Col d’Izoard: På toppen av Touren

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Nicolas Thomazeau

Tidlig morgen. Briançon. I det fjerne begynner den provencalske solen så vidt å kysse de høye spirene på alpene omkring oss.

Klokketårnets nøkterne sang bygger opp under den lune atmosfæren som råder når en slumrende by våkner til livet etter nattens stille søvn. Luften i Frankrikes høyest liggende by er skarp og frisk, og intensiverer det fulle spekteret av sollys som nå brer seg nedover fjellsiden.

En kaffe, en croissant, dagens L’Équipe. La France profonde. Det slår oss at livet er uproblematisk, her vi sitter i hotellets steinveranda og myser forventningsfullt oppover mot toppene som skal bestiges i Tour de France om kun få dager.

Izoard ruver. I morgengryets dus av farger og nyanser virker kolossen enda mer enorm enn vi trodde. Nærmest som en geologisk forlengelse av himmelen. Livet er nok ikke like enkelt for lastebilsjåføren vi ser nedi dalen.

På smale, trafikkerte veier frakter han sin tunge last merket i lysende farger og skriften «Le Tour de France». I en stinkende eim av sliten kløtsj, er det denne stakkars sjelen som skal frakte opp satellittsenderen helt til toppen?

Han får oss til å tenke. Den enorme logistikken som ligger bak en velfungerende Tour de France-utgave, er nok for de fleste vanskelig å begripe. 21 etapper, 120 lastebiler, 4000 meter gjerder, 40.000 sengeplasser, 23.000 politivakter, 12 millioner tilskuere og 13 runder på Champs-Élysées. Dette er bare noen av tingene som må tilrettelegges.

Men organisering er på langt nær den eneste kampen Christian Prudhomme og hans team står overfor.

For med tanke på ruten som legges hvert år – det vil si sammensetningen av etapper,byer og fjell – har Touren en todelt, filosofisk utfordring i tillegg. For det første finnes lange og stolte tradisjoner som skal ivaretas og respekteres. Samtidig må man holde tritt med en rasende utvikling og kommunisere med et ungt, kravstort publikum.

Hvilket på sett og vis fører oss frem til en type problemstillingen som Casanova nok ofte stod overfor: Hvordan forfører man datteren, uten å gjøre din potensielle svigerfar til fiende? Å fri til publikum på tvers av generasjonene er kanskje en tøff spagatøvelse for en tungrodd, 100 år gammel institusjon som Tour de France.

Men da en målgang på Col d’Izoard ble kunngjort i oktober fjor, tenkte nok mange at dette var en god balanse. Gammelt og nytt i skjønn harmoni. Den mytiske alpegiganten i moderne drakt.

For fjellavslutninger er et tidsmessig element. Det fenger. Forskningen til Daam Van Reeth ved Universitetet i Brüssel indikerer at seerne benker seg foran TV til slike Tour-etapper i mye større grad enn flate spurtetapper. Økningen i seertall kan være så høy som 40 prosent.

Van Reeths forskning begrenser seg til den sykkelfrelste befolkningen Flandern, men det hadde vel ikke overrasket så veldig mange, hvis dette funnet hadde gyldighet i andre nasjoner også.

Et vakkert helvete

Col d’Izoard lever opp til den sanne betydningen av hors catégorie. Et steinete, øde torturkammer, der klinten ble skilt fra hveten og Tourens sterkeste rytter tredde frem. Jacques Goddet, rittets andre direktør, skrev at Izoard er «en grusom utfordring som setter grensen mellom vanskelig og fryktelig». «En ny versjon av helvete», poengterte Goddet.

Izoard er til Tour de France det Nidarosdomen er til den norske kongefamilien. Mang en prins har reist opp hit for å hente sin krone. Coppi, Bobet, Thévenet – alle ble Tour-vinnere her.

Belgieren Philippe Thys nådde toppen som førstemann i 1922. Blant de 33 etterfølgere har 11 stykker krysset toppen alene og samtidig ikledd seg gult i Paris. Sylvère Maes, Gino Bartali og Louison Bobet har attpåtil maktet det to ganger.

Men i moderne tid er dette trollet av en stigning mer og mer satt i skyggen av fjell som Mont Ventoux og Alpe d’Huez. Og i motsetning til disse morderne klassikerne, har Touren aldri gått i mål på Izoard.

Ikke før i år. Men før den tid har fjellets relevans rukket å miste sin styrke. Litt som en strevende, men påståelig plateforhandler i en døende handlegate, står Izoard igjen som en stolt etterlevning fra en svunnen tid.

