– Seieren i Giroen ble min personlige revansj

Kurt Asle Arvesen om sitt ambivalente forhold til italiensk sykkelsport....

Selv setter han sine to etappeseirer fra Giro d’Italia høyest i karrieren, men livet i støvellandet var nære på å ta knekken på Kurt Asle Arvesen.

20. mai er datoen Kurt Asle Arvesen for alltid kan se tilbake på med gode minner. Med fire års mellomrom kjørte han inn til etappeseier i Giro d’Italia i henholdsvis 2003 og 2007. Den første etappeseieren var som en personlig revansj og et bevis på at han hadde mer inne enn han fikk vist i tiden som neo pro i Italia.

«Jeg vinner hvert fjerde år», sa han til Gazzetta dello Sport etter seieren i 2007, etter å ha spurtslått regjerende verdensmester Paolo Bettini. Nå som en rytter på toppen av karrieren, med en rekke toppresultater bak seg.

– Selv er det de to etappeseirene i giroen jeg rangerer høyest, sier Arvesen til Sykkelmagasinet.

Italia var landet han kom til for å bli proff, og landet han forlot etter å ha stanget i veggen i lag med dårlig struktur – likegyldig til om han skulle fortsette karrieren. Italia er et spesielt land for nordmannen, og som har formet han i stor grad – selv om han ikke vil anbefale dagens unge og lovende den samme ruta.

– Du trenger ikke å gå den harde veien og bo i en kjellerleilighet i Italia for å bli proff i dag, sier han med et smil.

Den usannsynlige proffen

På starten av 90-tallet var det ikke mye som tilsa at Arvesen skulle bli blant de beste sykkelrytterne Norge har produsert. Det var langrenn som gjaldt for eresfjordingen i de første delene av tenårene, og som seniorsyklist var det i hovedsak turritt og NM som ble syklet med startnummer på ryggen.

– Jeg hadde ingen barndomsdrøm om å bli proff, forteller han.

Historien om Kurt Asle Arvesen som en toppsyklist starter på mange måter i 1997, hans siste år i U23-klassen.

– Vi hadde et fantastisk opplegg i CK Bjørgvin. Det året gikk jeg rett og slett på vannet. Jeg tok den første seieren i Sør-Afrika i mars, og var generelt sett i god form hele året, forklarer han.

Kurt Asle Arvesen vant U23-VM i 1997, foran Oscar Freire.

Så kom VM i San Sebastián. Med god støtte fra lagkameratene underveis og fryktløs kjøring nedover, satt han bra til da det dro seg mot en spurt på fellesstarten.

– Jeg rakk å tenke 300-400 meter fra mål, «dette blir en hederlig plassering». Så skjener feltet til venstre, og jeg kom inn bak Italia og timet spurten perfekt. Det var mange tilfeldigheter, men det åpnet døren ut.

Arvesen spurtslår Óscar Freire på hjemmebane. Den talentfulle skiløperen som bare fem år tidligere brakk foten, og tilfeldigvis lånte naboens sykkel for å komme seg tilbake til konkurranse, er nå plutselig en av sykkelverdenens heteste objekter.

– Italia hadde vært drømmen. Det er sykkelsportens Mekka, sier Arvesen til Aftenposten etter rittet.

Opplegg fra Pedersen

Med regnbuestripene på drakten vasser U23verdensmesteren i tilbud, både fra Danmark og Italia. Første tilnærming fra et profflag kom faktisk 10 minutter etter målgang i San Sebastián. Noen uker senere, mens han kontemplerer sykkelfremtiden, løper han like gjerne verdens hardeste bakkeløp, Stoltzen Opp i Bergen, på tiden 10,21. Valget faller til slutt på Italia, et land som preger store deler av sykkelkarrieren til den nå 43 år gamle nordmannen. Totalt ti år blir han boende i landet, hvor han også fikk sin egen italienske fanklubb.

– Det var generelt mer interesse rundt sykkelsporten, selv om fotballen var og er det største der nede. Det var en mye bredere interesse i Italia, forteller han.

Som ung mann fikk Arvesen føle på den italienske livsstilen på godt og vondt. Her avbildet før VM i Verona.

Ingen spørsmål om det var Trondheim-Oslo man drev med om man sa man var syklist, som han tørt påpeker. Arvesen får en avtale med Asics-CGA, ett av de største lagene på den tiden, som har base i Garda i Nord-Italia.

