«Tomboonistan», nå uten Tom Boonen

Historien om Belgias største klassikerstjerne.

Tom Boonen la opp i april 2017 med vanvittige 113 profesjonelle seiere på samvittigheten. Men en lang og imponerende merittliste viste ikke den største triumfen av dem alle: Hans comeback som menneske.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesport, Sykkelmagasinet

«Blod, svette og tårer». En typisk, men tidvis dekkende åpningssetning når store idrettskarrierer forfattes i ord. Denne overbrukte floskelen har vel en viss relevans i «Legenden om Tom Boonen» også. Men i den sanne beretningen om han som for mange ble Belgias største klassikerrytter gjennom tidene, tvinges vi til langt tøffere stikkordsbruk.

Narkotika, utroskap, fyllekjøring og skattefusk. De siste fem årene vant han heller ingen store ritt. «Tommeke» var likevel alltid den store, flamske gromgutten. De mange tumulter til tross, Boonen er fortsatt elsket, dyrket og respektert. Av fans så vel som kollegaer.

I den eksalterte fanfaren som omsvermet de siste månedene av hans karriere frem til Paris-Roubaix 2017, var de utenomsportslige eskapadene, lovbruddene og tragediene tilsynelatende glemt.

Intensjonene hans var tross alt gode. I april 2005 er Boonen kronet til klassikerkonge. Den unge vinneren av De Ronde og Roubaix overrumples av et tungsindig spørsmål: «Du er ikke redd for å ende opp som Freddy Maertens eller Frank Vandenbroucke?»

Pressekorpset som omsvermer han på hovedkvarteret til Latexco (madrassfabrikanten som sponser laget), lener seg forventningsfullt fremover. Boonen er bare 25 år og forbauset over journalistens krasshet.

– Mitt fokus på syklingen vil jeg ikke miste, lover den nyfødte stjernen – under press.

Han lover aldri å bli som Freddy Maertens. Belgias superstjerne på 70-tallet som druknet i alkohol. Ei heller en ny enfant terrible, som den seks år eldre Frank Vandenbroucke, stjerneskuddet som sluknet fort, suicidal og desillusjonert. På sett og vis Belgias egen Marco Pantani.

– Livet er fult av mennesker som har opplevd motgang uten suksess også. Det er et spørsmål om personlighet, svarer Boonen – trygg i sin egen drakt.

Men han skulle ta feil.

Playboy ringer…

I 30 har Belgia ventet på «den nye Merckx». Her kommer Boonen: En 22-årig debutant som står podiet i sitt første Paris-Roubaix og vinner spurter Tour de France. Han var blond, utadvendt og ga journalistene lystige skrivekramper med sine velartikulerte replikker. Sett med norske øyne, var han en magisk krysningen av Ole Gunnar Solskjær og Petter Northug.

Fra vinduet skåler Boonen hengivne fans etter seieren i Paris-Roubaix 2005

Quick-Steps pressesjef ble plutselig en svært travel mann.

– Spansk «Playboy» har tatt kontakt. Tom har sagt ja til dem. Et homofilt ukeblad har også sendt inn forespørsler. Mange. Nå har han gjort ti intervju på en uke og 20 til er planlagt. Det begynner å bli for mye, sier Alessandro Tegner til Het Nieuwsblad etter den suksessfulle vårsesongen 2005.

Etterspørselen er enorm. Agent Paul De Guyeter overtaler Boonen til å gjøre en opptredenen på sønnens skole. Den kvinnelige læreren til vesle Yuri hadde nærmest trakassert sin elev for å få til besøket, velvitende om at faren jobbet for Boonen.

– Vi hadde en avtale om aldri å gjøre skoler. Men siden det var min sønns skole, gjorde vi et unntak, forteller De Guyeter.

– Det begynte rolig. Alle elevene sto pent i kø for å få sine ting signert. Men da noen av lærerne gikk forbi køen, ble alt plutselig kaos. Barna begynte å dytte hverandre over ende og flokket seg rundt oss. Lærerne var også som gripper. Det var to timer med kaos. Da vi omsider kom oss i bilen, gjentok vi regelen i kor: «Aldri besøke skoler!»

Boonen-hysteriet inntar nye høyder med et cover for Playboy. Liggende i et badekar fylt av bønner og tomatsaus (Boonen betyr bønner på flamsk), skapes bilde av en romantisk helt med avkuttete blodårer. Den provoserende komposisjonen er lånt fra The Who og deres albumcover på «The Who Sell Out» (1967), der klusset ketsjup brukes i utstuderte antydninger om selvmord.

