januar 2018 - Page 3 of 4 - Sykkel

Portrett: Vita Heine

Det var aldri planen å bli syklist, men en barndom som stilte store krav og som tidvis var preget av rampestreker og håndgemeng med det motsatte kjønn, har ført Vita Heines kloke hode til suksess både på og utenfor sykkelarenaen.

Vita Heine har alltid hatt lyst til å lykkes med noe. Som barn var konkurranseinstinktet så stort at hun til tider kunne kaste fra seg både sjakkbrikker og kort da hun spilte sammen med moren. Skremt av datterens raseri, spilte heller Vitas største supporter litt dårligere for å la datteren vinne, noe som trigget det unge temperamentet ytterligere.

Om det ikke var syklist hun ville bli, skulle hvertfall Vita Heine (født Vita Petersone) gjøre det godt på ett eller annet område. Med mamma som lærer skjønte hun tidlig viktigheten av å lykkes på skolen, og med matematikken som favorittfag, strålte den unge latvieren fra skolebenken.

Karakterboken bar preg av en seriøs student som mestret sine oppgaver godt. Men selv om skolehverdagen tegnet et bilde av en ordentlig jente, hadde Vita sine utfordringer som ung. Mamma måtte flere ganger tilkalles av lærere for å prate om datteren rampete oppførelsen.

– Jeg var nesten litt hyperaktiv. Mor var flau, minnes Vita i dag.

For å vokse opp i en liten bygd i Latvia, byr ikke på særlig mange fritidsaktiviteter. Derfor brukte hun mye av tiden utenfor skolen på å leke sammen med sine venner, klatre i trær, løpe rundt og…knuse ting.

– Jeg var full av energi. Jeg sloss ofte med gutter, og vant, men så var jeg jente også, da, smiler 32-åringen.

Heine etter Flandern rundt 2017

Oppførselen prellet etter hvert av. Som tenåring begynte unge Vita å drømme om et opphold i utlandet, og på et tidspunkt sto valget mellom Norge og USA.

Valget falt på Vest-Agder og Kvås folkehøgskole. En kristen skole som ble nedlagt i 2006, men hvor hun rakk å forelske seg i både landet og en gutt.

Carl Fredrick Heine fant tonen med jenten fra Latvia. Og etter hvert som året var omme, bestemte Vita seg for å bli værende i Norge i stedet for å dra tilbake til Latvia hvor hun hadde universitetsplass.

Ferden gikk til Carl Fredricks hjemby, Bergen. Her begynte Vita sin utdanning som aktuar. Det vil si forsikringsmatematiker, som går ut på å analysere finansiell risiko for forsikringsselskaper. Heine skal med andre ord få god bruk for matematikk-kunnskapene.

Kulturforskjellene

Som sykkelrytter beskrives Vita Heine som en fighter av de sjeldne. Frem til 2017 ble hun trent av Knut Bøe, bergenseren som også styrte spakene i arbeidet rundt det eminente talentet, Bjørn Stenersen. Og Bøe trekker faktisk paralleller mellom de to ”bergenserne”.

Treningsviljen og disiplinen er noe veteranen kjenner igjen hos norgesmesteren fra 2016 og 2017. Også tidligere trener Marit Sælemyr, og nåværende Morten Mørland, mener Heine skiller seg ut med sin ekstreme råskap og seriøsitet i treningsarbeidet – ingen snarveier tas. Egenskaper Heine drar meg seg fra sin bakgrunn i Latvia.

For på samme måte som hun fikk kultursjokk da hun kom til Norge for første gang, har hun også lagt merke til kulturelle forskjeller innen treningen hvis hun sammenligner seg selv med enkelte norske utøvere.

– Når man er yngre, tror jeg man må jobbe hardere i Latvia enn i Norge. Bare det å jobbe hardt på skolen for eksempel. I tillegg er det flere i Latvia som må begynne å jobbe tidlig for å ha råd til å kjøpe seg PC og mobiltelefon.

På den måten tror hun dette kan vises igjen på sykkelsetet.

– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.

Samtidig understreker hun at ikke hele den norske kulturen er slik. Hun har mang en gang latt seg imponere over norske råtasser som prioriterer syklingen først – det med enkle, men effektive kår.

– Ta Kristoff for eksempel. Selv om han er en av verdens beste, sitter han i en mørk garasje på rulle han også. Det er ikke noe fancy greier, sier Heine.

Heine på toppen av podiet under NM 2017.

En krevende utøver å trene

Og det er med enkle kår Heine har kjempet seg til toppen også. Nå har riktignok Kristoff fått seg nytt hus med eget treningsrom – langt mer eksklusivt enn fra tidligere år. Men Heine kan foreløpig ikke sammenlignes med Kristoffs målestokk i internasjonal skala. Ikke ennå.

Hennes første møte med verdenseliten kom 2013 da hun for egen regning dro til VM i Toscana i 2013. På tidspunktet var hun fortsatt ikke norsk statsborger, men i hjemlandet satset man ikke særlig på kvinnesykling.

Den håpefulle ringte likevel til det latviske forbundet med et tilbud om å dra for egen regning, og fikk sitt ja. Bergen Cykleklubb var behjelpelige og stilte med støtteapparat, deriblant Sælemyr.

Resultatmessig var ikke verdensmesterskapet mye å rope hurra for, men en 39. plass på tempoen og et ikke fullført landeveisritt, ga likevel Heine et bilde på hvor lista lå.

I påfølgende år skal hun jobbe steinhardt for å nå toppen. Det gjerne på egenhånd. Hun er den soleklart beste kvinnelige syklisten i Bergen CK, og i rittene må hun klare seg helt på egenhånd.

Derfor ble det også ekstremt mange angrep, det beste og nesten eneste verktøyet for å tukte etablerte lag som CK Victoria og Team Hitec Products. Fra august 2014 får hun betalt for strevet og skriver kontrakt med sistnevnte etter å blant annet ha kjørt seg til en sterk sjetteplass sammenlagt i Tour de Bretagne Féminin samme sommer.

– Du ser jo blant noen av kontinentalguttene i Norge som er fulltidssyklister, at de gjerne ikke er superseriøse. Det er en grunn til at de ikke kommer seg videre. Når jeg er på treningsleir og skal ha en økt på fem timer, så sykler jeg fem timer. Andre skal kanskje ha en 40 minutters kaffepause. Slike ting tror jeg betyr mye.

Sesongenes løp vitner om en rytter i utvikling. Når vi skriver 2017 er Vita Heine regjerende norsk mester i både fellesstart og temposykling for andre året på rad, og i år tok hun det attpåtil med sykdom i kroppen. Ingen av hennes trenere så langt vil imidlertid karakterisere Heine som noen enkel utøver å trene.

– Hun er komplisert som person og spør gjerne mye i treningsarbeidet, forteller Knut Bøe.

Også Sælemyr og Mørland tegner et bilde av en rytter som er krevende å veilede – en utøver som graver mye og stiller kritiske spørsmål til hvorfor man velger å gjøre ting slik man gjør.

