februar 2018 - Page 2 of 7 - Sykkel

Dansk suksess i Omloop Het Nieuwsblad

Danske Michael Valgren overrasket med seier i sesongen første vårklassiker. Ingen av de norske fikk en topplassering i Omloop Het Nieuwsblad.

– Det var veldig hardt, men jeg er utrolig glad for seieren. Dette var gøy, sa dansken etter rittet.

En gruppe på tolv ryttere hadde 45 sekunder ned til hovedfeltet da Muur van Geraardsbergen og Bosberg var unnagjort, og en drøy mil av rittet gjensto, blant dem store navn som Greg Van Avermaet, Sep Vanmarcke, Zdenek Stybar og Daniel Oss.

Astana-rytteren stakk fra tolvmannsgruppen to kilometer før mål, og ingen av bruddkameratene tok opp jakten i tide.

26-åringen kunne til slutt heve armene over mål og juble for karrierens største seier så langt. Han vant foran polske Lukasz Wisniowski (Sky) og hjemmehåpet Vanmarcke (EF Education).

Ingen av de norske i rittet makte å kjempe i toppen. Edvald Boasson Hagen (Dimension Data) startet med nedtonet ambisjonsnivå etter vinterens galleoperasjon.

Amund Grøndahl Jansen (LottoNL-Jansen) prøvde seg i brudd underveis og satt godt posisjonert i bunn av nest siste bakke, Muur van Geraardsbergen, men var ikke med da det virkelig gjaldt.

Kvinnenes utgave ble overraskende vunnet av Christina Siggaard (Team Virtu Cycling). Emilie Mobergs lagkamerat spurtslo Alexis Ryan og Maria Confalonieri idet som var hennes første proffseier noen gang.

Beste norske ble Jansen på en 19.plass i herrenes utgave, mens Vita Heine (Hitec) endte på 55.plass i damenes ritt. Truls Korsæth ble nummer 94, mens både Edvald Boasson Hagen og Daniel Hoelgaard brøt.

(NTB)

Helvetes forkammer

Omloop Het Nieuwsblad åpner den belgiske kalenderen og trigger forventingene foran en ny brosteinssesong.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesport

 

Regnet pisker ned fra en grå, tung himmel. Vindmøllen sett fra vinduet jobber driftig idet en iskald vind pisker bakketoppene langs slettene i Flandern. De unge rytterne som våkner opp på sine hotellrom i Gent-området lørdag morgen, vil fordømme disse nådeløse værgudene. De må stille om mentalt.

Gjesdalbuen Daniel Hoelgaard får hjemlengsel, Grøndahl Jansen noterer seg ny PSI, mens Truls Korsæth oppdager til sin store forskrekkelse at regnjakken ikke ble pakket før avreise. Boasson Hagen virker uberørt og tar seg en espresso, Susanne Andersen tenker «Søren heller, dette er fordel for Hulken fra Storhaug».

Sykkelsporten har mange tradisjoner og langt ifra alle er enkle å forstå seg på. Men at Omloop Het Nieuwsblad løfter sceneteppet for den europeiske landeveissesongen er det ingen som helst tvil om. Rittet som tidligere ble kalt Het Volk er årets første test av betydning for rytterne som peiler inn storformen til Flandern rundt og Paris-Roubaix. Omloop er starten på vårklassikerne og en brutal overgang fra de mange oppkjøringsritt i varmere strøk. Er du ikke klar til å krige, ligger det en frossen grøft å venter på deg.

Het Volk var en venstrevridd avis skrevet på nederlandsk og publisert som en rival til Het Nieuwsblad, avisen som promoterer Flandern rundt. Rivaliseringen var tuftet på både kommersielle og politiske hensyn. Eierne av Het Volk ble nemlig rystet da Flandern rundt under den annen verdenskrig ble driftet av tyskerne, på nazi-okkupert territorium. Koplingen mellom arrangøren og nazistene ble for tett, mente de radikale eierne av Het Volk.

Derfor ble det opprettet et rivaliserende ritt: Omloop Van Vlaanderen så dagens lys i 1945. Flandern rundt-arrangøren likte ikke det de så og protesterte mot navnet som de mente var altfor likt sitt eget. Det belgiske forbundet tok protestene til følge og instruerte Omloop om å bytte navn. Het Volk ble rittets nye navn.

Tidens tann skulle imidlertid tære bort den ideologisk rivaliseringen dem imellom. Den økonomiske situasjonen sørget for at Het Volk måtte la seg fusjonere med Het Nieuwsblad, og rittet skulle etter hvert gå under navnet det har nå. Drøye 70 år senere er det nok bare noe få gjenværende fra den belgiske motstandsbevegelsen som ser ironien ved at rittet er oppkalt etter avisen som det opprinnelig skulle motkjempe.

Like ironisk er det at Omloop har etablert seg som et mini-utgave av Flandern rundt. Taaienberg, Muur, Haaghoek. Mange av bakkene og brosteinsveiene vi alle kjenner er felles for dem begge. Omloop er dog drøye 70 km kortere, mer intenst og ofte gjennomført i langt tøffere værforhold.

I år har arrangøren gjort en nostalgisk tvist. De siste 60 km er identiske med Flandern rundt-løypa fra da rittet gikk i mål i Ninove. Det vil si Muur van Geraardsbergen 15 km fra mål, tett etterfulgt av Bosberg og 12 hektiske km til mållinjen på det lumske oppløpet på Halsesteenweg.

– Dette blir en lykkelig gjenforening for mange, sier Peter Van Petegem – rittdirektøren som vant Flandern rundt to ganger i denne finalen.

– Muur og Bosberg er drømmen for mange. En helt ny generasjon som aldri har kjempet på denne løypen gleder seg.

Det er to, svært ulike scenario som ligger foran oss. Skulle været bli pent på søndag, vil TV-skjermene våre lyse opp med frodige, grønne enger, glitre med fargene av feltets nye drakter og rittet rase av gårde i forrykende fart, løftet frem med optimismen om at vinterens kalde gufs ligger bak dem.

Skulle været derimot bli dårlig, forsvinner draktene under gjennomvåte og tilgrisede regnjakker. Rytternes røde øyne vil synke ned i ansiktet, og deres hvite tenner gnistre i en gul flom fra motorsyklenes sterke lykter. Følelsen av desember vil være umulig å riste av seg.

