Strade Bianche: Et sjette monument?

Den moderne klassikeren i Toscana fortjener all status og hyllest den kan få.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: LaPresse/Fabio Ferrari

Av alle rittene som er skubbet inn på UCIs WorldTour de senere år, er det særlig ett som alltid høster anerkjennende nikk fra så å si alle hold: Strade Bianche.

Sett i forhold til andre opprykk, eksempelvis Abu Dhabi Tour og Tour of Turkey, er det liten tvil om at det italienske grusveirittet bærer sin nye status med en helt annen kredibilitet og selvfølge.

Med all respekt for rike sjeiker og fremadstrebende tyrkere (kremt), men å likestille disse med Paris-Roubaix og Il Lombardia, blir litt som å plassere Vazelina Bilopphøggers ved bordet til Leif Ove Andsnes under kammermusikkfestivalen på baroniet i Rosendal. Sjansene er store for at Eldar Vågan mister interessen før dirigenten rekker å åpne partituret, og heller legger ut på en desperat jakt etter nærmeste vertshus med alle rettigheter.

Sånn sett er det ikke overraskende at arrangøren bak Tour of Qatar la ned bedriften like etter deres opprykk til WorldTouren, selv om det var like etter landets VM-vertskap. Sykling og Midtøstens likner på mange måter et tvangsekteskap – et veritabelt Mesallianse dømt til å visne.

Strade Bianche og WorldTour klinger desto bedre. Et ritt midt i en av sykkelsportens historiske regioner, lagt over Toscanas forhistoriske grusveier, satt mot et nydelig bakteppe av frodige vinmarker og Middelalderens borger. Suppler inn Peter Sagans rocke-sveis, eller Lizzie Deignans attraktive kjørestil, og du har en perfekt kombinasjon av gammelt og nytt. En moderne klassiker som med et anker i fortiden har brakt 1920-tallets heroiske æra tilbake til dagens UCI-kalender.

 

For selv om Strade Bianche i 2017 bare fylte ti år, virker det som rittet alltid har vært her. Og med en dameutgave samme dag som herrenes, sømmer det seg relativt bedre enn mange andre med syklingens tidsmessige mal.

Men hvorfor har Strade Bianche lykkes, der andre ritt med tilsynelatende samme forutsetninger har falt gjennom? Noen faktorer er altså den vakre regionen, den tøffe og krevende løypa, og ikke minst bakkefinalen opp til det slående Piazza del Campo i Siena. En by på UNESCOs verdensarvliste er selvsagt scenen for en av sesongens mest spektakulære avslutninger. Alt sammen dynket i historikk, kultur og sykkelnostalgi.

Disse tingene treffer åpenbart en latent sentimentalitet hos mange sykkelfans, som tradisjonelt sett har en viss hang til en romantisk fortid. Historie, legender og myter har alltid vært blant sykkelsportens viktigste salgsvarer.

En annen faktor, kanskje litt mer oversett i suksesshistorien til Strade Bianche, er rittets organiske fremvekst. De hvite grusveiene i Toscana, de vi kaller strade bianche, går selvsagt tilbake mange tusen år i tid. Veiene fra Siena til Roma er en pilegrimsrute lagt for helgenen Santa Catarina som fortsatt brukes i dag.

Men hva gjelder Strade Bianche-rittet går vi ikke tilbake til Middelalderen, bare til 1997 da turrittet Eroica Gran Fondo ble stablet på beina.

Rittet der alle med sykler bygget før 1987 og ulltrøye kan delta, ble så populært at det utviklet seg til et proffritt i 2007. Med den lokale banken Monte dei Paschi som hovedsponsor, en av verdens eldste banker, ble rittet hetende Monte dei Paschi Eroica. Først plassert på høsten, har rittet etter hvert endret navn og funnet seg en god plass på kalenderen i tidlig mars.

Montalcino, en legende født på ny

Aldri ble rittet presset på fansen gjennom en krampaktig ovenfra-og-ned-prosess ledet av UCIs byråkrater. Snarere stikk motsatt. Utviklingen var naturlig, nedenfra-og-opp og spiret opp fra lokale ideer. Akkurat som hjemmelaget pasta alltid smaker best, satte sykkelfansen pris på noe autentisk laget med kjærlighet og tuftet på tradisjon.

Arrangert av RCS, som også står for blant annet Milano-Sanremo og Giro d’Italia, ble Strade Bianche sett på som en liten kuriositet i sine første år. Dets virkelige frembrudd i sykkelsportens kollektive bevissthet skjedde besynderlig nok i et annet ritt.

