Stikkord: Paris-Roubaix
Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren
To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.
Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.
Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.
Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?
Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.
SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?
JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.
SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?
JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!
SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?
JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.
SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?
JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!
SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?
JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.
SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?
JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.
SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?
JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.
SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?
JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.
«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.
Leksikon om legende & lidelse
I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.
Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix
Den store brosteinsklassikeren er «korona-utsatt», men likevel kan vi fordype oss i litt Paris-Roubaix magi. Dette er helgens anbefalte lesestoff.
Ny utgave: Sondre Holst Engers nye liv
Våren har alltid stor symbolverdi for syklister. Åpningsrittene etter en lang treningsvinter er ofte første mulighet til å slå tilbake etter fjorårets nedturer. Første mulighet til å rette opp inntrykket, reise kjerringa, kjempe om en ny kontakt, realisere barndomsdrømmer. Våren er derfor nytt håp, nye sjanser, en ny spire som kan være gull verdt.
For Sondre Holst Enger har våren derimot vært kald og ubarmhjertig. For det svært så lovende talentet fra Horten – som under formynderskapet til Thor Hushovds suksesstrener Atle Kvålsvoll ble spådd som Norges neste store stjerne – har snøen smeltet et fnugg om gangen. Skader, sykdom og stang ut. I den store sammenheng ble Holst Enger frøet som aldri blomstret helt.
-
Les utgaven: bli abonnent her
Jobben som toppidrettsutøver er få forunt. Et privilegert liv hvor enkelte kan høste stor rikdom og berømmelse. Historiene til Marcel Kittel, Tom Dumoulin og Andy Schleck viser imidlertid baksiden av medaljen også, i form av press, forventninger og strenge forpliktelser. Det kan være lite frihet, uten rom for hverdagens prosaiske, små gleder. Mye må forsakes. Noen ganger er kanskje den profesjonelle sykkelsporten som Michel de Montaignes fuglebur; ”de som er utenfor, prøver fortvilet å komme seg inn, mens de som er inne, prøver fortvilet å komme seg ut.”
Sondre Holst Enger har bestemt seg for å bryte ut. Han legger opp kun 27 år gammel. ”Nå har jeg endelig fått helgefølelsen alle andre har snakket om,” sier han til Sykkelmagasinet, endelig på utsiden av buret. I det normale liv kan han kanskje endelig slå ut i full blomst.
Sykkelmagasinet 2021-1
•Sondre Holst Enger
•Leksikon om legender og lidelse
•Paris-Roubaix 1920: journalistens fortelling
•Flandern Rundt: den første runden
•Syklingens Black Lives Matter
•Retro: Liège-Bastogne-Liège 1980
•Gravel: Syklingens ”next big thing?”
-
Les utgaven: bli abonnent her
Paris-Roubaix 1920: En fullkommen horribel utgave
Roger Labric var ikke bare journalist. Dette mangslungne fenomenet var også pilot, rallysjåfør og syklist med deltakelse i både Tour de France og Paris-Roubaix. Dette er hans fortelling fra ”Helvete i Nord” 1920, en 280 kilometer lang og horribel utgave fra Chatou til Roubaix.
Før jeg skrev om dette ritttet, ønsket jeg å oppleve det selv. Oppleve lidelsen og kraftanstrengelsen rytteren utsetter seg selv for, på en sykkel altfor tung, på veier helt horrible etter krigens ødeleggelser.
Vi var 140 til start. Like foran Belle Gabrielle café sto en samling hardbarkete menn på en iskald morgen i Paris sitt Suresnes-nabolag. Feltet gikk i oppløsning allerede i første stigning, opp til Pecq, og før ankomst skogen ved Saint-Germain var rytterne dekket i gjørme. Det hadde regnet gjennom hele natten. Like før Lens, ruinert av krigen og et tragisk syn, tok vi en hardfør og humpete vei langs den gamle slagmarken. Store hull og krater satte hjul og felger virkelig på prøve.
Min første punktering, like etter Meru, sendte meg hodestups i grøfta. En rytter sto og skriftet dekk på samme sted. Han hadde en trøye i tre farger, og en oljete vest som han brukte som regnjakke. Det var Costante Girardengo, den regjerende Giro d’Italia-mesteren. En sviktede pumpe forsterket problemene hans. Jeg lånte ham min egen og sammen dro vi mot neste destinasjon, på jakt etter et felt oppløst i vifteformasjoner. Vinden var som isende piler mot kroppen. Jeg hadde ikke samme kadens som den italienske mesteren og det gikk ikke lenge før jeg slapp hjulet hans. Like før langesonen i Amiens fikk han dessverre kontakt igjen med feltet uten meg.
