Dimension Datas Cervélo R5

Dimension Data-rytter Tom Jelte Slagter syklet Tour Down Under på Cervélo R5, hvor han ble nummer tre i sammendraget – etter en imponerende prestasjon på Old Willunga Hill.

 TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Kei Tsuji/Dimension Data


Dimension Datas karbonhest er en high-end-maskin, med hjertet i nordamerikanske komponenter. Den canadiske sykkelprodusenten Cervélo er et velkjent merke for sykkelfansen og har fulgt proffsirkuset siden de gjorde sitt inntog i 2003.

Da var det danske Bjarne Riis’ Team CSC, som syklet på den uforglemmelige sorte, røde og hvite Soloist-rammen, som var en av historiens mange banebrytere for sykkelprodusentene.

Siden den gang ryttere tatt en rekke store seire på deres sykler, gjennom sitt eget lag, Cervélo Test Team (2008-2010), Garmin-Cervélo (2011-2014), mens de i dag sponser Edvald Boasson Hagen og hans Dimension Data.

Laget benytter seg av fire modeller. Aerorammen S5, som er nordmannens foretrukne våpen, som han har spesialdesignet utgave av. Så er det den lettere R5-rammen, som brukes hovedsaklig i mer kupert terreng og til etapperitt, mens P5-rammen er temposykkelen.

I år er også sjansene store for at man vil se klassikergruppen på den nye R3 Disc under brosteinsklassikerne.

ENVE er komponentleverandør, og står for hjul, stem og styre. I alt fra lav- til høyprofil tilbyr den amerikanske produsenten en ekstremt solid kombinasjon av stivhet og vekt, samt aerodynamikk, som gir Edvald Boasson Hagen og Mark Cavendish et giftig våpen i spurtene.

Spesifikasjoner:
Ramme: Cervélo R5
Gir: Shimano Dura Ace DI2
Bremser: Shimano Dura Ace direct mount
Hjul: ENVE SES 4.5
Dekk: Continental Competition ProLTD
Sete: Astute Moon
Stem/styre: ENVE
Pedaler: Shimano Dura Ace
Kraftmåler: Rotor 2INPOWER

Slagter bruker ENVEs SES 4.5-hjulsett, som er 48 og 56 mm dyp, henholdvis foran og bak. Pålimt er Continentals Competition Pro-utgave, som bare profflagene har tilgang på.

Mens Rotor fortsetter å utvikle sin hydrauliske girgruppe Uno bruker Dimension Data gir- og bremsekompenter fra Shimano, men selv om produsenten nå har kommet med en egen wattmåler bruker laget fremdeles Rotors 2INPOWER kraftmåler, kombinert med aerodrev fra samme produsent. Girgruppen er Dura Ace DI2 R9100, med kjedefanger også fra Rotor.

Surret over ENVE-styret er den populære Lizard Skins-styreteipen.

Den italienske seteprodusenten Astute er et ubeskrevet blad i proffsirkuset, men har foran denne sesongen inngått avtaler med Dimension Data og det franske prokontinentallaget Direct Energie. Jelte Slagter bruker den helt nye modellen Moon, som ennå ikke er ute for kommersielt salg ennå.

Verktøyet som sparer deg for tusenvis av kroner

Minus 10 grader og bobilen blåser nesten over

TEKST: Vita Heine

 

Den første uken har vært preget av å tilpasse meg boforholdene og omgivelsene. Samtidig jobber kroppen fulltid med å tilpasse seg tynnere luft. Mannen min var med meg de første 5 dagene, men nå er jeg her alene for resten av oppholdet.

Boforholdene er annerledes enn på en vanlig samling – jeg bor jo i en campingbil. Dette er noe jeg ikke har erfaring fra før av. Jeg måtte lære fort en del praktiske ting også – fylle på og tømme vann, bytte gassbeholder, kjøre og parkere forsiktig.

Dusj og klesvask er noe mer utfordrende, samt at jeg lager all mat selv. Om natten er det kaldt i campingbilen. Det er ca -5 grader ute her om natten og det er meldt ned mot -9 grader neste uke. Så jeg måtte bruke noen netter på å finne ut hvor mye klær jeg skal ha på meg om natten.

