Postkort fra Carrefour de l’Arbre - Sykkel
2438 Views

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Et møte med Paris-Roubaix’ mest intense brosteinsparti.

April 05, 2018
Skrevet av:

Espen J. Lee

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet, Pressesport, Gruber

Det må være et fast ritual. På denne usannsynlig milde morgenen i april, blir alle fremmøte på Café Au bon Coin i Qiuévy servert det samme. En lang, lys Stella og en kort, karamellfarget Picon. Drink-kombinasjonen bæres parvis gjennom rommet til alle bord. En velnært, gammel servitrise med et værbitt ansikt sleper beina mot oss. Hele tiden med et djevelsk lurt smil.

Ici mes garçons, sier hun og lumper likørglasset oppi ølen.

Plump! Denne dagen begynner i bardus beruselse. Hun vi tror heter Dolores har god nok grunn til å smile også. For dette er en temmelig potent styrkedrikk, tenker vi, tatt i betraktning at klokken så vidt har passert 09:00.

Smaken, og ikke minst styrken, stikker oss i drøvelen som en skorpion. Restene fra nattens korte søvn vaskes bort fra øynene av tårene som unngåelig siver ut når første slurk presses ned. Et unisont «urgh» går rundt bordet og umiddelbart skotter vi engstelig over på sjåføren vår. Brecht fra Harelbeke. Han har lovet å kjøre oss rundt i dag. Synet av kaffekoppen hans gir oss nødvendig ro i sjelen før reisen i vente.

Utenfor ligger Qiuévys gater tomme. Butikkvinduer mørke og bakerens beskyttende stålgjerde trukket for. Merkelig nok holder kaféen til Dolores åpen, hvertfall for oss som skal ut på ritt. Denne døsige lille byen hviler i Nord, Frankrikes nordligste departement, der alle av Paris-Roubaix’ sagnomsuste brosteinsparti befinner seg. Men idyllen og roen i Qiuévy skulle snart ta slutt. På vår vei til Carrefour de l’Arbre.

For å komme deg til brosteinssektor nummer fem trenger du et detaljert kart, robuste sko og masse belgisk øl til å drikke når du kommer frem. Det første kan du derimot droppe, dersom en lokalkjent er snill nok til å guide deg rundt.

Brecht er vår lokale ekspert. En kortbygd, minkgrå 47-åring fra belgiske Flandern, som giftet seg med en fransk dame og nå bor i Qiuévy. Konens far og farfar var begge polske. Farfar Alfons var en emigrert gruvearbeider og håpefull amatørsyklist. Slik mange var her i Nord en gang.

– Han fikk aldri syklet Paris-Roubaix, men det var nok drømmen, sier Brecht – nå sittende bak bilrattet i sin hvite, raslende Peugeot, på hovedveien nordover mot Lille.

– Det som var tilfelle den gangen, slo man gjennom som syklist kunne det bli den ultimate klassereisen for folk. Kanskje den eneste veien ut av gruvene.

Hushovds helvete

Brecht parkerer i Gruson. Frem med de robuste skoene. Vi inntar Carrefour de l’Arbre fra sørvest, motsatt ende fra restauranten og retningen som feltet kommer stormende inn fra. Klokken er blitt halv elleve. Det er 30 minutter siden rytterne rolig rullet ut av Compiègne, og fortsatt mange timer til de kommer hit. Likevel er folkemengden betydelig. For som vi skjønner, her starter festen flere dager i forveien.

Første destinasjon? Det må jo bli svingen der Hushovd falt. I Roubaix-historien kan Carrefour spores tilbake til 1980. Siden den gang har dette 2.1 kilometer lange makkverket av en vei blitt et viktig strategisk punkt i rittet. Etter om lag 240 kilometer syklet, kommer rytterne hit på sine siste bein. På andre siden ligger målstreken bare 15 kilometer unna. Vil du unngå en spurt i velodromen, er dette siste skikkelige sjanse til å angripe.

Det var altså på randen av utmattelse og dypt inne i finalen at Hushovd deiset i bakken her i 2009. I en korridor av fanatiske fans, og på et underlag av kvass granitt, nådde nordmannens karriere sitt laveste punkt. En melankolsk tanke som griper oss der vi står, midt i krysset. Åstedet.

– Jeg så det. Jeg var her. Jeg står alltid på denne plassen. Helt siden 80-tallet, sier Pierre – en fyrstikkformet fransk pensjonist som har slått camp akkurat der Carrefour-sektoren svinger til venstre mot restauranten.

Vitneforklaringene til Pierre sier oss hva som skjedde med vrakgodsene i bakspruten av Boonens forrykende angrep den dagen.

– Like gale var det for Pozzato. Glemt ikke det… De spyttet han helt hvit. Øl kastet de også. Det var ren og skjær galskap. Folk er fanatiske, og det er mye drikking her også.. Det har blitt mye liv her med årene, fabler Pierre videre – glad for å ha fanget vår oppmerksomhet.

