Hjem
TEST: NYE ULTEGRA OG ARGON18 GALLIUM PRO
4 - November/desember 2017 • 25. årgang
SUSANNE ANDERSEN:
Trent for
verdenseliten
RASMUS
TILLER:
Norges-
mester mot
alle odds
PRESTASJONSJAG
på helsen løs
COL D’IZOARD
FRA SYRIA TIL VM I BERGEN:
FLUKTEN FRA
HELVETE
Innhold
INNHOLDNr. 4 • november/desember 2017
10
  • Sykkelkross:

    Fjern alle aldersklasser side 6
  • Tour de France-rutens

    Sherlock Holmes side 7
  • Poesi:

    Dager i Bergen side 8
  • Kommentar:

    VM i klaging side 9
  • Reportasje:

    24 timer på Fløyen side 10
  • Intervju:

    Rasmus Fossum Tiller side 11
  • Intervju:

    Susanne Andersen side 13
  • Reportasje:

    Flukten fra helvete side 15
  • Feature:

    Prestasjonsjag på helsen løs side 16
  • Berg&dal:

    Col d’Izoard side 18
  • Test:

    Shimano Ultegra R8000 side 19
  • Test:

    Argon 18 Gallium Pro side 20
11
15
18
Leder

VM-BAKRUS

Uansett hvor vellykket selve festen er, forsvinner den gode stemningen fort hvis bankkortet mangler dekning når regningen kommer.

Et utrolig folkehav og en elektrisk atmosfære sørget for at VM ble en betydelig opptur for Norge som arrangør av store idrettsarrangement. I en tid av mislykkede OL-søknader og avsløringer om pampenes ukritiske pengebruk, fungerte sykkeluken i Bergen som en solid vitamininnsprøytning for idrettsnasjonen vår.

Derfor blir også bakrusen ekstra hard idet de røde regnskapstallene nå tikker inn. Gode minner fra et flott mesterskap falmer fort i skyggen av arrangørens ubegripelige forvalting av midler. Fellesskapets midler.

Fortsatt er det uklart hvor stort underskuddet blir. Men for Norges Cykleforbund skaper dette uansett vonde minner fra forrige VM på norsk jord. Og nettopp derfor blir noen av valgene som har ført til store ekstrakostnader desto vanskeligere å forstå. Som for eksempel ikke å sikre seg mot valutarisiko i forbindelse med betaling av arrangøravgiften. Eller noe så banalt som å skaffe seg en gunstig pris på veiskilt ved å bestille i god tid. Begge tingene har kostet millioner.

Denne utgaven fokuserer dog mer på de positive sidene ved «Bergen 2017». Tempoen på Fløyen kommer vi til å huske lenge. Først og fremst som en sårt tiltrengt revitalisering av VM-øvelsen mange fans ikke legger relativt stor vekt på. Flere av rytterne var skeptiske på forhånd, men de aller fleste nærmest euforiske etter å ha klatret opp gjennom det bergenske gledesruset.

At arrangører må våge å være kreative med løypene, hersker det liten tvil om etter Bergen. Vår reportasje fanget opp den unike stemningen på Fløyfjellet.

Sportslig sett forsvarte Alexander Kristoff vertnasjonens ære med sitt sølv. Men minst like viktig var den historisk gode prestasjonen til Susanne Andersen. Norsk kvinnesyklings fremtid ser stadig lysere ut etter hvert som Stavangerjenten inntar førersetet mer og mer. Etter VM traff vi stortalentet på hjemmebane.

Mens i Bergen traff vi det syriske landslaget. Et sterkt møte som ble en viktig påminnelse om at det finnes langt viktigere ting i livet enn idrett. Samtidig som det fikk oss til å reflektere over idrettens humanistiske sider. Den virker samlende, belyser hvor like vi mennesker egentlig er, og holder oss gående i tøffe tider. For de syriske utøverne ble VM en anledning til å glemme krig og elendighet - iallfall for en stund.

For Sykkelmagasinet ble VM-perioden også en tid til å satse nytt. Under vingene til Media Digital kommer vi snart med en ny nettside, en lett tilgjengelig digital utgave og bedre oppfølging av alle våre abonnenter. Vi gleder oss til 2018.


Espen J. Lee
Redaktør

Ansvarlig utgiver: Dronningens gate 3 0152 Oslo kontakt@mediadigital.no Telefon: 21 62 78 00 www.mediadigital.no

Ansvarlig redaktør: Espen J. Lee espen@sportmedia.no

Medarbeidere i denne utgaven: Jarle Fredagsvik Jostein Wang Magnus Drivenes Thomas Wergouwen Hans Christian Prigge Nicolas Brieux Knut Andreas Lone Simon Z. Nessler Gerhard Slick Thomas Larsen Røed Martin Solberg

Annonser magasin/nett: kontakt@mediadigital.no

Abonnement: E-post: sykkel@aboservice.no Tlf: 67 21 79 23 SMS: ABOSY til 2030

Grafisk design: Media Digital AS

Trykk:UnitedPress

Priser:5 utgaver kr. 450,-

Neste utgave:Utgave 1 kommer i uke 11

MEDIA DIGITAL AS redigerer arbeidet etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres tol å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.

Adresse: Rådhusgt. 17 Pb. 46 Sentrum, 0101 Oslo Tlf. 22 40 50 40. E-post: pfu@presse.no

gallery 1
GALLERI

Tid: 24.09.2017

Sted: Bergen

Fotograf: HC Prigge/Sykkelmagasinet

Det norske herrelaget skjærer gjennom folkehavet opp Laksebakken under fellesstarten i VM.
gallery 2
GALLERI

Tid: 24.09.2017

Sted: Bergen

Fotograf: HC Prigge/Sykkelmagasinet

Bryggen fungerte som et historisk bakteppe alle dager under mesterskapet i Bergen.
FJERN ALT SOM HETER ALDERSKLASSER
GJESTEN
Krossfest i Oslo: Årets Superpokal gikk av stabelen i oktober med 150 startende.
FJERN ALT SOM HETER ALDERSKLASSER
Skaperne bak Superpokal har opplevd eventyrlig vekst de siste årene, men ser nå noen mørke skyer sive inn over kross-miljøet i Norge.

TEKST: THOMAS LARSEN RØED FOTO: MARIUS NILSEN

Vi startet på Voldsløkka i 2013. Sykkelkrossen var i ferd med å få en liten renessanse i Norge. Men vi savnet et lavterskelritt her i Oslo.

Så vi inviterte noen venner og møtte opp på morgenen, stakk løypa og kjørte løp. Vi var rundt 30 stykker, det var stor moro og relativt enkelt. Vi var vel femseks stykker som arrangerte, og deltok selv alle mann.

Året etter giret vi opp. Kalte det Superpokal og gjorde hele arrangementet hakket proffere. Da forsto vi at dette kunne være gøy å se på for publikum, og siden har mye handlet om å skape et kompakt arrangement som trekker tilskuere. Brått ble Superpokal det viktigste rittet å sykle her i landet – ved siden av NM.

Følelsen av å sykle med hundrevis av heiende tilskuere er fantastisk – noe mosjonister sjeldent får oppleve – og derfor sitter bråtevis av syklister og oppdaterer påmeldingssiden klokken tolv på en torsdag for å sikre seg en plass før det blir utsolgt. Vi gir en opplevelse på Voldsløkka, og da går det prestisje i å vinne for eliten også – spesielt når vi er sykkelkross-nerder og legger stoltheten vår i å sette den kuleste løypa i landet. Så vi har vært utsolgt hvert år, og gradvis økt profesjonaliteten på arrangementet.

I år hadde vi 150 påmeldte fordelt på to startpuljer, og rundt 6-700 tilskuere i løpet av dagen. Men jeg ser også at interessen i Norgescupen er noe dalende.

Det var flere på start da jeg syklet aktivt i 2014. Det er synd, men forståelig. Å drive med kross er latterlig gøy, men også krevende. Når cupen spres som den gjør og formatet gjør at mange klasser starter med 2-3 på streken, mister man noen viktige elementer. Det skal være 50 nervøse syklister på start, livredde for å havne bak i leksa – det er da det blir spennende både å sykle og å se på.

Får alle plass på første rad og nivåforskjellene er store kan man like gjerne dele ut plasseringene på forhånd – og hvem gidder å se på det?

Mitt tips er å fjerne alt som heter aldersklasser. Kjør A-heat, B-heat osv. Lag kompakte arrangementer som gjør at de som sykler de første puljene gidder å se eliten sykle til slutt, for de færreste gidder å vente tre timer etter de har syklet for å se de beste. Skrytemulighetene er tynne over å ha kommet på podiet når det er to til start i puljen.

Om det ikke skjer noe frykter jeg at cupen ikke vil overleve, og da ser det mørkt ut for sykkelkross i Norge.

Jeg håper det tar seg opp igjen. Det satses blant de beste, men uten bredden blir det ikke arrangementer og rekruttering. Nå skal vi evaluere vårt arrangement internt og bestemme oss hva vi gjør fremover. Vi begynner å nærme oss toppen i hva det er mulig å trekke av både deltagere og tilskuere sånn situasjonen er nå, så spørsmålet blir om vi skal fortsette å gjøre det samme eller utvikle oss i en retning.

Hvor det blir er for tidlig å si, men jeg håper på et voksende krossmiljø i Norge de neste årene.

TOUR DE FRANCE -RUTENS SHERLOCK HOLMES
GJESTEN
Høytidelig: Hvert år i oktober annonserer Christian Prudhomme ruten for neste års Tour, som regel noen dager etter at Velowire-bloggen har kommet rittdirektøren i forkjøpet.
TOUR DE FRANCE
-RUTENS SHERLOCK HOLMES
18. oktober ble neste års Tour de France avduket i Paris. Men Velowire-skribenten Thomas Vergouwen klarer som regel alltid å avsløre etappene før den offisielle presentasjonen. Hva er hemmeligheten hans?

TEKST: THOMAS VERGOUWEN FOTO: BRUNO BADE

Mange spør hvordan jeg endte opp med å skrive om sykling og Tour de France-ruten på hjemmesiden min velowire. com. Selv om jeg er nederlandsk, bor jeg i Frankrike og der fikk jeg inspirasjonen som forklarer det hele. I «Astérix og Obélix» sier de alltid at Obélix ikke behøver noen styrkedrikk, han falt nedi gryta som liten. Det samme gjelder for meg med tanke på sykling og Tour de France. Foreldrene mine tok meg og mine to søstre til å se to, tre eller fire Tour de France-etapper, og jeg var alltid sjalu på folkene som gikk rundt med en plastikk dings rundt halsen. Altså mediafolk med akkreditering.