– Den beste førsteårskontrakten en norsk sykkelproff har fått noen gang, sa Per Ivar Bøe – Arvesens nærmeste rådgiver og sjef for elitelaget til Bjørgvin CK.

Nordmannen imponerer sine nye sjefer allerede før sesongen har begynt. Noen uker etter VM-triumfen drar han ned til lagets testlaboratorium i Castelfranco og blåser håret av den italienske idrettslegen Patrizio Sarto med en VO2maks-test på 93.

– Jeg oppnådde visst det beste oksygenopptaket i testlaboratoriets historie, sa Arvesen til VG den gangen.

Michele Bartoli er den store stjerna i laget, med en ung og fremadstormende Paolo Bettini like bak. I opplegget som blir sydd sammen av Italia-kjenneren Dag Erik Pedersen, venter 23-åringen Arvesen til sensommeren 1998 før han blir en del av laget som staigiare. Bak seg hadde den ferske proffen bare tre år som heltidssatsende syklist. Første halvdel av året sykler han derfor for det italienske amatørlaget Zalf Euromobil Fior og Bjørgvin CK hjemme i Norge.

– Jeg hadde ikke syklet så mange år, og grunnen til at jeg syklet var for å være i toppen og kjempe om seieren. Jeg tenkte at overgangen til å bli proff blir stor nok uansett, så jeg angret aldri på det, legger han til.

Arvesen og stjernene på Team CSC gjør seg klar til lagtempo i Giro d’Italia.

Talentfabrikken Zalf

Det er ikke mange amatørlag som kan vise til en like imponerende rekke med ryttere som har kommet opp gjennom systemet som Zalf. Maurizio Fondriest (verdensmester i 1988) og Paolo Savoldelli (to seirer i Giro d’Italia) var blant de som gikk gradene i laget før Arvesens tid, mens Damiano Cunego, Domenico Pozzovivo, Daniel Oss, Sascha Modolo, Sonny Colbrelli og Gianni Moscon er blant dagens proffer som har syklet for amatørlaget.

I 1997 var både Ole Petter Hungerholdt og Gabriel Rasch i laget, og også i 1998 er det to nordmenn i stallen før sesongen. I tillegg til Arvesen blir Gert Magne Gundersen med, hvor de er på lag med blant andre Ivan Basso, Alessandro Ballan, Manuel Quinziato og Michele Scarponi.

– Det var skummelt å forlate trygge omgivelser her hjemme. Bo hjemme hos mor og far, og sykle med kompisene i Bjørgvin. Det var med en blandet følelse, da vi pakket bilen og kjørte ned til Italia. Heldigvis fikk jeg med meg Gundersen i starten. Han var med de første månedene før han ble lei, forteller Arvesen.

– Gert Magne var en god støtte for meg i starten. Jeg ble jo plassert i et lite hus med åtte andre italienere og to slovenere. Alt foregikk på italiensk, og jeg visste jo knapt nok hva pizza betydde da jeg kom ned dit, sier han humrende.

Arvesen ble en kjent mann i feltet, med fanklubber både i Italia og Norge.

Arvesen legger ikke skjul på at det var et tøft møte med tilværelsen utenfor Norge. Som U23-verdensmester fikk han trumfet gjennom at han skulle få alenerom, og utenfor syklingen var Scarponi veldig behjelpelig med å få satt opp livet i Italia. Quinziato var blant de få italienerne som faktisk også kunne engelsk. «En god gjeng», sier Arvesen om tiden i amatørlaget.

– Vi var sammen og trente der. Spiste på en restaurant et par hundre metere unna, og spiste fantastisk italiensk mat og hørte dem plapre i vei på italiensk. Etter hvert så plukket jeg det opp og lærte språket, men det var tøft, innrømmer han.

Tidvis opplevde nordmannen isolasjonen så stor, at han fant opp en syk bestemor, for at lagledelsen skulle innvilge han utvidet ferie hjemme i Norge.

Seier i Baby-Giro

Samtidig var det også amatørtiden i Italia som var den beste. Der var Arvesen blant de sterkeste, og vant flere ritt i et strukturert og forutsigbart rittprogram. I amatørenes Giro d’Italia, «Baby-giroen», vant han den niende etappen (i rittet som ble vunnet av Danilo Di Luca), og det ble også flere gode resultater i andre ritt før han tok steget opp blant proffene.