Rundt samme tid velger faktisk Vandenbroucke å gjøre slutt på livet. Etter en vinflaske og et insulinskudd legger han seg på sengen, med et dystert håp om aldri å våkne. Men «VDB» dør ikke. Dagen etter blir 31-åringen funnet av sin mor, halvveis bevisst og ikledd regnbuetrøyen. Vandenbroucke vant aldri VM, men bare fem måneder senere skulle Boonen gjøre nettopp det.

Mens Belgias forhenværende sykkelfavoritt ligger dypt i elendighetens avgrunn, sitter «Tommeke» trygt på sin trone.

Det skulle ikke vare lenge. For i 2006 gjør Boonen slutt med barndomskjæresten. På den karibiske øyen Curacao faller han for en 16 år gammel skjønnhet. Den unge jenten er datteren til en nederlandsk rittarrangør. Belgiske aviser dekker saken som en nasjonal krise og en vulgær brodd fester seg ved Boonens omdømme.

Flørten tar slutt. 10. april 2008 finner Boonen tilbake til sin kone. I et intervju med Gazzetta dello Sport bekrefter Boonen  at 16-åringen er ute av hans liv, med en rimelig usmakelig omskrivning.

– Jeg har solgt min Corvette. Nå har jeg fullt fokus på syklingen, sier Boonen, uten å nevne konen.

Boonen fotograferes med sin unge kjæreste Sofie.

Tre dager senere, vinner han sitt andre Paris-Roubaix. Er utageringen over?

Snarere tvert imot. Pandoras eske er så vidt åpnet. 24. april fotograferes han kjørende i 129 km/t i 70-sonen. I bil, ikke på sykkel. En ny fartsovertredelsen inntreffer natt til 4. juni. Denne gang stoppes han av politiet. Boonen har mobilen mot øret og 0.75 gram alkohol i blodet. En uke senere smeller det imidlertid skikkelig, når Het Laatste Nieuws avdekker at Boonen også hadde kokain i blodet. Dette var utenfor konkurranse og ingen dopingsak åpnes. Men PR-messig er katastrofen et faktum, både for rytter og lag.

– Helt klart. Dette utviklet seg til en sak om lagets fremtid. Sjansen for at sponsorene skulle takke for seg, ble mer og mer sannsynlig, forteller Patrick Lefevere – eier og manager i det mangeårige Quick-Step.

– Specialized var en stor part og Tom var deres stjerne. Men nå argumenterte de for at markedsverdien hans var null, siden han gikk rundt med hvitt pudder om nesen.

Flyktet fra Monaco

For første (og foreløpig siste) gang omtales Lefeveres lag på forsiden av New York Times. Overskriftene i Belgia er heller ikke flatterende. «Dommeke Boonen», «Et alvorlig problem» og «Brutte løfter» er bare noen av dem.

Både UCI og ASO kommer ut med fordømmende pressemeldinger, i kjølvannet av det som er sykkelstjernes tredje positive kokaintest. En ung manns ekstravagante festliv er tilsynelatende like alvorlig som flere tiår med institusjonalisert doping i deres øyne.

11.mai 2009 er det innkalt til hemmelig krisemøte ved Quick-Steps service course i Wevelgem. Et hav av skuelystne – presse så vel som fans – omringer inngangen til lagets utstyrsbase. Journalister, fotografer og TV-reportere vet at et krisemøte skal finne sted, men ikke nøyaktig hvor. I Wevelgem? Boonens hus i Mol? Eller lagets hovedkvarter i Wieselbeke?

I kaoset ser Lefevere sitt snitt til å forvirre medieverdenens parasitter. Quick-Step-sjefen åpner porten i Wevelgem, kjører nordover på motorveien og setter klampen i bånn mot Roeselare. Parasittene henger seg på.

– Alle fulgte etter meg, og i mellomtiden klarte Boonen å snike seg inn porten uforstyrret i Wevelgem. I dag kan vi le litt av det.

Men ingen smiler når møtet med sponsorer og ledelse kommer i gang. Laget vil fortsette som før, men Boonen tvinges på et nytt regimet: Ukentlige møter med psykolog og regelmessige urintester. Et avrusningssenter setter av et rom.

Boonen poserer ved sin nye Lamborghini i 2006.

Enda mer alvorlig er situasjonen rundt Belgias andre tohjulte stjerne. Vandenbrocke overlevde sitt selvmordsforsøk, men prøver nå å unnvike den virkelige verden. I et forsøk på å konkurrere anonymt, fremlegger han en «hjemmelaget» lisens i Italia. Ved siden av det falske navnet «Francesco Del Ponte» hadde lisensen et bilde klippet ut av et magasin. Bilde var av Tom Boonen.