I 2007 fikk jeg min egen og den utrolige muligheten til å jobbe i Tour de France. Etter 21 etapper da alt var over, kjente jeg på en merkelig følelse. To måneder senere bestemte jeg meg derfor for å prøve å finne ut hva neste års program skulle være.

På daværende tidspunkt trodde jeg ikke det skulle være mulig, ei heller at det skulle lokke så mange inn på nettsiden min, som da ikke var så veldig populær. Likevel innså jeg at dette var noe som kunne bli veldig populært, særlig da folk begynte å etterspørre nye avsløringer. Sånn falt jeg inn i rollen som «Tour de France-rutens Sherlock Holmes», som eurosport.fr døpte meg for noen år siden.

Og da begynner du kanskje å lure: Hvordan finner jeg ut hvor Touren skal gå neste år? Mange begynner å diskutere potensielle ruter allerede idet rittet er ferdig. Men jeg begynner ikke å sette bitene sammen før slutten av august, med sikte på en innledende publisering i september. Akkurat i år var dette vanskelig, ettersom jeg flyttet inn i nytt hus rundt denne tiden. Før den tid er jeg uansett opptatt med å jobbe på ritt. Tidlige rykter om ruten er uansett lite pålitelige, selv om en liten del av informasjonen kan stemme.

Ut i fra det annonserte startstedet og tidligere års ruter, begynner jeg alltid med en røff idé om Tourens struktur. Google er min venn som lar meg finne informasjon fra lokalavisene på tvers av hele Frankrike – og noen ganger utenlands, når Touren forlater Frankrike. Da er det dessuten nyttig at jeg snakker fire forskjellige språk.

Videre ser jeg på oppsving i hotellreservasjoner, ofte etter tips fra noen av mine lesere.

Dette indikerer hvilke områder jeg må se nærmere på. For hvem ellers vil booke så mange hoteller et sted i Frankrike ni måneder i forveien? Noen ganger vil offisielle nettsteder avsløre viktig informasjon, enten frivillig eller ufrivillig. Høringsnotater fra kommunestyrer som voterer over hvorvidt byens skal ta i mot Touren kan også være viktige. Det var for øvrig slik jeg kunne avsløre eksklusivt at et Grand Départ skulle finne sted på Korsika i 2013. Nyheten ble brakt videre over hele verden via byrået Agence France Presse. Og sist, men ikke minst, har jeg mine personlige kilder som bidrar med tilleggsinformasjon.

All denne informasjonen må både filtreres og dobbeltsjekkes. For eksempel kan aviser noen ganger annonsere etapper 300 kilometer lange. Dette krever en del tid og arbeid som er vanskelig å kombinere med fulltidsjobb og andre forpliktelser. Men det er alltid gøy å se hvor mange som bruker informasjonen jeg graver frem når de skal booke hoteller for neste år.

Dessuten er det alltid gøy å være i Palais des Congrès i Paris og se alle mine funn bekreftet. Hvilket var tilfelle 18. oktober, da Tour de France 2018 ble presentert.

Thomas Vergouwen er en nederlandsk sykkelskribent bosatt i Frankrike. I 11 år har han jobbet i Tour de France og andre ritt rundt om i Europa for bloggen sin velowire.com. Til vanlig jobber han i telekommunikasjon.

DAGER I BERGEN
VM I POESI
DAGER I BERGEN

TEKST: JOSTEIN WANG FOTO: JONATHAN NACKSTRAND

FØRSTE

Lyden av glassperlespillere
flagg og blomster på balkongen
pedal mot pedal
det kan bli regn
men det kan også bli
usannsynlige mengder
fugleskitt

ANDRE

kartet viser
en løype
uten
ende
rykk tilbake til start

TREDJE

hvorfor vinner ikke jeg
når jeg
vil vinne
hvorfor sykler andre
fortere enn meg
hvorfor vinner du når alt jeg vil er vinne

TREDJE

hvorfor vinner ikke jeg
når jeg
vil vinne
hvorfor sykler andre
fortere enn meg
hvorfor vinner du når alt jeg vil er vinne

FJERDE

Noen syklister sykler fortere enn andre.
Vi tar bilder, ser på klokka, lager lister.
Du er nummer en, det er klinkende klart. Du er nummer to.
Kjerringråd:
Sparer du krefter på onsdag har du megastørre sjanser til å vinne på søndag

FEMTE

Det regner
76,4 kilometer plankekjøring
og hvis det regner så er gatene våte
et kneskjell henger i en tynn tråd
et kragebein i fremmed stilling
Det regner
Og den som velter ut av rekka går.

SJETTE

Et brudd, noe forlater det som var ett.
Det oppstår spenning, noen ganger smerte.
Er du flink til å klatre vegger, gå alene.
Er du usikker, se hva andre gjør.
Tenk selv.

SYVENDE

Hel ved.
Sagan slår feltet i småbiter,
Faktura fra frisør: VM-sveis.
Den som åpner spurten vinner aldri.

EPILOG

Retningsløse hunder stryker forbi
Metallgjerder på lastebil
SK 248 seterekker med slitne bein
de tapte hukommelsers dag

VM I KRANGLING
Folkefest: Den såkalte Laksebakken lå badet i norske flagg, verdensledende ryttere og euforisk stemning.
VM I
KRANGLING
Hva husker man best fra sykkelfesten i Bergen?

TEKST: JARLE FREDAGSVIK FOTO: SYKKELMAGASINET/HC PRIGGE

«Det er fest i vårt enorme borettslag. Blir du med, eller skal du furte?», skrev Bergens Tidende når VM-festen endelig hadde kommet godt i gang.

Joda, selvsagt skulle bergenserne delta på festen, men hadde avisen selv bidratt som festbrems eller partyfikser på veien dit?

Nesten utlukkende det første.

I forkant hørte vi om mulig nedbør (det var tross alt snakk om Bergen), trafikkaos, stenge veier, mulig glatte veier, sponsorsvikt, ambulansetrøbbel og mulig underskudd.

Også stortingsvalget ble forsinket. På grunn av Sykkel-VM. Det var ikke måte på.

VM-tempoen opp mot Fløyen ble en folkefest av dimensjoner. For bra mente hovedstadspressen, som fra kommentatorplass mente at «vi var i ferd med å ta selvpatriotisk overdose».

I Bergen var man selvsagt helt uenig. «Herregud, kor go vi e!» lød BAs egen sirkusmanesje - det vil si forsiden.

«Dette er en langfinger til alle som ikke trodde på bergenserne», skrev BT etter folkefesten med rundt 100 000 mennesker langs løypa da tempoeliten skulle bryne seg på Fløyen.

Det utartet seg til en barnslig debatt mellom øst og vest, der øst mente vest jublet for mye, mens vest mente øst så en annen vei, i stedet for å dekke folkefesten. At det i det hele tatt skal dukke opp en debatt om folk heier for mye eller for bra? Hvis ikke idrett på hjemmebane handler om tilhørighet, stolthet og nasjonalisme, ja - da har du ikke sett mange store idrettsarrangementer i moderne tid.

Men argumentet har ikke vært like relevant under femmila i Holmenkollen, Ski-VM i Trondheim eller i Oslo eller under OL på Lillehammer. Der var det rett å heie, og der var Norge best.

Er det feil å heie på småbarn som løper i løypa, ekorn som hopper fra tre til tre eller bli litt gira når TV 2-brigaden anført av Dag-Otto Lauritzen endelig besøker hjembyen din? Drar du ikke litt på smilebåndet når fansen står langs løypa og roper: «Folkefest, folkefest, folkefest!!!»

Da er du så fall mer sparsommelig med smilemuskelen enn godt er.

Men si du ikke var fan av det utenomsportslige da: Husk at tempokonkurransen ble gjennomført med seks forskjellige startpuljer fordi man syklet to runder og hadde mulighet for å bytte sykkel underveis.

En halvtimes opphold mellom hver gruppe. Så da er det kanskje ikke rart det ble trøkk da Dag-Otto møtte opp som både Duracell-kanin og svigermors drøm?

I etterkant har vi naturlig nok hørt mye om det forventede underskuddet. Det er selvsagt trist, og det er naturlig at mediene henger som sultne gribber utenfor regnskapskontoret.

Samtidig har det pågått et politisk spill og nesten daglig avlevering av drittpakker i retning den sittende sykkelpresidenten Harald Tiedemann Hansen. Her har heller ikke mediene vært vonde å be. En nyansert og upåvirket dekning av hendelsene er det likevel vanskelig å se.

I hele år har jeg egentlig gått og ventet på at interessen og mediedekningen rundt norske syklister skulle ta helt av, men akkurat den effekten må jeg si at jeg merket sørgelig lite til.

Unntaket er NRK Sporten som virkelig har koblet seg på de største, norske stjernene hele denne sesongen, og som leverte svært stødige VM-sendinger.

TV 2 Sporten har sykling i rettighetene og ligger tett på hele veien. Hva VM-studio angår har jeg ikke like god kontroll på hva de leverte underveis i mesterskapet. Produksjonen, i hvert fall fram til de famøse kilometerne mot slutten av fellesstarten, var det ikke mye å plukke på.

Men spørsmålet er om de fantastiske prestasjonene til blant andre Alexander Kristoff og Susanne Andersen fort blir glemt i medienes virvar av negative og villedende artikler og overskrifter.

Dekningen av Sykkel-VM viste i hvert fall fram én ting: Det sportslige aspektet ved sykkelsporten har vi fremdeles ikke redskapene til å takle. Det er tross alt litt enklere å treffe planken når det gjelder å referere fra vinteridrett og eliteseriefotball.

Jarle Fredagsvik er redaktør for sykkelnettstedet procycling.no, har lang mediaerfaring innenfor sykkelsporten og er Norges ledende kommentator på feltet.

24 TIMER PÅ FLØYEN
24 TIMER
PÅ FLØYEN
Fargen, lyden og lukten fra mesterskapets mest unike dag.

TEKST: MARTIN SOLBERG FOTO: SYKKELMAGASINET: HC PRIGGE, N. BRIEUX

Vble vekket med et brak. De små regndråpene som kysset taket på teltet vårt grytidlig for noen timer siden, heftet oss ikke mer enn kirkeklokkene en rolig søndags morgen. Men på desibel-skalen var dette noe helt annet.

En gjallende kubjelle fikk oss alle til å reise oss brått i soveposen. En beruset og hengiven sang om Edvald Boasson Hagen tvang oss til å senke glidelåsen i døren, stikke hode ut, og undersøke hva som skjedde. Klokken er 07:30 onsdag morgen. Om noen timer er det sykkel-VM på Fløyen. Men allerede begynner det å bli ganske trangt om plassen her oppe. Og festen begynner nå.