Herrenes 73. Omloop Het Nieuwsblad (lørdag)
Start: 11:35 
Målgang: 16:19 – 16:57
Distanse: 196.2km

Damenes 13. Omloop Het Nieuwsblad (lørdag)
Start: 11:43am (CEST)
Målgang: 15:07 – 15:29 
Distanse: 121.2km

Superjevn tysk spurtduell i Abu Dhabi Tour

Alexander Kristoff (UAE) fikk en tung fredag i Abu Dhabi Tour. Sykdom og velt oppsummerte den tredje etappen for nordmannen som ble vunnet av Phil Bauhaus (Team Sunweb) etter målfoto.

Tyskeren vant foran landsmennene Marcel Kittel (Katusha-Alepcin) og Pascal Ackermann (Bora)

Kristoff endte på åttendeplass på den 3. etappen av det fem dager lange ørkenrittet som avsluttes søndag.

– Jeg følte meg ikke bra i går, og i natt sovnet jeg ikke før klokken tre. Hadde hosteanfall, sier Kristoff til Procycling.no.

Han sier «beina ikke var konge» på fredagens etappe, der han endte i asfalten 45 kilometer før målgang.

– Krasjen satte meg ikke tilbake noe spesielt, men alltid irriterende å bli kjørt ned uforskyldt, sier Kristoff.

Foto LaPresse – Massimo Paolone

Det ble åttendeplass etter en spurt der Kristoff ikke hang med de beste. Kristoffer Halvorsen ble nummer 13.

Kristoff ligger på annenplassen i sammendraget, tre sekunder bak italienske Elia Viviani (QuickStep). Halvorsen ligger på 16.-plass, 13 sekunder bak, mens Bystrøm ligger på 117. plass, 4.20 minutter bak.

 

(NTB)

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

Visste du at majoriteten av rytterne som har vunnet Tour de France har hatt startnummer 51? Eller at den regjerende verdensmesteren alltid har en dårlig sesong, det påfølgende året etter å ha tatt tittelen?

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Pressesport

 

Neida, dette stemmer så klart ikke, men sykkelsporten er spekket med slike myter og legender, overtroisk symbolikk og ritualer. En av de kanskje mindre omtalte er forbannelsen fra Omloop Het Nieuwsblad, eller Het Volk – som det het tidligere. Den belgiske klassikeren markerer sent i februar starten på brosteinsrittene og de viktige forberedelsene til monumentene Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Til tross for rittets betydning, og at det kjøres på mange av de samme veiene, er det ingen som har vunnet både Omloop og Flandern rundt i samme sesong. Selv om belgierne har dominert rittet, med 56 seire siden den første utgaven i 1945, har likevel aldri noen vunnet rittet i samme sesong som Flandern rundt – som har blitt vunnet av en belgier ved 69 anledninger.

Samtidig har mange ryttere stått for en rekke andre dobler, tripler og firedobler i brosteinsklassikerne, i samme sesong.

Denne oversikten fra IrishPeloton.com viser de forskjellige doblene, triplene og firedoblene blant brosteinsrittene. Het Volk/Nieuwsblad og Flandern rundt er den eneste tomme rubrikken.

Mange skjebner

Tom Boonen, av mange regnet som Belgias klassikerkonge, maktet aldri å vinne klassikernes åpningsritt i løpet av sine 15 deltakelser. Dog kan ha vise til fire seire i Paris-Roubaix og tre i Flandern rundt. I Omloop derimot var «Tommeke» alltid først opp Taaienberg, men aldri først i mål. Nærmest var han i 2005 og 2012.

I førstnevnte gikk lagkamerat Nick Nuyens solo, mens Boonen vant spurten i feltet, 14 sekunder i bak. I ’12 kom han inn på oppløpet i Gent sammen med Sep Vanmarcke og Juan Antonio Flecha, to ryttere han normalt sett er overlegen i en spurt. Kanskje litt høy på egne ferdigheter ble han dog utmanøvrert av en uredd og viril Vanmarcke.

Begge de to årene gikk Boonen imidlertid hen og vant Flandern rundt en drøy måned senere. Vi trenger vel ikke påpeke hva som ville skjedd om Boonen hadde vunnet Omloop de to årene.

De to foregående årene er det Greg Van Avermaet som har lidd under Omloops forbannelse. Etter å ha slått Peter Sagan i spurten om seieren i ’16 veltet han og brakk kragebeinet i Flandern rundt.

I fjor BMC-rytteren tuktet for andre år på rad Peter Sagan i spurten. I Flandern satt samme duo sammen med Oliver Naesen på vei opp Oude Kwaremont, i febrilsk jakt på Philippe Gilbert, da Sagan hektet styret i en tilskuers jakke og dro med seg de to andre ned i brosteinen.

Peter Van Petegem er sammen med Joseph Bruyère og Ernest Sterckx rittets mestvinnende, med tre seire, i ’97, ’98 og ’02. Men heller ikke han maktet Omloop/Flandern-dobbelen.

I ’97 var det han som initierte finalen på Oude Kwaremont. Da forhåndsfavoritt Johan Museeuw veltet ut av rittet ved bunnen av Berendries lå alt til rette for ham, men han ble taktisk utspilt i finalen og danske Rolf Sørensen stakk av med seiren.

I ’98 slo Museeuw tilbake, godt hjulpet av dragsuget til en motorsykkel, da han gikk løs på Tenbosse med et forrykende angrep. Bak holdt hans dominante Mapei-lag konkurrentene i tøylene og Den flamske løven tok sin tredje seier i rittet.

Fire år senere var det en utrettelig Andrea Tafi som på nådeløst vis slet ut konkurrentene. Da italieneren angrep med fire kilometer til mål kikket Van Petegem på Museeuw og George Hincapie. Ingen av de tre gav et helhjertet forsøk i jakten og Tafi tok til slutt en klar seier.

Forbannelsens skrekkeksempel

Og så har vi vår egen Thor Hushovd, som vant rittet i 2009 og inntil videre er eneste nordmann som har vunnet rittet. Oksen fra Grimstad var på toppen av karrieren som klassikerrytter, og i kjent Hushovd-stil tok han en dominant seier i slak motbakke, på oppløpet i Gent.

Forbannelsen viste seg imidlertid fra sin verste side, både under Flandern rundt og Paris-Roubaix, noen uker senere.