– Jeg tror nok det har med usikkerheten å gjøre, som følge av at hun begynte sent, sier Bøe, og får støtte fra Mørland.

– De fleste gode utøvere kjennetegnes av det: At de er nysgjerrige på hvordan de utvikler seg – de er sjefen i eget prosjekt. Det er de som skal bli gode på sykkel, ikke treneren. Så det er veldig bra med Vita, at hun er nysgjerrig både når det går bra og dårlig, forklarer Mørland.

Et veiskille

Oppskriften har gitt suksess. Beinhardt arbeid over tid, med en råskap i bunn, har ført Vita Heine til toppen av norsk sykkelsport.

Nå gjenstår det hardeste arbeidet for å nå drømmen, nemlig å bli best i verden. Personlige årsaker førte til at Bøe trakk seg ut av treningsarbeidet, men inn kom Mørland til 2017-sesongen.

Det første Heine spurte sin nye trener om var: ”Hva skal til for å vinne VM i Bergen?”

Til nå hadde hun bevist sin kapasitet, men ble frakjørt da bakkene ble for bratte og harde. Bergen-løypa bærer som kjent preg av denne type bakker, og det er nettopp dette som har vært fokusområdet i inneværende sesong. Styrketrening ble implementert i større skala, noe som foreløpig har gitt resultatene man håpet på.

Før NM fortalte Mørland til Sykkelmagasinet at mesterskapet i Stjørdal ville bli en foreløpig pekepinn på om de er i rute. Resultatene taler for seg selv.

Skulle Heine gå hen og vinne VM i Bergen, vil det likevel anses som en sensasjon. Hun har fortsatt kun syklet som proff i litt over tre år, og har fortsatt et stykke opp til heltidsutøverne som vinner de største rittene.

Heine i aksjon under OL i Rio.

Høsten 2017 blir på mange måter en viktig tid for bergenseren. Kvinnesykling er som kjent en lite lukrativ idrett, og som mange andre må Heine jobbe ved siden av.

For øyeblikket er hun ansatt i 50 prosent stilling i Tryg. De resterende 50 har hun permisjon fra jobben for å studere, og etter VM er permisjonen over. Det betyr at hun kan måtte finne seg i å gå tilbake til 100 prosentstillingen i Tryg, men det lar seg ifølge Heine ikke kombinere med all reisingen som syklingen fører med seg.

Derfor står hun nå ved et veiskille. Hun tviler på at hun legger sykkelen på hylla, men vil heller ikke kutte båndene til arbeidslivet. Det kommer strengt tatt en hverdag også etter sykkelkarrieren for 32-åringen (fyller 33 i november 2017).

– Det er vanskelig. Hadde jeg vært yngre kunne jeg gått all in, men det er et økonomisk spørsmål også her. Det går an å leve billigere, men da må også mannen min støtte meg mer økonomisk. På den andre siden er sykling en sårbar karriere. La oss si at jeg sier opp jobben og satser 100 prosent sykkel, men krasjer stygt og ødelegger alt jeg har satset?

Heine blir bekymret i blikket når hun spekulerer på hva høsten skal bringe.

Hun innrømmer at hun må bruke energi på å finne ut hva hun vil før VM går av stabelen. Skal ti års kamp for å nå toppen avbrytes når hun har vært nærmere enn aldri før, eller skal hun trosse det sikre og fortsette sin intense krig med de andre verdensstjernene?

Som hennes tidligere og nåværende trener sier: Vita er smart. Veldig smart. Aller først handler det om å få omsatt alt arbeidet til størst mulig suksess i Bergen.

Deretter skal kommer valget om hun skal være matematiker eller syklist.

Dette intervjuet sto på trykk i Sykkelmagasinets spesialutgave om VM i Bergen.

«De europeiske rytterne har en tendens til å være litt baktunge»

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: EPA/Dan Peled.


Det er mange dynamikker og tilnærminger til sykkelsesongen som har endret seg drastisk det siste tiåret. Mens det tidligere var vanlig å ha en roligere inngang til sesongen, gir man nå full gass fra første tråkk. Allerede fra midten av januar rulles WorldTouren i gang, noe som betyr umiddelbar jakt på viktige World Tour-poeng.

Når de sedvanlige bildene av sykkelryttere som holder babykenguruer og koalaer, er det et sikkert tegn på at sykkelsesongen straks er i gang. Tour Down Under har lenge vært fast markering som starten på den internasjonale kalenderen. Rittet feirer i år jubileum, med den 20. utgaven av rittet og markerer seg med en profilert startliste og tøffere rute.

Damene har allerede unnagjort sin utgave, som var den tredje i rekken. Emilie Moberg var eneste norske på startstreken og for sitt nye, danske lag Team Virtu Cycling Women viste hun fin form, med en femte- og sjetteplass på henholdsvis første og fjerde etappe. Rittet ble vunnet sammenlagt av australske Amanda Spratt (Mitchelton-Scott).

Populært blant rytterne

Før sykkelsportens utbredelse på andre kontinenter, var det gjerne lange sykkelbukser, vinter- og regnjakker, og varme hansker som gjaldt, når man innledet sesongen på europeisk jord. Men siden Tour Down Unders oppstart i 1998, har det kommet en rekke alternativer. Nå har man det australske etapperittet, like etter går Vuelta a San Juan i Argentina, og i starten av februar går det slag i slag med Dubai Tour, Abu Dhabi Tour  og Tour of Oman (tidligere også Tour of Qatar) på den arabiske halvøy.

LES OGSÅ: Tour Down Under: Mye mer enn en treningsleir

Dette gir rytterne muligheten til å innlede sesongen i et stabilt og varmt klima, og dermed sikre seg bedre effekt av rittene og gjerne unngå sykdom. I Australia har man valgt å legge opp til en løype som innbyr til offensiv kjøring, og ikke ha for langdryge etapper. Mens man i rittets tidlige år hadde lengre etapper, har man nå justert lengden ned til omkring 150 kilometer per etappe, og rytterne har vist mer vilje til å lage sykkelritt.

Med etapper for både sprintere, puncheurer, klatrere og klasikkerryttere, har Tour Down Under blitt et kjærkomment valg for mange i feltet, som et strålende alternativ for å gjenfinne rittformen.

Piffer opp løypen

I starten av rittets historie var det kjent som et ritt for spurterne, men i følge med ProTour-status i 2008, begynte man etter hvert å gjøre det til et mer allsidig ritt. Til 2009-utgaven la man inn en ekstra forsering av Old Willunga Hill, og i senere utgaver har man i tillegg lagt avslutningen til toppen av bakken, i stedet for å kjøre ned fra den, som var tradisjon tidligere. Fra og med 2012-utgaven har det alltid vært to etapper for sammenlagtrytterne, med toppfinishen på Willunga, samt en tøff etappe enten til Campbelltown (Corkscrew-bakken) eller stigningen opp til Paracombe.

I tråd med rittets evolusjon, fra sprinternes paradis til en mer allsidig utgave, har man i år igjen piffet opp løypen. Aldri tidligere har det vært to, påfølgende bakkeetapper, men det blir det i følge med rittets jubileum. I tillegg til den 2. etappen, fra Unley til Stirling, som er en kupert haikjeft for puncheurene, skal rittet avgjøres på den 4. og 5. etappen.