Eller, for oss begynte festen tirsdag kveld, da vi slo opp teltet vårt i fjellsiden. Kampen om plassene her oppe så vi for oss skulle bli like heseblesende som i en massespurt. Derfor slo vi til med Tour de France-oppskriften: Telt, klappstoler, grill, norske f lagg og vin-dunker. Men ingen vikinghjelmer.

Aldri vikinghjelmer. En enstemmig votering sørget for at de ble «liggende hjemme». Det vil si: aldri kjøpt. Folkelig patriotisme har godt av å kjenne sine begrensning en gang i blant. Men da vi smatt hode så vidt ut av teltdøren, skjønte vi umiddelbart at denne dagen skulle ikke kjenne noen hemninger på den fronten. For siden vi la oss i de stille timer om natten, hadde landskapet her oppe forvandlet seg dramatisk.



Det var ingen tvil om hvor vi våknet. Flagg og bannere med «Heia Brann» og emblemene til ymse buekorps fungerte som åpenbare geografiske indikasjoner. En ballbinge av tømte Hansa-ølbokser og fotballsanger som ljomet utover fjellsiden virket avslørende også. I tillegg gikk den islandske torden-klappen sin seiersgang i det bratte terrenget.

Stemningen oste sykling. Lengre opp i skogen gikk geitene rundt i VM-trøyer. Sangen om Boasson Hagen nevnte vi, den gikk på repeat. For sikkerhets skyld i fem timer i strekk!! I dag var «Eddy Boss» større enn «Kniksen», Jan Eggum og Herman Friele til sammen.

Tilskuermengden var dessuten internasjonalt satt sammen – et VM verdig. Eritrea, Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia. Et kobbel av nasjoner var representert, om enn kraftig i mindretall i forhold til hjemmenasjonen: Bergenserne.

Dahlak fra Eritrea var imidlertid ikke kjent med Erik Huseklepps dalende karrierekurve. Han var kommet for å se sin favoritt og barndomsvenn Meron Thesome sykle for hjemlandet deres. Begge vokste opp i Asmara med Tom Boonen som sitt store sykkelidol, men bare Meron hadde talent nok til å komme seg opp og frem.

– Sykling i Eritrea og Europa er to helt forskjellige ting, sier Dahlak med en pipestamme- aktig latter etterpå.

– Fullstendig natt og dag. Men ulikhetene blir stadig mindre. Merson er en sterk spurter som vi kommer til å se mer av i fremtiden. Han er veldig ambisiøs.

Om bare 30 minutter skulle han se sin gamle skolekamerat dukket opp i folkehavet.



Da vi ankom Bergen for noen dager siden, leste vi i lokalavisen at mange bergensere var skeptiske til VM. Mest fordi arrangementet påvirker hverdagen deres i form av stengte veier, nedsatt kollektivtransport og… pent vær (?). Merkelig nok var det sol så å si hver dag under VM. Sikkert et traumatisk avvik fra normalen for nedbørsvante bergensere.

I teltet ved siden av snakket vi med Trine fra Askøy. En 34-årig sosionom som under deler av VM fikk hjemstedet sitt stengt av fra fastlandet siden broen ble stengt.

– Endelig en god unnskyldning for ikke å besøke svigerfar og svigermor, vræler Trine så begeistret at ørevoksen sitter i munnvikene.

Håret hennes er litt vått og flatt – tegn på en lang natt i et lite telt. Men smilet er på plass.

Sammen med mannen Einar har hun campet her oppe. Arrangøren hadde på forhånd advart at all form for oppsetting av telt var strengt forbudt utenom noen utvalgte få plasser. Trolig som et forsøk på å begrense folkevandringen opp til de smale veiene som ruver over Bergen sentrum.

– Vi vet det ikke er lov, men politiet bryr seg ikke særlig. Det er litt som den «øl i park»-regelen, så lenge du ikke brenner ned parken med engangsgrillen så ser bergenspolitiet mellom fingrene på mye rart, sier Trine.

– Vi er egentlig ikke noe overrasket at det er så mye folk her oppe. Bergensere digger en god fest, og det trenger ikke å være Brann, Brann, Brann. Bergen e jo ein festivalby. Norges festivalby. Festspillene, matfestival, ølfestival, Nattjazzen… PEPPERKAKEBYEN! haha, folk tropper opp for alt mulig, galer Trine mens ansikt til Einar rødmer.

Så forsvinner hun brått. Trine har oppdaget et fjes med enda mer farge enn Einars, og galopperer nedover mot veien. Det største jubelbrølet på Fløyen under VM fikk TV2- sportens Dag Otto Lauritzen.



Horder av bergensere befant seg særlig i én sving opp mot Fløyen. Starefossvingen. Et folkehav på 15-20,000 presset inn langs en veistrekning på bare 800 meter. Ikke rart noen hadde dristet seg til å montere hengekøyer høyt oppe i trærne, for å sikre seg byens beste panorama.

Euforien tok fullstendig overhånd for en stakkers sjel; Han i den røde jakken som løp etter Tony Martin. Martin var siste rytter ut, og mannen i rød jakke hadde ikke råd til å vente lenger.

Men loven har både lange og sterke armer – og dessuten et iskaldt hode. Bergenspolitiets kanskje mest kjølige tjenestemann fester blikket på den røde jakken. Som en rasende okse, peiler han seg inn på det røde. Kroppstaklingen iverksettes i det lille splittsekund etter Martins passering, men før motorsykkelen kommer susende forbi. Rødjakken flyr ut av løypen og TV-bildene fikk sin seiersgang verden rundt.

Mannen blir liggende litt i grøfta. Likeså greit. Bare noen minutter tidligere var samme mann og en like overengasjert kompis bare centimetere fra å velte Boasson Hagen. Som infantile kalkuner flakset de rundt bakhjulet til nordmannen.

Vi liker alltid å snakke om «norsk» Tour de France-stemning. Særlig når vi ser store folkemengder ute langs veien i de store, norske etapperittene som Tour of Norway og Arctic Race.

Jeg har vært på Tour des Fjords og Tour of Norway. Men også Alpe d’Huez, Mont Ventoux og Galibier under Tour de France. Sannheten er vel at ingen av de norske har følt på ekte Tour-stemning. Den er på en måte unik. Men på Fløyen… der skjedde noe helt spesielt.

NORGESMESTER – MOT ALLE ODDS
Rasmus Fossum Tiller
Sykkelguten: Dypt i Gudbrandsdalen ved enden av Mjøsa treffer vi Ramus Tiller på hjemmebane, i kjølvannet av NM-gullet og i oppkjøring til VM.
NORGESMESTER
– MOT ALLE ODDS
Rasmus Fossum Tiller har skremmende gode gener. Men det var aldri noen selvfølge at junioren som skalv av å sykle i felt, skulle krones til norgesmester på seniornivå.

TEKST: KNUT ANDREAS LONE FOTO: SYKKELMAGASINET, NTB/SCANPIX, ASO

På Lillehammer steiker solen som på en varm sommerdag, selv om kalenderen viser september. Sykkelmagasinet befinner seg i skyggen av Lysgårdsbakkene, på gårdstunet til familien Skaarseth, men vi er ikke her for å besøke Anders. I ett av de fire byggene som omkranser gårdstunet leier Rasmus Fossum Tiller en liten hybel.

Joker Icopal-rytteren har tidligere blitt omtalt som en «kraftplugg» og fremstår som en beskjeden gigant, i det han ønsker oss velkommen inn, fra toppen av trappen. Oppe i andre etasje møtes vi av et klesstativ pepret med sykkelshortser. Innsiden av hybelen er beskjedent innredet, med vegger og gulv i furu, og bare det mest nødvendige interiøret.

21-åringen lever en spartansk tilværelse. Som på ingen måte gjenspeiler bragdene til den unge norgesmesteren, og de store forventningene mange har til ham.

Han er NM-eplet som ikke falt langt fra stammen. Med mor som tidligere norgesmester i landeveissykling kan man på mange måter si at det var skrevet i stjernene, at også avkommet skulle gjøre det samme. 27 år etter Tone Fossum ble norgesmester i kvinneklassen i Tromsø, gjentok Rasmus bragden på herrenes fellesstart i 2017 i Stjørdal.

Den unge amatøren tok luven av selveste Katusha-Alpecin-proff Sven Erik Bystrøm. Som en av de yngste norgesmesterne i senere tid ble seieren betegnet som «sjokkerende» og «sensasjonell». Men ser man nærmere på bakgrunnen til Rasmus, bør man kanskje ikke være så overrasket.

Stjørdal: I en tøff NM-løype i Trøndelag krones Tiller til norgesmester.

MILJØSKAPT

Naturlig nok var det mors innf lytelse som sørget for at han havnet innenfor sykkelsportens dører. Dog foregikk påvirkningen på en langt mer subtil måte enn for eksempel Stein Ørns ensrettende indoktrinering av Alexander Kristoff. Mor syklet VM i Oslo i 1993, og skulle egentlig til OL i Barcelona, men ble skadet. Far har også en sykkelkarriere bak seg, før han ble fallskjermjeger.

– For mamma og pappa sin del så har de vært mest opptatt av hva vi trives med, og ikke at de skal bestemme hva vi skal gjøre. Vi har alltid fått lov til å gjøre det vi vil og det vi trives med, så har de støttet oss, sier Rasmus, og forteller at mens han har valgt toppidrettslivet, forbereder lillesøsteren i disse dager russebuss.

Tuktet proffene:Tiller toppet podiet i NM, foran Bystrøm og Øverland.

I ung alder var det fotball som gjaldt. Sykkelen var foreløpig bare et transportmiddel fra og til fotballtrening. Hjemme hadde mor litt sykkelklær liggende, han begynte å sykle mer og mer, og til konfirmasjonen fikk han landeveissykkel. Oppvokst på Ringebu, 45 minutter fra Lillehammer, var veien kort til Norges Toppidrettsgymnas (NTG).

– Jeg meldte meg på ungdomsbirken i 2011. Det var første rittet jeg kjørte og det var veldig gøy. Så var det veldig tilfeldig egentlig. Jeg kom hjem og så på den ordentlige Birken-sendinga på kvelden, og da snakket de om en NTG sykkellinje på Lillehammer, husker Tiller.

Rasmus fikk dermed øynene opp for NTG og deres satsning på idrett. Broren hans gikk dessuten på snowboardlinjen der. Søknaden ble sendt i en fei, og etter å ha vært på opptaksamling, med fremleggelse av karakterer, samtaler og test av oksygenopptak, kom han inn.

Sjokket: En forbauset Tiller intervjues som fersk norgesmester i Stjørdal..

Mot alle odds, ifølge ham selv. NTG har nemlig ikke for vane å ta inn unggutter uten noen resultater å vise til. På O2-testen ble han målt til 69. Den høye målingen til tross, Tiller begynte egentlig ikke å trene ordentlig før han startet på NTG høsten 2012.

