giro d'italia Archives - Page 2 of 6 - Sykkel

Foss før avgjørende Giro-uke: – Formen er bra

Onsdag starter den avgjørende uka der Jumbo-Visma-rytteren Tobias Foss kan sikre topp ti-plassering i sin første skikkelige Grand Tour. Selv kaller han det en bonus.

– Det kommer en tempo der jeg kan ta igjen fort et minutt til noen av klatrerne. Formen er bra, og vi prøver å gjøre det så bra som mulig hver dag, sier Foss til NTB.

Foss ligger på 9.-plass i sammendraget i Giro d’Italia, 8.20 minutter bak ledende Egan Bernal. Han har hele 4.15 minutter ned til 11.-plassen i sammendraget, så topp ti-plasseringen er godt innenfor rekkevidde.

Den vil i så fall komme i Vingrom-guttens første virkelige treukersritt. Han startet Giro d’Italia også i fjor, men den gang valgte laget hans, nederlandske Jumbo-Visma, å trekke seg etter den første hviledagen da lagkamerat Steven Kruijswijk avga en positiv virustest.

Til tross for at han nå går inn i ukjent farvann, har Foss tro på en plassering i toppen.

– Jeg synes det er gøy, jeg føler det er dette jeg er laget for, dag ut og dag inn med å prestere. Det er mentalt også, man blir testet. Det er gøy å få bekreftelse på at man har noe her å gjøre, og så vet jeg at det er mye potensial, sier han.

– Jeg har null forventninger til den siste uken. Men jeg får ha det gøy med å ha det vondt, gjennomføre så godt jeg kan hver dag, og sørge for å få mat og varme, sier 23-åringen.

Tøffe etapper

Det er heller ingen enkel siste uke som venter Foss og resten av Giro-feltet. Allerede onsdag venter en fjelletappe som avsluttes med en 11,5 kilometer lang og 9,6 prosent bratt stigning til Sega di Ala.

Deretter venter en roligere etappe, før to nye tøffe fjelletapper står for tur. Rittet avsluttes med 30 kilometer tempo i Milano søndag.

– Psykisk føler jeg at det er fire etapper igjen fordi tempoen er så kort. Vi tar en dag om gangen, og gjør vårt beste hver dag, sier Foss.

Hvordan føler du støtten fra laget er?

– Nå er vi ikke så mange igjen i laget, men det er forskjell på å kjempe topp ti og topp tre. Du trenger ikke så mange folk, men jeg har gode folk rundt meg, sier han.

– Bonus

Blir han topp ti til slutt, er han kun den andre nordmannen som klarer bragden i det italienske storrittet. Dag Erik Pedersen ble nummer ti i Giroen i 1984.

– Året her er for læring. Det er et lagmål å komme topp ti, men for min del er det en bonus, sier Foss.

Han har dessuten 1.03 opp til Daniel Martínez’ 8.-plass. Tar han den plassen, tangerer han Carl Fredrik Hagens 8.-plass fra Vuelta a Espana i 2019, som er den beste plasseringen til en nordmann i en Grand Tour.

Men selv er ikke Foss så veldig opptatt av å slå rekorder.

– Jeg unner Carl Fredrik den. Jeg synes ikke rekorder er så spesielt. En gang i framtiden tror jeg vi vil være langt foran uansett, sier han.

Tror på framtiden

Det at Norge nå ser ut til å få fram en rekke gode klatrere og sammenlagtryttere, er han ikke så overrasket over.

– Jeg har vært i systemet og miljøet, så jeg er ikke sjokkert. Jeg har trent mye med ungguttene i Uno-X. Det er mange der som holder likt nivå med det jeg gjorde på den alderen. Framtidsutsiktene er gode.

– Jeg har skjønt, og jeg tror andre rytter har skjønt, at man ikke trenger å være 60 kilo for å være god i bakkene. Med en god motor, som mange nordmenn har, kan du gjøre det bra. Du trenger ikke være en colombianer på 60 kilo, mener Foss.