Den fjerde etappen er relativt kort og går over 128 kilometer mellom Norwood og Uraidla. Med 15 kilometer til mål går man inn i Norton Summit Road, som er 5,8 kilometer lang, med en gjennomsnittlig stigning på drøye 5 prosent. Toppen nåes med omtrent syv kilometer til mål, men herfra fortsetter det å stige noe, før man går over i rullende terreng inn mot mål. Tøffest er den i bunnen, hvor det stiger med mellom 7 og 8 prosent. Her vil vi få en åpen finale, hvor det er muligheter både for klatrerne og puncheurene, samtidig som det kan være muligheter for ryttere som Peter Sagan å slite seg med. Den rullende finalen åpner også opp for taktikkeri og lurekjøring, og kan gi en intens, jevn og spennende finale.

Tradisjonen tro er det igjen duket for Old Willunga Hill (ganger to) på den 5. etappen. Den krevende bakken stiger med 7,5 prosent over tre kilometer, og er også tøffest i starten. Avslutningen er nok kjent for de fleste, og i de siste fire utgavene (!) av rittet, er det hjemmefavoritt Richie Porte som har stukket av med seieren på etappen.

Rittet avsluttes med en 90 kilometer lang etappe i Adelaide, i en 4,5 kilometer lang rundløype, som skal sykles 20 ganger.

Favoritter

For de australske rytterne er Tour Down Under selvfølgelig et svært viktig ritt, ettersom det er det største rittet de sykler på hjemmebane. Derfor kommer ofte mange av de hjemlige rytterne inn i rittet i relativt god form. Av de ti siste utgavene har rittet blitt vunnet av en australsk rytter ved syv anledninger, og i de to siste utgavene har alle etappene endt med hjemmeseier.

Også i år er det naturlig å se til aussiene når man leter etter favorittene.

Som nevnt, så har Richie Porte vunnet etappen opp Willunga Hill de fire siste utgavene, og han er den største favoritten også i år. Sesongen hans fikk en brå og dramatisk avslutning i 2017, da han veltet stygt ut av Tour de France. Med unntak av Japan Cup i slutten av oktober, syklet han ingen ritt inntil det australske mesterskapet for en ukes tid siden. Her ble han nummer tre på tempoen, som ble vunnet av BMC-lagkameraten Rohan Dennis. I fjor vant han også den andre, krevende etappen i rittet og tok sin første sammenlagtseier. Porte har gjentatte ganger vist at han tar rittet på alvor og kommer alltid inn i god form. I år er nok neppe noe unntak, selv om han selv har prøvd å tone ned forventningene noe.

I bakhånd har han også lagkameraten, Simon Gerrans, som har skiftet fra Orica-Scott (nå Mitchelton-Scott) til BMC, foran denne sesongen. Den rutinerte 37-åringen har vunnet rittet sammenlagt hele fire ganger.

(artikkelen fortsetter under bildet)

FAVORITT: Richie Porte vant i fjor og er også favoritten til å vinne årets utgave av Tour Down Under.

28-år gamle Nathan Haas har modnet inn i rollen som en dreven klassikerrytter de seneste sesongene. Den ferske Katusha-Alpecin-rytteren har hatt en rekke gode prestasjoner i kuperte ritt som Amstel Gold Race, hvor han ble nummer fire i fjorårets utgave. Nummer fire ble han også sammenlagt i fjorårets utgave av Tour Down Under, etter imponerende klatring opp Willunga Hill, hvor bare Porte var sterkere. Den tidligere Dimension Data-rytteren har en hvass avslutning, noe som taler til hans fordel på både den andre og fjerde etappen.

Jay McCarthy har også gjort en god figur i de foregående utgavene av rittet, med fjerde- og tredjeplass i henholdsvis 2016 og 2017. Han har også ekspertisen som skal til for å vinne den andre etappen til Stirling. Etappen avsluttes med en kupert rundløype rundt Sterling, som skal kjøres tre ganger. Forskjellige varianter av etappen har vært kjørt tidligere, som i 2016, men da var det fem runder i stedet. Da var det Bora-hansgrohe-rytteren som var skarpest i avslutningen og slo Diego Ulissi i kampen om etappeseieren. McCarthy har allerede vist at formen er inne, med andreplass i det australske mesterskapet.

De europeiske rytterne har gjerne hatt en tendens til å være litt baktunge i det australske etapperittet og manglet et gir. Det er likevel ikke til å komme utenom navn som Diego Ulissi og Rui Costa. Samtidig er det også spennende å se hva Team Skys nyervervelse, stortalentet Egan Bernal, kan få til. Colombianeren fylte nettopp 21 år, og viste sitt enorme potensial blant annet i Tour de l’Avenir i fjor, hvor han dominerte. Opp Willunga Hill kan hans ekstreme kapasitet komme til sin rett.

I tillegg står det også en rekke store spurtere på startstreken. Peter Sagan åpner i år som i fjor sesongen i Australia, og får konkurranse på spurtetappene av Caleb Ewan, André Greipel, Elia Viviani, Sam Bennett og Nikias Arndt. I fjor var Ewan fullstendig overlegen, da han med sin ekstraordinære spurtstilling tok fire etappeseire. I år er motstanden imidlertid tøffere, og Peter Sagan har allerede tuktet Mitchelton-Scott-rytteren, da han tok seieren i kriteriumsrittet People’s Choice Classic.

Vi har også to nordmenn til start, i Truls Korsæth (Astana) og Daniel Hoelgaard (FDJ). Kristoffer Halvorsen (Team Sky) skulle egentlig kjøre også, men under spurten i People’s Choice Classic søndag, endte han opp i reklameskiltene. Sammenstøtet resulterte i et brudd i hånden, som må opereres. Dermed reiser den ferske proffen hjem før rittet i det hele tatt startet.

Rittet består av seks etapper og går fra 16. til 21. januar. TV 2 sender alle etappene.

Etappene:
1. etappe: Port Adelaide – Lyndoch (145 km)
2. etappe: Unley – Stirling (148,6 km)
3. etappe: Glenelg – Victor Harbor (146,5 km)
4. etappe: Norwood – Uraidla (128,2 km)
5. etappe: McLaren Vale – Willunga Hill (151,5 km)
6. etappe: Adelaide – Adelaide (90 km)

Startliste finner du her!

Santini C3: Bukse og pad i verdensklasse

Tekst & Foto: Sykkelmagasinet

Godt tøy spiller en nøkkelrolle for oss syklister. Å tilbringe timer på setet med en dårlig bukse eller annet ubehag, kan rett og slett ødelegge hele opplevelsen, enten det gjelder hverdagssyklisten, eller de som satser aktivt. Derfor bruker klesprodusentene store ressurser på å utvikle nye konsepter og produkter.