I Norge er Lillehammer og NTG blitt synonymt med sykkeltalenter og talentutvikling.

– Jeg ville aldri vært der jeg er i dag uten NTG, konstaterer han.

GIGANTENS AKILLESHÆL

Tiller kom inn på terrengsykkellinjen. Men det var først og fremst landevei han interesserte seg for og syntes var gøyest. Han hadde alltid lest sykkelblader på fotballsamlinger og sett Tour de France på sommeren. Han fant fort ut at han ikke hørte hjemme i terrenget, da han slet med den tekniske biten. Fra høsten 2013 var overgangen til landeveien komplett. Det var der han følte han kunne få brukt kapasiteten best, forklarer han.

Tilbake: Tiller returnerer til Arctic Race i 2017, denne gang med den prestisjefylte mesterskapstrøyen.

Førsteårsjunioren viste lovende takter på tempo. Kjøring i felt var imidlertid en akilleshæl for giganten fra Ringebu. Han gikk mye i brudd og kastet bort kreftene. Likevel ble landslagsledelsens oppmerksomhet fanget. Sesongen etter, gjennom hele 2014, var han fast inventar på juniorlandslaget, og kjørte en rekke Nations Cup-ritt i Europa.

– Det var ikke noe en veldig gøy sesong. Jeg klarte ikke å kjøre på meg noe spesielt med selvtillit. Det gikk utover troen. Når jeg var ferdig med sesongen så vurderte jeg hva jeg skulle gjøre videre.

Fysikken var det ingenting i veien med. Men han slet fremdeles med feltkjøringen, og følte han ikke fortjente å kjøre rittene.

Uten trygghet og selvtillit tilbrakte han mesteparten av tiden halsende på halen av feltet.

– Så satte vi oss ned, jeg og treneren min, for å finne ut hva vi skulle gjøre, for å komme oss ut av den negative trenden. Så det endte egentlig bare med at jeg fant litt glede i å trene igjen og så sakte, men sikkert kom i gang med treningen igjen.

Treneren, Arne Gunnar Ensrud, ble svært viktig for ham i den tøffe tiden. Spesielt de «utenomsportslige samtalene» de hadde og fortsatt har.

– Treningen er liksom ikke noe hokus-pokus. Om man trener fire ganger ti minutter eller... Hva man trener er på en måte ikke alltid så essensielt, men det er kvaliteten på det som gjøres, og at man trives utenfor syklingen. At man finner en balansegang på det. Det er forholdet der som virkelig betyr noe for meg, i hvert fall.

Utover i 2015, som førsteårssenior, begynner han imidlertid å knekke koden. Etter å ha vært innom idrettspsykolog året i forveien begynte han å presse seg selv, og gjennom sesongen blir han helt kvitt tingene han sliter med – noe som også vises på resultatene.

– Jeg har blitt f linkere til å tenke ”shit happens” om man velter. Man kan ikke gå og tenke på det hele tiden. Det er litt dumt å bruke energi på noe som ikke har skjedd, sier Rasmus og understreker at motgangen har herdet han for fremtidige utfordringer.

Sjokket i StjørdalI en tøff NM-løype i Trøndelag krones Tiller til norgesmester.

JOKER OG SUKSESS INTERNASJONALT

Etter en skuffende start på sesongen i 2016, hvor han stod av grunnet punkteringer og tekniske problemer i de to innledende Norgescup-rittene, klinket han like godt til med to seire på rappen, begge etter langspurt. Høsten kjøres som stagiaire for Ringeriks-Kraft, før Joker Icopal signerer hans tjenester foran 2017-sesongen.

I januar i år gjør han en kritisk operasjon, som trolig vil hjelpe ham å forløse potensialet sitt. Gjennom karrieren har han slitt mye med sykdom, som skyldtes tette bihuler. Derfor skulle det svært lite til for at han ble syk, og når han fløy var det virkelig ille. Ifølge legen som opererte var det «helt tett», og Tiller forklarer at han merker svært stor forskjell nå, etter operasjonen hvor de var inne og rensket og utvidet bihulene.

Sesongstarten blir satt noe tilbake som følge av operasjonen, men i slutten av mars åpner han den på forrykende vis, med å bli nummer tre i U23-utgaven av Gent-Wevelgem med landslaget. En stor lettelse, etter den tøffe perioden han hadde på landslaget som junior, og en bekreftelse på at plassen var fortjent. Men at et NM-gull lå i kortene, var det ingen som tenkte – Tiller inkludert.

For gjennom resten av en sykdomstegnet vårsesong går det mye opp og ned. I juni innleder han NM-uken med en oppløftende tredjeplass på U23-fellesstarten.

– Jeg var skikkelig nervøs. Følte det var min mulighet til å kjøre resultat. Det var så merkelig, for jeg pleier egentlig ikke å være så nervøs, men da hadde jeg skikkelig lyst til å prestere. Så klarte jeg å bli nummer tre der og vi vant med Anders. Det var gøy.

Med senkede skuldre følger en uke med mye moro og godteri. Sammen med resten av Joker-laget har hverken han eller laget noen forhåpninger om at han skal kjempe om NM-gullet på seniorenes fellesstart. Hans jobb er å gå i brudd og når han havner der blir oppgaven bare å sitte på hjul, ettersom Joker er i undertall. I det Tiller omtaler som et «merkelig ritt», hvor bruddet ender opp med å kjempe om seieren, er han selv plutselig i posisjon til å vinne. Han bestemmer seg for å markere Bystrøm på den siste runden.

Over toppen på Gevinglia er han den eneste som klarer å mobilisere og følge Bystrøm. Bjørnar Vevatne Øverland, rytteren fra Team FixIT.no, kommer opp til duoen like før oppløpet, men i spurten er Tiller den klart raskeste, og kan juble over en enorm seier.

– Det må være en ganske syk følelse?

– Ja, det var litt merkelig. Vi kom jo i mål i seks-tiden, så skulle vi ta fly klokka ni og så landet vi i Oslo i ti-tiden. Så tok vi tog hit, så jeg var hjemme her mellom klokken tolv og halv ett. Så kom jeg inn her og fikk landet ganske fort. Det var litt merkelig. Jeg sov ikke så veldig godt den natta, for å si det sånn.

Lys versjon: Den nasjonale mesteren poserer i trøya han som skiller han ut fra resten av feltet.

DRØMMER OM ROUBAIX

Tiller virker svært ref lektert gjennom hele samtalen vår, spesielt når han analyserer NM-gullet. Når Sykkelmagasinet kommer på hjemmebesøk, kommer han nesten direkte fra et svært tøft Tour de l’Avenir, ungdommens Tour de France, og er i gang med forberedelsene til VM. I Bergen noen uker senere skal han være med på å animere finalen av U23-rittet, og ender til slutt på en 27. plass, som nest beste nordmann, etter naboen Anders Skaarseth.

På fjernsynet på hybelen ruller Vuelta a España, hvor rytterne kjører en klassisk, brutal klatreetappe.

– Jeg blir nok aldri noen klatrer, konstaterer han.

Drama: I sitt første store ritt deiset unggutten i bakken

– Jeg er vel litt sånn allrounder, bortsett fra lange klatringer kanskje, sier Rasmus – som er lysten på å utvikle spurtegenskapene sine.

Han forteller at han liker seg godt på brosteinen. Med sin robuste figur har han allerede vist at han håndterer det røffe underlaget godt. Ambisjonen er en dag å gjøre det bra i Paris-Roubaix. «Drømmerittet» som han fikk prøve seg i allerede som andreårsjunior. Da ble han kjørt av etter første brosteinsparti.

Neste år håper han å kjøre U23-utgaven, med en overordnet målsetning om å ta steget ut i proffrekkene. Og oddsene peker ikke i mot ham lenger heller. For siden juniortiden har han kommet en lang vei.

– Det handler bare om å ikke gi opp, selv om det virker håpløst der og da.

NORGESMESTER – MOT ALLE ODDS
Sterk og strålende: Susanne Andersen kan være sykkel-Norges store ledestjerne i årene fremover.
TRENT FOR
VERDENSTOPPEN
Susanne Andersen er det største talentet på kvinnesiden på flere tiår. Nå kommer sesongen hvor treningstalentet skal bli vinneren.

TEKST: SIMON ZETLITZ NESSLER FOTO: SYKKELMAGASINET, SCANPIX/NTB

Med syvendeplassen fra VM i Bergen, ble Susanne Andersen den sjette norske kvinnen til å plassere seg blant de ti beste i et VM-ritt i seniorklassen. De eneste medaljene tilhører søstrene Valen – Monica med gull fra fellesstarten i 1994, og lillesøster Anita med bronse fra fellesstarten i 2004.

Siden den gang var sistnevntes åttendeplass fra VM det påfølgende året det beste norske resultatet på kvinnesiden, fram til tenåringen Susanne Andersen smått sensasjonelt spurtet inn til syvendeplassen i Bergen.

Sensasjonelt fordi ingen egentlig snakket om henne i forkant. Andersen har i lang tid vært kjent som et stort talent, men at hun allerede i sitt første år som senior skulle hevde seg, var mer enn de fleste hadde regnet med.

Kanskje ble stortalentet litt forbauset selv også. I målområdet sto hun med tårer i øyene, tydelig overveldet av egen prestasjon foran sitt hjemmepublikum.

– Det var så mange som ikke forventet at jeg skulle gjøre det bra. Jeg synes det var litt kjekt sånn sett. Det er mange som bare har sett på meg som en spurter, men jeg fikk nå vist at jeg også kan prestere i kuperte løyper. Selv forbundet hadde ikke tro på at jeg skulle henge med over den siste gangen, sier hun.

Hun møter Sykkelmagasinet hjemme i generasjonsboligen til familien Andersen i Stavanger, like før hun reiser til Sierra Nevada for sin første treningsleir i høyden.

Tett: Far og datter, trener og elev.

For første gang har 19-åringen hatt en «off-season» på to uker, og det begynner så smått å bli litt distanse til hennes første sesong som fullverdig medlem av profflaget Hitec Products. Fremdeles gjenstår det riktignok noen ritt i Sør-Afrika i november, men hun er usikker på om hun skal kalle det sesongslutt eller sesongstart.

Starten på 2017-sesongen ble uansett av det tøffe slaget. Grunnet en kneskade fikk hun ikke trent som normalt før i midten av mars. Etter en hektisk runde i vårklassikerne var avslutningen på videregående skole i fokus fram til sommeren. I den andre halvdelen av sesongen har hun virkelig begynt å vise hvorfor så mange tror hun kan bli den neste lederstjernen i norsk kvinnesykling.

Under EM i danske Herning fikk hun plusset på et sølv fra U23-klassen i medaljesamlingen, ett av mange toppresultater i løpet av sommeren og høsten.