I Flandern rundt hadde Stijn Devolder gått solo for andre år på rad og vunnet, mens bak skulle det spurtes om pallplassene. Inne ved gjerdet kjempes det om lukene og Hushovd prøver å smette igjennom. På innsiden kommer en Astan-rytter og treffer Hushovd bakfra og går ned, samtidig som Hushovd presses inn i en FDJ-rytter og også han smeller i bakken.

Skjebnen fra Paris-Roubaix er langt mer sagnomsust. Hushovd ligger limt til Tom Boonens hjul inn på Carrefour de l’Arbre, men feilberegner venstresvingen inn på brosteinspartiets lange rettstrekk og faller fra en potensiell seier.

Kopierer den gamle rivalen

Forbannelse, fysisk eller mentalt? Det er vanskelig å gi en generell forklaring, den er nok svært varierende.

Mange lener seg på at om man er i form til å vinne Omloop, så er man i form for tidlig. Forklaringen er nok valid i mange tilfeller, men samtidig har vi også sett eksempler på ryttere som vinner Omloop og Paris-Roubaix.

Likefullt kan forbannelsen være skapt om omgivelsene, gjennom at dette settes fokus på og at det blir et mentalt press på rytterne.

Men kanskje 2018 blir året hvor forbannelsen brytes?

Siden 1945 har Omloop og Flandern rundt vært rivaler. Flandern rundt ble avholdt under hele 2. verdenskrig, men var avhengig av militærpoliti for å kunne arrangeres. Den gang var det Het Nieuwsblad som arrangerte rittet, og i et tysk-okkupert territorium ble man anklaget for å være kollaboratører. I kjølvannet av krigen skapte derfor avisen Het Volk et eget ritt, kalt Omloop van Vlaanderen, som skulle være uten Flandern rundts bagasje.

Avisene kranglet imidlertid om navnet og rittet endte opp som Omloop Het Volk, men rivaleriet det vedvarte. I 2009 endte dog avisene opp med å fusjonere og vi fikk navnebytte på rittet også.

I år, 2018, følger rittet igjen i Flandern rundts fotspor og emulerer monumentet. Den ikoniske Kapelmuur/Bosberg-avslutningen, med påfølgende målgang i Ninove, Meerbeke, ble droppet av Flandern rundt i 2012. Nå har den blitt plukket opp av Het Nieuwsblad som kopierer avslutningen, til glede for den belgiske sykkelfansen.

Kanskje det blir katalysatoren til Omloop Het Nieuwsblads forbannelse?

Kristoff hadde blitt kjeppjaget dersom han var belgisk

27 kilo roastbiff, 2.4 millioner flasker sprudlevin og 3.7 millioner østers. Nå vet du hvordan det flamske folket feiret julen 2017. I høytiden er vi enda mer fråtsende burgundere enn vanlig.

TEKST: Bram Vandecapelle (Sykkeljournalist, Het Nieuwsblad) FOTO: Presse Sports

 

Bram Vandecapelle

Men ikke alle. Greg Van Avermaet, Oliver Naesen, Tiesj Benoot, Jasper Stuyven og 30 andre belgiske proffryttere gjorde noe helt annet på 1. Juledag. De foretok en grundig besiktigelse av den nye løypen i Omloop Het Nieuwsblad. Mer enn to måneder før den belgiske åpningsklassikeren, ville de impregnere den hellige Muur van Geraardsbergen på hjernen.

Omloop Het Nieuwsblad er nesten som en fotnote på den internasjonale sykkelkalenderen. Ritt som E3 Harelbeke og Gent-Wevelgem rager høyere i hierarkiet. Men bak kronjuvelen Flandern rundt, er det faktisk intet annet ritt i Flandern som høster mer oppmerksomhet enn Omloop Het Nieuwsblad.

Avisene fylles opp fem dager i forveien, minst ti sider daglig. Ikke bare for media er dette et viktig ritt, men for de belgiske rytterne også. Han som vinner kan sove trygt resten av året. De som frakjøres må stå skolerette, forklare seg og tåle mye kritikk. Hva har de gjort riv ruskende galt i vinter? Det er idiotisk, men i Flandern trekker man store konklusjoner bare etter to ritt.

I år er første gang Alexander Kristoff dropper den belgiske åpningen. Han foretrekker Dubai, Oman og Abu Dhabi, og kaller dette en bedre forberedelse. Ikke tro et ord han sier. Det er nemlig laget som presser ham. Som rytter for Team Emirates er han nødt til å vrake belgiske brostein til fordel for sandkassen i Midtøsten. Kristoff hadde blitt kjeppjaget og stemplet persona non grata dersom han var belgisk. 

Vlaanderens Mooiste

Sep Vanmarcke dristet seg til å gjøre dette i 2016. Valget hans om å droppe den belgiske åpningshelgen, skapte nasjonale sjokkbølger, selv om han etterpå klarte andreplass i Gent-Wevelgem, tredjeplass i Flandern rundt og fire i Paris Roubaix. Likevel er det hasardiøst. For ved å vinne Kuurne-Brussel-Kuurne for eksempel, vil en belgisk rytter høste dobbelt så stor oppmerksomhet og stjernestatus, enn hvis han kjemper seg inn til en femteplass i Paris-Nice for eksempel. Nå skjønner du kanskje hvorfor noen ryttere velger bort julemiddagen?

Emiren Kristoff sanker triumfer i Midtøsten. Foto: Kåre Dehlie Thorstad

Påske er den andre, viktige høytiden. Det er stort sett rundt denne tiden at flamlenderne overbeviser som katolikker. I år faller markeringen av Jesu oppstandelse på 1.april. Og 1. Påskedag er høytiden der det flamske folket tråkker ned kirkedørene.

Men ikke i år. Halvparten av den flamske befolkningen vil nemlig være opptatt med en annen, viktigere høytid: Flandern rundt. Rittet har omtrent to millioner TV-seere, en halv million radiolyttere og 500,000 tilskuere presset inn på smale brosteinsveier i de flamske ardenner. Selv om påske og jul hadde falt på samme dag, er det ingenting som kan måle seg med Flandern rundt-festen.

Denne dagen kalles også Vlaanderens Mooiste: Flanderns vakreste. Pave Francis er nok ikke enig, men brosteinsrittene er faktisk den største religionen i Flandern. Og i år er det ekstra spesielt. Med E3 Harelbeke på fredag, Gent-Wevelgem søndag, Dwaars Doors Vlaanderen onsdag og endelig Flandern rundt på søndag, er det for første gang duket for fire festdager over en intens periode på ti dager.

