– Jeg må være en vinner

Daniel Hoelgaard opplever kontrastfulle neoproffdager med FDJ, men 22-åringens ambisiøse mål på lang sikt forbli de samme.

Denne artikkelen var del av Sykkelmagasinets 2. utgave i 2016.

Ambisjon er et farlig stoff for potensielle galninger. Men for profesjonelle idrettsutøvere er det en grunnleggende nødvendighet. Medfødt talent kan føre deg langt. Det er dog bare et ukuelig begjær om å bli den beste, som driver deg opp blant den sportslige eliten.

Like sikkert må mange unge idrettsutøvere tøyle sine ambisjoner i møte med tøff konkurranse. Realiseringen at de ikke vil vinne like mye som før, dominere spurter eller fly ifra i fjellene, kommer enten før eller siden. For noen virker denne nedslående erkjennelsen som ambisjonens bøddel. Mens andre bruker den som en omstillingsprosess og dedikerer seg som hjelperyttere.

Neoproff Daniel Hoelgaard har ikke kommet til dette veiskillet ennå. 22-åringen fra Ålgård er klar på hvor ambisjonene ligger.

– Jeg må være en vinner, sier Hoelgaard spøkefullt, med overdreven, nesten Northug-aktig berettigelse. Men samtidig, ikke helt uten alvor.

Han sitter i restauranten på Hotel Royal i De Panne, hvor han nettopp har slukt en bedre fiskemiddag med lagkameratene i FDJ. Fisken må ha vært fersk, for utenfor vinduet kan man nesten høre dønningene fra Nordsjøen kollapse på stranden i Vest-Flandern.

Hoelgaard har nettopp fullført to av fire etapper av Driedaagse De Panne, et belgisk ritt hvor kombinasjonen bratte bakker, sidevind og posisjonskamp på smale veier skaper ekstrem tøff kjøring. For den norske debutanten har sykdom i oppkjøringen og en feilinnstilt sykkel på første etappe gjort tingene enda verre. Da feltet skulle over den velkjente Muuren i Geraardsbergen for andre gang på første etappe, vurderte han å gå opp, nesten krøplet av en feilinnstilt Lapierre som han var.

Men selv etter to strabasiøse dager i bakre del av feltet, er det ingen tvil om hvor Hoelgaards langsiktige ambisjonene ligger. Han vil tilhøre den fremste delen av feltet, de som krysser målstreken først.

– Ellers må jeg endre hele innstillingen min. Det handler om motivasjon og hva som trigger meg på trening. Noen er veldig fornøyd med å hjelpe andre. Jeg synes også det er kjempegøy. Men skal jeg ut på en hard intervalltrening, gir det meg ekstra boost å tenke at en gang skal jeg spurte for egne sjanser. Det trigger meg ekstra.

De første månedene i FDJ har han imidlertid jobbet stort sett for Arnaud Démares sjanser. I Etoile de Bessèges, Tour de Med og Paris-Nice har den tidligere Team Joker-rytteren bekledd det han kaller en uvant opptrekkerrolle. Démare vant etapper i to av rittene og i Tour de Med vant FDJ også lagtempoen, den første i lagets 19 år lange historie.

Hoelgaard fikk dog frie tøyler i det belgiske éndagsrittet Le Samyn og satt helt i front da sidevinden delte feltet i mange grupper. Gjesdalbuen følte seg bra og så for seg et god resultat, helt til en punktering spolerte alt. Lagbilen lå langt bak og rittet var bardust over for hans del.

– Jeg har følt meg bra mange ganger denne sesongen. Men det har vært stang ut konstant. Jeg må komme meg forbi denne førsteårs-greia, der man er nervøs og sånn. Proffene merker fort et nytt fjes i feltet. Man får litt mindre respekt som neoproff. Det blir mye knuffing. Det var sånn jeg veltet i Kuurne(-Brussel-Kuurne). Proffene vil ikke ha noe av en neoproff som blander seg inn i teten før et brosteinsparti.

Hoelgaard veltet også i Etoile de Bessèges. Før han fullføre De Panne var Hoelgaard involvert i en ny velt. Heldigvis var det ikke neoproffens feil denne gang. Et krasj i en krapp høyresving før et oppløp, er like mye arrangørens feil som rytternes.

FDJ er uansett fornøyd med sitt norske talent. Ifølge sportsdirektør Martial Gayant taklet han WorldTour-nivået i Paris-Nice fint, til tross for en tarmbetennelse som har ligget kroppen hans over flere måneder. Jussi Veikkanen – den finske eks-rytteren som nå er ansvarlig for lagets ikke-franske ryttere – sier Hoelgaard er både tilpasningsdyktig og flink til å ta til seg ny lærdom.

Fordelene og ulempene ved radiokommunikasjon, for eksempel, er noe han også har lært seg å kjenne.

– Radio er veldig kjekt. Men man blir veldig lat av å ha det. Nå gidder jeg ikke å sette meg inn i noe, eller lese på rittprofilen om kvelden. All info får jeg på øret. Jeg kjører nesten i blinde og hører kun på det som blir sagt på radio. Men det er kanskje ikke så bra det heller. Kanskje er det derfor det har gått såpass tungt her i Belgia.

Arnaud Démare er også fornøyd. På treningsleirene i vinter oppdaget franskmannen hvor rask denne unggutten var. Hoelgaard slo nemlig Démare i de fleste spurtene på flatene.

– Jeg slo han på de fleste spurt-testene, men det er jo bare trening. Jeg har et veldig bra kick og akselrasjon. Så på akkurat de treningene der var jeg litt bedre. Men så hadde vi noen 30 sekunders drag, der vi spurter 200 meter flatt og 300 meter oppover, og da var han hakket bedre enn meg. Jeg klarer en lang spurt ganske bra, men det er jo Démare. Han er helt sinnssyk god. Jeg har spurtet mot Kristoff før også, og de er nesten på samme nivå. Det jeg så av Démare i vinter viste at seieren i Sanremo var mulig.

Nå vil Milano-Sanremo-vinneren ha med seg Hoelgaard i opptrekket til Giro d’Italia, men 22-åringen tror muligens en Grand Tour-debut i corsa rosa kommer litt for tidlig i utviklingen, selv om han bare er tiltenkt å kjøre to uker av rittet.

Hoelgaard selv er dessuten mer lysten på å sykle Tour of Norway for et norsk landslag i denne perioden. Der kan han sannsynligvis gå for egne vinnersjanser.

– Hvis jeg får muligheten til å kjøre for egne sjanser i et mindre ritt, sier jeg helt klart nei takk til et større ritt. Uten å nøle, sier Hoelgaard – som tidligere i år sto over det mer prestisjefylte Omloop Het Nieuwsblad for å prioritere Le Samyn.

For mannen som til tider dominerte Tour de Bretagne i Joker-drakten i fjor, vil ikke la vinnerinstinktet ligge ubrukt over lengre tid.

– Det kan ta tid å finne tilbake til de instinktene. Så det er viktig å være med i noen spurter. Jeg har ikke lyst å glemme hvordan det er å være inne i en hektisk finale, sier den kjøresterke spurteren.

– Men jeg drar ikke til Norway som hjelperytter. Da drar jeg heller til giroen. Større pengepremier, avslutter Hoelgaard. Spøkefullt. Men samtidig, ikke helt uten alvor. Og med mye ambisjon.