– Vi er ganske gode til å finne form til mesterskap og éndagsritt. Jeg kommer sikkert til å bli en mesterskapsrytter, ler hun.

Aggressiv: Andersen syklet som vanlig et offensivt ritt under VM i Bergen.

ET NYTT TRENINGSTALENT FRA STORHAUG

For det er et klart «vi» i sykkelrytteren Susanne Andersen. Pappa Steen Nielsen var hovedgrunnen til at hun startet opp syklingen i slutten av 2009, og har siden hatt en helt sentral rolle i utviklingen hennes. Derfor virker det nærmest naturlig også at han vandrer inn i stua i starten av intervjuet, for å snakke og diskutere sykling.

Selv om datteren fremdeles er i tenårene, er hun tydelig opptatt av utviklingen av sporten. Flere ritt, minstelønn, «pamper» i UCI, lagene, treukersritt, medieoppmerksomheten til kvinnesyklingen er bare noe av det samtalen fører innom i løpet av besøket på Storhaug.

I sykkelsammenheng er det fremdeles Alexander Kristoff, riktignok nå bosatt på Hinna, som må regnes som bydelens beste. Hans trener og stefar, Stein Ørn, bor fremdeles noen få minutter unna, og er en viktig støttespiller for Andersen. Mye av treningsregimet hennes er også bygd opp på filosofiene til Stein Ørn, som Steen Nielsen selv har opplevd på nært hold. Han var selv en del av det aktive miljøet i Stavanger Sykleklubb da Kristoff kom oppover tenårene, og reiste på treningsleirer med Kristoff. Der kom hans dedikasjon i treningsarbeidet tydelig fram allerede som 16-åring, forteller Nielsen. Den samme holdningen kan man også se tydelig implantert i den nå 19 år gamle Andersen.

Mesterskapsrytter: Andersen med sølv rundt halsen etter U23-rittet i Herning.

– Er du et produkt av mye og god trening over tid?

– Ja. Jeg har aldri hoppet over trening. Det kunne ikke falt meg inn, sier Andersen.

– Det er veldig få dager hun har stått over de siste syv årene. Hun står ikke over om hun er forkjølet, hun skal være direkte sengeliggende om hun står over trening. Det er derfor hun er god også, fordi det er god trening over tid, skyter treneren inn.

– Det er det at jeg har lagt ned så mye trening i tidligere år som gjør at jeg er så god nå, at jeg har hevdet meg relativt bra på elitenivå, sier Andersen.

For selv om hun var blant verdens beste juniorer i 2015 og 2016, med bronsemedaljen fra VM i 2016 som et synlig bevis, så er det alltid seniorklassen som har vært målet deres.

Treningsmengdene hun har hatt kan derfor også ha virket avskrekkende på andre, men med øye på det som også skjer etter fylte 15, 16 og 17 år, har det vært en langsiktig plan.

Duoen startet tidlig med treningsturer på tre-fire timer, hvor unge Susanne la seg på hjul til pappa Steen. Fremdeles gjør hun det, selv om det nå i større grad handler om scooterpes.

Helt til høyre: På oppløpet gjorde Andersen en lynhurtig spurt og tok en sterk 7. plass.

TRENGER HARDØKTER

I forkant av VM gjennomførte de to en økt på 200 kilometer, hvorav de tre første timene med scooterpes.

– Jeg må ha slike økter hvor jeg føler at jeg gjør noe ingen andre gjør, og at jeg føler at jeg gjør noe veldig bra. Jeg hadde 175 kilometer da jeg kom hjem. Jeg har hatt det en annen gang også, og tenkt at det var nærme 200. Da fortsatte jeg bare til jeg kom opp i 200.

– Men da lå jeg på gulvet på badet i en halvtime etterpå, sier hun og ler høyt.

– Det var muligens ikke så smart likevel de siste 25 kilometerne?

– Det er litt deilig også. Det skal være slik noen ganger. Jeg skulle bli virkelig sliten. Det fungerte bra, jeg har aldri følt meg så bra som jeg gjorde i VM.

Med økter på 200 kilometer har hun også vissheten om at hun kan takle de lengste rittene på en utmerket måte. For øyeblikket er det ikke tillatt med ritt over 160 kilometer i kvinnesyklingen, hvor årets VM-ritt var det nest lengste med sine 152,8 kilometere, kun en halv kilometer mindre enn damenes utgave av Flandern rundt.

Hennes evne til å stå lange distanser, gode spurt, treningsfilosifi og geografiske oppvekst gjør også at sammenligningen med Alexander Kristoff kommer relativt naturlig.

– Ja, men jeg trenger ikke 250 kilometer for å spurte bra, sier hun nærmest ertende.

– Jeg ville ikke sett på oss som så like egentlig. Vi ønsker begge å gjøre det bra i klassikerne, men jeg tror vi tenker og kjører på en helt annen måte. Han sliter fortsatt i spurtene hvis det ikke har vært hardt nok. Jeg tror jeg har en mye bedre akselerasjon i mitt felt, enn han har i sitt, analyserer hun.

Hjemme i Stavanger trener de jevnlig sammen, i selskap med Sven Erik Bystrøm og ryttere fra Team Coop.

Det er treninger som Andersen selv får stor motivasjon av. Mens det nå gjerne er mer spesifikke treninger, er hun også et fast innslag på de felles langturene på vinteren, hvor oppmøte klokka ti på sykkelverkstedet Spinn hver søndag er den etter hvert så velkjente tradisjonen i Stavanger.

– Før var det mange som møtte opp, og da ble det til at de tenkte ”Okey, vi må starte såpass hardt at så mange ikke henger med”, forteller hun.

– De startet gjerne med å legge inn en ”jævlig” bakke inne i Sørmarka, sier Nielsen.

– De som klarte å være med over der, fikk være med på resten av langturen. Før var jeg gjerne helt kaputt etter to timer. Det

ble nærmest som en intervalltrening for meg. Jeg tror slike langturer har hjulpet meg bra. Nå går de jo lettere og lettere, sier 19-åringen.

SATSER MOT KLASSIKERNE

De ler godt sammen. Som både far og datter og trener og utøver, har de åpenbart et tett forhold.

Andersen legger ikke skjul på at det iblant er krevende. Mens pappa Steen tilsynelatende ikke får nok av sykkelprat, er tenåringen ikke alltid like interessert i å ta evalueringen av dagens trening over middagsbordet.

– Det kan bli en del diskusjoner og krangling, men vi er heldigvis ikke langsinte noen av oss, forklarer hun.

De virker også til å være enige om at det er klassikerne hvor fremtiden til Andersen ligger. Da er det spesielt ritt som Flandern rundt og Gent-Wevelgem hun trekker fram. Den mer aktive tilnærmingen i éndagsrittene er blant det som tiltaler henne. Vårklassikerne ble ingen suksess for Andersen denne sesongen, ettersom skadeproblemene gjorde at hun kom dårlig inn i de rittene.

Dermed ble det også en tøff overgang fra juniorklassen, med Dwaars door Vlaanderen, Gent-Wevelgem og Flandern rundt som de tre første rittene som senior.

– For min egen del gikk jeg fra å bestemme ritt, til å være helt passiv. Med en gang jeg prøvde å gjøre som i juniorklassen, ligge alt for langt fremme og presse i den første rekken, så ble jeg veldig sliten. Jeg klarte ikke det like bra.

I juniorklassen var hun blant noen få som dominerte de fleste ritt. Som regel også uten noen stor støtte – det var som regel hun og Ingvild Gåskjenn som utgjorde det norske laget.

Derfor forteller hun også at hun er ikke er så glad i få mye hjelp. Både på grunn av det ekstra presset det medfører og at hun foretrekker å stole på sine egne instinkter i avslutningen. Selvsagt er det med en visshet om at hun kan prestere bedre med mer hjelp, og hun sliter med å få fullrost Vita Heine nok for jobben hun gjorde i Bergen.

Til tross for at hun sikret damenes beste VM-resultat på 13 år, var det et spørsmål om det kunne vært enda bedre om hun ikke hadde brukt mye krefter på angrep og fartsøkninger i løpet av de tidlige fasene av rittet.

– Jeg gjorde mye dumt underveis, men det er slik jeg er vant til å kjøre fra juniorklassen. Det er slik jeg liker å kjøre, og slik jeg pleier å gjøre det best med. Jeg vet at det er taktisk dumt, men jeg gadd ikke bry meg.

Det er noe hun er nødt til å luke vekk, ifølge Nielsen, og Andersen er også klar på at hun fremdeles har mye å lære taktisk.

– Men det gjør meg bedre, når jeg gjør slike dumme ting. Det gjør meg sterkere, og senere kommer jeg til å gjøre slike ting på smartere tidspunkt. Jeg har ikke lyst til å bli en passiv rytter. Jeg liker å kjøre aktivt, og følge hjertet.

EN UREDD TENÅRING

Det er en ujålete ærlighet over Andersen. Direkte, ambisiøs, men uten å fremstå som arrogant. Ikke ulikt måten hun sykler. Alder har aldri hatt stor betydning for de to, og Andersen har heller ikke den store respekten for de som er langt inne i karrieren.

Det fikk hun også erfare i Ladies Tour of Norway, hvor hun fikk et ublidt møte med den tidligere Hitec-rytteren og storspurteren Kirsten Wild.

– På den første etappen lå jeg på hjulet til Emilie (Moberg), og så skrek hun (Wild) til meg. Plutselig kom hun. Jeg så henne ikke, og så smalt hun rett inn i meg, og la seg inn på hjulet til Emilie. Alle andre skrek, for det var livsfarlig. Etter målgang syklet jeg forbi henne, og sa at det var unødvendig. Dagene etterpå letet hun etter meg hele tiden, for å dytte litt borti meg og si ”uuh, not necessary”, sier Andersen på ordentlig imitator-vis.

– Så jeg har fått meg en ordentlig uvenn. Men jeg viker ikke for slike som henne, sier hun om den 16 år eldre og tolv centimeter høyere konkurrenten.

Flere nærkamper med Kirsten Wild og de andre spurterne kan det nok bli den kommende sesongen. Både Emilie Moberg og Katrine Aalerud, to av bjærebjelkene i Hiteclaget, er klare for danske Team Virtu. En lignende overgang var aldri aktuell for Andersen.

– Jeg var ganske klar på det. Jeg signerte ganske tidlig. Jeg får muligheten til å sykle de rittene jeg ønsker, og jeg får sjansen i de rittene. Jeg trives også veldig godt.

Hun er full av lovord om miljøet i det norske laget, men er også klar på at hun ønsker en karriere utover Hitec etter hvert.

– Miljøskifte er sunt og bra. Jeg tror heller ikke det er sunt å være i et lag hvor du alltid er den som det satses på, sier hun, og påpeker at hun fremdeles har mye å lære taktisk.