Flamsk atmosfære i Bergen

Den flamske sykkel-atmosfæren kan umulig beskrives fullkomment med ord. Jeg blir ofte spurt om å gjøre det, men jeg må skuffe dere også. Trass i at jeg i jobben min som journalist lever av å beskrive tingene rundt meg.

I september besøkte jeg Bergen i åtte dager i forbindelse med verdensmesterskapet. Til tross for at det nasjonale forbundet og de norske skattebetalerne får en kraftig økonomisk hangover, så var det et utrolig vellykket VM. De utenlandske journalistene jeg snakket med var høyt oppe i skyene etterpå. Siden vi hadde et temmelig middels VM i USA, og greia i Qatar bare var flask, var det ekstra oppløftende å se et VM med skikkelig stemning.

Hundretusener av nordmenn festet og syklingen inntok Norge på ordentlig. Hele byen deltok og alle rytterne ble heiet frem like mye. Det var helt nydelig – sykling slik den skal være.

Slik er det i Flandern rundt også. Men med en stor forskjell. I VM kan tilskuerne se rytterne runde etter runde, omtrent ti ganger totalt. Men i Flandern rundt er det stort sett bare en gang de suser forbi! Svosj!

Gjenkjenner du mer enn tre ryttere, så er du som ekspert å regne. Men folk elsker det. De camper i en hel uke, bare for å få den beste plassen på Paterberg.

Etter å ha opplevd Bergen, tror jeg nordmenn forstår greia. Derfor syns jeg dere skal droppe weekendturen til Paris og London, heller booke fly til Flandern og føle den ekte stemningen på kroppen.

Og dessuten, en god belgisk øl koster bare en femtedel av det fatølet dere selger i Norge. Da sees vi, til den eneste skikkelige høytiden i Flandern.

 

Bram Vandecapelle er sykkeljournalist for Het Nieuwsblad, den flamske avisen som i 
1939 tok over Sportwereld, avisen som startet Flandern rundt.

På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok

TEKST: Vita Heine (Hitec Products) FOTO: Norges Cykleforbund

 

Foto: Kjetil R. Anda.

Det har vært en del støy rundt NCF, styret og Sykkel-VM de siste månedene. Jeg har lest noen artikler i media og en del innlegg i sosiale media, men jeg har ikke satt meg inn i sakene godt nok for å kunne bedømme noen. I likhet med mange andre utøvere bruker jeg mesteparten av min energi på å bli best på sykkelen.

Men jeg vil likevel fremme noen forventninger og innspill foran forbundstinget (10-11. mars) der ny ledelse i Norges Cykleforbund skal velges.

For noen år siden satt jeg faktisk i styret i Bergen CK. Jeg var til og med økonomiansvarlig i en periode. Jeg engasjerte meg, fordi jeg savnet satsing på kvinner i klubben. Siden den gang har klubben utviklet seg mye. Jeg har kommet meg videre til et profflag, men mitt inntrykk er at det nå er likestilling mellom kvinner og menn i klubben når det gjelder støtte til sportslige aktiviteter.

På landslagsnivå er likestilling faktisk ikke godt nok. Her har kvinner et større behov for støtte for å kunne hevde seg internasjonalt. Dette fordi det er veldig stor forskjell på inntekter på herrene og damene som er proffe. Til og med kontinentallagsryttere i Norge tjener opp mot 10 ganger mer i snitt enn damene som er proffe.

En undersøkelse av Cyclist Alliance viser at mer enn halvparten av internasjonale proffdamer tjener mindre enn 10.000 euro i året (96.500 nok). Mer enn halvparten har en jobb ved siden av. Dette gjelder også for 11 av oss som er på landslagssamling i Alicante nå. Pengepremiene er også betydelig mindre, også der hvor kvinnene sykler samme ritt på samme dag som herrene, f.eks. Flandern rundt.

Da Alexander Kristoff vant Flandern rundt i 2014 fikk han 20.000 euro i premiepenger. I damerittet vant Elisa Longo Borghini og tok med seg drøye 1.200 euro med hjem. Ca 17 ganger mindre.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden.

Kvinner må ofte dekke en god del utgifter som menn ikke trenger å dekke – reiseutgifter, utstyr, samlinger, mat, etc. For eksempel det å delta i NM har kostet meg ca. 10.000 kroner hvert år – flyreise, flere netter på hotell, påmeldingsavgifter, leiebil for å komme ut til start til tempoen.

Foto: Madeleine Kihlstedt.

Derfor er vi veldig glad for at landslaget arrangerer en samling for damene i Alicante nå i vinter, samt at det er andre typer aktiviteter som testing og kortere samlinger hos Olympiatoppen i Oslo.

Som sagt – likestilling er ikke nok, fordi betingelsene fra lagene er ulike. På laget vårt Team Hitec Products-Birk Sport (som for øvrig betyr veldig mye for norsk damesykling) har vi også ryttere fra Nederland, Danmark, Tyskland og Italia. I Nederland får kvinnene lønn fra sykkelforbundet når de er på landslaget til VM eller OL. I Tyskland og Italia er flere av landslagsjentene ansatt i politiet og får lønn mens de satser fulltid på idrett.

Man finner en sterk korrelasjon mellom mesterskapsmedaljer og statlig satsing på kvinnesiden. Et godt eksempel er også verdensmesteren fra 2015 Lizzie Armitstead (nå Deignan), som fikk være med på British Cycling’s Olympic Talent Team program fra hun var 15 år.

Så min forventning til det kommende styret i NCF er at de tar et godt tak i kvinnesatsingen og setter i gang noen tiltak som muliggjør kvinner å satse på det øverste nivå internasjonalt uten å ha foreldre som største sponsor, og uten å måtte jobbe ved siden av, men ha muligheten til å satse 100 prosent på idretten.

Halvorsen langt fremme i spurten da Kristoff mistet ledertrøya

(NTB): Kristoffer Halvorsen (Team Sky) spurtet inn til en oppløftende fjerdeplass på den 2. etappen i Abu Dhabi Tour torsdag. Italienske Elia Viviani (QuickStep) vant.

Den norske syklisten med kallenavnet «Doffen» fikk ødelagt sin debut for Sky-laget da han veltet på første etappe i Tour Down Under i januar. Torsdag var han tilbake og spurtet inn til fjerdeplassen i en tøff massespurt, etter at han holdt seg i fremste gruppe da feltet ble sprengt i sidevinden.