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Rosa trøbbel

Rosa trøbbel

«Det var første etappe i min andre Giro. I Romandiet hadde jeg vunnet min første spurt som proff og jeg var egentlig i veldig god form. Føttene gikk godt rundt, kan du si.

«Planen for etappen hadde Marino Fontana, sportsdirektøren, skrevet i stein på forhånd. Vår beste sjanse var i en spurt, og min rolle var å trekke opp Pierino Gavazzi. Med én kilometer igjen ser jeg bakover. Jeg ser en lang rekke syklister og på bakhjulet mitt ligger Gavazzi. En veldig liten kar. Han lå jo nesten oppi lomma mi.»

«Jeg ser også Marino Basso, De Vlaeminck og Sercu. Van Linden lå i femteposisjon. Mens jeg drar for fullt hører jeg Gavazzi brøle et eller annet. Med 500 meter dundrer jeg ut en ny føring. Med 200 meter igjen snur jeg meg en gang til. Nå er det ingen på hjulet mitt.

«Jeg hadde kjørt i fra alle! Og Gavazzi hadde mistet hjulet mitt! Da tenkte jeg: ’Hva faen gjør jeg nå? Vinner jeg blir dette et helvete!’

«Da jeg kom ned til bussen etter podiet, var det ingen av lagkameratene som sa et ord. Helt stille. Martin van den Bossche vinker meg til bakerst i bussen. Så sier han: ’Knut, utrolig bra! Dette blir et helvete, men det har skjedd før og dette takler vi.’

«Så går vi opp på rommet og venter på at Fontana skal kommet etter. Han kommer inn på rommet og erklærer at jeg ’har et gigantisk forklaringsproblem’.

«Verken laget eller media var interessert i at en nordmann skulle vinne. Det var ikke førstesidestoff. ’Jeg kan ikke bremse med 50 meter igjen, svarte jeg oppgitt. ’Herr Knudsen, hvorfor tror du man har bremser på sykkelen?’ repliserte Fontana og stormet ut.»

 

En mai-dag i helvete

Ikke en gang et jordskred kunne stoppe Cadel Evans fra å vinne denne episke etappen over Toscanas ikoniske grusveier. I en dramatisk og plutselig vending hadde et skikkelig regnskur gjort veiene om til levende elver og pakket rytterne i brun leire.

I likhet med regnet gikk angrep og kontra-angrep i strie strømmer, velt og punkteringer spredte seg som en pandemi. Til slutt var det den tidligere terreng-mesteren Cadel Evans som med god hjelp av sine offroad-egenskaper stakk av med etappeseieren, etter en intens og utmattende tvekamp mot blant andre Aleksandr Vinokurov og Damiano Cunego.

Som primus motor i tetgruppa som utkrystalliserte på de såkalte strade bianche, ble ”Vino” belønnet med den rosa ledertrøya, men kasakhstaneren virket alt annet enn fornøyd etter målgang.

«Dette var langt verre enn de siste 50 kilometerne av Paris-Roubaix,» sa Astana-rytteren med røde, blanke øyne i TV-intervjuet, før han ytret sympati med dagens ofre og kritiserte arrangøren.

«Det er synd at Nibali krasjet i et avgjørende øyeblikk, men det er vanskelig å være en gentleman 30 km fra mål og når flere grusveier gjenstår. Det var kritisk å være i front inn på gruspartiene. Jeg synes ikke det bør være rom for slike grusveier i ritt som Giroen. Det hører hjemme i éndagsritt og klassikere, men ikke i etapperitt.»

Apropos éndagsritt og klassikere; denne legendariske Giro-etappen, som kokte opp ellevill begeistring i sykkelfansens hjerter, skulle få følger for et annet nystartet ritt.

I kjølvannet av infernoet til Montalcino, fikk nemlig stadig flere øynene opp for Strade Bianche, den unge grusvei-klassikeren nær Siena som Giro-arrangør RCS Sports stablet på beina bare tre år tidligere.