Etter hvert som kilometerne gikk, og en truende mørk himmel dekket oss i snø, trakk rytterne seg én etter én. Selv store mestere. Med å fullføre som min eneste ambisjon, fant jeg motet til å kjempe videre. Etter Arras klorte jeg meg fast i dragsuget til en blond kjempe som fablet på en eller annen uforståelig dialekt. Dette var en flamsk rytter jeg aldri fant ut av hvem var.
Han kjørte også fra meg. Derfor ankom jeg stadion i Roubaix helt alene. Dette etter å ha fulgt en rekke små, kompliserte veier mellom to tykke rekker av stoiske tilskuere som heiet oss frem.
Den obligatoriske runden rundt banen, hvor Paul Deman hadde triumfert en god stund tidligere, slapp jeg å fullføre. Selv Deman hadde ankommet etter det tregeste tidsestimatet. En funksjonær overrakte meg fort en pen til å skrive meg inn.
Dessverre var jeg så kald at pennen glapp gang på gang. Skriften min var derfor fullstendig uleselig.
Rittet ble sett på som hardt, fryktelig hardt. Dels på grunn av det fryktelig været, dels på grunn av de horrible veiene, sleipe som isbaner.
Fire punkteringer til tross, jeg fullførte en av de hardeste utgavene av Paris-Roubaix som sykkelsporten har opplevd. På vegne av journalistenes fellesskap, kunne jeg ikke bedd om mer.
Denne artikkelen sto på trykk i L’Equipe i 1950 og er gjengitt med tillatelse.
Boasson Hagen før ritt-«comeback»: – Tar de mulighetene jeg får
Etter fem måneder uten konkurranser er det en offensiv Edvald Boasson Hagen som gjør seg klar til lørdagens retur på den italienske landeveien.
– Jeg vil ta de mulighetene jeg får. Vi vet jo ikke hvor mange muligheter det blir i høst, sier Hagen til NTB på telefon fra den italienske byen Lucca.
Der har han akkurat gjennomført en to uker lang treningssamling med NTT-laget. Lørdag er han tilbake i konkurranse når det italienske grusrittet Strade Bianche sykles.
– Jeg blir en av tre ryttere laget satser på. Målet er å kjempe i topp ti, forhåpentligvis enda høyere, sier han.
Rittet, som ble arrangert første gang i 2007, regnes ofte som en moderne klassiker i sykkelmiljøet. Rytterne sykler 184 kilometer på landeveien i Toscana, men rittet skiller seg ut ved at omtrent 60 kilometer går på grusveier.
– Det er meldt varmt på lørdag, så det kan bli mye støv. Vanligvis går jo rittet om våren, sier Hagen.
– Bra oppladning
De siste dagene har den internasjonale sykkelsesongen kommet i gang igjen etter at koronapandemien satte en stopper for konkurranser i mars. For Hagen, som er bosatt i Oslo, har det gitt gode treningsmuligheter.
– Jeg har vært hjemme mer enn noen gang og fått benyttet muligheten til å trene. Det er blitt en bra oppladning til neste halvdel av sesongen, sier han.
Flere av Hagens europeiske konkurrenter har derimot måttet gå lengre perioder uten å trene utendørs på grunn av strenge koronarestriksjoner. Derfor måtte mange ty til innendørs sykling på rulle.
– Rulle kan være både effektivt og godt, med det krever mer disiplin, mener den rutinerte syklisten.
Etapper
Etter å ha gjennomført Strade Bianche reiser Hagen litt lenger nord i Italia for årets første sykkelmonument; Milano-Sanremo. Her blir han hjelperytter for Giacomo Nizzolo.
Etter det står Critérium du Dauphiné og NM på Ringerike for tur før Tour de France starter 29. august. Der går nordmannen, med tre etappeseirer på CV-en, for nye triumfer.
– Jeg har ikke plukket meg ut noen spesielle etapper ennå, men jeg vil kjempe om seirer og gå i brudd, sier han.
– Hele laget går for etappeseirer siden vi har ikke noen sammenlagtrytter vi satser på i år.