C3-paden til Santini tok 15 måneder å utvikle. Og her har man klart å lage noe som er fullt på høyde med de aller beste. Paden gjør at du kan nyte sykkelturer på mange timer uten at det skal gå hardt ut over edle deler. Noe av det unike med produktet er den såkalte Carving Technology. Her skjærer man ut to overlappende skum-kjerner i stedet for en, noe som skal gi bedre støtbeskyttelse, mer pusting og som tilpasser seg kroppen bedre.

Har du tradisjon for å slite med å finne komforten på sykkelsetet, kan dette være redningen. Akkurat der hvor beinet treffer sadelen, er det lagt inn gel som skal sikre en behagelig sittestilling selv på humpete underlag. Det lever lovnadene så til de grader opp til. Like imponerende er det at tross padens unike design, går det ikke utover volumet. Andre padinger kan oppleves noe klumpete.

I front av buksen brukes det såkalte ”soft shell conch” som skal gi ekstra beskyttelse av de mannlige edle deler. Det forekommer intet ubehag, selv i varmt vær. Vi testet shortsen i alt fra minusgrader til 20 varmegrader, og paden sitter like støpt under hele turen uansett.

Når det kommer til valg av sykkelshortser og pading, er ofte preferansene individuelle. Som med mye annet i sykkelverdenen. Photon 2.0-buksen er laget i Thunderbike Power-materiale som skal redusere muskeltrettheten. Med høye leg-grippers er du garantert at den ikke sklir under trening. Vi liker at selene er tykke og gode, noe som gjør shortsen enkel å ta av og på. Tynnere seler har en tendens til å krølle seg. På huden kjennes thunderbike-stoffet utrolig behagelig med en lett, porøs overflate.

Skal du gå til anskaffelse av ny shorts i år, kan vi på det varmeste anbefale denne.

Test:
Santini Photon 2.0 med C3-pad
Pris: 2 199,- (Spinn Sykkelshop)
Stoff: Thubderbike Power/Eschler
Testperiode: Vinter (med ett besøk i Spania)

Test-fakta:
Testen er utført i allslags vær, fra minusgrader til 20 plussgrader. I vind, snø, regn og opphold. Buksen er brukt både på terrengsykkel og landeveissykkel gjennom hardøkter og langturer.

Grøndahl Jansens Bianchi Oltre XR4

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Amund Grøndahl Jansen


Sykkelmerket Bianch er synonymt med sykkelhistorie, og er verdens lengstlevende sykkelprodusent. Eduardo Bianchi grunnla merket helt tilbake i 1885, og har gjennom en rekke generasjoner vært å se mellom beina på verdens beste syklister.

I dag, over 130 år etter oppstarten, er de celeste-fargede syklene stadig å se i hovedfeltet. Den italienske sykkelprodusenten sponser for øyeblikket Amund Grøndahl Jansens arbeidsgiver, LottoNL-Jumbo.

Det nederlandske WorldTour-laget bruker fire modeller fra Bianchi. Specialissima er gjerne benyttet av sammenlagtrytterne, og brukes i kuperte ritt og i fjellene. Infinito CV benyttes bare under brosteinsklassikerne, mens Aquila CV er lagets temposykkel.

Den fjerde modellen er Amund Grøndahl Jansens foretrukne sykkel, både i ritt og trening. Den spurt- og kjøresterke nesbuen benytter seg av Oltre XR4, som er produsentens aeromodell.

Spesifikasjoner:
Ramme: Bianchi Oltre XR4
Gir: Shimano Dura Ace DI2
Bremser: Shimano Dura Ace direct mount
Hjul: Shimano Dura Ace C50 (trening: Dura Ace C40 clincher)
Dekk: Vittoria
Sete: Fizik Aliante
Stem/styre: Vision Metron 5D integrert stem og styre
Pedaler: Shimano Dura Ace
Kraftmåler: Pioneer

23-åringen har ikke bare en ganske pen sykkel, men utsikten fra hans leilighet i Girona er også ganske flott.

Amund Grøndahl Jansens Bianchi Oltre XR4 er spekket med det aller beste fra Shimano: Dura Ace DI2, deres elektroniske flaggskip.

Grøndahl Jansens cockpit med Pioneers egen computer, montert på det mektige aerostyret fra Vision, Metron 5D.

Den amerikanske kraftmåleren Pioneer er montert direkte inn i drevene. Ifølge produsenten selv er det den første kraftmåleren i verden som gir data på «kraft og kraftens retning» for hver 30˚ i tråkket. LottoNL-Jumbo har benyttet seg av Pioneer siden 2013.

De 5 mest spennende historiene å følge i 2018

TEKST: Knut Andreas Lone


Champagnesprut og fyrverkeri har for lengst falmet, og vi er godt inne i 20…18. Årskiftet betyr også at det er like før den nye sykkelsesongen virkelig tråkkes i gang. I Australia har de allerede startet å varme opp med det australske mesterskapet, før man tar fatt på den internasjonale kalenderen med Santos Women’s Tour (som startet i dag, torsdag) og Tour Down Under fra 16. januar.

De kommende ti månedene har vi naturligvis svært mye spennende sykling og gode ritt å se frem til. Mange av historielinjene er allerede trukket opp og her får du de kanskje mest spennende. God lesning!

1. Sagaen rundt Chris Froome

Kanskje den største saken fra 2017 og den vil neppe bli noe mindre i 2018. De fleste er nok kjent med detaljene nå, men den 13. desember 2017 ble det altså kjent at Chris Froome hadde levert en urinprøve under Vuelta a España, som viste det dobbelte av den tillate dosen salbutamol. At Froome lider av astma og benytter seg at medisin i konkurranser har vært kjent lenge, og det var derfor kanskje overraskende at han gav en prøve som hadde 2000 ng/ml av salbutamol, godt over grensen på 1000 ng/ml.

I tråd med UCI og WADAs regler er ikke Froome suspendert. Det kommer som følge av at salbutamol er et «særskilt stoff», og langt mindre alvorlig enn et «forbudt stoff», som er anabole steroider, EPO og bloddoping. Dermed står Team Sky selv fritt til å suspendere Froome eller ikke. De har så langt gitt sin kaptein uforbeholden støtte og sier at han ikke har gjort noe galt. Det vil være opp til Froome og apparatet rundt ham, å bevise at han ikke har brutt noen regler.

Ettersom det er et særskilt stoff er det ingen gitt frist for når han må presentere sitt forsvar for sykkelmyndighetene. Det gir han rom til å konkurrere og saken kan drøye i lang tid (les mer om regelverket bak i denne Twitter-tråden). Team Sky er allerede i gang med å forberede et forsvar og gjøre undersøkelser som kan bevise Froomes uskyld. Forsvaret vil trolig basere seg på hvordan metabolismen kan reagere forskjellig fra person til person, ved faktorer som for eksempel dehydrering, som kan gi et avvik i utslaget i urinprøven.