Det som i utgangspunktet var et turritt for vin-turister og syklende Italia-entusiaster, Eroica, ble i 2007 et proff-ritt med Vinokurov som vinner av første utgave. Oppskriften var enkel, men genial: Hele 70 kilometer sterrati (grusveier) over rullende, kupert terreng langs vakre vinmarker og en stupbratt finale opp til Piazza del Campo i Siena.

Uavhengig av den gode reklamen i Giroen, mye tyder på at Strade Bianche hadde blitt en hit uansett. I dag er rittet WorldTour for både damer og herrer. Noen tar faktisk til ordet for at rittet, Italias Paris-Roubaix, er sykkelsportens sjette monument, til tross for sine få år i eksistens.

«Med et slik magisk, Unesco-verdig bakteppe, den forførende dikotomien av vakre og brutale veier, og middelaldersk fanfare i finalen på det historiske torget i Siena, er det ingen tvil om at Strade Bianche bærer alle solemerker av en klassiker,» skrev den legendariske, italienske sykkeljournalisten Gianni Mura.

En klassiker ble også den sjuende Giro-etappen til Montalcino i 2010. Det hele utartet seg som en skikkelig skittkamp. Men alle oppfattet det som noe heroisk og vakkert.

Tobias Foss imponerer i Giroen og forlenger kontrakten

Tirsdag er hviledag i Giro d’Italia. Tobias Foss (23) fra Vingrom, Lillehammer har «trillet en tur» på 45 kilometer på halvannen time, har spist og skal få massasje på ettermiddagen.

– Det har gått i ett. Det er derfor deilig med en fridag der vi kan fokusere på restitusjon, lett trening, massasje, Netflix og søvn, forteller Tobias som nylig inngikk kontraktforlengelse JumboVista.

Foss er Norges store sammenlagthåp i årene som kommer. I 2019 vant han prestisjetunge Tour de l’Avenir – et slags ungdommens Tour de France. Foss har allerede imponert i storrittet som de fleste regner som nest størst etter Tour de France. Etter ti etapper er han nummer 18 sammenlagt, bare drøye to minutter bak lederen Egan Bernal. I fjorårets Giro d’Italia fikk Foss bare ni etapper. Jumbo-Visma-laget måtte trekke seg på grunn av en positiv koronaprøve. Dermed går han inn i nytt territorium nå.

Han har aldri kjent på siste halvdel av et treukersritt – og smerten det medfører. Men Foss er ikke skremt – snarere tvert imot.

– Jeg kommer bedre og bedre inn i løpet. Jeg tror også jeg kan komme nærmere og nærmere for hver etappe som kommer, sier Foss.

Foto: Jumbo Vista

Gått fort

Han synes Giroen har gått fort til nå;
– Selv om det kjennes vondt til tider, har det gått overraskende fort. Det går litt i samme «duren». Opp om morgenen, gjøre seg klar for ritt og bare kjøre på. Etterpå er det inn i bussen, spise litt, få massasje, spise mer og sove.

Tobias er skulle egentlig være hjelperytter. Men Jumbo-Visma-lagkaptein George Bennett slet med kulden både på etappe 4 og 6. På førstnevnte etappe måtte Foss ofre seg og taue på Bennett. Men under etappe 6 fikk Foss en ny beskjed fra laget.

– De sa jeg kunne kjøre på for meg selv. Det var årleit, sier Foss.

Og den beskjeden gjelder nå for hele Giro d’Italia.

– Jeg får muligheten til å kjøre full gass hver dag for å være i toppen i sammendraget. Det er en kul mulighet å få, sier han.

 

Pappa Alf Magne og Tobias!

Pappa om Tobias

Pappa Alf Magne Foss hjemme på Vingrom snakker ikke med sønnen hver dag, men sender noen sms-er. Pappa er veldig klar på at Tobias må fokusere på restitusjon.

– Ja der er jeg ganske klar i talen. Så mye som Tobias trener, og ikke minst bruker av energi i de rittene han deltar i, så er jeg som pappa veldig forsørgende på at sønnen min får restituert seg nok. Jeg vet selvsagt at han er fulgt opp av laget (Jumbo Vista), men det er noe med å være i familie, sier Alf Magne.