Det er to stykk superundertøy, pluss jakke med hette over hodet, pluss stillongs og tre par sokker. På dagtid er det varmt, ca + 10 grader. I solen føles det som minst +20, men det kan blåse en del og komme vindkast. Kommer man i skyggen og det blåser, så føles det som 0 grader. Så jeg har nå lært å ta med meg ekstra klær på alle turer.

I helgen blåste det så mye at campingbilen holdt på å velte. Jeg og mannen min måtte lete etter en trygg plass å parkere om natten. Vi fikk heldigvis lov å parkere på baksiden av hotellet i le for vind.

Hvorfor campingbil?

Det ble rett og slett kun campingbil som var mulig denne gangen og det som var innenfor budsjettet (før jeg visste at prosjektet mitt fikk en så bra respons).

Det er kun et hotell her oppe, det var ikke ledig i 3 uker, det er ganske dyrt og det hadde kostet meg ganske mye med måltider på hotellet. I tillegg måtte jeg ha leiebil for å komme meg til hotellet og på noen av treningene.

Nå etter en uke har jeg blitt vant til boforholdene, værforholdene og har også fått en god flyt på treningen. Den første uken var treningsmessig rolig, både for å la kroppen tilpasse seg høyden, men også fordi jeg hadde hatt en god 3-ukers treningsbolk med mye trening på Gran Canaria rett før jeg kom til Tenerife.

På noen av treningene kjører jeg ned til lavlandet hvis det er dårlig vær oppe i høyden eller hvis jeg skal drive med intensiv trening.

https://www.youtube.com/watch?v=ue8WCYvyCh4

Ellers prøver jeg å være oppe i høyden så mye som mulig og minimere tiden under 2000 meters høyde, for å få kroppen til å produsere mest mulig røde blodceller. Jeg har til og med handlet mat for 2 uker og fylt alle skapene i campingbilen.

Været er som sagt litt tøft her med vekslende temperatur og vind. Men samtidig er naturen utrolig vakker og fascinerende, og det er også mye sol.

Teide er en av de største vulkanene i verden og hadde sitt siste utbrudd så seint som i 1909. Det er veldig mange turister her. Nasjonalparken rundt Teide er den mest besøkte i hele Europa. Jeg blir begeistret av omgivelsene på hver trening og takknemlig for å kunne være her, trene – gjøre jobben min som utøver for å bli enda bedre og samtidig få en høydeeffekt.

Nå skal jeg ut og jogge (driver også litt med alternativ trening nå i januar). Du hører fra meg snart igjen!

Fra Sørlandet til Vestlandet

Ikke så langt i antall kilometer – men hvor stor er egentlig forskjellen på sykkellagene? Det er det jeg nå holder på å finne ut, da jeg har beveget meg fra midten av bibelbeltet på Sørlandet til spurtpesens hjemsted, Vestlandet.

TEKST: Kristian Aasvold (Team Coop)

Mitt navn er Kristian Aasvold – og jeg skal skrive litt for Sykkelmagasinet om min hverdag som syklist, samt alt annet som eventuelt måtte engasjere meg.

Som overskriften tilsier, har jeg nå beveget meg fra Sørlandet til Vestlandet, det vil si – fra kontinentallaget Team Sparebanken Sør til kontinentallaget Team Coop.

Som de fleste av dere allerede vet, så ble Team Sparebanken Sør lagt ned etter 2017-sesongen. Lagtempo-VM på hjemmebane i Bergen ble dermed et verdig punktum for laget, og for mine fire år i det sørlandsbaserte kontinentallaget.

Jeg hadde fire fine år på laget, og har lært mye av det jeg kan om sykkel nettopp i dette laget. Derfor var det naturligvis veldig kjedelig at det endte som det gjorde – men som med alt annet her i livet kommer man ingen vei med å tenke på fortiden og det som har vært. Derfor var det fremtiden som var i fokus med en gang jeg fikk beskjeden om at vi manglet hovedsponsor for 2018-sesongen.

Etter noen telefoner fra Trondheim til Stavanger, ble jeg enig med ledelsen i Team Coop om en avtale, og jeg føler meg sikker på at dette var et godt valg for meg og min sykkelkarriere videre.

