Hallo, lesere av dette innlegget. Fridtjof her. For dere som kjenner meg så har det kanskje skint igjennom at jeg er en Sørlands-patriot. Jeg bare elsker det. Sykkelen har tatt meg utrolig mange steder som er helt fantastiske. Fjelltoppene i Italia, ørkenen i Qatar, sørkysten i Frankrike, storby i USA og gudsforlatt Estland. Det er et mangfold som er ganske vilt, og derfor så spennende hver gang. Det er nettopp dette mangfoldet av nye steder, nye inntrykk og nye opplevelser som gjør det så godt å vende hjem. For meg er hjem Grimstad. Det er alltid en trygg havn å komme hjem til. Byen er den samme, menneskene er de samme og det er veldig beroligende.
LES OGSÅ: Ville bli proff PlayStation-spiller – ble syklist
Det blir det nå en endring på. Jeg skal nemlig flytte til Oslo og vekk fra mitt kjære Grimstad. Jeg ordlegger meg som om det blir en litt skremmende endring. Spent innrømmer jeg også at jeg er. Forandringen er stor, men jeg må understreke at jeg gleder meg veldig. Det skal bli gøy å trekke til en storby og det blir spennende å utforske alt det Oslo-by kan stille opp med. Jeg skal bo på St.Hanshaugen og etter det jeg har erfart så langt så gir det en god tilknytting til mye fett. Hvordan og om det stemmer skal jeg skrive om neste gang jeg har ordet i denne bloggen.
(Bloggen fortsetter under bildet)
Det skal jo nevnes at jeg har jo tilbragt mye tid i Oslo ettersom kjæresten min studerer der inne. Så jeg har fått tid til å gjøre meg litt kjent med Christiania på og av sykkelen, og derfor flytter jeg hit i god tro på at jeg kan trives veldig godt. Det hjelper på nervene og gir meg en trygg følelse rundt det hele.
I 2015 og 2016 bodde jeg på vinterstid i en liten, men ikke så ukjent by for noen med sykkelhistorisk kunnskap, nemlig Ceret. Som Grimstad er Ceret også en by som oppleves som tidløs. Litt opp fra sørkysten til Frankrike ligger det, med tilgang til noen utrolige veier og mektige fjellpass på sykkelen. Jeg kunne skrevet langt om G-town og C-town og om hva som gjør de til to plasser jeg har hatt det veldig godt på, men da faller nok alle som leser dette av. Poenget mitt er at kontrastene mellom disse to småbyene og en hovedstad som Oslo med nærmere 700 000 mennesker, er merkbare.
LES FLERE BLOGGER FRA TEAM SPAREBANKEN SØR HER
Det jeg vet om veiene i Oslo og omegn er at det åpner seg nye muligheter for meg å rendyrke et uforløst, men muligens druknet, klatretalent. Bakkene Tryvann og Grefsen blir nemlig nye naboer. Sammen må de to bakkene totalt ha mer høydemeter enn alle av bakkene i Aust-Agder til sammen. Nesten i alle fall. Samt Follo som er et nettverk av bølgende sykkelveier en landeveissyklist lett kan finne seg til rette på. Ellers er jeg ganske blank, men det gleder jeg meg til å utforske
Så er det den trafikken, da. Det er ikke et pluss i margen fra min side, men jeg må bare slå meg til ro med at den er der og at den må respekteres. I lys av nylige tragiske hendelser der syklister og bilister kolliderer sammen så er det definitivt en tankevekker at jeg må oppføre meg i trafikken, vise hensyn og ta forhåndsregler på alvor. Det håper jeg virkelig alle gjør.
Det blir spennende å se hvordan treningsmiljøet er. Det er tydelig å se at det gror i de delene av landet hvor det er kjent for et godt treningsmiljø på tvers av alder og klubb. Det er det en mangelvare av i Grimstad. Ikke en kritikk til byen min, men noen ulemper er det å komme fra en by der det ikke er så mange å ta av og rekrutteringen blir deretter. Ved å komme til Norges største by er utgangspunktet litt annerledes. Da har jeg troa på at det å finne nye treningskamerater kan bli et positivt tilskudd til min treningshverdag og utvikling mot å bli best.
Sesongen er nå godt i gang og NM er rett rundt hjørnet. Det har ikke gått i nærheten av fort nok for undertegnede denne sesongen og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Mange har nok personlige erfaringer som har ført til en oppbremsing av farten på sykkelen, og de kjenner seg sikkert igjen med følelsen av hvor dritt det er. Men det skal snu og treningsjobben som skal legges ned for å reise kjerringa skal gjøres i Oslo.
Nå er det bare litt oppussingsarbeid i leiligheten og rekognosering av St. Hanshaugen som gjenstår før jeg fysisk flytter inn. En spennende tid er i møte!