Likevel går det sjeldent mer enn fem år uten at Izoard står på løypeprogrammet. Men når veien til mål er lang, gjør den sjeldent et inntrykk verdig av sin betydningsfulle fortid. I 2014 gjorde arrangøren det smått utrolige, da de sendte rytterne nedover det bratteste og mest storslagne partiet, Casse Déserte, i stedet for opp! Det blir like rart som å besøke Louvre, uten å ta seg litt tid til å beskue damen med det litt mystiske smilet.

Fra sørsiden av Izoard snakker vi en 30 kilometer lang stigning. Den første delen er ikke særlig bratt og tar deg gjennom de ruvende kløftende langs Guil-elven. Et scenisk, storslagent stykke vei som vil gi selfie-fingeren din krøplende kramper. Klatringen begynner på ordentlig der D902 møter D947 – to prosaiske veinavn som likevel er verdt å merke seg, hvis man skal komme inn på den klassiske ruten til toppen.

Herfra venter 16 kilometer à 6.9 prosent. Sørsiden av Izoard er tøff, men pleier også sanseinntrykkene med sine voldsomme kontraster. Først små, idylliske landsbyer som perler på en snor mot et grønt og frodig bakteppe. Før alt forsvinner gradvis og du inntar det måneaktige, Ventoux-liknende landskapet som altså er Casse Déserte. Hus, vegetasjon, liv.

Her finnes intet utenom bratte veier i steinete omgivelser. Ikke å spare krefter til dette 14 prosent partiet like før toppen, blir som å stille til eksamen uten å ha åpnet læreboken. I overkant arrogant.

Området er utemmet og vilt. Det er imidlertid mot slutten av denne brutale delen at du får øye på noe menneskeskapt og vakkert: To steinsatte plaketter med tredimensjonale ansikter hugget inn: Italieneren Fausto Coppi og franskmannen Louison Bobet står her fortsatt, og skuer utover fjellmassivene.

Litt senere ser du «2360 meter». På toppen er det vanskelig ikke å få øye på steintårnet som viser hvor høyt man står over havet. Enda mer iøynefallende er selvsagt utsikten. Dette er et Alpe-panorama fremfor noe annet. Et som til tross for sin egenart og unike karakter, ikke kan rettferdiggjøres med ord. Det må simpelthen bare oppleves.

Her oppe forstår man også hvorfor Touren aldri har fått til en målgang på Izoard. De logistiske vanskelighetene ved en slik bedrift ble på finurlig vis illustrert da vi krysset over toppen på vei til Briançon i sommer.

Mettet på inntrykk og drevet av en ikke ubetydelig hypoglykemi, fant vi veien til en liten, dunkel butikk. Forfriskningene var få, men ikke mindre tillokkende av den grunn, og skuffelsen var derfor stor da vi prøvde å betale med kort og fikk følgende svar: ”Pas d’électricité” (Ingen strøm). De avslåtte utelysene og et mørklagt museum ved siden av, burde vel også begrenset våre forhåpninger om butikkens tilgjengelighet på Vipps.

Det var i samme latterfylte sekvens at vi undret oss over et 15-veis grenuttak som hang og slang opp under taket på butikkens verktøyskap. Var det denne som skulle holde liv i TV-sendingene under Tour de France?

Legendene

I 1922 lot arrangøren seg imidlertid ikke affisere av manglende infrastruktur. Henri Desgranges sadistiske blyant hadde tidligere tegnet opp ruter over Galibier, Tourmalet og Aubisque.

Nå hadde Tourens første direktør peilet seg inn på den smale passasjen opp fra Guillestre til toppen av Izoard, en ubeskyttet geitesti tråkket opp av det franske militæret. Nærheten til den italienske landegrensen gjorde nemlig fjellet til et strategisk punkt mot den gamle fienden.

Men ikke før 1953 sementerte Izoard sin mytiske legendestatus. På en glohet ettermiddag i juli skulle optimismen som fargesatte etterkrigstidens Frankrike blende enda sterkere. Og forsoningen med de fascistiske italienerne spire så smått.

Alene i front på denne dagen ligger rytter nummer 61. Ansiktet hans skjærer grimaser og pusten er anstrengt. Manken er likevel ulastelig kastet skrått bakover, ferdig stylet til seiersbanketten i Paris. Langs veien står en hobbyfotograf i mengden. Hengslete og tynn – nesten litt stusselig.

Med det storståtte Casse Désert som bakteppe skal han knipse bilder av rytteren som fører an opp fjellsiden. Han peker sin lange, nebbete nese ned i fokusfinneren og trykker. Rytteren gjenkjenner fotografen og lirer fra seg et anerkjennende blikk – uten å endre tråkkfrekvens.

Nummer 61 er selvsagt Louison Bobet, i ensom majestet på vei mot seier i Briançon og sin første av tre gule trøyer. Fotografen er ingen ringere enn Fausto Coppi.