Det at Team Sky har valgt å ikke midlertidig suspendere Froome gir oss noen interessante aspekter. Først og fremst signalet det sender til omverden. Lagets retorikk, at ingenting galt har blitt gjort – i stedet for «vi vil undersøke om et regelbrudd har forekommet» – er uheldig, og opprører nok enkelte. Likefullt handler det nok også om å vise støtte til sin utøver, og kanskje man føler en viss grad av innrømmelse om man skulle fulgt eksempelet. Likevel, om Froome ikke frikjennes, hvordan vil da responsen fra Team Sky bli? Har man fremdeles ikke gjort noe galt? Laget har allerede håndtert saken omkring Bradley Wiggins dårlig, gjort uopprettelig skade og bør trå svært varsomt fremover.

I SØKELYSET: Chris Froome må nok leve med mye støy rundt seg den kommende sesongen: FOTO: AFP PHOTO / JAIME REINA

En midlertidig suspensjon ville også gitt Froome en tilbakedatering av dommen, om han skulle bli dømt. Det vil imidlertid legge press på Sky, som vil kunne risikere å ikke rekke og gjøre tilfredsstillende undersøkelser før de viktige rittene kommer, og muligens sette hans Grand Tour-dobbel i jeopardy, om man ikke skulle komme til en konklusjon før det.

Med tanke på at det ikke er noen tidsbegrensning for Froome og kompani, kan vi få en anspent og ubehagelig situasjon utover sesongen – for fans, rittarrangører, konkurrenter og UCI. Først og fremst skaper dog den uteblivende suspensjonen et ubehag med tanke på ritt. At Froome kan fortsette å konkurrere fritt vil altså si at han kan vinne en rekke ritt, deriblant Giro d’Italia og Tour de France, for så å motta en dom, som gjør at han vil bli strøket fra resultatlistene – noe som vil være svært ødeleggende for konkurransene og de øvrige utøverne.

Hvor lenge vil de nevnte partene akseptere at saken trekker ut i tid? Brian Cooksons periode som UCI-president beskrives som tafatt. Den nye presidenten, franske David Lappartient, har allerede vært ute og lovet langt større handlekraft – blant annet i kampen mot doping. Hvor lenge kan han akseptere situasjonen, før han begynner å legge offentlig press på Sky og Froome? Vi kan fort ende opp med en høylytt drakamp, som går som en farse gjennom hele sesongen.

2. Arven etter sykkel-VM

Allerede i forkant av mesterskapet i Bergen var Norges Cykleforbund på ballen, med å bruke VM som en slynge for videre utvikling. Ungdomsprosjektet med nettopp navnet «Arven etter sykkel-VM», var en mulighet for fire unge fra hver av regionene, i alderen 16 til 25, til å få «lederutdanning i forkant og praktisk erfaring som frivillig» de siste fire dagene av mesterskapet. Målet var å bygge opp kompetansen og ikke minst entusiasmen til fremtidens trenere, ledere og kommissærer.

Det skal Cykleforbundet ha skryt for.

Verdensmesterskapet var en unik mulighet til å øke interessen for sykkelsporten i Norge, og ikke minst viktig for rekrutteringen. Bergen-VM ble hyllet verden over, som et fantastisk mesterskap, men hvordan blir egentlig arven etter VM?

Bergen 2017 AS ligger an til å gå med et stort underskudd og det kan nå ligge an til at Cykleforbundet må ta en del av støyten og ende opp med negativ egenkapital. For et særforbund med allerede relativt mager økonomi er det kritisk. Senere denne måneden avholdes det ekstraordinært forbundsting, hvor det foreligger forslag om å kaste sittende styre. Harald Tiedemann Hansen har allerede annonsert at han ikke stiller til gjenvalg som sykkelpresident, under det ordinære forbundstinget i mars.

Kaos er en god beskrivelse.

Ringvirkningene kan vedvare i lang tid fremover. Da man gikk på den samme blemmen under VM i Oslo i 1993 hjemsøkte det forbundet til 2000-tallet, og det er først det siste tiåret (under Harald Tiedemann Hansens ledelse) at man virkelig har fått orden på økonomien igjen. Sykkelsporten har blomstret for fullt i Norge. Den videre utviklingen kan imidlertid bli skadelidende av mesterskapets kjølvann.

(innlegget fortsetter under bildet)

FOLKEFEST: VM i Bergen var en ukes lang fest, men ettermælet er dystert. FOTO: Sykkelmagasinet/HC Prigge

Man planlegger en velodrom i Asker, men i motsetning til velodromen på Sola – som er finansiert av andre instanser og hvor byggingen starter denne måneden – er det sykkelsporten selv som må stå for finansieringen på østlandet. Ser vi til store sykkelnasjoner som Storbritannia og Australia for eksempel, har viktigheten av velodromer vært enorm, og ryttere som Bradley Wiggins og Mark Cavendish startet begge karrieren på banen.

I verste fall må man ta opp lån for å finansiere den negative egenkapitalen og gjelden etter sykkel-VM, og hva skjer da med velodromplanene?

Samtidig er det mer og mer krevende å arrangere sykkelritt i Norge. Det har foran denne sesongen kommet nye vaktforskrifter, som krever kursing av løypevakter. For å være en stasjonær vakt, som kan regulere trafikk, kreves et kurs på ti timer, mens for løypevakter kreves det to timer. Det vanskeliggjør å være frivillig. Samtidig koster det skjorta å arrangere sykkelritt i Norge. Det er i utgangspunktet vanskelig å få frivillige som løypevakter, som gjør at man ofte må leie inn vakter. Sponsormidler er vanskelig å få tak i og skal man ha hjelp fra politiet er det svindyrt. Med den økonomiske situasjonen til Cykleforbundet er det også vanskelig å se for seg at man kan få noen tilskudd derfra. Dette er noen av faktorene som gjør at vi per dags dato står med tre åpne plasser i Norgescup-kalenderen.

Norsk sykkelsport går en svært interessant tid i vente.

3. Duellen mellom Froome og Dumoulin

Gitt at Chris Froome ikke utestenges for sin overtredelse, kan vi trolig få den kanskje mest spennende Grand Tour-duellen på mange år i den kommende sesongen.

Man fikk liksom aldri den elleville duellen mellom Alberto Contador og Chris Froome som man håpet på. I hvert fall ikke i Tour de France. Nå har Contador lagt opp og nå ser man til Tom Dumoulin, som Froomes store utfordrer.

Den karismatiske nederlenderen har slått igjennom som sammenlagtrytter de siste årene, etter å ha brutt ut av puppen i Vuelta a España i 2015. Den definitive bekreftelsen kom da han vant en historisk jevn utgave av Giro d’Italia i fjor. Dumoulin virker å være den som har repetoaret til å slå Froome, som har vunnet fire av de fem siste utgavene av touren.

(innlegget fortsetter under bildet)

UTFORDRER: Tom Dumoulin, her på tempoen under VM i Bergen, er kanskje Chris Froomes største konkurrent denne sesongen. FOTO: Sykkelmagasinet/HC Prigge

Da han vant sin første Tour i 2013, hadde han en langt mer aggressiv kjørestil enn han har hatt de seneste utgavene, hvor han har hatt en mer konservativ tilnærming. Fjorårets ritt vant han uten å ta en eneste etappeseier, og lente seg hovedsakelig på sine tempoferdigheter, mens han forsvarte seg i fjellene.

