giro d'italia Archives - Sykkel

Slik forklarer Bystrøm lagets suksess

(Sykkelmagasinet): I fjor laget vi en liknende artikkel da Jan Hirt, Alexander Kristoff og Biniam Girmay kjørte inn sine første seirer tidlig på året. Både Hirt, Kristoff, Quinten Hermans og Andrea Pasqualon har siden forlatt satsingen.

De belgiske talentene Arne Marit og Rune Herregodts er blant dem som har kommet inn, men også så langt denne sesongen virker det som om Intermarché-Circus Wanty har benyttet vinterperioden godt.

De gjorde omtrent rent bord på Mallorca med to triumfer til Kobe Gossens og nyervervelsen Rui Costa. I Australia har den franske spurteren Hugo Page vist seg fram, mens Sven Erik Bystrøm har syklet med resultatansvar på de tyngste etappene.

Fasit for haugesunderen viser 7.-plass sammenlagt i Tour Down Under, samt et sent angrep sammen med Jan Schmid under Cadel Evans Great Ocean Road Race, som ble hentet inn dypt inne i flamme rouge:

– Målet var topp ti sammenlagt under Tour Down Under, og det klarte jeg. Så jeg er godt fornøyd med det. Cadel Evans Road Race er også et løp som passer meg bra. Her var taktikken «all in»-angrep mot slutten. Jeg støtet i bakken ti kilometer før mål og ble tatt igjen med 300 meter igjen, så det holdt nesten. Når man er så nærme et godt resultatet, er det selvsagt skuffende. Men det bygger også selvtillit når man klarer å prege rittet, sier Bystrøm til Sykkelmagasinet.

– Frihet til å kjøre slik jeg vil

Hvis vi igjen blar tilbake til fjoråret, er det sikkert mange som husker at Bystrøm gikk veldig bra under 2.pro-rittet i Algarve. Også der kjørte han inn topp 10-plassering sammenlagt.

På vei inn i klassikerne ble det så veldig mye tyngre, blant annet på grunn av sykdom og farens brå bortgang.

Denne gangen la han oppkjøringen til rittene i Australia til Gran Canaria. Deretter reiste han Down Under for første gang siden 2020 med mål om å henge med i toppen.

– I Intermarché har jeg friheten til å kjøre slik jeg vil, i tillegg til at jeg får bra support med posisjonering. Da blir det lettere å prestere enn forrige gang jeg var her, da jeg ble nummer 11 sammenlagt. I tillegg måtte jeg jobbe for Diego Ulissi (andremann i sammendraget) og Jasper Philipsen i spurtene, forteller han.

Klassikerne og Giro d’Italia

31-åringen har igjen fått en kanonstart på sesongen, og reiser nå videre til Omloop Het Nieuwsblad, Strade Bianche, Tirreno-Adriatico, Milano-Sanremo, E3 Saxo Bank Classic, Gent-Wevelgem og Flandern rundt med fornyet selvtillit.

Deretter tar han seg en liten konkurransepause i påvente av Giro d’Italia.

– Jeg har fått en fri rolle i giroen med tanke på å jakte etappeseirer. I de italienske rittene og klassikerne, blir det nok litt jobbing for Biniam Girmay. Men det kan dukke opp muligheter der også.

– Dere i Intermarché-Circus Wanty har igjen åpnet sesongen forrykende. Hva tror du er årsaken til at dere kollektivt sett gjør det så bra?

– Laget har startet vanvittig bra i 2023. Jeg tror det er flere faktorer som spiller inn, men i mine øyne er det prioritert fokus på viktige faktorer som spiller inn. Jeg tenker på trening, laguttak, utstyr og andre valg som er nøye gjennomtenkt. Jeg følte ting var mer tilfeldig både i Katusha og UAE, lyder svaret.

– I 2025 er vi nødt til å være klare

FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.

– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.

Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.

Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.

Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.

TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.

Ned på bakken

Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.

Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.

I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data

Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.

På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:

– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Fokus mot aso

Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.

En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.

Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.

På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.

Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.

– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.

– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?

– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.

– Hva mener du mangler?

– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.

– Hvorfor?

– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.

SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.

Voksesmerter

På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.

Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.

Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.

– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.

NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid,
mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.

Hjemkomst

”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.

– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.

Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.

Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.

Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.

Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:

– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.

STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.

Nærhet til løypene

Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.

På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.

Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.

Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:

– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.

Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.

– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Kom i retur

Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.

At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.

Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.

Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:

– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Veien videre

Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.

I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.

For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.

I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.

Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:

– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.

Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.

Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.

– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.

Giro d’Italia: Profilene

6 profiler i verdens vakreste ritt, Giro d’Italia.

Continue reading «Giro d’Italia: Profilene»

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

Retro: Lokket fram monsteret i Merckx

(Sykkelmagasinet): Som 21-åring hadde Eddy Merckx alt rukket å vinne Milano-Sanremo to ganger. I tillegg hadde mannen fra Tielt-Winge stått på podiet i Flandern rundt, vunnet Gent-Wevelgem og La Flèche Wallonne.

Han var utvilsomt et sykkeltalent av de sjeldne. Det tok ikke lang tid før han ble gitt kallenavnet ’Ogren fra Tervuren’, et navn han også skulle leve opp til. Og mer til.

I mai 1967 ga han seg for første gang i kast med en Grand Tour. For Peugeuot Michelin stilte han til start blant annet med roleur og tempospesialist, Ferdinand Bracke og Roger Pingeon.

Franskmannen var nok ikke veldig glad for at arbeidsgiveren hans hadde signert den talentfulle Merckx. På tross av at de var lagkamerater, syklet de som om de var rivaler under Paris-Nice. Merckx endte opp med å vinne to etapper, mens Pingeon veltet ut av rittet og var av sykkelen i én måned.

De ble begge to tatt ut til Giro d’Italia. Underveis virket Pingeon mest opptatt av å hjelpe Jacques Anquetil, på tross av at han var kaptein for Équipe cycliste Bic. Året etter gikk de uansett hver sin vei. Pingeon vant Tour de France for det franske landslaget – mens Merckx forsvant videre til Faema.

Mastodonten i Appeninnene

Det første treukersrittet for belgieren startet krevende, med kuperte etapper mot La Spezia og Prato alt under dag to og tre.

Merckx kvitterte ut flere topp 10-resultater, men det var spanske Antonio Gomez del Moral som inntok rosa etter soloseier på Bracco-passet i Liguria på dag tre.

På dag åtte ble den overtatt av José Perez Frances, etter at Jean Stablinski – kommende verdensmester og mannen som samme år tipset arrangøren om brosteinspartiet i Arenberg – vant etappen fra Reggio Calabria til Cosenza.

Noen dager senere, den 31. mai i 1967, ventet en grufull prøve. Hele 220 kilometer fra Caserta til en regelrett mastodont i Appeninnene og Abruzzo-regionen, Blockhaus.

Nesten identisk med 2022-etappen

Tross hans unge alder var Eddy Merckx et navn som ble nevnt blant outsiderne i kampen om La Maglia Rosa i 1967. Han var ung og uerfaren, men spørsmålstegnet ble først og fremst rettet til hvor godt han ville takle de lengste stigningene.

Andreplassen bak Walter Godefroot i Liège-Bastogne-Liège var vel og bra det, men noe Passo Pordoi var det ikke.

SLIK SER DET UT PÅ TOPPEN: Restene av et østerriksk Block Haus på toppen av passet. FOTO: RCS Sport/Giro d’Italia

Arrangøren hadde lagt inn en brutal økt over «Italias ryggrad» denne dagen: Macerone, Rionero Sannitico, Roccaraso og til slutt Blockhaus. Altså omtrent samme rute 2022-feltet skal bryne seg på, med unntak av turen opp til Passo Lanciano før man slipper seg ned via Lettomanoppello igjen.

Merckx klatret med de beste oppover den brutale stigningen. Fra bunnen av, ved Scafa, og helt opp til toppen er det 31,2 kilometer og 6,2 prosent i snitt. RCS Sport opererer med 13 kilometer fra passering Roccamorice og opp til målområdet på 1665 meter.