Viviani tok sin femte seier for året, mens nederlandske Danny van Poppel (LottoNL) og tyske Pascal Ackermann (Bora) fylte de øvrige plassene på podiet.

Alexander Kristoff, (UAE Team Emirates) som vant onsdagens åpningsetappe, ble nummer sju etter å ha vært distansert i sidevinden. Viviani overtok også ledertrøyen foran Kristoff.

Kristoff spurtet til seier i Abu Dhabi

(NTB): Ingen kunne gjøre noe med Alexander Kristoff på den første etappen av Abu Dhabi Tour. 30-åringen spurtet til seier foran italienske Andrea Guardini (Bardiani).

– En herlig seier for meg og laget, attpåtil på hjemmebane for laget (De forente arabiske emirater). Jeg vil takke lagkameratene mine for hjelpen. Det er en god følelse å åpne rittet med å vinne, sa en fornøyd Kristoff etter etappen.

Kristoff vant nylig avslutningsetappen i Tour of Oman. Stavanger-syklisten fulgte opp med en flott spurtseier inn til Madinat Zayed på den 189 kilometer lange førsteetappen i Abu Dhabi.

Den norske UAE-sprinteren vant foran italienske Guardini og Caleb Ewan (Mitchelton-Scott). Kristoffer Halvorsen (Team Sky) endte på 13.plass i sitt første ritt tilbake etter bruddskaden i januar.

Sterke navn som André Greipel (Lotto Soudal) og Danny van Poppel (LottoNL) maktet ikke å gjøre noe med Kristoff. Marcel Kittel (Katusha-Alpecin) endte helt nede på 15.plass.

Toppspurteren Mark Cavendish (Dimension Data) fikk ikke muligheten til å utfordre Kristoff. Briten gikk i asfalten før den offisielle starten på etappen. Han måtte bryte.

– Mark Cavendish krasjet i den nøytrale sonen. Han falt på den samme skulderen som han fikk et brudd i i fjor. Han kom seg på sykkelen, men måtte bryte kort tid etter. Vi kommer med mer informasjon etter hvert, heter det i en uttalelse fra Dimension Data-laget.

«Watt mot kreft» – hvem sykler lengst på 24 timer?

TEKST & FOTO: Watt mot kreft

 

Høybråten og Stovner IL Sykkel inviterer til et veldedighetsritt på 24 timer i sine klubblokaler i Oslo. Alle lag kan stille med 1 til 12 ryttere som deler på en rulle. Det laget som tilbakelegger flest kilometer vinner.

For hver syklet kilometer betaler utøver/lag 10kr til Kreftforeningen. Et lag med snittfart på 30km/t vil bidra med 7200kr. Hvordan laget fordeler bidraget avgjør laget selv. Det er ingen deltakeravgift. All inntekt går til veldedig formål.

I lagkonkurransen Watt mot kreft gjelder det å komme lengst i Zwifts verden på ett døgn. Hvert lag stiller med sykkel, rulle og iPad. HSIL stiller med lokale, café, garderober, wi-fi etc.

Det er begrenset med plasser. Meld laget ditt på til det som kan bli minnerike 24 timer med mange likesinnede syklister.

Vil du melde på et lag, har du spørsmål eller ønsker mer info, send Mail til simen.strandaas@gmail.com eller ring 92802203.

Gino – med hjertet i Flandern

Etter 18 år i eksil vender Gino Van Oudenhove tilbake til hjemtraktene utenfor Ninove. Denne gangen som sportsdirektør i Dimension Data.

I løpet av 150 år, vokste fire generasjoner Van Oudenhove opp i Rendestede i den lille bygda Denderwindeke, øst i Flandern. Lille Gino ble født i 1972. Året etter at målgangen av selveste Flandern rundt ble lagt til Meerbeke (Ninove), nabobygda snaue fem kilometer unna.

Det gjorde at De Ronde nå passerte bare to kilometer unna området brødreparet Gino og Geo lekte sammen og vokste opp.

– Min oldefar bosatte seg i den gata i 1860, og siden den gang har bestefar, faren min og jeg bodd der. Nå bor mine foreldre i Ninove, påpeker Gino overfor Sykkelmagasinet – vel vitende om at Omloop Het Nieuwsblad flytter målgangen sin dit neste år.

­– Flandern rundt har gått igjennom sentrum av Denderwindeke i mange år (inntil ny løypeendring i 2012). Rundt to og en halv kilometer unna huset vårt. Skiltene som teller ned fra 5 til 3 kilometer igjen til mål sto her. Bosberg lå bare ni kilometer unna mål, alt dette var «rett rundt hjørnet» for oss, forteller den belgiske sportsdirektøren.

I Norge er han kjent som en mann av få ord. Mens vi prater tygger han nikotintyggis på høygir. Tidligere kunne han finne på å presse tre porsjoner snus i overleppa samtidig.

Det som er med Gino, er at når han snakker om ting han er interessert i – som landeveissykling – så kommer de korte setningene ut kraftig komprimert, men også med meget faglig høyt, innhold.

Gino har peiling, liksom. Han lever og snakker sykling. Gino er sykling.

1972: «Den 16. mars ser jeg dagens lys på en fødeavdeling i den lille Øst-Flamske byen Ninove. Stedet er en «provinciestad». «Provincie» er et slags fylke det er ni av i Belgia. Øst-Flandern er et av dem. Rundt kommunen Ninove ligger et titall bygder, Denderwindeke er den jeg vokser opp i. Moren min melder at det er 20 grader den dagen og det er ett par dager til Milan-San Remo, La Primavera eller «våren» om du vil, på italiensk.»

Ut av Flandern

Selv om flamsk blod renner igjennom årene hans, forstår han kjapt at den lille bygda med et par-tre tusen innbyggere er et sted han vil forlate. Som myndig snakker han og kompisene om å reise til Australia, og leker sågar med tanken om sette kursen mot ferieøya Lanzarote.

– Jeg ville vekk fra Belgia. Ikke fordi jeg hatet Belgia, men fordi jeg følte at jeg ikke var skapt for et A4-liv. Du blir presset inn i det, vet du, sier Gino og kremter bekreftende.