Der ble det noen ritt på høsten i Asics-trøya. Samtidig som kameraten Bjørn Stenersen så tragisk omkom, var Arvesen på laget som hjalp Michele Bartoli til tredjeplass i ParisBrussel. Det ble også slutten på drømmene om en proffsatsing i Bjørgvin, som Arvesen hadde blitt linket til. Nordmannen hadde uansett kontrakt med ett av verdens beste lag også i 1999. Trodde han i hvert fall.

For gjennom høsten og vinteren skjedde det mye med Asics-laget. Og selv om det var store nyheter i sykkelverdenen, var det langt fra alt som nådde fram til mediene i lille Norge.

Med danske Team Fakta fant Arvesen tilbake til mental harmoni og sportslig suksess.

– Internett var jo ikke helt oppe, og kommunikasjonen var jo litt så som så. Da jeg kom ned til Italia i januar i 1999 trodde jeg at jeg skulle sykle for verdens beste sykkellag, med Michele Bartoli, Paolo Bettini og de andre. Men da hadde jo de tatt med seg sponsoren og dratt til Maipei.

– Vi hadde fått en bisponsor av Mapei. Vinavil, som var lim, så vi het Riso ScottoVinvavil. Det var samme organisasjon bak laget, men ikke de samme rytterne. Asics var jo et storlag, og slikt systemet virket den gang beholdt vi jo alle poengene. Vi fikk syklet absolutt alt av de største rittene, men vi hadde jo ikke mannskap til det. Det ble helt vilt.

Han illustrerer det med en relativ sprø uke i Frankrike og Belgia, som startet med Flandern rundt på søndag. Så var det videre til Paris-Camembert på tirsdag og videre til start på Circuit de la Sarthe på onsdag. Etapperittet ble avsluttet med to etapper på lørdagen, før det var 450 kilometer i bilen til hotellet utenfor Paris. Dagen etter var det nemlig Paris-Roubaix, med dobbel styreteip som den eneste lille forberedelsen. Ikke overraskende var det kun litaueren Arnoldas Saprykinas som kom til mål av lagets ryttere (men utenfor tidslimiten).

– Struktur og ordentlig opplegg manglet fullstendig i det laget. Vi fikk så mange invitasjoner vi ikke hadde tatt høyde for, forteller Arvesen.

Til 2000 ble det et nytt navnebytte, denne gang var Amica Chips-Tacconi Sport det nye lagnavnet.

– Jeg glimtet til iblant. Hadde noen lyspunkt underveis som holdt meg gående, men jeg var ganske likegyldig. Det funket bra på trening, men resultatene uteble.

Arvesen hadde syklet på samme lag som Ivan Basso siden han startet i Zalf i 1998, og italieneren, som han skulle bli lagkamerat med igjen i CSC, var blant de som lurte på hva Arvesen hadde av planer for 2001-sesongen.

– Jeg sa «jeg har ingen kontrakt», og innerst inne var jeg ganske likegyldig. Nå hadde jeg prøvd det, nå hadde jeg prøvd å være proff. Det var så høyt nivå, og en måtte ofre så mye. Gikk det ikke, så gikk det ikke. Men da ble jeg heldigvis plukket opp av danske Team Fakta. Jeg ble der i tre år, og det var omtrent som å komme hjem.

– Det har ikke slått til, men jeg har ikke gitt opp. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ikke valgt italienske lag. Det var en hard overgang, men jeg har selvsagt lært mye, sa Arvesen til Aftenposten da overgangen til Team Fakta ble klar.

Fabian Cancellara, Andy Schleck, David Zabriskie et al. Kurt syklet for et av de sterkeste lagene i Pro Touren.

Personlig revansj

Det danske laget var et steg ned i nivå, men for Arvesen var det definitivt det rette valget. Et mer forutsigbart rittprogram og ikke minst ritt som passet ham bedre.

– Da fikk jeg trua, og kom meg opp av gjørma. Det toppa seg det året da vi fikk wildcard til Giro d’Italia i 2003. Hvordan det skjedde rent politisk vet jeg ikke, men vi hadde i hvert fall en italiensk sponsor på trøya som også var sponsor for rittet, sier han med et smil.

Tidligere på våren hadde han syklet inn til en imponerende tolvteplass i Paris-Nice, i utgaven som huskes best for dødsfallet til Andrei Kivilev og det påfølgende universale

hjelmpåbudet. Formen var utvilsomt god, og inn mot giroen hadde han allerede før start sett seg ut den tiende etappen til Faenza.