– Jeg tror Tobias kan oppnå det han vil med pågangsmot, og med den treningsviljen han har.

Tobias selv som bor i Andorra mellom «slagene» gleder seg til morgendagens etappe. Da venter fire grusparti – ja Giroens kuleste etappe.

– Jeg gleder meg! Ja det er litt vondt å stå opp om morgenen, men når jeg kommer i gang. Da er det fullt kjør. Jeg ser virkelig i mot morgendagens etappe, og selvsagt de siste etappene. Jeg gir alt, sier Tobias.

Mirakelet i Milano

Nei, ikke Vittorio de Sicas neorealistiske fabel om etterkrigstidens fattigdom. Vi snakker om de 19 sekundene som skilte Felice Gimondi og Johan De Muynck etter 1976-utgaven av Giro d’Italia.

Det var en tålmodighetsprøve, å vente på de riktige øyeblikkene til å angripe. Tålmodighet var en av Felice Gimondis styrker. Og tålmodighet trengte man i store doser, når man syklet store deler av karrieren mot en belgier som vant 445 av 1585 rittene han startet.

Bergamofødte Gimondi ble en overraskende vinner i sin Tour de France-debut i 1965. Elleve år senere overrasket han igjen, ved å vinne sin tredje og siste Giro, nesten 34 år gammel.

«Det er de to triumfene jeg husker best. Touren i 1965 fordi jeg var ung, livlig og syklet på instinkt. Men seieren i Giro d’Italia 1976 har også en spesiell plass i mitt hjerte.»

«Jeg var 34 år gammel og ble ikke rangert som en av favorittene, bare en outsider. Jeg vant etappen i Bergamo, foran Eddy Merckx. I siste sving gikk jeg skulder til skulder mot Baronchelli og fikk hjulet til Eddy. På den andre siden av veien satt toget til Moser. Eddy skulle overrumple Moser og gikk tidlig. Jeg satt i dragsuget og gikk forbi på slutten. Det var fint å vinne i hjertet av Bergamo, min egen by.»

Mannen i rosa, belgieren De Muynck, hadde krasjet ned fra siste stigning og pådratt alvorlige skader på begge hender. Underveis hadde han spurt sin landsmann, Roger De Vlaeminck, om hjelp dersom alt var i ferd med at ryke åt skogen. De Vlaeminck brøt ut i latter og syklet videre.

«På den siste tempoen fra Arcora tok seg rosa og vant Giroen. Det var en fantastisk å sykle i Milano med den rosa trøya.»

Det var et ekte mirakel i Milano. Mens i Belgia, begynte sinte fans å samle seg rundt huset til De Vlaeminck.

Coppi, kongen av Italia

«En type som Bartali røykte sigaretter, drakk grappa og satt oppe halve natta, men vi var skikkelig disiplinerte,» sa Giuseppe ”Pino” Favero, en av Coppis trofaste hjelpere, først for Bianchis amatørlag, SIOF, og senere som del av mesterens faste utvalgte i proff-rekkene.

«Husk at etappene den gangen var mye lenger. Dagens ryttere starter rundt lunsjtider, men vi la som regel i vei rundt klokken åtte. Så vi var oppe og spiste pasta rundt klokken fem, og gikk til sengs tidlig på kvelden. Vi var en godt sammensveiset gjeng. Vanligvis var det Carrea som dro opp fjellene, Milano lå alltid tett på Fausto og beskyttet ham i feltet, mens jeg, Filippi og Gaggero hentet vann og ga ham hjul. Jeg måtte stoppe for å hente vann, så kjørte jeg opp igjen og ga det til ham. Ofte lo han og sa ”Pino, dette er jo varmt!”, og jeg svarte ”Ja, men for faen, det var ikke varmt da jeg hentet det!”.»