Dette skjer mens Lefevere tvinger den ekte Boonen frem foran kameraene. I et eksklusivt intervju for sportskanalen Sporza, sammen med sin kjære Lore, er han endelig oppriktig med sine trofaste fans.

– Han var veldig nervøs, sier Gert Gomme – journalisten som fikk det eksklusive intervjuet en hel kollegakohort misunnet ham.

– Det var atypisk for han å være. Tom hadde alltid den selvtilliten. Han fortalte sin historie, innrømmet sin feil og var oppriktig glad for å være i livet.

I livet er ikke Vandenbroucke seks måneder senere. Den falne sykkelstjernen blir funnet død på et hotell i Senegal. Armen er pepret av sprøytestikk. Obduksjonsrapporten avdekker blodpropp som dødsårsak.

Hjemme i Monaco er Boonen fortsatt i stand til å skrive fortsettelsen på sin egen historie. Skal han bedrive eksess på sykkelen? Eller bakom lukkede dører i millionærbyens mørke nattklubber?

Boonen før sin siste dans i Flandern rundt.

Comebacket skjer i 2012. Tidlig på året flytter Boonen hjem til Belgia for godt. Han tar ikke med seg Monte Carlo-livstilens uvaner og 2005-formen er tilbake. «Tornado-Tom» blåser over konkurrentene og vinner alt: Gent-Wevelgem, E3 Harelbekke, De Ronde og Paris-Roubaix.

– Det var en tid der Tom var evig ung og uten bekymringer. Men han vokste med årene, og liker å ha familie og venner rundt seg. I Monaco ble han fort alene. Men han kom tilbake. Ikke bare som rytter, men som person, sier Wilfried Peeters, sportsdirektøren i Quick-Step som bor like om hjørne fra sykkelstjernen i Mol.

– Han ble eldre. Før kunne han være den som tok et par øl og likevel var bestemann på trening dagen etter. Men han var aldri useriøs. Ta for eksempel forberedelsene hans til Flandern rundt. Da ruten ble drastisk endret før 2012 og målgang flyttet til Oudenaarde, kjørte Tom hele (den 255 kilometer lange) løypen bak scooter i ritthastighet.

«Tomboonistan»

Så kanskje hadde Boonen anno 2005 rett likevel. Han mistet aldri helt fokus på syklingen.

Det gjorde heller ikke fansen. Entusiasmen og gleden som besatte hans avskjedsturné gjennom klassikere 2017, viste ingen spor av en trøblete fortid. Fanatismen ingen sløvhet etter fire år uten store triumfer. Beundringen like sterk 12 måneder etter avsløringer om skattefusk.

Boonen-mania er et universalt fenomen i Flandern. Godt illustrert med den lille jenten på markedsplassen i Antwerpen før Boonens siste Flandern rundt, som brast ut i gråt da hans enkle pennestrøket fant veien til boken hennes.

God illustrert med sykkelmagasinet Bahamontes som våren 2017 dedikerte en hel utgave til sin sykkelkonge. I en av de mest oppsiktsvekkende artiklene prøver Ann De Craemers å forklare hans popularitet.

– Den brune gnisten i øyene, de hvite tennene, hans vennlige smil. Du må være fullstendig blind hvis du ikke ser Tom Boonens appell, skriver forfatteren – som avslutter artikkelen med et ønske om å dokumentere Boonens siste ferd i de historiske dusjene på velodromen i Roubaix.

Humoristisk, men også presist. Hans Vandeweghe fra den belgiske avisen De Morgen peker på noe av det samme, når han skal forklare hvorfor glorien på Boonen hode aldri mistet sin glans, alle skandalene til tross.

– Han er ikke den beste, men mest sympatiske og karismatiske. Johan Museeuw var litt bedre, mer komplett og vant større ritt utenfor Belgia. Men Boonen er likevel større.

Thijs Zonneveld, en nederlandsk journalist i Algemeen Dagblad, kaller det «Tomboonistan». De undersåtte uavlatelige lojalitet kan unektelig gi diktatoriske assosiasjoner. Zonnevelds ord beskriver det godt.

– Vi må bare innrømme det. Tom Boonen er ikke Guden i Flandern. Ikke Allah, Pave, statsminister eller Romelu Lukaku. Han er mye større enn alle disse til sammen. Og hver enste vårsesong, blir han enda større. Tom Boonen er ikke lenger bare en syklist. Han er religion.

KATEGORIER
KlassikerneUncategorized

RELATERTE INNLEGG