Rasmus Fossum Tiller: Norgesmester - mot alle odds
5718 Views

Norgesmester – mot alle odds

Skalv i feltet som junior, kronet til norgesmester som senior.

Januar 21, 2018
Skrevet av:

knutandreas

Rasmus Fossum Tiller har skremmende gode gener. Men det var aldri noen selvfølge at junioren som skalv av å sykle i felt, skulle krones til norgesmester på seniornivå.

På Lillehammer steiker solen som på en varm sommerdag, selv om kalenderen viser september. Sykkelmagasinet befinner seg i skyggen av Lysgårdsbakkene, på gårdstunet til familien Skaarseth, men vi er ikke her for å besøke Anders. I ett av de fire byggene som omkranser gårdstunet leier Rasmus Fossum Tiller en liten hybel.

Joker Icopal-rytteren har tidligere blitt omtalt som en «kraftplugg» og fremstår som en beskjeden gigant, i det han ønsker oss velkommen inn, fra toppen av trappen. Oppe i andre etasje møtes vi av et klesstativ pepret med sykkelshortser. Innsiden av hybelen er beskjedent innredet, med vegger og gulv i furu, og bare det mest nødvendige interiøret.

21-åringen lever en spartansk tilværelse. Som på ingen måte gjenspeiler bragdene til den unge norgesmesteren, og de store forventningene mange har til ham.

Han er NM-eplet som ikke falt langt fra stammen. Med mor som tidligere norgesmester i landeveissykling kan man på mange måter si at det var skrevet i stjernene, at også avkommet skulle gjøre det samme. 27 år etter Tone Fossum ble norgesmester i kvinneklassen i Tromsø, gjentok Rasmus bragden på herrenes fellesstart i 2017 i Stjørdal.

Den unge amatøren tok luven av selveste Katusha-Alpecin-proff Sven Erik Bystrøm. Som en av de yngste norgesmesterne i senere tid ble seieren betegnet som «sjokk» og «sensasjon». Men ser man nærmere på bakgrunnen til Rasmus, bør man kanskje ikke være så overrasket.

Miljøskapt

Naturlig nok var det mors innflytelse som sørget for at han havnet innenfor sykkelsportens dører. Dog foregikk påvirkningen på en langt mer subtil måte enn for eksempel Stein Ørns ensrettende indoktrinering av Alexander Kristoff. Mor syklet VM i Oslo i 1993, og skulle egentlig til OL i Barcelona, men ble skadet. Far har også en sykkelkarriere bak seg, før han ble fallskjermjeger.

– For mamma og pappa sin del så har de vært mest opptatt med hva vi trives med, og ikke at de skal bestemme hva vi skal gjøre. Vi har alltid fått lov til å gjøre det vi vil og det vi trives med, så har de støttet oss, sier Rasmus, og forteller at mens han har valgt toppidrettslivet, forbereder lillesøsteren i disse dager russebuss.

I ung alder var det fotball som gjaldt. Sykkelen var foreløpig bare et transportmiddel til og fra fotballtrening. Hjemme hadde mor litt sykkelklær liggende, han begynte å sykle mer og mer, og til konfirmasjonen fikk han landeveissykkel. Oppvokst på Ringebu, 45 minutter fra Lillehammer, var veien kort til Norges Toppidrettsgymnas (NTG), da man først havnet på sykkeltoget.

STAGIARE-DEBUTEN: I spurten på den første etappen av Arcitc Race of Norway i 2016 ender Rasmus i asfalten.

– Jeg meldte meg på ungdomsbirken i 2011. Det var første rittet jeg kjørte og det var veldig gøy. Så var det veldig tilfeldig egentlig. Jeg kom hjem og så på den ordentlige Birken-sendinga på kvelden, og da snakket de om en NTG sykkellinje på Lillehammer, husker Tiller.

Rasmus fikk dermed øynene opp for NTG og deres satsning på idrett. Broen hans gikk dessuten på snowboardlinjen der. Søknaden ble sendt i en fei, og etter å ha vært på opptaksamling, med fremleggelse av karakterer, samtaler og test av oksygenopptak, kom han inn.

