Da regnet sist falt over Paris-Roubaix

Se bildene fra den brutale 2002-utgaven....

16 år har passert siden vi sist hadde en våt utgave av Paris-Roubaix.

TEKST: Endre Myhrene FOTO: Pressesport

Med gledestårer trillende nedover sitt gjørmete ansikt, krysset Johan Museeuw målstreken som førstemann i den 100. utgave av Paris-Roubaix. På velodromen skulle den belgiske jernmannen bli tatt i mot av en glitrende ettermiddagssol og glødende glede fra entusiastiske fans, i skarp kontrast til de brutale forholdene underveis.

For denne regntunge gjørmefesten av en jubileumsutgave, skulle vise seg rittets sagnomsuste historie verdig, og ikke minst krone en suveren vinner i Museeuw, etter hans følelsesladde andreplass i Flandern rundt uken i forveien.

Dette var en seier tuftet på personlig revansje, mental råskap og en fandenivoldsk tilnærming til de grusomme omstendighetene som preget rittet. Og trolig potente forberedelser.

Noen år tidligere lå Museeuw flere dager i koma etter en alvorlig motorsykkelulykke. Men han kom tilbake, akkurat som han gjorde etter sin horrible velt i Arenberg-skogen noen år før det igjen. Museeuw forseglet sin tredje Roubaix-triumf med et utrolig 40 kilometer langt soloraid, og feiret med å strekke ut ti fingre, som tegn på hans tiende World Cup-seier.

– Jeg ville ha min revansje. Å komme tilbake for å ta mitt tredje Paris-Roubaix, er utrolig, sa den flamske løven etter målgang.

– Livet er fullt av overraskelser, sa Museeuw, som ikke ble stoppet av to velt og tre punkteringer underveis.

Tyskeren Stefan Wesemann (Telekom)karret seg fast på Museeuws bakhjul da farten gikk opp i Arenberg-skogen. En smart investering som 100 km senere skulle gi avkastning i from av en annenplass. Dog hele 3’04’’ etter den suverene Museeuw.

Men sensasjonen var 21-åringen Tom Boonen, US Postals neopro og debutant, som tok tredjeplass. Unge Boonen havnet i det tidlige bruddet, og ble bedt om å vente på George Hincapie. Men da den amerikanske kapteinen kjørte inn i en grøft, holdt Boonen koken gående og endte på podiet. Boonen visste hva han drev med og skulle klare seg fint i Paris-Roubaix ved senere anledninger også.

Det gikk bare et år etter denne ”utrolige” seieren, at Museeuw ble innblandet i en dopingsak. Senere skulle han innrømme sine synder. Derfor er det vel bare passende også, at vi lar den notoriske dopingdoktoren, Michele Ferrari, analysere belgierens prestasjon på denne uvirkelige dagen i «helvete i nord».

Det avgjørende angrepet kom 40 kilometer fra mål. Klokken tikket fort oppover i Museeuws favør. «8”, 12”, 17”, 24”… ». Ifølge Ferraris analyse, publisert på italienerens hjemmeside, økte Museeuw med 4-6 sekunder per kilometer, både på brosteinen og asfalt. Belgieren hoverte over den sylskarpe granitten, durte som en moped på de vanlige veiene.

I snitt tok Museeuw 4.6 sekund per km på de siste 40 kilometerne. Han syklet dermed omtrent 2.5 km/t fortere enn sine nærmeste konkurrenter. Ifølge Ferrari betyr dette at han tråkket minst 40-50 watt mer enn gruppen bak. Altså 10-12 % høyere snittwatt enn de sterkeste rytterne i den siste timen.

Ferrari bet seg også merke Museeuws tråkkfrekvens. Belgieren holdt 70-80 rpm, i motsetning til Hincapie og Boonen som lå på 90-95. Sett i lys av den vesentlige forskjellen i snittwatt, betyr ifølge Ferrari at Johan Museeuw hadde 35 % mer styrke i hver omdreining enn sine forfølgere.

På denne dag, den foreløpig siste våte utgaven av Paris-Roubaix, hadde nok den flamske løven vunnet med 10 velt og 10 punkteringer.

KATEGORIER
Premium

RELATERTE INNLEGG