 

Via jobbing som mekaniker, sjåfør og sportsdirektør for juniorene i sykkelklubben ICT Baardegem åpnet en ny verden seg opp i starten av 20-årene. Klubben ble jevnlig frekventert av nordmenn som dro ned for å kjøre belgiske kermesseritt i deler av sesongen. Blant disse Sandnes-rytterne Svein Gaute Hølestøl og et av de største, norske talentene på den tida, Sven Sigmund Ledaal.

– Ettersom årene gikk ble jeg mer engasjert i klubbens arbeid. Jeg reiste rundt på Tour de Normandie og Tour de l’Ain. I 1997-98 begynte jeg også å besøke Norge noen ganger. Jeg kom enda tettere på miljøet i Sandnes, forteller han.

1980: «Jeg har blitt åtte år og det viser seg at jeg har vært interessert i sykkel nesten siden fødselen. Moren min forteller om de gangene jeg gråt og hun la meg under radioen hvor Tour de France ble overført direkte. Da sluttet jeg også å gråte.»

Det du kanskje ikke visste, er at Van Oudenhove har bachelorgrad i bedriftsledelse. Det var en jobbmulighet hos DHL som sendte ham til Norge. I 2001 var han leder for elitesatsingen i Sandnes SK. Den 1. juli ventet et av årets høydepunkter da NM-fellesstarten skulle avgjøres på Sola.

– Den gangen syklet Gabriel Rasch for Ringerike SK. Det var før Team Krone og alt det der. Birger (Hungerholdt) var sportsdirektøren deres og satt i følgebilen. Hadde Dag Erik Pedersen og NRK på slep, og greier. Det var litt sånn: «Nå skal vi vise dere hvordan vi kjører sykkelløp». Men det hele endte med et spurtoppgjør mellom Gabriel og Erlend Engesvoll, og det var Erlend som vant den spurten for oss. Det var mitt første år som sportsdirektør i Sandnes, forteller han og smiler triumferende.

Inspirert av Rabobank

Det er en ruskete, men overraskende mild desemberdag når Sykkelmagasinet møter Gino Van Oudenhove ved bryggebassenget i Tønsberg.  Her, eller egentlig på den andre siden av Vestfjorden, på Vear, kjøpte han og Ingeborg Fremstad hus i 2004, og stiftet siden familie.

Gino ankommer presis iført nøytral, blå boblejakke – men også i en Ford Transit-varebil drapert med sponsorlogoene til Joker-Icopal. Mens ekstremværet Aina pisker Vestlandet, er det ikke mer enn sju-åtte sekundmeter inn fra siden i Vestfold. Vi søker ly hos Esmeralda: Kombinert pub, utested og spisested under et og samme tak, som visstnok lager god pizza stekt i ovn med stenbunn.

Her forteller Gino om hvordan Johan Kaggestad i 2001 var den første som spurte han om han kunne tenke seg en jobb hos forbundet. Etter hvert fikk han ansvar som sportssjef både for junior- og U23-landslaget.

Engasjementet i Sandnes SK ble også byttet ut med hardtsatsende Maxbo-Bianchi, høsten 2004.

– Birger forteller at dere hadde et langt møte og delte mange av tankene om hvordan en sykkelsatsing skulle drives?

– Det var ikke så vanskelig å ha like tanker, ettersom han alt hadde hatt prosjektet mitt liggende på bordet foran seg. Han hadde fått det via omveier, kontrer Van Oudenhove.

Inspirert av måten blant annet Rabobank drev utvikling av U23-talentene i Nederland, hadde han nemlig gått til det norske forbundet med en detaljert plan på rundt 20 sider med budsjettering, plan for markedsføring og hvordan laget skulle matches mot de beste rytterne ute i Europa, skissert opp.

Edvald-effekten og proff-eksport

Men forbundsøkonomien var svak etter at blant annet konkursen i Sponsor Service førte til et underskudd på 2,3 millioner kroner i 2003.

Året i forveien gikk også Krone Gruppen konkurs, noe som gjorde at Ringerike Sykkelklubb sto i fare for å gjøre det samme. Etter en sponsordugnad ble Team Krone til Team Ringerike, men året etter jobbet selskapet Interspons for å stable en langt mer spektakulær satsing på landeveien.

Tidligere UC Postal-rytter Steffen Kjærgaard ble vurdert til jobben, men valget falt altså på Van Oudenhove. De neste 13 sesongene har han, sammen med Interspons, holdt satsingen gående fra Team Maxbo-Bianchi i 2005 til dagens Joker-Icopal.

– Det første året var mer et oppstartsår. Da var vi ikke noe mer enn et godt klubblag. Vi hadde unge ryttere i Stian Sommerset, Svein Erik Vold, Lars Petter Nordhaug og Frederik Wilmann. Men det endret seg dramatisk da Gabriel Rasch og Edvald Boasson Hagen kom inn året etter. Da tok det egentlig helt av.

1980: «Hele familien min sitter samlet foran TV-en under Flandern rundt. Det eneste unntaket er de 25 minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra, mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere motorsykler og pressefolk ankommer.»

Som landslagssjef i aldersbestemte grupper, hadde Van Oudenhove rimelig god oversikt over hva som rørte seg i norsk sykkelsport. Han jobbet sammen med Boasson Hagen som førsteårsjunior, og det var liten tvil om at unggutten fra Rudsbygd skulle bli et sentralt ledd i satsingen til Maxbo-Bianchi. Han ble signert i mai, 2005 – som andreårsjunior.

I 2008 ble Boasson Hagen proff i T-Mobile/Team Colombia, mens Gabriel Rasch fulgte Thor Hushovd til Crédit Agricole. Dette ble starten på en proffeksport som fram til i dag teller hele 13 ryttere.

I løpet av årene som fulgte vant Alexander Kristoff Flandern rundt (2015), Edvald Boasson Hagen vant to etapper i 2010-utgaven av Tour de France, Lars Petter Nordhaug vant GP Montréal, Kristoffer Halvorsen ble U23-verdensmester i Doha, 20 år gamle Rasmus Tiller ble Norgesmester i Stjørdal og den internasjonale sykkelsporten fikk prøve seg på uttalen av navnene til Vegard Stake Laengen, Daniel Hoelgaard, Odd Christian Eiking, Sindre Lunke og Amund Grøndahl Jansen.

– Du kommer fra et lite land, men likevel en stor sykkelnasjon, og har sett hva de belgiske talentene har klart å oppnå i sine egne karrierer. Ga det deg også troen på at dere kunne få fram en norsk vinner av Flandern rundt via arbeidet dere la ned i Norge?