Han kom inn. Mot alle odds, ifølge ham selv. NTG har nemlig ikke for vane å ta inn unggutter uten noen resultater å vise til. På O2-testen ble han målt til 69. Den høye målingen til tross, Tiller begynte egentlig ikke å trene ordentlig før han startet på NTG høsten 2012.

I Norge er Lillehammer og NTG blitt synonymt med sykkeltalenter og talentutvikling.

– Jeg ville aldri vært der jeg er i dag uten NTG, konstaterer han.

Gigantens akilleshæl

TIller kom inn på terrengsykkellinjen. Men det var først og fremst landevei han interesserte seg for og syntes var gøyest. Han hadde alltid lest sykkelblader på fotballsamlinger og sett Tour de France på sommeren. Han fant fort ut at han ikke hørte hjemme i terrenget, da han slet med den tekniske biten. Fra høsten 2013 var overgangen til landeveien komplett. Det var der han følte han kunne få brukt kapasiteten best, forklarer han.

Førsteårsjunioren viste lovende takter på tempo. Kjøring i felt var imidlertid en akilleshæl for giganten fra Ringebu. Han gikk mye i brudd og kastet bort kreftene. Likevel ble landslagsledelsens oppmerksomhet fanget. Sesongen etter, gjennom hele 2014, var han fast inventar på juniorlandslaget, og kjørte en rekke Nations Cup-ritt i Europa.

– Det var ikke noe veldig gøy sesong. Jeg klarte ikke å kjøre på meg noe spesielt med selvtillit. Det gikk utover troen. Når jeg var ferdig med sesongen så vurderte jeg hva jeg skulle gjøre videre.

Fysikken var det ingenting i veien med. Men han slet fremdeles med feltkjøringen, og følte han ikke fortjente å kjøre rittene. Uten trygghet og selvtillit tilbrakte han mesteparten av tiden halsende på halen av feltet.

– Så satte vi oss ned, jeg og treneren min, for å finne ut hva vi skulle gjøre, for å komme oss ut av den negative trenden. Så det endte egentlig bare med at jeg fant litt glede i å trene igjen og så sakte, men sikkert kom i gang med treningen igjen.

Treneren, Arne Gunnar Ensrud, ble en svært viktig for ham i den tøffe tiden. Spesielt de «utenomsportslige samtalene» de hadde og fortsatt har.

– Treningen er liksom ikke noe hokus-pokus. Om man trener fire ganger ti minutter eller… Hva man trener er på en måte ikke alltid så essensielt, men det er kvaliteten på det som gjøres, og at man trives utenfor syklingen. At man finner en balansegang på det. Det er forholdet der som virkelig betyr noe for meg, i hvert fall.

Utover i 2015, som førsteårssenior, begynner han imidlertid å knekke koden. Etter å ha vært innom idrettspsykolog året i forveien begynte han å presse seg selv, og gjennom sesongen blir han helt kvitt tingene han sliter med – noe som også vises på resultatene.

– Jeg har blitt flinkere til å tenke ”shit happens”, om man velter. Man kan ikke gå og tenke på det hele tiden. Det er litt dumt å bruke energi på noe som ikke har skjedd, sier Rasmus og understreker motgangen har herdet han for fremtidige utfordringer.

Joker og suksess internasjonalt

Etter en skuffende start på sesongen i 2016, hvor han stod av grunnet punkteringer og tekniske problemer i de to innledende Norgescup-rittene, klinket han like godt til med to seire på rappen, begge etter langspurt. Høsten kjøres som stagiaire for Ringeriks-Kraft, før Joker Icopal signerer hans tjenester foran 2017-sesongen.

Sjokket i Stjørdal: I en tøff NM-løype i Trøndelag krones Tiller til norgesmester.

I januar i år gjør han en kritisk operasjon, som trolig vil hjelpe ham å forløse potensialet sitt. Gjennom karrieren har han slitt mye med sykdom, som skyldtes tette bihuler. Derfor skulle det svært lite til for at han ble syk, og når han fløy var det virkelig ille. Ifølge legen som opererte var det «helt tett», og Tiller forklarer at han merker svært stor forskjell nå, etter operasjonen hvor de var inne og rensket og utvidet bihulene.