Knuste flasker, halvspiste chipsposer og raserte marker. Kaoset falt ikke i god jord hos Francis Delure, borgermesteren i Baisieux. I malstrømmen av 2009-utgaven truet Delure med å trekke Carrefour ut av rittet. Skremmeskuddet ble fremsatt i lag med en rekke krav til arrangøren. I fremtiden måtte søppel fjernes, festingen kontrolleres og bøndenes mark beskyttes. Borgermesteren insiterte derfor på et alkoholforbud på sektor fem.

– Det virkelige problemet er alkoholen, det renner som elver og skaper kaos, sa Delure til avisen La Voix du Nord.

Stolte arbeidere

Det meste av Frankrike snakker nedsettende om Nord. Et departement helt på grensen til Belgia som oversvømmes i uforståelig dialekter, kjederøykende fabrikker og surt nedbør. Og ikke minst arbeiderklassens foretrukne virkelighetsflukt: alkohol. Det er som om Emilie Zolas skildringer fra Germinal står tatovert i Frankrikes kollektive bevissthet rundt departementet.

Tekststilfabrikker og gruver lå tett som hagl. Det 150 kilometer lange industribeltet i Nord-Pas-de-Calais var like etter andre verdenskrig den rikeste sømmen i Frankrike. Mer enn 300,000 arbeiderne gikk under jorden hver eneste dag. I tiår etter tiår var sorte skyer og høyreiste rullebånd et visuelt refreng i horisonten på rytternes rute nordover mot Roubaix. Langs veien sto arbeiderne og heiet, som klappene sotrør. Rytternes bestrebelser ga resonans med arbeidernes daglige slit.

Nå er mye av industrien borte. Kanskje ”arbeideren” også. Nord-folket som i lang tid var garantisten for venstresidens politisk makt, har nå byttet fra sosialisme til patriotisme. Veien fra Mitterand til Le Pen ble ledet av opprør mot midlertidig ansettelser, innvandring og tapte arbeidsplasser.

Gruven i Wallers for eksempel, den vi ser hvert år ved inngangen til Arenberg-skogen, skulle egentlig jevnes med jorda. Men siden gruven ble valgt som location i filmatiseringen av Germinal, en film med Gerard Departieu i hovedrollen, ble anlegget vernet i stedet

Trass i industrilandskapets forvitring, Nord-folkets spirituelle kobling til Paris-Roubaix lever. Fortsatt kan livet her kan være like tøft som brosteinen er hard. Paradoksalt nok finnes det bare én lokal vinner. Charles Crupelandt ble i 1910 Paris-Roubaix’ første, og foreløpig eneste, vinner fra Nord-departementet.

Det er jo belgierne som har hersket i dette rittet. Og det reflekteres i den demografiske sammensetningen vi treffer ved Carrefour-steinene.

Et ritt for idioter

Vi forlater Pierre og hans fortelling om tidligere galskap. Foran oss ligger årets vanvidd. På veien videre mot restauranten treffes vi et kakofoni av farger, lyder og lukter. Stemningen er jovial, forventningsfull og noe av det minner om et slags Roskilde for eldre campingturister. Sansene våre utfordres av durende aggregat, nederlandsk tekno og osende grillmat.

Timene går. Vi treffer Brecht og hans venner ved enden av brosteinspartiet. Lukten av samtalen bekrefter at noe alkoholforbud ikke finnes. Men myndighetene overvåker oss ganske strengt. Ikke langt unna står politiet i alle dets former: hest, bil, helikopter og fotpatrulje. En sann refleksjon av stedets tidligere synder, tenker vi.

Et helikopter flakker i luften, pressebiler suser forbi. To tegn på rytternes snare ankomst, som gir hordene av fans grunn til å juble enda mer. Politi på motorsykler skjærer langs veikanten og klipper folkemassene bort fra brosteinen som en hagesaks. En mann med bleie på hodet, en av de mer animerte ved veien, nekter å flytte seg før vennene hans river han inn. En del av oss skjønte nå hva Bernard Hinault kan ha ment, da han kalte rittet en grisefest for idioter.

Fansens nærhet til rytterne er for mange selve kvintessensen i sykkelsportens appell, men på Carrefour har intimtiten til tider blitt i overkant. Som da QuickStep-duoen Stijn Vandenbergh og Zdenek Stybar begge ble hektet i mengden og sånn sett nektet en plass på podiet – kanskje mer. Heldigvis blir rytterne spart denne gang.

Første rytter kommer. Umulig å se hvem fra vår posisjon, presset tilbake i furoren. ”Tommeke! Tommeke!” Publikums reaksjon sprer seg som en regnstorm på badestranden og tyder på at flere ryttere kommer tett i hel. Intensiteten, brutaliteten og gløden ved Paris-Roubaix – alt innkapsles i opplevelsen av Carrefour. Både gjennom den fanatiske fansen som omkranser brosteinsveien, men også i øyeblikket rytterne passerer med sine grimaser og støvbelagte ansikt.

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Denne reportasjen ble først publisert i Sykkelmagasinets første utgave i 2016.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.