– Vi så jo at det var mulig før Kristoff gjorde det også. Vi hadde jo troen på at Hushovd kunne vinne Paris-Roubaix eller Flandern rundt. Muligheten har vært der, og vi har fått opp noen få veldig sterke utøvere. Men det er ikke min fortjeneste at Kristoff vinner Flandern rundt. Akkurat det der har jeg et veldig avslappet forhold til. Jeg vet at det ikke står på meg personlig om en rytter gjør det bra i WorldTouren, eller ikke. Joker har vært et lite ledd i utviklingen deres, og jeg har selv vært et lite ledd i det leddet igjen.

Birger Hungerholdt snakker seg fort varm når tema er sykkelsatsingen han har stått bak siden 2005-sesongen.

­– Vi har gått gradene, slår jernmannen fra Ringerike fast.

– Det har blitt litt mer av alt hele veien når vi har drevet på med dette. Det dummeste man gjør, er å ta snarveier. Man hopper ikke i Vikersund-bakken den første sesongen man er skihopper. Det dreier seg om hvilke syklister man har med og hva slags konkurranser man stiller opp i. Vi har også vært heldige og dyktige som har fått inn noen supersyklister på satsingen vår. Det har åpnet opp noen dører for oss.

En annen som har bidratt til å åpne dører er Van Oudenhove. I dag er kontaktnettet enormt når det gjelder rittarrangører, sportsdirektører, ryttere og andre bekjentskaper innenfor sykkelsporten.

1991: «Dette året fikk jeg kjeft hjemme fordi jeg klipper av mine nye, avlange sykkelbukser rett under kneet. Grunnen til det heter Edwig Van Hooydonck. Allerede i 1989 hadde han vunnet Flandern Rundt som 21-åring. I 1991 gjør han det samme. Han kjører vekk fra tetgruppen på eksakt samme plass på Bosberg. Sånn cirka 200 meter oppi brosteinsbakken står det en lyktestolpe. HER støter han alt han makter. Så hardt at sykkelen hopper og slår, og han kjører alene inn til mål.»

Lille, store Belgia

Klemt inne mellom gigantene Frankrike, Tyskland, og for så vidt også Nederland, er Belgia som en pygmé å regne med sine 33 990 kvadratkilometer. Selv om plasseringen gjør at man gjerne passerer Belgia på vei mot et annet land, fungerer det likevel som et sentralt knutepunkt i mellom-Europa. I sykkelsammenheng er landet likevel for gigant å regne.

26 belgiere har blitt verdensmester i landeveissykling gjennom tidene. Ingen andre nasjoner har vunnet Flandern rundt oftere, på toppen troner Achiel Buysse, Eric Leman, Johan Museeuw og Tom Boonen – som alle har tre titler hver. Blant vinnerne finnes selvsagt også Eddy Merckx, Peter Van Petegem, Edwig Van Hooydonck, Claude Criquielion, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy.

Gino forsto tidlig at han ville forlate Belgia, men hvor knyttet han faktisk var til sykkelsporten har nok gradvis gått opp for ham.

– Jeg har blitt bitt av basillen, kan du si. Jeg kommer fra en sykkelfamilie, og vi snakket om sykkel hele tiden. Faren min var syklist, men han tok en pause da vi ble født. Så holdt ungene til en av vennene hans på med sykling, og vi begynte å oppsøke det miljøet. Det ballet videre på seg derfra. Min bestefar var veldig godt kjent i det lokale sykkelmiljøet. Han kunne veldig mye om sykling, og var en veldig flink og oppegående fyr. Da Claude Criquelion ble verdensmester i Barcelona i 1984, sa bestemor til meg: Du vet at bestefaren din har vært mekaniker for ham? Det visste jeg ikke. Jeg løp over til dem, de bodde rett ved siden av huset vårt, og da hadde han akkurat satt opp et bilde på peisen av Criquelion og det lokale laget, der han selv hadde jobbet som mekaniker. Tilknytningen har ligget der hele veien, mimrer han.

Da han var ung og dro ut for å leke med kompisene, var det én ting som gjaldt: Visualisering av sykkelløp.

– Jeg syklet til skolen og så bak meg hele tiden for å se om det var noen andre ryttere som hadde kommet seg opp, eller om jeg fortsatt lå alene i tet.

– Gjør du det fortsatt?

– Ja, det verste er at jeg gjør faktisk det. Jeg kikker meg over skuldra fortsatt. Jeg var ute og syklet med noen mekanikere fra Joker-laget, og da kjørte vi den gamle finalen av Flandern rundt. Jeg kan ikke sykle fra Bosberg og ned mot Denderwindeke uten å forestille meg at også Edwig Van Hooydonck og Johan Museeuw også er med meg. Jeg vet akkurat hvor de gikk til og hva de gjorde for noe da de tok sine seirer.

Det var den samme Van Hooydonck, den store personlige favoritten, som gjorde at han ble kjeftet på hjemme – etter at han klippet av de nye sykkelbuksene rett under knærne.

Dimension Data

Den 30. september, noen små dager etter at Sykkel-VM i Bergen var ferdig konkludert, kom nyheten om at Team Dimension Data hadde skrevet en toårsavtale med Van Oudenhove som sportsdirektør i satsingen.

Ambisjonene til den tettbygde mannen fra Øst-Flandern har begynt å komme til overflaten. For 18 år siden pakket han med seg Speculoos (belgisk kjeks), sennep, majones og en godt Witkap (øl) da han ville ut av Belgia og Denderwindeke.

Nå er det klart at drømmen om oppbruddet fra A4-lenkene, heller ikke endte som norsk sykkelsjef med base i Vear:

– Jeg har blitt så hardt pushet av broren min. Han kalte meg en idiot fordi jeg ikke prøvde å komme meg innenfor WorldTouren.

Broren Geo har jobbet som mekaniker innenfor flere av de største lagene, blant annet Lotto-Soudal, BMC Racing og er nå klar for Quick Step-Floors. Gino forteller at ambisjonen hans aldri har vært å bli sportsdirektør i et norsk prokontinentalt mannskap. Skal han jobbe der, skal han stå på toppen av hele pyramiden.

I takt med at Joker-Icopal vokste seg til å bli et av Europas beste kontinentallag, har fortsatt ingen lag tatt egen satsing til det neste nivået. Kanskje det er en av grunnene til at han nå fant ut at tiden var moden for å flagge ut?