Allerede i november hadde vi første samling i Stavanger, der jeg fikk møtt alle rundt laget samt mine nye lagkamerater. Jeg følte meg umiddelbart godt tatt imot og motivert for 2018-sesongen.

Flernasjonale Coop

I skrivende stund sitter jeg i Trondheim, og har akkurat kommet hjem fra første samling med Team Coop i Spania. En tolv dagers samling i Gandia, der hele laget var samlet. Jeg sitter med en god følelse etter samlingen og tror dette blir et bra år, både for meg og laget.

Mye er likt som det var i Sparebanken Sør, og noe er annerledes. Noen ting er nok ganske standard i alle kontinentallag med tanke på antall samlinger, oppbygning av støtteapparat og så videre, mens andre ting er ulike.

Noe av det som er ulikt er for eksempel at i Team Coop er det ryttere fra flere nasjoner, henholdsvis Norge, Sverige og Danmark – mens i Sparebanken var det kun norske ryttere. Dette ser jeg bare på som en fordel, da det er fint å kan lære litt om hvordan utenlandske syklister tenker i forhold til oss nordmenn.

Ett eksempel. Etter å ha delt rom med min danske lagkamerat Louis Bendixen i 12 dager, har jeg fått vite at han synes 200 kilometer i sidevind er et godt utgangspunkt for sykkelritt – noe det tar litt tid for en trøndersk klatrer og forstå.

Treningsfilosofi

En annen ting som er litt forskjellig i Team Coop kontra hvordan det var i Team Sparebanken Sør, er treningsfilosofien. Jeg har hatt min bror, Lorents Ola Aasvold, som trener helt siden jeg startet å sykle som 14-åring.

I Team Sparebanken Sør var han en av de som trente flest ryttere, og dermed kjørte vi mye av «vår» filosofi – utarbeidet av han, samt Atle Kvålsvoll.

Nå som jeg er i Team Coop kjører vi et litt annet opplegg. Jeg har fortsatt min bror som trener, men nå kjører vi en blanding av «Trønder-filosofien» og «Vestlands-filosofien». Kort fortalt fortsetter vi med det vi vet fungerer for meg, samt prøver en del av det de i Rogaland vet fungerer.

Det er litt for tidlig å konkludere hvordan dette fungerer for meg allerede nå i januar, men jeg føler kroppen responderer godt på trening. Noe av det jeg har gjort annerledes i år er mer styrketrening, kortere intervalldrag med høyere intensitet samt en del lengre langturer. Jeg gleder meg allerede til sesongen, da jeg endelig får svar på hvor godt det har funket.

Forandringen fryder

Jeg skal innrømme at de første dagene på samling i nytt lag var litt spesielt, og det var først da det virkelig gikk opp for meg at tiden i Sparebanken Sør var over. Av mine nå snart 9 år som syklist har jeg vært 8 år på rad på fastlandet i Spania for å trene i januar, og de siste 4 årene med Sparebanken Sør. Uansett er forandringer fint, og jeg følte det var på tide med en endring og nytt lag. Personlig synes jeg dette er en av de kuleste tingene med sykkelsporten også, man får blitt kjent med utrolig mange personer med samme mål og livsstil – og sammen jobber man for å ta steget opp til høyeste nivå.

Nå venter to uker hjemme i Trondheim før ny samling i Spania med Team Coop. Deretter går det slag i slag med sesongstart og fine sykkelritt, så det er bare å glede seg – for både ryttere og de som følger med!

Norgesmester – mot alle odds

Rasmus Fossum Tiller har skremmende gode gener. Men det var aldri noen selvfølge at junioren som skalv av å sykle i felt, skulle krones til norgesmester på seniornivå.

Continue reading «Norgesmester – mot alle odds»

Thor Hushovd: Oppturer og nedturer

Ti etappeseiere i Tour de France og ti dager i gult, en VM-tittel og nervepirrende dramatikk i Paris-Roubaix. Dette er Thor Hushovds oppturer og nedturer.