Det merkelige navnet stammer fra en østerriksk offiser som bygde en liten festning på toppen på midten av 1800-tallet, en periode som skulle kulminere med frigjøringen av Italia. Blockhaus betyr ganske enkelt steinhus på tysk.

Klatret med de beste

Merckx holdt seg sammen med Jacques Anquetil, Felice Gimondi, Vittori Adorno og Gianni Motta i hovedfeltet på vei oppover den endeløse stigningen.

Blockhaus er blitt sammenliknet med Mont Ventoux på grunn av den massive utfordringen, men også fordi man på en måte klatrer seg forbi tregrensen og støter på langt mer eksponerte partier på veien mot toppen.

HVA SKRIVER AVISENE I DAG? Eddy Merckx ved foten av Orcieres Merlette som Mercier-rytter. Noen år tidligere hadde han slått igjennom i Giro d’Italia og skilt lag med franskmannen Roger Pingeon.

Vito Taccone, også kjent som «The Chamois of Abruzzo», gemsen eller fjellantilopen om du vil, gikk offensivt til verks tidlig i bakken. Med 13 kilometer igjen til toppen ble Taccone sveivet inn i hovedfeltets nett.

Med to kilometer opp til mål bestemte Italo Zilioli seg for å gå for seieren. Zilioli hadde hatt et magert utbytte i Giro d’Italia så langt, og hadde mer enn gladelig kvittert ut etappeseier på Blockhouse.

Italieneren hørte lyden av en rytter bak seg som hadde tatt opp jakten. Han ble lang i maska da han så at Peugeuot-rytteren på bakhjulet hans var spurtraske Merckx.

Ved kilometersmerket kom et kraftfull angrep, og Zilioli resignerte kjapt. Man kunne se skammen tydelig skrevet i fjeset hans da han brøt målstreken som andremann.

Italiensk fadese

La Gazzetto dello Sport skrev nok det mange italienere tenkte da Eddy Merckx gikk hen og tok sin aller første etappeseier i en Grand Tour på Blockhaus:

– Un velocista belga supera i nostri scalatori, skrev sportsavisen i overskriften.

Altså: En belgisk spurter slo våre klatrere.

En annen avisoverskrift var nok mer treffende, om enn noe forut for sin tid:

– Merckx har lært leksa: Nå sikter han mot ’Maglia Rosa’

Rødmen i Ziliolis kinn har sluppet taket for lengst. I dag vet alle hva den belgiske mesteren var kapabel til med sin voldsomme fysikk. Merckx skubbet all tvil til side, og avsluttet på samme tid som Anquetil på den tøffe 20. etappen over blant annet Pordoi og Brocon. På Tonale var det dog slutt på kreftene. Peugeot-rytteren tapte over 11 minutter og falt ned til 9.-plass sammenlagt.

I 1968 kom han tilbake og vant dragkampen om La Maglia Rosa med over fem minutter ned til Vittoro Adorni. Et mentalitetsmonster og seiersmaskin var skapt.

Hyllest av Merckx

Nå står et minnesmerke reist i Roccamorice som hyller «den uslåelige mesteren – som en gang syklet på våre veier».

Et tidlig frampek fra Merckx som skulle vinne Giro d’Italia, Tour de France og Liège-Bastogne-Liège fem ganger hver i løpet av karrieren. Verdensmester ble han ved tre anledninger, og den første av dem på høsten i 1967 etter å ha tatt skalpen til Jan Janssen.

IMPONERTE: Italiensk press forsto etter hvert at Eddy Merckx var en kommende Giro d’Italia-vinner.

Giro d’Italia har med omhu valgt å spinne retro-historikken tilbake til Merckx store øyeblikk i Abruzzo. I 2017 – da etapperittet ble arrangert for 100. gang var Blockhaus tilbake – 50 år etter at den belgiske mester var førstemann på toppen.

For fem år tilbake tok Nairo Quintana seieren, på en dag som også huskes for politimotorsyklisten som hadde tatt oppstilling ved veiskulderen ikke langt fra starten av bakken – en manøver som sendte Sky-duoen Mikel Landa og Geraint Thomas drøm å sammenlagtseier i giroen i grus.

Skapes nye legender under søndagens 187 kilometer lange kraftprøve?