Mot Tom Dumoulin har han ikke den fordelen.

Nederlenderen ble verdensmester på tempo i Bergen og er trolig Froomes ferdigheter overlegen. Han klatret også med eminente klatrere som Quintana og Nibali i giroen, uten å tape for mye tid. Det skaper et scenario som gjør at Froome trolig må endre sin tilnærming, hvor han ikke lenger kan støtte seg på tempoetappene. Forhåpentligvis betyr det en friere brite i fjellene.

Den store duellen finner sted i mai, under Giro d’Italia, som er Dumoulins hovedmål, og en del av Froomes dobbelforsøk på giroen og touren.

4. Hulken fra Storhaug

Deltakelsen i kvinneklassene på nasjonalt nivå har lenge vært begredelig, stort sett med under ti startende i de fleste Norgescupene på juniorsiden.

Redningen kan på mange måter være Susanne Andersen.

Foran VM i Bergen var det ingen som snakket om henne. Stavangerjenta har lenge vært et stort talent, som i juniorklassen var blant de mest fremtredende internasjonalt og dominerte nasjonalt.

Vokst opp på Storhaug bare noen minutter unna Alexander Kristoff er hun også fostret opp på den samme filosofien som Storhaug-ekspressen, også hun med Stein Ørn som støttespiller – sammen med far Steen Nielsen.

Den uredde Hitec Products-rytteren hadde allerede smakt på suksess i VM, da hun i 2016 tok bronsemedalje på juniorens fellesstart i Doha, Qatar. I likhet med Kristoff har hun også en svært hvass avslutning, også etter mange kilometer på sykkelen.

(innlegget fortsetter under bildet)

STORTALENT: Susanne Andersen er kanskje den mest lovende sykkelrytteren Norge har. FOTO: Sykkelmagasinet

Under kvinnenes fellesstart i Bergen var hun aktiv tidlig i rittet og støtet, og ingen forventet at hun skulle sitte igjen i finalen – men det gjorde hun og spurtet inn til en nærmest sensasjonell syvendeplass.

Den kommende sesongen handler det om å ta det neste steget og bli en vinner – også på seniorsiden. Kvinnesykling vokser internasjonalt, med mer TV-tid, mediedekning og større investeringer fra sponsorer. I takt med dette kan Andersen bli katalysatoren for økt interesse og rekruttering til kvinnesyklingen. Med et svært godt støtteapparat rundt seg, samt et stort og uforløst potensial, har hun det som skal til for å bli en av verdens beste syklister og en vinner – slik hun tidligere har vist i juniorklassen.

Susanne Andersen blir en av de mest spennende rytterne å følge med på i sesongen som kommer.

5. Rivaleriet mellom Sagan og Van Avermaet

De to foregående sesongen har gladiatorene Tom Boonen og Fabian Cancellara begge takket for seg og parkert sykkelen i garasjen. Hullet etter duoen er imidlertid blitt fylt ganske raskt, med et nytt rivaleri.

Siden 2006 handlet det stort sett hvert år om duellen mellom belgieren og sveitseren. Ved karriereslutt stod de syv monumentseire hver. Boonen med fire i Paris-Roubaix og tre i Flandern rundt, mens Cancellara hadde tre i hver av dem, pluss seieren i Milano-Sanremo i 2006. Selv om brosteinsklassikerne var synonymt med de to, har vi allerede fått et herlig rivaleri mellom Greg Van Avermaet og Peter Sagan.

Vi har allerede fått flere minneverdige dueller mellom de to, og flere skal det bli. Begge to var lenge «den evige toer», men har funnet veien til toppen av pallen. Sagan er som kjent historisk med tre VM-seire på rad og vant Flandern rundt i 2016. Van Avermaet hadde en enorm sesong i fjor, med en utrolig rekke av resultater, som kulminerte med seieren hans i Paris-Roubaix.

Begge to har vokst av seg sine dårlige, taktiske disposisjoner, og kjører langt mer konservativt og klokt nå. Van Avermaet gjorde så godt som alt riktig på våren i fjor, og Sagan var usynlig i VM i Bergen, til det gjenstod 500 meter og han kom som troll fra eske.

De to er trolig de to sterkeste også når brosteinsklassikerne starter med Omloop Het Nieuwsblad den 24. februar, som de to siste utgavene har vært scenen for en underholdende duell mellom de to nye gladiatorene. Det er bare å glede seg!

Les siste utgave digitalt – helt gratis!

Nå kan du lese vår seneste utgave digitalt og helt gratis. Denne er utmerket å lese på mobiltelefon, iPad eller datamaskin.

I denne utgaven finner du blant annet et stort intervju med stortalentet Susanne Andersen og den sensasjonelle norgesmesteren Rasmus Fossum Tiller.

Bladet inneholder også reportasjer fra sykkel-VM i Bergen, der vi opplevde en helt elektrisk og unik atmosfære på Fløyen. Du kan også lese en gripende og sterk historie rundt det syriske landslaget som var på plass i Bergen med tre utøvere.

ABONNER: Du kan abonnere på Sykkelmagasinet både digitalt og papir. Klikk her for mer info!

Jostein Wang har svingt poesi-pennen og oppsummerer VM-dagene på norsk jord.

Fra toppen Tour de France bringer vi dere også en fengslende reportasje fra Col d’Izoard og alpegigantens myteomspunnede historie.

Du finner også test av nye Ultegra R8000 og toppmodellen fra Argon 18, Gallium Pro.

Dette og mye mer.

Her finner du den digitale utgaven!

Lik og følg oss gjerne også på Facebook, for bilder, videoer og artikler.

 

 

Tour Down Under: Mye mer enn en treningsleir

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesport

At tolv av 19 utgaver står med australsk vinner, viser hvor viktig rittet er for de hjemlige rytterne. «The Aussies» mener alltid alvor når de inntar veiene rundt Adelaide i midten januar. Dette er tross alt høydepunktet på den australske kalenderen.

Men med årenes løp har standingen til Tour Down Under vokst betydelig. Nå er det ikke bare australske ryttere som stiller til start med vinnende form og hårete ambisjoner. Transformasjonen virker ganske fullkommen.

– Det er full kjør på hver etappe og ingen enkle dager. Det er alltid noen som er interessert i å kjøre, og feltet er ofte veldig nervøst. Sånn er det blitt hele året nærmest. Alle WorldTour-ritt er blitt sånn egentlig, sa Richie Porte om sitt hjemlige ritt.

Fra glorifisert treningsleir til prestisjefull sesongåpner. Fra spurternes Mekka til krevende allrounder-ritt. Signaturbakken Old Willunga Hill er som regel der hvor avgjørelsen faller i WorldTour-sesongens åpningsritt.

Tidligere kunne man høre historier om rittsjef Mike Turtur og hvordan han pleide å skålde sportsdirektørene for deres passive taktikk. Da bruddene gikk inn med mange minutter var Turtur i harnisk hver gang. Hvis rytterne kun kom for å samle treningskilometer i musetten, jobbe med brunfargen og muligheten til å hilse på en kenguru, kunne de like gjerne bare holde seg unna, mente Turtur.