Continue reading «Thor Hushovd: Oppturer og nedturer»

24 timer på Fløyen

TEKST: Martin Solberg FOTO: Sykkelmagasinet, NTB Scanpix, AFP

Continue reading «24 timer på Fløyen»

– Det er deilig å våkne om morgenen uten store mål

TEKST: Espen J. Lee FOTO: NTB Scanpix

Continue reading «– Det er deilig å våkne om morgenen uten store mål»

5 vakre veier du bør sykle

TEKST: Endre Holmefjord Lia

 

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok.

Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer meg. God tur!

1. COL DE TURINI

Alpes-Maritimes, Frankrike

Lengde: 24km
Høydemeter: 1260m
Gj.snittlig stigning: 5.1%

Lett tilgjengelig fra både Nice og Monaco er sørøst-siden av stigningen ofte brukt av proffene. Fra Sospel slynger veien seg oppover i 24km med en behagelig stigningsgradient på 5. Man er ikke langt fra den franske riviera, men likevel er det et rolig og idyllisk området. Sjansene for å sykle alene er imidlertid små, da Chris Froome og Richie Porte er kjent for å trene her fra tid til annen. På toppen kan du hvile deg med en cappuccino på en av de flere kaféene i området.

2. WESTFJORD 622

Island

Lengde: 22km

622 er en av de mest spektakulære veiene i verden. Denne grusveien på nordvestlige Island er ekstrem, bare fire meter bred og satt mot et storslagent landskap. Man tråkker seg rundt med havutsikt, under klipper og med bitende frisk luft i ansiktet. Veien er også kjent som Svalogur-veien og strekker seg over 22 kilometer, langs fjordene Dyrafjordur og Arnarfjordu.

3. PASSO DEL SAN GOTTARDO

Uri, Sveits

Lengde: 12km
Høydemeter: 612m
Gj.snittlig stigning 7%

Passo del San Gottardo (Gotthardpass på tysk) forbinder kantonene Uri i nord og Ticino i sør. Dette er et av de høyeste fjellene i Alpene og passet ble åpnet i 1830. Via Termola finner man et imponerende stykke vei, formet i serpentiner og med brostein som underlag. Skulle du ønske Muur van Gerardsbergen var 12 kilometer lang, og satt mot et bakteppe av fantastisk natur, er dette fjellet du bør sykle.

4. EL TEIDE

Tenerife, Spania

Lengde: 35km
Høydemeter: 2200m
Gj.snitt stigning: 4.5%

Spanias høyeste fjell regnes også som verdens tredje høyeste vulkan. El Teide på Tenerife ruver 3.700 meter over havet og er yndet treningsterreng for mange av Tour de France-utfordrerne. Det sorte vulkanen legger til rette for at ryttere som Chris Froome kan sove i høyde og trene i lavlandet. Det vil si bo og overnatte på Hotel Parador toppen av fjellet, og sykle ned til den tropiske havkanten for å trene.

El Teide kan bestiges fra flere sider. Den lengste ruten begynner ved byen El Médano på øyens sørside. Herfra stiger det i 35km, helt til man når toppen og har tilbakelagt 2.200 høydemeter når veien slutter nesten ved vulkanens krater.

5. LYSEBOTN

Rogaland, Norge

Lengde: 8.7km
Høydemeter: 845m
Gj.snitt stigning: 9.8%

Lysebotn stiger opp fra Lysefjorden i en perlerad av nydelige hårnålsvinger. Omkranset av vakre fjell stiger en av de tøffeste stigningene på asfalt som finnes i Norge. 27 svinger over en lengde på snaue ni kilometer gjør dette til en skikkelig utfordring. Gjennomsnittlig stigning er tett på 10%. Viktigst av alt har stigningen en fantastisk utsikt som andre deler av Norge skal slite med å matche.

NM i langrenn ligger langt foran NM i sykling

TEKST: Emma Kristine Skjerstad

PJOH! Da er årets første NM-helg gjennomført, og det med langrennsski under bena. Jeg sitter igjen med en stiv og støl kropp, men også et stort smil om munnen. For dette var både hardt, gøy og ga mersmak. Trass i at NM-medalje og OL-billett uteble.

Skirenn fredag og søndag merkes på kroppen. Men jeg tar med meg god erfaring, læring og opplevelser fra helgen på Gåsbu Skistadion.

