forseres i avslutningen.

Klatringen opp til Coppa Casarinelle stiger med 4,4 prosent i snitt, så den er kanskje ikke tøff nok til å utgjøre den store forskjellen. Det er mulig for lagene med spurtsterke puncheurer å holde det relativt samlet. Fra toppen er det også 18 kilometer til mål. Coppa Casarinelle etterfølges av en ny bakke, en kort en dog. De siste kilometerne går i rullende terreng, men har noen små kuler som kan være gunstig for å støte seg av gårde. Den siste kilometeren går i omtrent tre prosent motbakke. Når man når målgangen i San Giovanni Rotondo har man også nådd det sørligste punktet i årets ritt og man vender herfra nesen nordover.

Etappe 7

En ny mellomhard etappe venter. Ut ifra start i Vasto er det lettkjørt terreng i rundt 130 kilometer, før man har en langt mer eksplosiv finale på de resterende kilometerne av den 185 kilometer lange etappen. Først venter Le Svolte di Popoli, ni kilometer lang med rundt 5,5 prosent i snitt. Over toppen venter en lengre, falsk flate, før man stuper utfor mot finalen av etappen.

Med ni kilometer til mål reiser veien seg igjen, opp Via della Polveriera, som har et snitt mellom fem og seks prosent i tre kilometer. Deretter går det igjen utfor mot en velkjent Giro-finale i L’Aquila. Den siste kilometeren har et snitt rundt syv prosent, med elleve prosent på det verste. Her har man hatt avslutning to ganger tidligere, i 2005 og 2010, da henholdsvis Danilo di Luca og Evgeni Petrov vant.

Coppis siste gregario

Pino Favero ble uteksaminert ved sykkelsportens aller første utviklingslag, og er i dag den siste gjenværende av Fausto Coppis bejublede gregari. Den siste, men på ingen måte den minste.

Continue reading «Coppis siste gregario»

Masi, den geniale skredderen

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Continue reading «Masi, den geniale skredderen»

En knust drøm om topp 30

Bygdø IL-rytter Magnus Drivenes dro til sesongåpningen på Rhodos med høye forventninger til ferieøyens UCI-ritt. Men i bagasjen hjem fikk han bare med seg skrubbsår, halsbetennelse og en knust drøm om en topplassering.

Continue reading «En knust drøm om topp 30»