Nå kan det virke som kampen om viktige WorldTour-poeng har transformert rittet til et kraftig slag i ansiktet for de som kommer uforberedt.

– Ingen slipper trøkket på gasspedalen der lenger. Før var det kanskje Paris-Nice der neoproffene virkelig fikk et tøft møte med det nye nivået. Men nå havner noen av dem helt på felgen allerede i januar. Dette skjer selv om de kan reise ned i god tid før rittet og varme opp, fortalte tidligere Giant-Alpecin DS Christian Guiberteau.

Det var en tid da Marc Madiots Française des Jeux kun sendte neopro-ryttere ned til Australia. Den tid er over. Rittet Down Under har altså med årenes løp tatt i bruk en tøffere parcours, for eksempel i form av finalene til Stirling, Montacute og Willunga Hill. Likevel bemerker rittsjefen Turtur at det er rytterne og lagenes innstilling som har endret seg mest. Hvilket gjør at han ikke vil endre mye på rittets nåværende format.

– På denne tiden av året bruker vi moderate veier og terreng. Rittet blir hardt på grunn av rytterne. Hver gang jeg senker flagget angriper de med en gang. Rytterne skaper rittet. Hvis vi tar med tøffere bakker, eller gjør etappene lenger, er det fare for å kvele rittet, sa Turtur til lokalpressen i 2015.

Derfor virker det som at Mallorca, Bessèges eller muligens Argentina er destinasjonen for rytterne som ser for seg en mykere åpning på sesongen. For selv om klima er behagelig, hotellene firestjerners og tilskuerne alltid vennligsinnet – Tour Down Under er en gjennomgående tøff og krevende affære.

– Jeg ble kastet ut på dypt vann. Rittet var for tøft for meg å starte med. Veldig sketchy, mye taktikk og et hardt ritt å åpne med, sa en ganske slukøret Fränk Schleck etter 2014-utgaven, da han gjorde comeback etter suspensjon.

Tour Down Under besitter kanskje ikke den historiske susen og mystikken som et Paris-Nice. Ei heller den samme sjarmen som et Étoile de Bessèges. Dog er det blitt et konkurransedyktig innslag på kalenderen og en verdig plass å starte sesong.

Den profesjonelle sesongen blir stadig lenger. Dette er ikke noe nytt. Men hver gang Tour Down Under dukker opp i midten av januar, er det en påminnelse om hvor intens syklingen har blitt – allerede fra starten av.

Calpe, sykkelmekka hele året

TEKST: Kjetil Rakkenes Anda FOTO: Tim de Waele

Så langt man kan huske har syklister tatt samme vei som trekkfuglene når kuldegradene daler. Sommerlige temperaturer, rolige veier og en avkobling fra de vante treningsrutinene hjemme, lar seg fint kombinere med familietur både for rutinerte og nybegynnere.

Mens mange har foretrukket Mallorca og Kanariøyene til disse formål, virker det som om Calpe nå benyttes i større grad enn tidligere. Byen med like over 30 000 innbyggere tilhører Alicante-provinsen og er en del av idylliske Costa Blanca hvor hvite, langstrakte strender er kjennemerket på den spanske østkysten. Her er det hovedsakelig turisme og fiske som er primærnæringene.

Med ca. en times kjøretur på flott motorvei fra flyplassen i Alicante, er destinasjonen et mål som ikke er altfor langt unna. Fra Oslo tilbyr flere selskaper direkteruter på flyvningen som tar i underkant av fire timer. Det samme gjør det fra Bergen hvor det også tilbys direkteruter på samme måte som fra Stavanger og Trondheim. Det er hyppige bussavganger fra Alicante og nordover til Calpe. En taxitur fra flyplassen til Calpe koster i underkant av 1000 kroner.

Perfekte sykkelforhold hele året

Hva som gjør byen med den ikoniske klippen i havgapet så populær, krever lokal kunnskap for å forklare. Sykkelmagasinet møter Patrick Deneut på et av de mange hotellene langs den praktfulle strandpromenaden en januardag. Enkelte restauranter og kafeer holder åpent selv på denne tiden av året, bølgesus og en lett bris forstyrres av støyen fra andre restauranter som er i ferd med å plassere ut gulv, stoler og bord for den nye sesongen som starter snart. Deneut driver sitt eget sykkelutleie i regionen, og kan fortelle at sesongen for ham starter allerede nå, og varer til juni. Juli er noe roligere, men deretter tar det seg opp igjen i august.

Etter å ha tilbakelagt tolv profesjonelle år som syklist, med flere treningsperioder i Calpe, forelsket belgieren seg i stedet og bestemte seg for å flytte hit sammen med kona i 2009. Da var det guidede turer kombinert med sykkelutleie som oppholdt tiden deres, men mye krevende arbeid og få ressurser gjorde at han før 2016 bestemte seg for kun å satse på utleievirksomheten, TopBike rental. Sykler av solid kvalitet tilbys i store kvanta, og det er tilrettelagt både for enkeltpersoner, små og store grupper. Deneut tilbyr Merida-sykler av modell Scultura og komplett Dura Ace-gruppe, samt Fulcrum-hjul.

Nå er det hektisk for belgieren. Det kommer mosjonister fra hele Europa for å leie hans sykler. Han trekker frem det stabile været som en av de viktigste faktorene til at området er så populært. Ironisk nok, en uke etter intervjuet fant sted, falt den første snøen på 30 år i Calpe.

– Her kan du sykle hele året. Skal man dra hjem til kulden etter å ha trent i 25-30 grader, er ikke det særlig heldig. Her ligger temperaturene på rundt 15 grader i januar og februar. Det er perfekt, fastslår han.

Etter lang fartstid i bransjen kjenner Deneut til Mallorca, Gran Canaria og Sør-Spania som sykkeldestinasjoner. Calpe har imidlertid sin forse med tanke på jevnere og lettere stigninger i fjellene som omkranser området.

– På Gran Canaria og i Sør-Spania er for eksempel bakkene lengre, mer variable i form av stigningsprosent og ofte brattere. Her er de ikke veldig lange og ligger rundt 5-6 prosent. Trener du smart, kan du legge et veldig godt grunnlag her, mener han.

Det betyr at man havner på rundt 1200 høydemetre over en ti mils langtur. Deneut understreker imidlertid at man kan legge løypen slik at man kan doble antallet. Hva med for eksempel å svinge innom CV-770-veien opp mot Safari Aitana? En bakke på nesten to mil som stiger opp til 1000 meter over havet. Klatringen til Confrides på CV-710-veien er også en hyppig besøkt stigning på ni kilometer med ni prosent stigning i snitt. Slår du Sindre Lunke som er åttendemann her på Strava?

