Hva hvis jeg mislykkes? - Sykkel
1320 Views

Hva hvis jeg mislykkes?

Da «styggen på ryggen» og jeg ble enige om at i dag vil vi ikke. Teit og nesten flaut, men sant.

April 25, 2018
Skrevet av:

emmaskjerstad

La oss si at du har øvd til en eksamen, føler deg godt forberedt, vet at du kan pensum, men i det du setter deg i eksamenslokalet, tar blyanten i hånden og har fått oppgaven på bordet, så klarer du ikke skrive. Jerneteppe eller skrivesperre, du får ikke ut det du egentlig er god for.

TEKST: Emma Kristine Skjerstad

«Hva hvis jeg mislykkes?»

Eller i jobbsammenheng, la oss si du er godt forberedt til et viktig møte, inni hodet ditt vet du hva du skal si, på lappen eller powerpointen står det kanskje hva du skal legge frem, men i det du går inn i møterommet, får du ikke til å være den du er, si det du skal si elle få å det ut.

«Hva hvis jeg mislykkes?»

Og på idrettsarenaen. La oss si at du har trent det du skal, fysikken har aldri vært bedre og når du skal stille til start for å vise hva du er god for, mest overfor deg selv, så får du det ikke til. Får det ikke ut, tørr ikke.

«Hva hvis jeg mislykkes?»  

Som trener synes jeg det er lett å si til utøverne mine før konkurranser at de bare må gutse på, aldri gi opp, gi alt til det stopper, kanskje holder det helt inn og når du er sliten har du fortsatt mer å gå på. Men du må jobbe knallhardt med deg selv mentalt. Du er bra nok!

Men utøver selv er saken en annen.

Så, la oss snakke litt om Norgescup-åpningen i helgen. Hvor noe av dette er en relevant sak. Det er alltid spenning rundt NC-åpningen, fordi da får man matchet seg mot de andre norske rytterne og man får et svar på hvor landet ligger sammenlignet med resten.

Lørdag morgen ringte vekkeklokken 06.30. 07.00 satt jeg meg i bilen med duften av fersk kaffe fra presskannen, matpakke og lyden av en myk start på NRKP1. Solen skinte, himmelen var blå og etter i underkant av to timer i bilen var jeg på plass på Langangen. Kroppen føltes god, humøret bra og spenningen akkurat passe.

Tempo. Det er kampen mot klokka, og man må bare gi flatt jern i den lille halvtimen med smerte.

17,5 kilometer tempo sto for tur, med 35 påmeldte i kvinner senior og flere av de sterkeste rytterne til start. Sykkelen ble (heldigvis) godkjent og klokken 10.22 rullet jeg ut fra start. Vind, fin løype med både oppover- og nedoverbakker, flater og svinger. Egentlig en ganske hard løype, men jeg liker den. Bena og kroppen føltes bra, og målet var enkelt; Sykle til jeg stuper og komme til mål å føle at jeg ikke hadde mer å gi.

Og det kan jo være litt «skummelt», for hva hvis man går på en smell midt inni der og plutselig får mer enn nok med å komme seg til mål eller ikke kommer til mål?!

Selv om jeg ikke stupte over mål, syklet jeg likevel inn til en godkjent 9.plass. 31 sek bak pallen, men vinner Line Gulliksen i en klasse for seg. Jeg fikk på mange måter gode svar på hva som må jobbes med videre, fysikken er egentlig bra til april å være og opplevelsen var god.

Med et smil om munnen reiste utøveren (og nå også lagvenninnen min, Hedda Kristiansen) og jeg videre til Skien, for dagen derpå ventet NC1 fellesstart i en tøff løype med start og mål på Rødmyr Industriområde. Søndagen kom, og som vanlig går starten til kvinner junior, senior og menn junior før grevlingen har rukket å stå opp. Nemlig klokken 08.30. Lillebror med kjæreste reiste helt til Skien for å stille som heiagjeng, noe en ensom ulv naturligvis setter stor pris på.


Jeg har vært med i sykkelsporten i mange år nå, med noen opphold på grunn av sykdom. Men fra 2006 og frem til i dag har jeg syklet ritt hver eneste sesong. Fra 2011 og frem til 2015 hadde jeg tunge sesonger, men de to siste årene har det blitt bedre og bedre, og endelig en kontinuitet i treningen igjen.

Min største utfordring som idrettsutøver har vært å være tøff nok mot meg selv, ha troen på at jeg KAN og rett og slett bare miste alle hemninger. Etter en lengre samtale med en som har stått meg nært de siste årene, fant vi i går ut at jeg kanskje har en liten form for prestasjonsangst.

Mønsteret er nemlig slik; Når jeg er i god form, sånn som nå, er det noe inni hodet mitt som gjør at det stopper seg. Jeg gjør meg selv mindre enn jeg er, flipper litt ut, jeg blir redd for at jeg skal mislykkes, skuffe, gå på en smell og ikke prestere. Fokuset på resultat og prestasjon blir større enn gleden av å kunne konkurrere og være i god form. Jeg føler jeg bør og prestere fordi det er forventet av omgivelsene og meg selv, fremfor at jeg VIL prestere og det er sjeldent en god miks. For må-ting er ofte tyngre enn vil-ting.

Felles for når jeg faktisk presterer er at jeg kommer inn i konkurransesituasjonen med lave skuldre, åpent sinn, glede, trygghet og føler et visst samhold til de rundt meg. Selv om de kanskje ikke er tilstede den dagen en gang. Jeg er ikke redd for å feile, fordi jeg har en trygghet på at hvis det skulle skje, så er det også akseptert. Både fra meg selv og de rundt meg. Det var noe av det som var så fint med å gå langrenn i vinter, for der var fokuset på egen prestasjon, utvikling, mestring og fremgang større en fokuset på selve resultatet. Derav også den store idrettsgleden av å delta i skirenn.

NC-fellesstarten ble en av de dagene hvor jeg valgte enkleste utvei, la igjen hjertet mitt i bilen før start og ville egentlig ikke konkurrere. Jeg ga meg ikke fordi kroppen sa stopp, men fordi «styggen på ryggen» og jeg ble enige om at i dag vil vi ikke. Teit og nesten flaut, men sant.

Det skal sies at det er veldig lenge siden sist jeg hadde den følelsen, men vi har akseptert at sånn var det i går og nå gjelder det bare å finne nøkkelen som kan åpne opp hele meg frem til NM braker løs i slutten av juni.


Idretten er, som med mye annet her i livet, kompleks. Vi må tørre å leve, tørre å gutse, tørre å feile, tørre å ha troen på oss selv.

For min del er det akkurat nå jeg har den fysiske formen jeg har, det er nå jeg skal legge inn det siste i idretten og det er nå jeg må tørre å gjøre det. For kanskje er det for sent neste år eller året etter der..

Så tilbake til starten. Hvis vi er litt redd for å mislykkes i gitte situasjoner i livet, spesielt når forventningene og presset blir stort, kanskje er det det vi må øve på mens vi forbereder oss til dyst?! Det skal i hvert fall jeg gjøre nå, for i bunn og grunn er jeg egentlig en uredd person, men som likevel trenger trygghet, støtte og stabilitet rundt meg. Og de siste tre ordene er vel kanskje noe vi alle har et behov for å føle på.

Nok dypdykk fra denne kanten.

VI BLOGGES

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.