Il campionissimo. Den italienske superstjernen er utrolig nok turist i rittet han vant året før. Iført ordinære, beige kortbukser og en ujålete, sort trøye finner han sin naturlige plass blant allmuen. Omringet av bønder og arbeidere, støvete bukser og baretter, føler han seg kanskje som en helt vanlig fyr.

Kanskje tok han turen ned til Briançon etterpå, her vi sitter denne morgenen, for å gratulere sin etterkommer med seieren.

Med en liten endring i besetning og plot, skulle skuespillet settes opp på ny i 1975. Nå var Bobet den bifallende, gamle mesteren. Og Bernard Thévenet den vordende Tour-vinneren.

– Jeg klatret fjellet fire ganger i Tour de France, og husker alle veldig godt, sier Thévenet – over 40 år senere.

– Best husker jeg selvsagt den i 1975. På morgenen ble jeg spurt av den store stjernen Louison Bobet om å sykle inn i Casse Déserte alene. Nesten kommandert, kan man si. Hvis jeg skulle bli en stor mester, måtte jeg komme til toppen på egenhånd.

Thévenet holdt ord. Dagen etter at han knakk selveste Eddy Merckx på etappen til Pra-Loup, seilte han solo over Izoard. Dette mens Bobet sannsynligvis nikket erkjennende i VIP-bilen bak.

– Jeg angrep fordi trøyen min var ikke trygg. Sju dager før Champs-Élysées hadde jeg bare en tynn ledelse på 58 sekunder. Bak meg lå århundrets beste rytter, sier Thévenet – med referanse til Merckx.

– Så jeg ble tvunget til å angripe. Et godt stykke før Arvieux gikk jeg til. Det var varmt. Solen stekte og asfalten lå kokende foran oss. Derfor måtte jeg sykle helt på kanten av veien, for å få mer luft og utnytte skyggen under hårnålsvingene. Dermed kom jeg alene inn i Casse Déserte. Det var fullstendig praktfullt.

Coppi døde i 1960, og kunne ikke hilse Thévenet slik han gjorde Bobet. Men plaketten var allerede støpt og montert, betalt av leserne til den franske avisen L’Équipe.

– Jeg må si unnskyld til Fausto, min kjære Fausto, for jeg glemte å hilse da jeg syklet forbi. Det er kanskje enkelt å forstå, siden jeg hadde demonen «Kannibalen» jagende bak meg. Da må man ha fokus.

Gjennom et overveldende folkehav i Casse Déserte, holdt Thévenet konsentrasjonen. Tusenvis av tilskuere sto som «sild i tønne» – fire, fem rader bakover. Mange hadde også våget seg høyere opp i klippene, i håp om å få et bedre glimt av sin gulkledde helt, der han syklet forbi i sin langtrukne maillot jaune i bomull og et like flagrende nummer 51 hengende over venstre baklomme. Thévenet vant etappen med 2 minutter og 22 sekunder på Merckx. Touren var hans og Merckx sitt hegemoni over for godt.

– De siste kilometerne glemmer jeg aldri. Sensasjonelt var det. Tilskuerne var ville og oppmuntret meg hele veien. Dette skulle bli høydepunktet i hele min karriere. Spesielt siden det var første gang jeg bar den gule trøyen. Og i tillegg var det Bastilledagen.

Den 18. etappen i Tourens 2017-utgave blir kanskje ikke husket på samme måte som den i 1975, selv om vinneren ble franskmannen Warren Barguil. Damenes La Course by Le Tour de France, vunnet av nederlenderen Annemiek Van Vleuten, var utvilsomt mye mer spennende. Det samme var sikkert L’Etape du Tour, turrittet med over 12000 amatørsyklister til start, som også hadde målgang på Izoard. Denne gang vunnet av nordmannen (!) Jonas Abrahamsen.

– Jeg hadde aldri forestilt meg å vinne på Izoard. Jeg begynte å bli ganske sliten og hadde allerede vunnet en etappe i denne Touren. Men Izoard er en så spesiell plass, og man føler at man må gjøre noe spesielt, sa etappevinner Barguil – tydelig inspirert av de majestetiske klippene og den storslagne utsikten.

Med sin brutalitet og robusthet, treffer Izoard ved Tourens kvintessens. Og derfor var det på tide at rittet hadde sin målgang her oppe. Slik det har gjort med Galibier, Tourmalet og Ventoux tidligere.

Fjelltoppen på 2360 meters høyde er nå brakt inn i det gode selskap. Modernisert og allmengjort. Og når enn neste målgang vil finne sted her oppe, vil den utvilsomt tvinge rytterne til å gjøre noe spesielt.

Men for oss fungerer også den enkle løsningen – her vi later oss i Briançon med utsikten fra hotellets steinveranda.

KATEGORIER
AktueltTour de FranceUncategorized

RELATERTE INNLEGG