Designede sykkelhoteller

Etter ti minutters sykling fra Calpe sentrum, kommer man til fine veier med lite trafikk. Her kan man slå følge med en av de mange andre syklistene man møter, og et kaffestopp i en av de idylliske, spanske småbyene er med på å løfte opplevelsen. Ifølge Deneut er området her grønnere og frodigere enn lengre sør i landet, også om sommeren. Hver sesong byr på sin sjarmerende naturopplevelser. En av hans favoritter er når de mange appelsintreene blomstrer i februar.

Etter en lang og god sykkeltur, kan man returnere til et av de mange hotellene som er skreddersydd for syklister. Her finnes det verkstedmuligheter, massasjetilbud og kanskje et lekkert spa hvor man kan hvile tunge bein. Uansett budsjett bør man finne noe som passer lommeboka. Er man nøye i planleggingen kan man finne fullt akseptable leilighetshoteller for under 400 kroner natta. I andre enden av skalaen tilbys lekre spahoteller tilrettelagt for både familie og syklister. Se egen faktaboks over utvalgte hoteller.

Man trenger på ingen måte være lokalkjent eller etablert syklist for å velge sykkelferie i Calpe. Om man ikke benytter seg av Deneuts foreslåtte ruter i den lille guiden han tilbyr sammen med sykkelutleie, kan man bruke bikemap.net hvor man kan laste ruter direkte til en sykkelcomputer med GPS. Eller så kan du gjøre som vi foretrekker: Ta sykkelen fatt og styre dit lysten fører deg. Bare pass på å ha med nok næring eller penger til å kjøpe mat og drikke underveis. Det er fort gjort å sykle seg bort, så ta med telefonen for å eventuelt navigere veien hjem.

Tar du turen til Calpe i månedsskiftet november/desember eller i første del av januar, skal du slett ikke bli overrasket om du møter både en, to, tre og fire profflag. Calpe benyttes nemlig som treningsdestinasjon for blant annet Team Katusha-Alpecin, Team Dimension Data, FDJ, Astana og Quick-Step Floors. Det er ikke hver dag man har mulighet til å trene i samme selskap som stjernene Alexander Kristoff, Mark Cavendish, Edvald Boasson Hagen og Marcel Kittel. Av norske lag er det også flere som benytter seg av området. Team Coop, kontinentallaget fra Stavanger, har i flere år dratt til Benidorm i januar og februar, byen som ligger mellom Alicante og Calpe.

– Her er det stabile forhold, mindre regn og bedre veier. På Mallorca har man nok enda bedre umiddelbar tilgang til lite trafikkerte veier, men skulle vi ha dratt dit, måtte det vært for en avveksling fra Benidorm, sier sportsdirektør i laget, Olav Alexander Benjaminsen.

Er du alene, en del av en gruppe eller ønsker å kombinere familieferie med å holde sykkelformen vedlike, er Calpe et godt sted å besøke.

Fem skreddersydde sykkelhotell i området:

1. Hotel Diamante Beach, Calpe

Lekkert firestjerners hotell i Calpe. Dette er det samme hotellet Alexander Kristoffs lag har benyttet seg av de siste årene
Pris pr. natt: Fra 39 euro for halvpensjon, 42 euro for fullpansjon fra januar til juni. Priser under høysesong varierer.
Tilbyr: Lagring for sykler, spa, gym, parkering av eventuelle trailere/lastebiler og basseng

2. Gran Hotel Sol y Mar, Calpe

Vakkert firestjerners på andre siden av Calpe-klippen som har et samarbeid med selveste Johan Museeuw.
Pris pr. natt: Varierer dersom man kommer i gruppe eller alene. Halvpensjon: 52 euro pr natt.
Tilbyr: Ruteplanlegging, alt man trenger i et verksted og sykkelvask, styrkerom, spa, massasje, sykkellagring og fysiske tester i samarbeid med universitetet i Alicante.

3 Hotel Cap Negret, Altea

Flott firestjerners i Altea, en mindre by utenfor Calpe. Rom med havutsikt og kort vei til sykkelløypene.
Pris pr. natt: Halvpensjon: Fra 28 euro. Fullpensjon: Fra 34 euro
Tilbyr: Lagring av sykler, verksted for mekking og vask, basseng, ruteveiledning, styrkerom, massasje,

4. Apartamentos Coral Beach, Calpe

Helt greit tostjerners leilighetshotell for en rimelig penge. Her får man mye for prisen man betaler. Fint bassengområde og greie rom.
Tilbyr: Mulighet for å vaske sykler, basseng
Pris pr.natt: Fra 25 euro

5. Hotel Porto, Calpe

Trestjerners hotell med flott utsikt over havna i Calpe.

– Hovedmålet er å leve av å være syklist

TEKST & FOTO: Sindre Mohr

Hei, kjære leser. Mitt navn er Sindre Mohr og det neste året skal jeg være fast blogger hos Sykkelmagasinet. Før jeg starter å blogge om alt mulig rart er det greit å fortelle hvem jeg er.

Som syklist satser jeg på cyclocross, selv om jeg ofte er å se i både landevei og terrengritt. I løpet av mine 15 år på sykkelsetet har jeg opplevd mye. Som junior har jeg syklet verdenscup i cyclocross og senest denne høsten ble jeg invitert til å sykle UCI-ritt i Kina.

Hovedmålet som syklist er å en dag kunne leve av det, enten som proff-rytter eller med støtte fra personlige sponsorer. Samtidig har jeg mål om å skape interesse for cyclocross blant den yngre generasjonen. Når jeg har tid prøver jeg alltid å bidra på rekrutt-treningene i klubben, Stavanger SK.

For de av dere som kjenner meg er det ganske tydelig hva fritiden min brukes på. Når jeg ikke løper rundt i skogen med sykkel på ryggen er jeg å finne ute ved havet med fiskestang i hånden.

Det hadde ikke overrasket meg om jeg i løpet av 2017 har flere timer med fisking enn trening. Jeg har gjerne et litt for sterkt konkurranseinstinkt til å la fisken vinne, dermed blir det mange «siste kast» før jeg klarer å gi meg.

Heldigvis er det litt i kaldeste laget å fiske på vinteren slik at jeg får tid til litt trening og ritt.

Da sykling er en relativt dyr idrett kreves det også midler for å kunne styre på. Frem til i år har Mohr Sykkelverksted vært min måte å dekke mye av utgiftene. Sykkel-fiksing etter behov er lettere i en travel hverdag enn å jobbe i kassa på Kiwi.

Med eget merke (Keepus) blir det også langt rimeligere å drive med sykling. Sammen med diverse sponsoravtaler er jeg utrolig takknemlig for at jeg kan styre på med sykling.

Fremover vil jeg skrive om mye forskjellig og planlegger innlegg minst én gang i måneden. Har du noe du lurer på eller vil at jeg skal skrive om kan du kontakte meg på mail.

Hvis du ikke klarer å vente 1 måned mellom hvert blogginnlegg kan du følge meg på disse plattformene:

Instagram: @sindrereidar

Snapchat: sindremoho

Youtube: youtube.com/channel/UCFOLDTbeU5hrkbnRq5WfVaA?

Twitter: @SReidar

Col d’Izoard: På toppen av Touren

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

Continue reading «Col d’Izoard: På toppen av Touren»