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Russisk rulett i Giro d’Italia

Idet jernteppet sto for fall og sykkelsportens egen perestrojka åpnet slusene for ryttere fra øst, dukket sovjeterne for første gang opp i Giro d’Italia. Alfa Lum hadde begrenset suksess i starten, men banet likevel vei for mange kruttsterke talent.

Continue reading «Russisk rulett i Giro d’Italia»

Grand Tour-dobbel etter to krevende sesonger: – Jeg vet jeg takler det

Under en helt vanlig treningstur i mars i fjor, på vei rundt Gjersjøen i hjemkommunen Oppegård, hang plutselig eksistensen til Carl Fredrik Hagen i en tynn tråd.

I et intervju med NRK i etterkant gjorde Hagen det klart at han ikke bare fryktet for karrieren etter den voldsomme krasjen og påfølgende stup over autovernet, men:

– Det var mer at jeg var redd for mitt eget liv da jeg krasjet.

Intervjuet ble gitt før det ble klart at skulderskaden, i armen han først trodde var avrevet, krevde en omfattende operasjon. I dragsuget forsvant både Giro d’Italia og OL i Tokyo, to digre, personlige mål – fokus forsvant instinktivt over mot noe enda viktigere:

– Jeg har hele tiden prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Det har verken vært en dans på roser eller superenkelt å finne full motivasjon hver eneste dag – det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg har også prøvd å tenke litt langsiktig. På den ene siden drømmer jeg om å komme tilbake på sykkelen og prestere. Ha det litt gøy og kjøre finaler igjen. Den andre delen av det er at jeg skal ha et liv etter sykkelkarrieren og. Da ønsker jeg å kunne gå på ski, klatre, kjøre randonee, løpe og være aktiv mange år i etterkant. For å få til alt dette, trenger jeg å ha en skulder som fungerer. Selv om jeg ikke har prøvd å klatre ennå, er det mye av dette jeg kan gjøre allerede, sier han til Sykkelmagasinet.

To tøffe sesonger

30-åringen fikk et solid gjennombrudd som førsteårsproff i Lotto Soudal med 8.-plass i La Vuelta i etterkant av nok en brutal virkelighetssjekk: Polen rundt der lagkamerat Björg Lambrecht måtte bøte med livet etter velt.

Gruppo Compatto Podcast: Hvem blir Norges første Grand Tour-vinner?

De to siste sesongene har vært kronglete. I 2020 torpederte den globale pandemien et gryteklart opplegg som opprinnelig skulle ta han til både Giro d’Italia og La Vuelta med støtte rundt seg.

Han syklet giroen det året, men hadde mye trøbbel med magen underveis. Pandemien flyttet også OL i Tokyo – et annet stort mål – ett år fram i tid.

2021 åpnet som vanlig med opptredener i Faun Ardèche og La Drôme Classic i slutten av februar, før treningsulykken holdt ham utenfor konkurranse helt fram til Tyskland rundt i august.

– Et viktig spørsmål er: All denne motgangen, hvor mye har det satt deg tilbake rent fysisk?

– Ser man på kapasiteten min og treningsdataene mine, selv om det kan være litt forskjell på hva man gjør på trening og i ritt, så kan man sammenlikne økter jeg har gjort i år, mot de i fjor, og se at jeg har betydelig høyere wattverdi nå. Jeg tror enkelte tenker at jeg har «tatt ferie» i denne perioden, men jeg hadde ikke en eneste ferieuke i 2021. Den som var satt opp som det, tilbrakte jeg på samling med Israel-Premier Tech. Jeg har trent hver eneste dag, hver eneste uke – for å få skulderen på rett kjøl. Kapasiteten min har blitt vedlikeholdt og forbedret, men jeg trenger litt ritt for å få fart på beina. Slik har det imidlertid alltid vært. Jeg har aldri vært noen vårstjerne. Jeg pleier å være på mitt beste i april-mai, både som rytter på kontinentalnivå og i Lotto Soudal, påpeker han.

To Grand Tours tilbake på planen

Det er heller ikke små planer han har lagt opp foran «comeback-sesongen» sin. På sesongopplegget er Giro d’Italia blinket ut som hovedmålet.