Etter syvendeplassen i VM er hun nå også den best rangerte norske kvinnen på UCIs verdensrangering. I skrivende stund er hun rangert som nummer 45 i verden. Selv om hun påpeker at utviklingen plutselig kan stoppe, peker alle piler fremdeles oppover for 19-åringen.

Så er spørsmålet om hun også skal bli den neste norske verdensstjernen i sykkelsporten.

– Jeg har jo lyst til det. Det er mange som tror, og forventer, at jeg skal gjøre det også.

Lista er i hvert fall lagt, med mål om VM-medalje og OL-medalje i løpet av de neste fem årene.

NORGESMESTER – MOT ALLE ODDS
FLUKTEN
FRA HELVETE
Ahmad Badreddin Wais rømte fra bomberegnet i Syria. Veien til VM i Bergen har vært lang og tøff.

TEKST: ESPEN J. LEE FOTO: HC. PRIGGE, N. BRIEUX

Få mil fra grensen stoppes en buss ved en provisorisk vaktpost. Nervøse passasjerer kommanderes ut, stilles opp langs veien og spørres ut av høyrøstede, bestemte uniformer med automatvåpen. Libanon og ruten videre til Europa ligger i horisonten idet syriske grensevakter svirrer gjennom bussen som iltre vepser, på jakt etter ulovlige varer og utenlandsk valuta.

Ikke rart Ahmad Badreddin Wais skjelver på hånden. Studenten har tatt bussen fra Damaskus og føler seg overveldet med bange anelser om passet han viser frem for grensevakten. Sidene er pepret med stemplede visum fra Italia, Tyrkia, Algerie, Russland og Kazakhstan. Dette vil nok vekke oppsikt. Slipper Ahmad gjennom?

Han er ingen smugler. Men turen over grensen til Libanon har han tatt mange ganger. Siden 2012 har dette vært den vanligste ruten ut av Syria for hardt satsende syklister som han selv. Da borgerkrigen brøt ut, gikk det nemlig ikke lenge før flyplassen i Syrias hovedstad Damaskus ble stengt for sivile.

Nå, høsten 2014, er Sveits destinasjonen. Men denne gang er det ikke satt noen returdato. Livet som student og syklist i Damaskus har vokst seg uutholdelig i takt med det økende konfliktnivået i landet. Familien hans har allerede flyktet til Tyrkia. Under et regn av bomber, og med tungt hjerte, forlot de hjembyen Aleppo. Nå skal de midlertidig gjenforenes med Ahmad, på hans reise til Europa.

Han slipper inn i Libanon. Men bare etter å ha vist frem dokumentet fra det nasjonale sykkelforbundet, som innvilget han permisjon for «å besøke sin bestemor i Beirut». Han klarte også å lure med seg alle sparepengene sine, sydd inn i en godt skjult lomme på undersiden av ryggsekken.

Inne på libanesisk territorium går bilturen til Beirut. Derfra båt videre til Tyrkia og Hellas. I Athen har han akkurat nok penger til den billigste tilgjengelige flyreisen til Genève. En strabasiøs tur er over.

Tre år senere leser han et nytt livsendrende dokument. Etter en rask sykkeltur hjem fra matvarebutikken der han jobber i Schwyz – den sveitsiske byen som 26-åringen flyttet til etter at han registrerte seg som flyktning i Lausanne – finner han enda et brev fra det syriske sykkelforbundet i postkassen.

Ahmad skal representere sitt hjemland under verdensmesterskapet i Bergen.

Troppen: Jaser, Rayes og Wais utgjorde utøvertroppen til Syria i VM.

BERGEN

Et overveldende, feststemt folkehav. Fanfare i overflod. De graverende realitetene av et krigsherjet Syria virker fjerne når Sykkelmagasinet treffer Ahmad under VM i Bergen. Men sannsynligvis går det nok ikke en eneste dag uten at Aleppo-mannen tenker på hjemlandet sitt som ligger knust under vekten av en grusom borgerkrig.

– Livet mitt er veldig annerledes nå. Nå jeg har bodd i et annet land, syklet et stort mesterskap i et annerledes land som Norge. Synet av hvordan tingene er her, har gitt meg et nytt perspektiv på mange ting, sier Ahmad.

Innenfor veggene til det glassaktige praktverket som er konserthuset Grieghallen, sitter han på en enkel stol mens sko, tøy og hjelm pakkes ned i en stor bag. Ahmad er ferdig med VM. De 64 startende til herrenes tempo har slitt seg opp byfjellet Fløyen, og Syrias mann står bokført på 60.plass.

Den eventuelle smerten han følte opp de bratteste partiene på 20 prosent, har ikke etterlatt noen åpenbare spor i ansiktet på Ahmad. Uansett blekner de dramatisk i forhold til den grimme situasjonen i Syria.

– Det er hardt å være borte hjemme fra. Borte fra familie. Men livet mitt må likevel gå videre. Det er tøft. Som syklist er man forberedt på det tøffe som livet har å by på. Utøvere som oss må lide gjennom mye og huden vår er tykk, sier han med en ettertenksom mine og et lunt smil.

Ahmad ordner tingene selv. Tempodrakten er tre år gammel, men i fin befatning og ikke blitt brukt veldig mye uansett. Apparatet rundt det syriske laget er lite og ikke-eksisterende i forhold til de store nasjonene.

– Jeg får faktisk litt hjelp fra det sveitsiske forbundet. Det er fantastisk. Ingen av oss var klar over at vi kunne bytte sykkel før vi syklet opp bakken (til Fløyen). Det hadde vært vanskelig å sykle på temposykkel, heldigvis hjalp sveitserne meg med en ekstra sykkel, sier han.

Fjerdesiste plass spiller ingen rolle. For Ahmad handler ikke sykling om resultater, triumfer eller laurbærkranser. Syklingen har betydd mye mer enn som så.

I SONEN: Ahmad sa han ikke kunne se eller høre folkemengdene i Bergen. Fokus lå på anstrengelsen og utførelsen.

ALEPPO

Det hele startet med en rød terrengsykkel. Stigningene og fjellene som omkranser Aleppo var yndet grunn for den treningsivrige Ahmad, som i de korte tidsrom mellom skole, venner og arbeid i farens matvareforretning, grep en hver anledning til å bestige de ruvende toppene. Den røffe topografien var svært kapasitetsbyggende og bare overskygget av Ahmads store appetitt for livet på veien. Og før han visste ordet av det, syklet han lokale ritt, vant fra tid til annen og ble tilbudt en plass på landslaget.

19 år gammel var Ahmad et nasjonalt talent. Satset på og fulgt opp av trenere, og lønnet med 3000 kroner i måneden. Like mye som en statsansatt politi. Syria er ikke noe annerledes fra landene i Europa på den måten. Også her har idrettsutøvere en unik plass i samfunnet. Og med selvtilliten det ga ham, og økonomisk trygghet, så han sitt snitt til å flytte til hovedstaden for å begynne å studere. Fremtiden var tilsynelatende lys.

Brått skulle planene endres. For mindre enn et år etter studiestart kom bølgen som startet i Tunisia innover Syria, etter å ha skylt over land som Marokko, Algerie, Libya og Egypt. Bølgen var et håp om demokrati og et krav om menneskerettigheter. Men mange steder i Midtøsten og Nord-Afrika gikk den «Arabiske vår» fort over i en nedslående vinter. Og i Syria, en brutal borgerkrig.

– Protestene var store i Syria, sier Ahmad – som ikke så muligheten til å delta.

– Som syklister på landslaget var vi ansatte i staten. Regjeringen startet og eide sykkelforbundet. Skulle vi marsjert i protestene, risikerte vi arrestasjon og fengsling. Jeg hadde nok ikke snakket med deg i dag.

Ahmad gjorde nok et riktig valg. De nokså fredelige protestene ble møtt med brutal vold. Assad-familien, som har styrt landet siden 1971, viste seg fra en nådeløs side og grunnlaget for en uoversiktlig borgerkrigen var lagt. En rekke opprørsgrupper kjemper mot regjeringsstyrkene og hverandre, blant dem Nusrafronten, som er tilknyttet Al-Qaida. I 2014 tok terroristene i Den islamske staten kontroll over store områder i Syria og i nabolandet Irak. Halvparten av befolkningen har flyktet fra et land liggende stadig mer i ruiner.

Ahmad lot seg først ikke affisere av krigens utbrudd i 2012. Den ambisiøse aspiranten holdt treningen oppe, trass i de vanskelige omstendighetene. Veiene i Damaskus ble imidlertid stadig verre – enten blokkert av opprørere, stengt av regjeringsstyrker eller ødelagt i kamp. Den syriske hovedstaden ble etter hvert en strengt bevoktet oase, omringet av militære vaktposter, tidvis rystet av dundrende bomber og dødelige eksplosjoner.

I fokus: Det lille syriske laget fikk stor oppmerksomhet inne i Grieghallen.

FLUKTENS SPOR

Situasjonen i Sveits er en ganske annen. Ahmad bruker offentlig kollektivtransport for å komme seg rundt om på forskjellige ritt over hele Sveits. Men også til de vestlige delene av Jura-regionen som ligger på grensen til Frankrike.

I 2016 syklet han for det nederlandske Marco Polo Cycling Team. Et unikt lag bare sammensatt av flyktninger. Men etter å ha gitt opp syklingen i Syria, tok det tid før Ahmad fant tilbake til tohjulingen i Sveits.

– Egentlig trodde jeg syklingen var over for min del. Hjemme i Syria var det vanskelig for meg å fortsette. Jeg måtte prioritere å holde meg i livet, ikke sport, sier Ahmad – som i likhet med de fleste andre som flyktet, hadde en tøff vei til Europa.

Reisen var både lang og kostbar. 25 dager og mange tusen dollar. Ahmad måtte selge sykkel, hjelm og alt annet utstyr for å skrape nok sammen.

Først kom han seg til Beirut med hjelp av en permisjonsslipp ustedet av sympatiske byråkrater i det syriske sykkelforbundet. Fra den libanesiske hovedstaden sørget han for å viske bort sine spor, ved å bestille en båtbillett til Tyrkia under falsk navn. Planen var egentlig å reise til Tyrkia med bil – regnet som en tryggere rute enn sjøveien. Men prisen har etter hvert overgått farene.

– Det er alltid noen på grensekontrollen som kan si til oss når det er trygt å gå over grensen. Disse skal selvfølgelig ha penger for å fortelle oss når det er lite eller ingen soldater der. De fleste har krysset grensa midt på natta, mellom ett og tre en gang. Før kostet det nesten ingenting, kanskje 5-10 dollar. Men prisen har blitt skyhøy. Rundt så mye som tre tusen dollar per person.