Drømmer om Roubaix
Likevel er det kanskje etter Tour de France at Hagens virkelige store mål kommer. Allerede helgen etter Tour-avslutningen 20. september sykles VM i sveitsiske Aigle-Martigny, før de store klassikerne kommer som perler på en snor.
– Jeg har som mål å gjøre det bra og å vinne i klassikerne, sier den ellers så beskjedne 33-åringen.
Han forteller at det ikke er helt spikret hvilke ritt han kommer til å sykle, men han er ikke i tvil om hvilket han helst vil vinne.
– Paris-Roubaix er der jeg har de største drømmene om å gjøre det godt, sier han.
Nordmannen ble nummer fem i rittet i 2016. Den gang kom han inn på Velodromen i Roubaix sammen med fire andre ryttere, men hadde ikke nok saft i lårene da det skulle avgjøres.
Årets utgave sykles 25. oktober.
Anbefalt lesestoff: Vi ❤️ Paris-Roubaix
Historier om brostein, blod og tårer.
Historisk QuickStep-dag i Paris-Roubaix
Alexander Kristoff var søndag igjen uheldig i sykkelrittet Paris – Roubaix og punkterte tre ganger. Den norske favoritten var sjanseløs da Philippe Gilbert (36) vant.
«Vi var pionerer»
I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Dette er tredje og siste av intervjuet med Jørgen Leth.
- “En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
- Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER
- Del 2: Så mye kunne gå galt. Led del 2 HER
«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»
—HORS CATÉGORIE-BILDER —
«Dan Holmberg skulle konsentrere seg om store bilder, og de to andre dekke detaljene. Dan Holmberg endte med å lage noen av de aller viktigste opptakene, allerede på første pavé. Bilder som ikke kan lages bedre. Vi hadde tillatelse til å stille opp så mange faste kamera som vi ville, så fremt de ikke kom innpå selve ruten og de måtte transporteres utenfor ruten. Vi identifiserte steder man med sikkerhet kunne lage gode bilder, og hvor det var gode veier som folkene kunne komme videre til neste innstilling på. Det var jo uøkonomisk hvis de kun kunne stå et enkelt sted – optimalt skulle hvert kamera lage fra tre til fire punkter. Vi hyret en hel hær belgiske motorsyklister til den jobben. De kjente alt om sykkelritt, området og ruten. De var uredde og ga oss mange fordeler.»
«Jeg insisterte på å ha Henning Camre med på laget. Han var min venn og hoffotograf og hadde filmet Det Perfekte Menneske og Livet i Danmark for meg. Henning var kjent for å være langsom, og jeg ville bruke ham på noen utvalgte punkter, der jeg ville ha bruk for nettopp hans fornemmelse for bilder. Det er han som har laget oversiktsbilde over torget på morgningen av rittet. Jeg ba ham være på plass før soloppgang. Det ble et veldig fint opptak. Han skulle lage langsomme bilder, det var hans spesialitet.»
«I den store planen vår, hadde vi et begrep for slike bilder. HC-bilder. Henning Camre bilder. Hors catégorie. Utenfor kategori. Han skulle ikke filme detaljer, men utelukkende oversiktsbilder. Han kommer og spør meg om å skaffe en motorsykkel. Det ordner han etter hver selv, og fikser en belgisk motorsyklist til å gjøre jobben.»
«Han klarer alle tre (steder) og lager veldig gode ting. Han var en verdensmester i å ‘frame’. Det store eksempelet var på en av de siste og meget vanskelige pavéer, der rytterne kommer ut av en støvsky. Marc Demeyer, Roger De Vlaeminck, Hennie Kuiper og Francesco Moser. Kvartetten som senere avgjør løpet. Jean-Pierre Danguillaume følger kvartetten, cirka 45 sekunder etter. Deretter Merckx, Godefroot, Poulidor og andre. I den frame, som Henning Camre har valgt, hvor han står blant tilskuerne, ser man en støvsky komme mot kameraet. Fire ryttere materialiserer seg ut av den støvskyen. Demeyer, De Vlaeminck, Kuiper og Moser. Henning Camre fastholder bildet. Han panorerer ikke med rytterne, så banal er han ikke. Han blir værende i innstillingen, som jeg har fortalt ham å gjøre. Vi skulle jo måle tiden.»