I mai ankommer han støvellandet med mål om levere en god sammenlagtprestasjon. Han stopper imidlertid ikke der.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

INGEN FERIETUR: Carl Fredrik Hagen har jobbet knallhardt for å komme seg tilbake på sykkelsetet. Her er han avbildet under lagsamling i Israel med nye lagkamerater i 2021-sesongen. FOTO: Israel-Premier Tech.

Som tilbake i 2019 er målet nemlig å fullføre to Grand Tours før sesongen er omme.

– Jeg vet at jeg takler to Grand Tours. Hvis jeg fortsetter i den retningen jeg har holdt gjennom hele vinteren, og slipper unna sykdom: Så er det null problem.

– Hvilke ritt er det snakk om, og hva slags rolle ser du for deg å få?

– I giroen blir det en fri rolle. Utgangspunktet er at jeg kjører for sammendraget. Jeg regner med Giacomo Nizzolo skal spurte og at det blir et opptrekkstog rundt ham. I tillegg vil det være et par ryttere rundt meg som går bra i bakker og kan hjelpe meg med posisjoneringen. Mest sannsynlig skal jeg ikke til Tour de France, men det er ikke 100 prosent bestemt. Jeg tror det er mest aktuelt at jeg er med i vueltaen, og en støtterolle rundt Michael Woods. Jeg håper at det åpner seg en mulighet for meg på enkeltetapper.

Wilmann best i TDF-sammenheng

Etter at Norge var en lilleputtnasjon i Grand Tour-sammenheng i flere tiår, har det begynt å løsne takket være Hagen, Tobias Foss, Odd Christian Eiking – og etter hvert kommer Andreas Leknessund og brødreparet Tobias og Anders Halland Johannessen.

Fremdeles står 14.-plassen til Jostein Wilmann fra Tour de France igjen som vår beste sammenlagtplassering.

At utøvere kombinerer to Grand Tours i løpet av samme sesong, er likevel ikke så uvanlig. I norsk sammenheng er det mer uvanlig at man benytter seg av treukersrittet for å kjempe om en plassering i sammendraget.

Man må likevel helt tilbake til slutten av 70-tallet for å finne rytteren som kanskje mest minner i kraft av ambisjoner og gjennomføringsevne for det Carl Fredrik Hagen skal prøve seg på nå.

Knut Knudsen prøvde seg på den vanskelige Giro d’Italia-Tour de France-kombinasjonen ved tre anledninger. Dog var det italienske rittet hovedfokus gjennom karrieren. Trønderen debuterte i Giro d’Italia i 1975 ved å kjøre seg inn i rosa ledertrøye etter angrep på de siste kilometerne. I 1976 startet han touren med mål om å fullføre.

Avsluttet Bianchi-eventyret med et smell

I 1979 var han med og kjempet om ledertrøya i giroen, men drømmen om rosa brast på etappe 16 av rittet – med overkommelig avstand opp til sammenlagtleder Giuseppe Saronni, ble han sendt i bakken av en følgebil på ville veier.

Gull fra arkivet: Les dette flotte intervjuet med Knut Knudsen!

Fra vannbærer til Maestro

I Tour de France samme år var etappeseier det store målet. Da lagkaptein Johan De Muynck veltet ut av rittet, åpnet det seg likevel muligheter i sammendraget. Drømmen om etappeseier ble knust av Bernard Hinault og åtte sekunder på den individuelle tempoetappen i Brüssel, mens «Lokomotivet fra Levanger» til slutt endte på en respektabel 27.-plass etter fullført tour.

Giro d’Italia var opplagt rittet som fikk mest fokus. I karriens siste GrandTour-opptreden vant han tre etappeseirer i jakten på La Maglia Rosa. Bianchi-rytteren var ikke alene om å briljere. Lagkamerat Tommy Prim manglet 38 sekunder på å slå Giovanni Battaglin sammenlagt.

Dag Otto Lauritzen, Atle Kvålsvoll, Lars Kristian Johnsen, Jaanus Kuum, Gabriel Rasch, Edvald Boasson-Hagen og Vegard Stake Laengen er andre ryttere med to Grand Tours i beltet.