Den tyrkiske havnebyen Izmir er et nav for flyktninger. Her kjøper Ahmad en plass på en båt som skal over til Hellas. Prisen er 1000 dollar per person. Derfor er det bare så vidt han har penger nok til en EasyJet-flybillett fra Athen til Sveits. I Lausanne venter lange dager på mottaket. I uvisshet. 12 timer hver dag i ukesvis gjør han lite annet enn å vente. Tenke. Og merke angsten sige inn.

– Jeg så folk komme og dra. Selv satt jeg bare og ventet. Jeg var gjennom mye på turen. I Hellas måtte vi løpe gjennom en skog om natten, fordi smuglerne løy om bilen de sa de hadde. Turen var utmattende. Heldigvis gikk båtturen rimelig bra. Vi hørte om andre som gikk tom for bensin og ble liggende å drive i sjøen i flere dager. Andre ble aldri funnet. Og usikkerheten om hva som skjedde videre da vi kom til mottaket… Vi ble totalt nedkjørt, husker Ahmad.

– Da jeg kom til Sveits gikk det nesten et helt år før jeg begynte å sykle igjen. Det er tøft å begynne på nytt og mye man må finne ut av. Ting man må lære seg og ting man kan gjøre feil. Da jeg lærte språket og området mitt, kom jeg i kontakt med et sykkelmiljø.

Hjulpet: Med en lånesykkel fra det sveitsiske forbundet fikk Ahmad mulighet til å bytte sykler før klatringen.

GJENFORENT

Sykkelmiljøet i Syria er lite. I Bergen var de representert med tre ryttere. Laget var ledet av Amin Rayes, faren til juniorrytteren Mohamed Rayes som syklet tempo og fellesstart. I likhet med Ahmad er far og sønn også fra Aleppo.

– Vi kunne ikke bli der. Det var ingen penger, ingen strøm, ingen jobber. Ikke noe liv, sier landslagssjefen Amin Rayes.

– Jeg ville ikke at sønnen min skulle måtte gi opp syklingen. I Syria er veiene stengte, og kan ikke brukes. Nå er vi alle i Europa. Som en europeisk familie.

Bergen hadde også sine sentimentale øyeblikk. Selv om mange av byens hotellrom sto ledige under mesterskapet, valgte den lille delegasjonen fra Syria å leie en privat bolig. Eller rettere sagt, de måtte leie der prisen var lavest. Da Ahmad ankom boligen, som lå et stykke utenfor sentrum, fikk han likevel se et særdeles vakkert syn.

Utenfor står Nazir Jaser og venter. 28-åringen er også fra Aleppo og syklet for samme klubb som Ahmad i tiden som junior. De var også sammen på landslaget, og begge har familie i Aleppo, men i Bergen treffes de for første gang på mange år.

– Det er sant. Syklingen bringer folk sammen. Vi har utvekslet brev og holdt kontakten via internett. Men dette er første gangen vi ser hverandre igjen. Jeg så han stå ute i gaten og ventet på meg. Det var et utrolig øyeblikk for oss, sier Ahmad.

Mens han har etablert et nytt liv i Sveits, havnet Nazir i Berlin.

– Vi kjenner hverandre fra Aleppo. Dette er første gang på fire år at vi ser hverandre i det virkelige livet. Jeg kunne ikke tro det.

TILBAKE TIL STEINALDEREN

Bildene av dagens Aleppo vekker derimot ingen varme følelser.

– Fra tid til annen ser vi videoer fra Aleppo. Jeg har fortsatt litt familie der, og jeg kjenner mange som har familie der. Byen er tilbake i steinalderen, vedgår Ahmad.

I Aleppo har brutalitet for lengst smeltet sammen med de enkle, prosaiske tingene. Der det blir så hverdagslig å dra lik ut av ruiner, at man gjør det med sedat ro. Der massegravene klargjøres og venter på kropper som ikke rekker å bli kalde. Der barns lekeplass kan være en utbombet buss. Der det handler om å løse hverdagsutfordringer uten elektrisitet, bensin, og alt vi er vant til fra våre liv. Der døden venter rundt neste gatehjørne - bokstavelig talt. Men Ahmad foretrekker å huske sin hjemby slik den en gang var. Aleppo fra hans barndom. Den UNECSO-verdige gamlebyen med historiske markedsplasser, storslåtte moskeer og frodige parker. Slik er bildet i hodet hans, selv om han vet at dette Aleppo er borte.

– Det er ingen fremtid for Aleppo akkurat nå. Det er ekstremt farlig, selv blomster vokser ikke der en gang. Vi kan bare håpe…, sier Ahmad – med et snev av ukuelig optimisme.

Kanskje vil han en gang returnere hjem til Aleppo?

– Jeg vil hvis jeg kan. Klart det. Ingen tvil.

I Willy Kyrklunds prosasamling «8 variasjoner » leser man fortellingen «Fuga», om en flyktning som er dømt til en evig flukt. Uten mål eller mening. Han har bare en lapp med en betydningsløs adresse i en ukjent by – det eneste sikre er at han må flykte. I dagens flyktningsdebatt synes mange å tro at de som kommer til Europa har hatt vårt hjørne av verden som mål og drivkraft, og kommer for å bli værende for godt. Dette er den velstående hjemmesitterens perspektiv som mange politikere utnytter, og da misforstår man at de fleste som flykter – de flykter ikke til, men fra noe.

Slik er det også med Ahmad, uansett om fremtiden hans ligger i Sveits eller hjemme i Syria.

NORGESMESTER – MOT ALLE ODDS
Ånd
over materie
DET KREVES MYE FOR Å BLI BEST. FOR ERIK KOLSUNG BLE DET FOR MYE.

TEKST OG FOTO: KNUT ANDREAS LONE

Den mentale påkjenningen for en idrettsutøver kan til tider være overveldende. På profesjonelt nivå er det prestasjonspress både fra ledelse, lagkamerater og sponsorer. Mens på lavere nivå er det gjerne egne drømmer og framtidsutsikter som setter listen høyt. De færreste lykkes. Medfødt talent kan bære deg et godt stykke på vei, men bare et umettelig begjær om å nå toppen driver deg helt opp blant eliten.

Man sier gjerne at det som sitter mellom ørene, skiller de beste fra de nest beste. Erik Borg Kolsung var alltid godt skodd på akkurat den fronten. Trønderen ble notorisk for sin voldsomme mentale styrke og urokkelige fokus. Paradoksalt nok var det den samme psykologiske ærgjerrigheten som skulle bli hans bane innenfor sportens verden.

For på randen av et gjennombrudd, etter utallige timer blodslit og hardt arbeid, bryter han sammen - både i kropp og sjel.

– Jeg var usikker og nervøs, gikk hele tiden og ventet på et tilbud fra et kontinentallag. Klarte liksom ikke å slappe helt av, sier Erik når han treffer Sykkelmagasinet på sin egen hjemmebane.

Men før tilbudet kom, møtte han veggen.

– Jeg måtte legge opp dagen for å ha krefter til å gå på skolen. På det verste ble jeg helt ferdig av å hente posten.

Nå er det høst i Trondheim. Gule og røde blader kler både trær og den våte asfalten. Omtrent på samme tid for tre år siden tok sykkelkarrieren til Erik en dramatisk vending der hverdagen ble snudd på hodet. Sammen med oss sitter Kolsung og scroller igjennom treningsdagboken hans fra 2014. Dataprogrammet TrainingPeaks er lastet med alle hans mørke tanker fra en vanskelig tid.

– Det var her det begynte, forteller 24-åringen og peker.

Tidlig ungdomsår går Erik gradene i den lokale sykkelklubben, Trondhjem Velocipedklub (TVK). I ungdoms- og juniorklassen viser han stort potensial med flere sterke plasseringer i nasjonale ritt. Skolegangen legges til sykkellinjen på Melhus Videregående Skole og etter et par sesonger i seniorklassen begynner han virkelig å modnes i 2014.

Som rytter er han dedikert og svært detaljorientert. 180 høy og 69 kilo tung – sterk i kupert terreng. Hverdagen planlegges møysommelig og alt handler om å prestere best mulig på sykkelen. Når han begynner å studere bevegelsesvitenskap ved NTNU spisses også utdanningsveien med tanke på idretten. Fritiden brukes til å tilegne seg kunnskap om ernæring, trening, watt, og ingenting overlates til tilfeldighetene – alt analyseres med øye for perfeksjon. Han er 24-timersutøveren personifisert, og en dag kunne han kanskje bli et av tannhjulene i Team Sky.

Minner: Erik viser frem sin gamle TVK-trøye, og ledertrøyen fra U23-konkurransen i Norgescupen, som han kjørte med store deler av sesongen 2014.

I VANNSKORPEN

Gjennom 2014 gjør han seg godt bemerket på den nasjonale scenen. En femteplass i den innledende Norgescupen i Skien følges opp med en 15. plass i en knallhard utgave av Hadeland GP. På toppen av den fire kilometer lange Lynnebakka krysser han målstreken som beste klubbrytter. Når vi kommer til siste Norgescup i Sandnes, i midten av september, ligger han som nummer to sammenlagt, like bak lagkamerat Adrian Aas Stien. Erik er også i innledende samtaler med kontinentallag.

Derfor står kun en tanke i hodet hans: Et godt resultat nå – og kontrakten er sikret. Men månedene i forveien har på ingen måte gått som ønsket.

For skrur vi klokken noen måneder tilbake, til juni, finner vi på mange måter startpunktet for det som senere viser seg å være langt mer alvorlig.

I treningsdagboken er det Norgescupen i Oslo han viser ti l, i kalenderen i TrainingPeaks. I midten av juni, en uke foran U23-NM på Eidsvoll, står et rekordstort felt på startstreken i Maridalen. Men med en rekke uerfarne ryttere på startstreken går det som det må, i den smale og tekniske rundløypen. Allerede etter noen kilometer går en stor massevelt, og Erik er blant de som deiser i bakken. Det resulterer i en slagskade på hoften. Velten amputerer den siste, viktige oppkjøring til NM, og mesterskapet blir en nedtur.

Han er imidlertid klar over at han så langt denne sesongen har levert på et høyt nivå, og at en plass på et kontinentallag derfor er innen rekkevidde. Med andre ord: Ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Turen går rett videre til U6 i Sverige. I midten av juli deltar han og Aas Stien i l’Etape du Tour, etter å ha blitt håndplukket av Statoil og TV 2 som «unge klatretalent». Det blir mye reising, frem og tilbake, med de to arrangementene, og ting går slag i slag. Tilbake i Trondheim fortsetter hardkjøret på trening, gjerne sammen med Frederik Wilmann, Sindre Skjøstad Lunke og Aas Stien.

– Trente bare mye gjennom sommeren, egentlig. Trente mye hardt, mye langt og tok lite fri.