Fredag gikk jeg ti kilometer fristil med individuell start. Ambisjonen var å komme innenfor topp 100. Søndag endte det med at jeg ble tatt inn som reserve på Nittedal IL sitt stafettlag, da hun ene på laget var ute med sykdom. Ankeretappe og fem kilometer fristil, og med mål o ikke å ødelegge for laget var det store målet. De to andre jentene er tross alt det jeg betegner som ekte skiløpere, mens jeg er en syklist som har prøvd å være skiløper i ti dager. En såkalt «wannabe».

Før jeg går videre til hvordan utfallet av helgens fysiske anstrengelse endte, må jeg bare si at langrennsmiljøet har fått til noe veldig bra. Da ser jeg spesielt på damesiden, ettersom jeg selv er kvinnelig syklist og vet hvordan miljø jeg er vant til. 102 påmeldte kvinner i seniorklassen på fredagens renn og 82 kvinnelige lag påmeldt til stafett sier litt. 82 x 3 er 246, og det vil da si at det var hele 246 damer som gikk stafetten. Dette er altså skiløpere som satser på langrenn, med unntak av ett par «wannabees» som meg, som stiller til start uten å helt ha forutsetningene eller riktig trening i banken.

Sammenligner vi det med NM på landeveien så ligger langrenn langt foran når det kommer til både rekruttering og engasjement rundt idretten. På NM landevei kan vi være heldige å ha opp mot 60 ryttere til start i kvinner senior og kanskje 20 juniorjenter i et «godt junior-år».

Det synes jeg på mange måter er litt rart, fordi sykling er på den ene siden lettere tilgjengelig når det kommer til både utstyr og gjennomførelse av konkurranse. Du trenger tross alt «bare» en eller to sykler (landevei og tempo), og du kan i prinsippet sykle året rundt.

I langrennssporten derimot trenger du gjerne flere par med ski, to til tre par med skisko, flere par med staver, smørekunnskap, testing av et lass med ski før start og mye «mikk-makk». Dette ser likevel ikke ut til å være noe problem, de fleste klubbene har med seg både smørere, bod, trener, heiagjeng og det som skal til for at utøveren skal prestere best mulig og at samholdet skal være godt.

Selve engasjementet rundt idretten er også enormt. Selv jeg som deltok for ikke å bli sist fikk flere henvendelser, meldinger og «oppmerksomhet» enn når jeg deltar i sykkel-NM hvor jeg har høye ambisjoner. NM på ski var en folkefest og det var virkelig gøy å suge inn atmosfæren på Gåsbu Skistaidon. Selv på fredagen som egentlig er vanlig arbeidsdag og skoledag var løypen stappfull av barn, ungdom og voksne som sto med flagg, plakater og heiet på alle som gikk forbi. Til og med «wannabees» som meg ble heiet frem. Og det klokken ti en fredag morgen. Skimiljøet har både en stor bredde og entusiasme, idrettsgleden er høy og det er virkelig inspirerende å se på nært hold.

Så, nå lurer du kanskje veldig på hvordan NM på ski gikk for en «halvgod» syklist som meg?

Av en eller annen grunn var jeg både spent, gira og tent dagen før og før start fredag. Noe som er vel og bra, men blir man overtent kan det bikke over til at man ikke helt får til å prestere maksimalt den dagen. Det kan fort bli mer kaving enn fokus på det man faktisk skal gjøre. En maksdag for meg i et NM på ski, ville nok uansett ikke endt opp i gull og grønne skoger, men likevel.

Fredag reiste jeg opp i ensom majestet med ett par ski i bilen, en nøytral rød kondomdress fra Swix og med startnummer tre på brystet. Ettersom jeg hverken trengte å teste eller smøre ski, var det bare å bruke de 50 minuttene med oppvarming godt. Pulsen var skyhøy og hjertet i halsen, føltes det ut som. På start sto jeg med 145 i puls og kunne konkludere med at overtenningen var reell. Kanskje var det NM-atmosfæren som gjorde det, kanskje var det startnummeret på brystet som gjorde det eller kanskje var det hele settingen med å stille opp i NM uten å være 100 prosent forberedt.