Det gjelder selvsagt også Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd som på midten av 2000-tallet tok med seg Giro d’Italia som ledd i Tour de France-forberedelsene. I 2007 sto Hushovd av den 12.-etappen, da giroen praktisk nok gjorde et krumspring inn til franske Briançon. Arvesen fullførte rittet som hjelper for Andy Schleck, og stakk av med etappeseier på den 8. dagen etter å ha spurtslått Paolo Bettini i Fiorano Modense. Målby var samme sted Knut Knudsen tok sin første etappeseier tilbake i 1975 – noe som gjorde at to blide nordmenn møttes på podiet den dagen.

Anvendelige Stake Laengen

En annen rytter som har testet ut å sykle to Grand Tours i sesongen, er Vegard Stake Laengen.

Som IAM Cycling-rytter i 2016 slo han til med tredjeplass på den individuelle tempoen i Chianti-distriktet under Giro d’Italia. I forkant gjorde han unna fullt brosteinsprogram med blant annet Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem og Flandern rundt, før turen gikk innom Ardenner-trippelen.

På høsten syklet han La Vuelta og ble femtemann på en småkupert etappe i Baskerland, etter at hans kommende lagkamerat Valerio Conti vant.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ANVENDELIG SOM FÅ: Her er Vegard Stake Laengen i brudd under Tour de France. FOTO: ASO, Pauline Ballet

To år senere var han tilbake i giroen, men da i en litt annen rolle. Stake Laengen ble dyrket som en hjelper i bratt terreng i entouraget rundt Fabio Aru. Det sendte ham blant annet til sesongoppkjøring ved Teide på Tenerife i månedsskiftet januar/februar.

Algarve, Katalonia og Tour of the Alps ble deretter veien inn til treukersrittet for den svært anvendelige nordmannen.

Den sesongen ble det nok en opptreden i La Vuelta, nok en gang som støtte for Aru i fjellene.

– Fikk fantastisk respons

For Carl Fredrik Hagens del klør det nå skikkelig i bein og lår for å komme i gang med den nye sesongen:

– Det jeg gleder meg til er å innta ritt med en offensiv innstilling. Jeg skal ta muligheten hvis den dukker opp, og jeg skal ikke være redd for å gå på en smell, sier han.

– Din egenmotivasjon for å gyve løs med to Grand Tours i comebacket, hvordan vil du beskrive den?

– Jeg vet jo at jeg kan kjøre én Grand Tour i løpet av sesongen, samtidig er det man som kjører to. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre det mens jeg fremdeles er aktiv. Det er noe med å ha det på CV’en sin. Jeg har lyst til å finne ut hvordan kroppen responderer på det og hva som er mulig for meg å oppnå i Grand Tours. Hvis man sammenlikner det med belgiske endagsritt er Grand Tours som en helt annen verden, en annen idrett. Jeg har sansen for etapperitt, og du finner ikke noe mer ekstremt enn treukersrittene. Det er hard påkjenning over lang tid som gjelder. Man kan føle seg helt elendig i starten, og så begynner plutselig tingene å falle mer på plass. Jeg husker jeg fikk vanvittig god respons fra kroppen den siste uka av La Vuelta, og den følelsen har jeg lyst til å kopiere. Jeg kan ikke gjøre annet enn prøve det en gang til for å se hvordan det føles, avslutter han.

Andre nordmenn som har syklet mer enn én Grand Tour i løpet av en sesong:

Giro-Tour-dobbel:
Knut Knutsen ’75, ’76 & ’79
Dag Otto Lauritzen ’88 & ’89
Atle Kvålsvoll ’91
Kurt Asle Arvesen ’07
Thor Hushovd ’07

Tour-Vuelta-dobbel:
Jaanus Kuum ’89
Dag Otto Lauritzen ’93 & ’94
Thor Hushovd ’05, ’06 & ’10
Edvald Boasson-Hagen ’13 & ’19

Giro-vuelta-dobbel:
Lars Kristian Johnsen ’96
Vegard Stake Laengen ’16 & ’18
Gabriel Rasch ’12

Kilde: Sykkelmagasinet

Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean Adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.