Spranget fant sted i 2010. Giro d’Italia-etappen til Montalcino står fortsatt som en av de mest minneverdige Grand Tour-etappene i vår moderne tid. Den sadistiske uværsdagen i Toscana, vunnet av verdensmesteren Cadel Evans, demonstrerte på emfatisk vis hvilket heroisk eventyr strade bianche kan være. Et skikkelig «helvete i sør».

Strade Bianches 12. utgave ser selveste Peter Sagan og Greg Van Avermaet, de store navnene fra den belgiske åpningshelgen, innta startstreken med øye for nye triumfer. På plass er også etapperitt-spesialister som Vincenzo Nibali, Fabio Aru og Thibaut Pinot. Rittet fenger ikke bare fans, men også rytterne selv.

Siden dets første utgave i 2007 har nyvinningen vokst i prestisje, hjulpet også av en stadig mer glitrende vinnerliste. Fabian Cancellara tre ganger. Verdensmestre som Michal Kwiatkowski og Lizzie Deignan har også vunnet. Bare i løpet av ti korte år har altså Strade Bianche blitt en klassiker. Rittet er ungt, men fremstår i en gammel drakt. WorldTour-status er en selvfølge, men det ærverdige Strade Bianche ter seg mer som et monument, enn som en nyrik fersking høyt oppe på rangstigen.

En fiktiv monument-historie?

Hva hvis rittet faktisk var et monument? I så fall hva kunne en 100 år lang historie fortelle oss?

Det er ikke vanskelig å se for seg banditten Giovanni Gerbi, rive seg frem til spurten på Pizza del Campo, trøyedragning for trøyedragning. Eller Fausto Coppi, skulder til skulder mot Gino Bartali. Den fromme toskaneren Gino ville nok dedikert alle sine Strade Bianche-triumfer til Santa Catarina. Eller Jomfru Maria. 1947-utgaven, den første etter krigen, må vinnes av Coppi, etter et 190 kilometer langt solobrudd som vekker til livet et krigstrett og ydmyket Italia post-Mussolini.

Og så kommer Felice Gimondi, alltid distansert av Merckx på siste grusveisektor og sjeldent seierherren i Siena. Tapre Felice. Når Merckx ikke føler seg god nok til å vinne, innvilger han i stedet seieren til sine hjelpere. Ett år til Joseph Bruyére, og et år til langemann Martin van den Bossche. En svært regnfull utgave i 1979 vinnes av Bernard Hinault, som sverger aldri å komme tilbake til denne «idiotiske grisefesten». Men han kommer tilbake året etter og blir nummer ni.

Trett på utenlandsk dominans velger arrangøren en flatere finale på 80-tallet. Den nye målstreken på Piazza del Duomo duker for at Roubaix-spesialisten Francesco Moser vinner tre ganger på rad. I 1984 vinner Moser-rivalen Giuseppe Saronni massespurten fra et felt på 60 ryttere. Dag Erik Pedersen slår oppgitt ut med armene etter mål.

– Som straniero er dette umulig å vinne. De skreddersyr løypa for sine egne helter og har fjernet de tøffeste bakkene. Dette ville vært noe for Knut om ikke han hadde lagt opp, sier Murella-rytteren etter sin 59.plass.

I 1994 er målstreken flyttet opp igjen til Campo-torget, og et flyvende Gewiss-lag tar de tre første plassene med Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Evgueni Berzin. 14 minutter senere kommer en desillusjonert Atle Kvålsvoll til mål. Trønderen bestemmer seg for at dette må bli hans siste sesong som proff.

To år senere, under nesen på Mapei-kapteinene Museeuw og Bartoli, stikker en ung texaner avgårde med seieren i Siena. I seiersintervjuet røper han sine ambisjoner om å vinne Tour de France. Bakom journalistene står en tynn, italiensk lege med musete ansikt og lytter intenst.

På tidlig 2000-tallet kan en trollbundet tofisi nyte intense dueller mellom Danilo Di Luca og Davide Rebellin, som begge får sine triumfer i Italias tredje monument. Senere avsløringer om ”feilaktige forberedelser” gjør imidlertid at de fleste fortsatt savner Coppi og Bartali.

Dette er selvfølgelig bare oppspinn. Men omtrent sånn ville legenden vært.

KATEGORIER
Premium

RELATERTE INNLEGG