«Poenget med å sykle for Bianchi var at de betalte tre ganger mer enn normalt. Selvsagt kunne man sykle for andre, prøve å vinne og bli en stor stjerne selv. Men vi hadde det godt. Jeg kjøpte tre eller fire leiligheter med lønna jeg fikk. Lønna Fausto fikk var angivelig den samme som vi fikk, og alle premiepenger ble delt likt mellom oss alle. Det Fausto fikk av startpenger og sponsorat hadde vi ikke noe med.»

«Damene dånte foran ham, kastet seg på bakken foran ham, og noen ganger måtte vi fysisk stoppe for at de skulle få ta på ham. En gang vi var i Frankrike, syklet vi til et hotell og han sa ”Pino, vent her og pass på sykkelen min i en halvtime”. Så gikk han opp trappene med en utrolig, brasiliansk dame. Da han kom ned igjen, var han litt misfornøyd. Hun hadde visst dårlig ånde.»

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Coppis siste hjelper

 

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #3

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Barolo

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

Barolo, bondekrig & bratte bakker

2. Magni

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Mannen som endret sykkelsporten for alltid

3. Bottecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

4. Sindre Lunke

Den 100. utgaven av Giro d’Italia ble historisk jevn og spennende. Giro-debutant Sindre Skjøstad Lunke forteller oss hva som skjedde på innsiden av feltet da han hjalp Tom Dumoulin ta rosa trøye i Milano.

På innsiden av en hjelpers Giro d’Italia

5. Arvesen

Selv setter han sine to etappeseirer fra Giro d’Italia høyest i karrieren, men livet i støvellandet var nære på å ta knekken på Kurt Asle Arvesen.

– Seieren i Giroen ble min personlige revansj

Maglia rosa 90: Den første

I 1931 introduserte Giro d’Italia en rosa trøye til rytteren som ledet rittet. Ideen kom fra Armando Cougnet, journalist hos La Gazzetta dello Sport, avisen som frem til da hadde arrangert rittet i to tiår. I dag, 90 år senere, er den såkalte maglia rosa blant de mest prestisjetunge plaggene sykkelsporten kan tilby.

Continue reading «Maglia rosa 90: Den første»

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #2

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Masi

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Masi, den geniale skredderen

2. Bartali

Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.

Evangeliet etter Bartali

3. Pantani

En morgen på Madonna di Campiglio ble Marco Pantanis verden omvandlet fra himmel til helvete. Dette er «Piratens» siste dager.

Pantani: Guddommelig og mafioso

4. Knudsen

Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.

Fra vannbærer til Maestro

5. Coppi

Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.

Coppi, bomber og storpolitikk

Ny utgave: Historien om et norsk Giro-gjennombrudd

Giro d’Italia 1984 hadde det aller meste. Store italienske stjerner, en forbanna Tour de France-mester, omdiskuterte ruter og påfølgende rytterstreik, melodramatiske feider mellom favorittene, og ikke minst; en blond, wannabe popstjerne fra Norge som gjorde sitt store, internasjonale gjennombrudd. Mot slutten av denne 67. utgaven skrev rittets historiske arrangøravis, La Gazzetta dello Sport, at Dag Erik Pedersen var blitt et av sykkelsportens mest attraktive navn.

Det store intervjuet i Sykkelmagasinet 2021-2 er Dag Erik Pedersen som i 1984 vant to etapper, kriget seg til 10-plass sammenlagt og viste sine skeptikere feil.

«Giroen var rittet alle sin sesong blir målt på. Det var uvant for meg å se at det som var bra nok i april, ikke var bra nok 17. mai i Giroen. Det var som et VM hver eneste dag. Alle var nervøse, alle ville vise seg frem, Gazzetta var fullt av sykkelstoff, landsbyer fulle av folk, helikopter overalt, bare bråk og støy. Det tok tid før jeg kjørte meg inn i mesterskapsform, opp mot en uke».

Sykkelmagasinet 2021-2

  • Dag Erik Pedersen
  • Legendariske Giro-dager
  • Maglia Rosa 90 år
  • Major Taylor
  • Van der Poel versus Van Aert
  • Carlo Carla
  • Grus, svette og opplevelser

Les utgaven digitalt eller abonner her!