«Og det er den sanne løsningen på bildet og dramatikken. Etter at de fire rytterne har passert igjennom, faller støvet – det får man se. Man opplever det. Jeg begynte å telle sekundene på speaken. Ti sekunder. Tyve. Tretti sekunder. Så kommer en ny, mindre støvsky. Det er Danguillaume. Han passerer igjennom. 45 sekunder. Og så venter kameraet igjen. Feltet, med Merckx og Godefroot, kjører gjennom. Det er dette som er dramaet. At kameraet venter. Det var den dramaturgi jeg hadde diktert til fotografene, men som kun Henning Camre oppfylte.»
— VI VAR PIONERER —
«Vi var pionerer på mange fronter. Jeg hadde 24 filmfotografer i gang den dagen. Og to stillfotografer. Vi filmet fra helikopter og brukte ekte slow motion. Det var ikke sett før. Men bildene var helt fra start, av aller største betydning. Jeg ville skape et tydelig narrativt forløp, en art spillefilm, og bildene skulle være det bærende element i narrativet. Jeg ser jo et sykkelritt som en roman. Det er helt fundamentalt for mitt arbeid.»
«Det var en scene i filmen som senere ble beskrevet i franske aviser som en referanse til dikteren og filminstruktøren Jean Cocteau. Han benyttet seg av sterke symboler og surrealistiske bilder i sine filmer. Scenen de refererte til var et one-take. En slow motion filmrull i full lengde. Den er helt urealistisk, som en surrealistisk drøm. Man ser rytternes armmuskler riste og bevege seg når de kommer i fokus. Man hører Gunner Møller Pedersens musikk til filmen. Det ser ut som at motorsyklene svæver gjennom bildet. Det er veldig vakkert.»
«Musikken er en meget original del av filmen. Jeg engasjerte Gunner Møller Pedersen til oppgaven. Han var banebrytende innenfor den tidlige elektroniske musikken, og jeg kjente han i forkant. Han var veldig opptatt av avantgarde tanker om musikk og film, og vi var enige om mange ting. Jeg fortalte ham at jeg ikke ville ha musikk som ledet frem mot høydepunkter. Jeg ville det skulle være en kontrast til bildene, og at musikken skulle skape følelser. Det var han enig i. Han var ikke i det minste interessert i sykkelritt, men da han så vår første klipping av filmen, følte han fortellingen kalte på et korverk.»
«Jeg holdt på å falle av stolen i forbauselse, men han var meget sikker i sin sak, så jeg sa ja. Jeg respekterte hans kunst og stolte på hans evner. Tilliten betød også at jeg ikke ba ham lage musikkstykker til forutbestemte scener i filmen. Jeg ga ham helt frie hender, og rollen hans var ikke begrenset til å forsterke utvalgt skjønnhet eller grusomhet. Det var et meget viktig poeng for meg, men det var et høyst usedvanlig grep i filmverdenen.»
— MYTE OG LEGENDE —
«Han spurte meg hva teksten til korverket skulle være. Jeg ba ham kun bruke ord som relaterte seg tett til rittet. Paris. Roubaix. Og den franske ordlyden av ‘en søndag i helvete’. Un Dimanche en Enfer. Gunner Møller Pedersen fant et operakor og gikk i gang. Jeg var nervøs og bekymret for at musikken skulle bli for dominerende og påvirke fortellingen for mye. Men det virket, og løfter faktisk filmen og skaper en form for høyt tak over det hele. Musikken stjeler ingenting fra bildene, den tilføyer bare. Vår metode ble ansett som eksperimentell i 70-årene, men når jeg ser filmen i dag, synes jeg den fortsatt fungerer. Det er kraftfullt og meget potent materiale.»
«Det er åpenbart at materialet i En forårsdag i helvede er like enestående i dag som det var på premieredagen, og det er på grunn av vår grundige plan og det store arbeidet vi la ned i den.»
«Og så er det selvfølgelig på grunn av rittet. Paris-Roubaix. Det er et ritt som fortsetter å gi. Til oss kommentatorer. Til journalistene, forfatterne og fotografene. Og til publikum. Ikke minst. For publikum er en stor og viktig del av dette rittet. Folk kommer ut, år etter år, for å se sykkelrytterne kjøre det de oppfatter som deres ritt, på deres veier. I deres område. Det er ikke uten betydning, og det er grunnen til at vi overhodet tør omtale Paris-Roubaix som myte og legende.»