Sesongstarten blir satt noe tilbake som følge av operasjonen, men i slutten av mars åpner han den på forrykende vis, med å bli nummer tre i U23-utgaven av Gent-Wevelgem med landslaget. En stor lettelse, etter den tøffe perioden han hadde på landslaget som junior, og en bekreftelse på at plassen var fortjent. Men at et NM-gull lå i kortene, var det ingen som tenkte – Tiller inkludert.

For gjennom resten av en sykdomstegnet vårsesong går det mye opp og ned. I juni innleder han NM-uken med en oppløftende tredjeplass på U23-fellesstarten.

– Jeg var skikkelig nervøs. Følte det var min mulighet til å kjøre resultat. Det var så merkelig, for jeg pleier egentlig ikke å være så nervøs, men da hadde jeg skikkelig lyst til å prestere. Så klarte jeg å bli nummer tre der og vi vant med Anders. Det var gøy.

Med senkede skuldre følger en uke med mye moro og godteri. Sammen med resten av Joker-laget har hverken han eller laget noen forhåpninger om at han skal kjempe om NM-gullet på seniorenes fellesstart. Hans jobb er å gå i brudd og når han havner der blir oppgaven bare å sitte på hjul, ettersom Joker er i undertall. I det Tiller omtaler som et «merkelig ritt», hvor bruddet ender opp med å kjempe om seieren, er han selv plutselig i posisjon til å vinne. Han bestemmer seg for å markere Bystrøm den siste runden.

Tuktet proffene: Tiller toppet podiet i NM, foran Bystrøm og Øverland.

Over toppen på Gevinglia er han den eneste som klarer å mobilisere og følge Bystrøm. Bjørnar Vevatne Øverland, rytteren fra Team FixIT.no, kommer opp til duoen like før oppløpet, men i spurten er Tiller den klart raskeste, og kan juble over en enorm seier.

– Det må være en ganske syk følelse?

– Ja. Det var litt merkelig. Vi kom jo i mål i seks-tiden, så skulle vi ta fly klokka ni og så landet vi i Oslo i ti-tiden. Så tok vi tog hit, så jeg var hjemme her mellom klokken tolv og halv ett. Så kom jeg inn her og fikk landet ganske fort. Det var litt merkelig. Jeg sov ikke så veldig godt den natta, for å si det sånn.

Drømmer om Roubaix

Tiller virker svært reflektert gjennom hele samtalen vår, spesielt når han analysere NM-gullet. Når Sykkelmagasinet kommer på hjemmebesøk, kommer han nesten direkte fra et svært tøft Tour de l’Avenir, ungdommens Tour de France, og er i gang med forberedelsene til VM. I Bergen noen uker senere skal han være med på å animere finalen av U23-rittet, og ender til slutt på en 27. plass, som nest beste nordmann, etter naboen Anders Skaarseth.

På fjernsynet på hybelen ruller Vuelta a España, hvor rytterne kjører en klassisk, brutal klatreetappe.

– Jeg blir nok aldri noen klatrer, konstaterer han.

– Jeg er vel litt sånn allrounder, bortsett fra lange klatringer kanskje, sier Rasmus – som er lysten på å utvikle spurtegenskapene sine.

Han forteller at han liker seg godt på brosteinen. Med sin robuste figur har han allerede vist at han håndterer det røffe underlaget godt. Ambisjonen er en dag å gjøre det bra i Paris-Roubaix. «Drømmerittet» som han fikk prøve seg i allerede som andreårsjunior. Da ble han kjørt av etter første brosteinsparti.

Neste år håper han å kjøre U23-utgaven, med en overordnet målsetning om å ta steget ut i proffrekkene. Og oddsene peker ikke i mot ham lenger heller. For siden juniortiden har han kommet en lang vei.

– Det handler bare om å ikke gi opp, selv om det virker håpløst der og da.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.