– For min del var det ikke aktuelt å ta dette steget for fire-fem år tilbake. Tidspunktet passet meg bedre nå. Jeg er 45 år og gir meg fem år på å komme meg i en posisjon hvor jeg òg er med og bestemmer. Da tenker jeg ikke bare på sykkelløp, men i senior management. Jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes, og det er ikke noe desperat mål for meg å få det til. Men jeg er beredt på å ta valgene som trengs for å komme meg inn i den posisjonen.

– I Norge står vi fortsatt litt på stedet hvil når det gjelder å utvikle et norsk prokontimannskap. Hvorfor tror du det er slik?

­– Akkurat nå mener jeg at ambisjonen om å starte et norsk prokontilag er litt feil. De sier at det kommer til å redde norsk sykkelsport, men jeg føler nå at det mer dreier seg om å vise hvem som er best, hvem kan dra det i gang først. Skal et slikt prosjekt redde norsk sykkelsport, da må du ha en struktur under der igjen. Det må gå helt ned til klubbnivå, inneholde et utviklingslag og være forankret i et toppidrettsgymnas. Du må starte på bunnen, du må være i stand til å utvikle egne ryttere, og det må være kontinuitet i arbeidet, messer han.

1998: «Vi spiser middag hos foreldrene mine og planlegger å se på TV til de ankommer Bosberg, for så å hoppe i bilen å se dem passere rett utenfor der søsteren til kjæresten min bor. Det er rundt fem kilometer unna målgangen. Men rutinene fra «hopp i bilen» sitter dypt inne. Jeg kjenner han som stopper bilene. Jeg forklarer ham hvor vi skal, han sier «OK, men skynd deg for faen!» Jeg svinger den lille hvite «Corsaen» opp i løypa og gir full gass. Motorsykler med pressefolk suser forbi oss. Dama mi skriker og dirigerer meg som gal. Når jeg ser i speilet skjønner jeg hvorfor: 250 meter bak oss kommer Andrei Tchmil med motorsykler, biler, kamerafolk og helikopter over seg. Heldigvis er det bare 300 meter og vi svinger av og bråbremser for å heie på Tchmil. Han vinner og jeg har fått min første store løpsfølelse i bilen. – Det her skal jeg drive med senere, tenker jeg.»

Topp 10-lista fra Flandern rundt i 1991 inneholder navn som Frans Maassen, Marc Sergeant, Marc Madiot, Franco Ballerini og Rolf Sørensen. Personer sykkelsporten siden har trykt til sine bryst, enten de har dreid seg om roller som sportsdirektører, generalmanagere, landslagssjefer eller TV-eksperter.

Noen av dem er selvsagt flinke, men samtidig er det fair å påpeke at de har kommet lett til det.

– Nå kjenner jo ikke jeg bakgrunnen til alle de andre som er ansatte i Dimension Data, men jeg vet i hvert fall at med Gino så får de en mann som er vant til å organisere det hele fra A til Å. I dag har jeg inntrykk av at mange ankommer løpet med ferdigbetalte flybilletter og spaserer inn til et opplegg som er fiks ferdig. Gino har vært med på alt innenfor en sykkelsatsing fra det minste til det største. Han vil komme inn med en helt annen ballast enn som kun har vært aktiv sykkelrytter i forkant. Det er nok av dem som kommer til dekket bord blant ryttere og sportsdirektører, mener Hungerholdt.

Hjertet i Flandern

Van Oudenhove er den hardtarbeidende lederen som likevel har hjertet sitt godt plantet i det tradisjonstunge Flandern.

– Det er veldig mange som etter hvert kjenner veiene de bruker i klassikerne like godt som jeg gjør. Og jeg har heller ikke erfaringen til de som har kjørt finalen av disse rittene på brostein i konkurranse. Det ligger likevel så mange sykkelløp lagret et sted bak i hodet mitt, og plutselig dukker det fram noe du kan ha bruk for underveis i ritt. Det er vanskelig å forklare det. Det ligger langt inne i datamaskinen på et vis.

Etter hvert forsto han også at kompetansen han satt på, etter 13 år med rytterutvikling i Norge, sakte men sikkert begynte å bli interessant hos WorldTour-lagene.

– Generasjonen med eks-ryttere, er i ferd med å forsvinne litt. Jeg tror de har hatt det litt for godt, og ikke fulgt med på utviklingen. Blant annet når det gjelder den digitale verdenen og hvordan man kan utnytte det. Det har gjort at det nå er plass til sånne som meg, som har stor erfaring fra sykkelmiljøet, uten at jeg selv har vært proff. Det har gitt meg motivasjon for å prøve å gå den retningen.

Epilog: (Vi er i 2016. Det er Påske. Faren min, sammen med barnebarn (hvorav min sønn) og min kone med flere av familien står fire kilometer unna målstreken. De heier. Jeg vinker kort når jeg kjører forbi. Bare kort, fordi det er travelt i finalen, jeg må gi siste beskjed via intercom’en om vinden på oppløpet og den skarpe svingen 1200 meter før målstreken. En nordmann fra ett norsk lag er med i finalen av Flandern rundt. Jeg er sportsdirektør).

I teksten «Med hjertet i Flandern», publisert på procycling.no for åtte år siden, er altså Gino i 2016 når han fører sin norske rytter på sitt norske lag inn i finalen av Flandern rundt. Nå vet vi at det ikke skulle bli sånn.

I slutten av februar ankommer han Omloop Het Nieuwsblad med Boasson Hagen i startoppstillingen. I sitt første ritt som DS i sitt første WorldTour-ritt på belgisk jord. Noensinne.

Der blir et foreløpig sluttpunkt på sirkelen som så smått startet under oppveksten i lille Denderwindeke. Tilfeldighetene vil ha det til at løypesjef Peter Van Petegem har børstet støvet av den gamle finalen fra Flandern rundt i 2018-utgaven av Omloop Het Nieuwsblad.

– Foreldrene mine kan gå rett bort til målområdet fra der de bor. Formannen av komiteen som står ansvarlig for å arrangere målgangen der, er en god kompis av meg. Hver eneste person som står løypevakt mellom Denderwindeke og Ninove, kommer jeg til å vite hvem er. Så det blir nok en liten stjernefølelse den dagen der. Det er ganske stort å komme tilbake til Belgia etter 18 år borte, og være sportsdirektør på et lag i WorldTouren, innrømmer Van Oudenhove.