– Jeg var i god form, men syklet på sparebluss. Satt med i gruppettoen på flere etapper og holdt tilbake, og gamblet på at jeg skulle komme med i bruddet på den etappen.

– Bruddet gikk etter 40 kilometer, det var elleve mann som hadde gått av gårde. «Faen», tenkte jeg. «Det er bruddet». Så kjørte jeg meg opp, sammen med Denis Lunghi, og det viste seg fort at det var dagens brudd. Da var det bare å klikke seg inn, sykle på lette gir og spise og drikke.

– Da vi nærmet oss de siste bakkene hørte vi at godeste Gilberto Simoni hadde satt opp laget sitt og angrep den rosa trøya til Garzelli. Da rant jo sekundene og minuttene vekk. Italienerne begynte å støte vilt for å være lengst mulig på TV. Jeg tenkte jeg bare skulle kjøre konservativt, og se hvordan status er over den siste bakken (med 22 kilometer igjen). Der kom Simoni opp. Han ventet på hjelperytteren (Leonardo Bertagnolli) sin over toppen, slik at jeg kom meg opp og vi ble fire mann inn mot Faenza.

Gruppa til Garzelli jaktet bak inn mot målgang, men Arvesens gruppe holdt unna. På den siste kilometeren støtet Simoni selv, men en lang føring fra Paolo Tiralongo sørget for at Arvesen kom inn på oppløpet i perfekt posisjon, hvor han lekende lett spurtet fra konkurrentene og inn til Norges første etappeseier i Giro d’Italia siden Dag Erik Pedersen i 1986.

– Det var utrolig artig. Personlig, å komme tilbake og vinne en etappe der, var på det tidspunkt det aller største. VM-seieren var viktig, den åpnet alle dører. Men sportslig, å vise folk som hadde troa på meg at jeg kunne levere, det var stort. Ikke minst det å komme tilbake til Italia, hvor jeg halvveis mislykkes de første årene, og vise de gamle sjefene og lagkameratene at det bodde noe i meg likevel, sier han.

Verdensmester Paolo Bettini raser bak en triumferende Arvesen på 8. Etappe i Giro d’Italia 2007.

Bruddrytteren

Det er fra brudd Arvesen har sine største seirer. Begge etappeseirene i giroen, etappeseieren i Tour de France og seieren i E3 Harelbeke har kommet etter kløktig manøvrering fra tidlige brudd.

Derfor var han forbannet på seg selv etter å ha misset bruddet som gikk inn på den sjette etappen i Giro d’Italia i 2007. Derfor var han også med da bruddet gikk to dager senere, på den åttende etappen til Fiorano Modense.

– Vi kom av gårde med Paolo Bettini og Riccardo Ricco. Det var et stort problem at Ricco var der, for han var høyt oppe i sammendraget og en trussel for den hvite trøya til Andy Schleck (Schleck ble til slutt nummer to i rittet, Ricco nummer seks). Jeg sa til Bettini at «du som har så mye respekt og sitter i VM-trøya må snakke med ham. Hvis ikke går ikke dette bruddet». Bettini prøvde, men det hjalp ikke. Så endte jeg opp med ham, men han ga seg aldri. Vi slapp oss faktisk av bruddet, og ble liggende mellom bruddet og feltet. Det ble en diskusjon mellom oss, og til slutt støtet jeg fra ham og klarte å kjøre meg opp i utforkjøringen, mens han aldri kom seg opp.

Bruddet holder hele veien inn til mål. Etter to pallplasser tidligere i rittet var Paolo Bettini utålmodig. Med to ryttere noen metere foran resten av bruddet åpner han spurten med 450 meter igjen. Arvesen får på ny det perfekte opptrekket, og klarer å kjempe seg rundt verdensmesteren. Bettini, forbanna, slår oppgitt ut med armen idet han blir passert av nordmannen med 50 meter igjen.

– Jeg hadde såpass mye respekt for Bettini at jeg tenkte at jeg ikke kunne juble helt vilt over mållinja, så jeg ga bare en tommel opp.

Seieren kom i samme by som Knut Knudsen tok sin første Giro-seier som første nordmann i 1975. Og Knudsen var invitert til å være på seierspodiet.

– Det ble ikke så mange seirer, men de ble bra dem jeg satt igjen med, sier han smilende.

KATEGORIER
PremiumProfiler

RELATERTE INNLEGG