5,4,3,2,1 KJØR! Jeg kavet meg gjennom rennet, fant aldri hverken flyten eller den gode følelsen og kom i mål lettere irritert over meg selv. Og litt revansjesugen. Uansett, jeg kan ikke klage. Teknikk har mye å si, også i langrennssporet, og som med det meste her i livet så må det øves på det man vil bli bedre på.

Tiden ble 34.47, plasseringen nummer 87, 8 minutter og 48 sekunder bak gullvinneren Marit Bjørgen. Det skal sies at i 2013 gikk jeg samme distanse i NM på Gåsbu, og denne gangen gikk jeg ett minutt raskere og var nesten to minutter «mindre» bak vinneren (#snikskryt).

Og apropos revansjesugen. Stafetten ble altså min mulighet til å finne en bedre flyt, mestring og opplevelse og selvfølgelig gjøre en helhjertet innsats for laget. Denne gangen en litt mer sosial opplevelse med både lagvenninner, støtteapparat og heiagjeng i løypa. Veldig trivelig! Hver etappe skulle gå fem kilometer. Klassisk, fristil, fristil. Utrolig nok fant jeg en fin flyt og hadde en god følelse underveis. Jeg fikk min lille revansje, mest overfor meg selv, samtidig som jeg klarte å gjøre en ok jobb for laget. Nittedal IL satte sine spor og endte tilslutt på en 58.plass.

Man ikke skal være for opptatt av egne tider i en stafett. Likevel var det gøy når det tikket inn en melding om at jeg hadde 47. beste etappetid. Ikke veldig bra, men samtidig ikke veldig dårlig til syklist å være.

Igjen viser det seg at idrett og den gode følelsen handler mye om å finne flyten i det man skal konkurrere i og ha fokus på de riktige tingene. Uavhengig av hvor god man er i idretten eller om målet er å vinne, bli topp 10, 40 eller 100. Det er stor forskjell på å komme i mål å kjenne at «yes, jeg hadde en god flyt underveis og fikk ut det jeg var god for i dag, nesten» enn å kjenne at «søren, i dag var det bare kaving og jeg fikk det aldri til».

NM-helgen ble en helg med mye god nytteverdi, både i form av harde treningsøkter og å få kjenne på konkurransesituasjonen igjen. I tillegg til mestringsfølelse og ny motivasjon til å fortsette treningsarbeidet mot sykkelsesong. Når det er sagt skal det trenes og forberedes LITT mer før NM på ski arrangeres i Meråker om ett år. For bedre enn 87.plass kan jeg vel klare?!

Før vi runder av dette innlegget vil jeg avslutte med fem tips til hvordan jeg mener man best kan kombinere sykkel og ski i grunntreningsperioden mot ny sykkelsesong. Man trenger heller ikke konkurrere i langrennssporet selv om man velger å trene langrenn sammen sykkel i grunntreningsperioden, dette er noe jeg velger å gjøre fordi det skjerper meg bedre og gjør meg bevisst på hva som må øves på frem til det virkelig gjelder.

1. Velger du langtur på ski, kan du avslutte langturen med 30-60 minutter på rulla for å vedlikeholde sykkeltråkket
2. Kjør en ordentlig god kapasitetsøkt på sykkelen/rulla i uken
3. Restitusjonsøktene kan kjøres som ren «pigging» på ski, så får du spart sykkelmuskulaturen til neste økt og samtidig får du en god økt på den berømte kjernemuskulaturen
4. Har du en periode hvor du vil gå mye langrenn både i form av langturer og intervall; Tren styrke spesifikt på ben og ha restitusjonsøktene på rulla
5. Ønsker du å pushe grensene på en annen måte enn det du gjør med intervaller på rulla kan du kjøre mengden og de rolige øktene på sykkel og intervallene på ski. Gjerne i bakker.

Det finnes mange veier til Rom, og om min lille langrennssesong har hatt en positiv eller negativ effekt på watten får jeg svar på når jeg skal kjøre første hardøkt på rulla igjen etter 3,5 uke uten hardøkt på sykkel. Fredag venter 20×3 minutter og jeg har et håp om å avslutte der jeg slapp før jul, og søndag avslutter jeg årets skisesong med startnummer på brystet i Oslo Skifestival (fellesstart med skibytte).

Med det ønsker jeg dere en fin og aktiv uke.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90