100 tøffe treningstimer. Høy intensitet. Dette blir lagt ned i løpet av juli. Når sesongen gjenopptas i starten av august kjører han kanskje sitt beste ritt noensinne. I NC Bergen er han med på å animere hele rittet og til slutt sitter han i vinnerbruddet. Bare en dårlig spurt gjør at han havner på femteplass, bak vinneren Ole Forfang (nå Joker Icopal). Wattmåleren viser 327 watt i normalized power, over fire timer og 15 minutter. Han føler seg sterkere og sterkere. Men så, etter denne glitrende toppen, startet han på veien ned i en mørk dal.

– Etter Bergen så var det ganske langt opphold til neste ritt, så jeg fortsatte å trene hjemme i Trondheim. Men på trening merket jeg at syra kom veldig fort. Jeg ble sliten, hadde litt småvondt i brystet av og til - men fortsatt ikke syk. Det var noe galt, men jeg skjønte ikke helt hva, sier Erik og legger til at lite søvn ble enda et problem.

– Jeg følte meg ganske dritt etter Bergen, rett etter jeg hadde kjørt et utrolig bra ritt. Motivasjonen var stor, siden jeg var på vippepunktet til å få tilbud fra et lag. Så jeg fortsatte å trene, og vi lå jo som nummer én og to sammenlagt i tillegg, som vi måtte forsvare i den siste Norgescupen.

I oppkjøringen går Kolsung shuttletrafikk mellom naprapat og legekontoret. Blodprøvene gir ingen svar.

– Jeg gikk all in på NC Sandnes.

Tilbake: I dag er Erik frisk og rask, men veien til god helse var lang og tøff.
Utdrag fra treningsdagbok:

10. august 2014:
NC Bergen. Ka n s kje min bes te d a g på sy kkelen noensinne. Var off en s iv h ele d agen og kjør te på insti n kt hel e tid a. Br u dd he le dage n. Støta med en runde igjen og tok en so li d førin g, p lu tselig satt je g i brudd i gjen med 5 and re. Tenkte un de rve i s a t om jeg kom me g over bakke ne s kull e je g ta s eie rn. Så for meg a t jeg vant m a nge gan ger, men så kl a rer je g å kuke det til litt på opp løpet . Lå s om n u mmer 2 inn i førs te høyres ving gjen nom v e garbei det , me n så fa ile r h a n fo ran meg li tt i svi ngen og kom m er veldig lan gt u t t il venstre så vi bli r pass e rt a v d e and re på høyres id a. Bl ir li tt s p err a mellom folk so m kom m er opp på b egg e sid en e av meg. Jævl ig i rr i tere nd e. Bl ir ba re m er og m er forba n na jo me r je g tenke r på d et . Var ganske nære en se ier i d a g. Bra f yri ngsved, som Adrian s ier, fora n ri tt en e og tre ni nga so m gjenstå r a v s es ongen.

18. januar 2015:
Rolig sy kling. Virkelig ikke lett å b li k lok på kro pp en for tid a. Viss te ikke hel t om jeg skulle tre ne i dag h el ler. Vurderte det le nge og kje n te l i tt p å k ro pp en før og ett er fr okos t, bes tem te m eg ti l slu tt for å p røv e ei øk t. Hv i l epul se n va r n oe n s l ag over de n l a v es te v erd ien d e s i st e ukene. Nå r jeg s ett e r meg p å sy kke len h a r jeg de n l a ves te pulsen jeg har hatt i hel e vinter, og det t il og med på litt høye re w a tt . Va r fa kti sk eks trem t l a v p uls i d a g, rund t 110 (slag i min u tt et ) på 140 w a tt . Trod de førs t a t klo k ka vi st e feil, m en je g prøvde og te lle p u lsen m a nue l t også, og da fi k k jeg c irka d et sa m m e tallet . He r våkn er jeg al a tså med en hvi l epul s li tt høyere enn no rmalt, m en a ll ikeve l e r puls en når je g t ren er de n la ves te jeg ha r målt gje n no m vinteren. Fo rtsatt de greiene i b rys tet og li tt småtung i h od et ett er økta.


VEGGEN

Trass i en mager treningsoppladning gjør han et brukbart ritt i Rogaland. Dog ender det i stang ut for TVK og Aas Stien – sammenlagtseieren glipper.

Erik ser likevel tilbake på sitt livs sesong og føler seg motivert for større oppgaver. Optimismen til tross, Sandnes skulle bli hans siste konkurranse – uten at han på noen som helst måte kunne forestille seg det på daværende tidspunkt.

– Sesongen var over og jeg tok meg helt fri. Da tok det en ukes tid før ting begynte å skje. Jeg våknet på lørdagsmorgen og var syk, og da var jeg jævlig syk. Jeg spyttet blod og hadde skikkelig influensa. Så gikk det to og en halv uke, før jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått rhinovirus og twar (lungebetennelse), og jeg fikk en tidagers-kur med antibiotika.

Isolert sett var dette kanskje ingen stor grunn til bekymring. Men tatt de foregående månedene i betraktning, burde han kanskje tatt situasjonen noe mer alvorlig. Likevel, når han er ferdig med antibiotika- kuren tar han fatt på treningen igjen. Men i stedet for å bli helt frisk, går han inn i en lang, destruktiv runddans.

– Jeg var til legen etter kuren og fikk klarsignal på at jeg kunne begynne å trene smått igjen. Startet med korte sykkelturer og litt basistrening. Det gikk ganske greit i starten, men så ble jeg syk igjen og fikk alltid tilbakeslag. Sår i halsen, mye snørr og drit. Så gikk det litt av og på. Prøvde mange ganger å starte på nytt, men ble alltid syk igjen.

Forløpet utspilles igjen og igjen i månedsvis. Han trener, blir syk, hviler og blir frisk, trener, for så å bli syk – igjen, gang på gang. Han prøver hele tiden å re-starte kroppen og treningen. Han starter med økter så korte som fem minutter og øker gradvis. Fem, ti og 15 – men får alltid tilbakeslag og ingen sammenheng i treningen.

Alt som skjedde med kroppen ti l Erik i denne perioden er nøye ført i treningsdagboken. Utfyllende kommentarer, humør, følelse, søvntimer og kvalitet – hver eneste dag. Når vi går igjennom månedene er beskrivelsene som går igjen at han «gikk og sjanglet» og ble «veldig sliten» etter å ha trent. Han har gode og dårlige perioder, men trener aldri mye. Han fortsetter å prøve.

– Har du noen forklaring på hvorfor du var så besatt av å pushe videre?

– Jeg vet egentlig ikke. Der og da så visste jeg jo ikke omfanget av det her. Jeg visste ikke at det kunne gå så galt. Jeg følte meg jo ikke syk. Gikk bare og sjanglet som sagt. Var ikke sånn at jeg lå på sofaen, jeg fungerte jo greit ellers. Så jeg fortsatte nå bare å trene i sånne avbrekk. Noen uker var det bare en halvtimes gåtur og andre uker var det fem timer sykling.

DEN MENTALE KVERNA

Noen uker etter et treningsopphold i Alicante gjør han en laktatprofil. En sammenlikning med tidligere resultater skulle gi en pekepinn på når Erik var frisk og kunne trene. Testen er i utgangspunktet ikke spesielt krevende, men for trønderen ble økten selve nødestøtet. Syk igjen.

Sammen med daværende sportsdirektør i TVK, Olav Aleksander Benjaminsen, bestemmer de seg for at han skal ta seg helt fri på ubestemt tid. «Bare gi litt faen», en periode.

– Etter det trente jeg ikke fra mars 2015 til...

Erik begynner å scrolle igjennom månedene i treningsdagboken på datamaskinen. Noen minutter senere har han det nøyaktige svaret. Over ett år gikk det. Neste treningsøkt var i mai 2016.

– Reflekterte du noe over situasjonen, da dere innførte treningsstopp?

– Jeg var bare frustrert og irritert. Lei, egentlig.

I løpet av året uten trening er han inne i en svært tung periode mentalt. Fysisk er det ingen fremgang og tidvis ganske ille. Som er berg-og-dal-bane uten topper.

– Jeg måtte legge opp dagen sånn at jeg hadde krefter til å gå på skolen. På det verste ble jeg helt ferdig av å hente posten, som var femten meter utenfor døra. Så jeg måtte lade opp. Jeg kunne ikke gjøre noe annet den samme dagen som jeg var på skolen, for da var jeg helt kake.

I villrede går han mye til legen, tar blodprøver og sjekker hvordan det står til – uten noen konkrete svar å forholde seg til. De mistenker utmattelsessyndrom. Men prøvene er fine, og viser ingen virus, bakterier eller noe som helst. Legen velger å kalle det post-infeksiøst tretthetssyndrom, for å sette ord på det.

I desperasjon prøver han det aller meste. Han leser bøker om utmattelsessyndrom og ME. I løpet av en seks måneder periode er han hos akupunktør cirka to ganger i uken. En gang i måneden til naprapat Lene Beate Gåsbakk, en god samtalepartner som hjelper ham veldig mye mentalt. Ledd- og muskelbehandlingen fungerer, selv om effekten er svært kortvarig.

Jakten fortsetter. Han kontakter amerikanske eksperter innenfor kosthold og utmattelse; går på vegetardiett; styrer unna gluten og pasta; tar enzymtilskudd og magesyre; analyserer avføring og rådfører seg med ernæringsfysiologi; han lærer seg pusteøvelser for å stimulere delen av nervesystemet med ansvar for hvile og restitusjon; sjekkes hos øre-nese-hals-spesialist og tar full MR. Testene viser ingenting galt.

Lagt på hylla: Til slutt gikk karrieren på helsa løs for Erik. Nå er sykkelen langt sjeldnere i bruk og henger stort sett i garasjen.
Utdrag fra treningsdagbok:

5. mars 2015:
Følte meg helt jævlig crap i dag. Skikkelig tung i hodet og snørr et e. Også jævlig stiv og øm i nakken, tung å holde hodet opp e faktisk. Prøvde å foame litt , gå meg en kort tur og spise/drikke godt og merket at det ble litt bedre, før det ett er hvert kom tilbake igjen utover dagen.

13. juni 2016:
Litt lite føring i det sist e, men har rett og slett vært så opp tatt med å bli og være fr isk at jeg har gitt faen i det . Jeg føler meg helt sjukt mye bedre nå enn før. Lærte ekstremt mye interess ant og nytt ig på LP-kurset som jeg får bruk for i alle sett inger. Første sy kkeltur i dag på over et år og det føles helt magisk ut. Hadde gåsehud og fr ysninger hele turen. Mye mer energi nå ett er økta enn før. Det her lover bra og jeg kjenner jeg er jævlig gira på å leve som fr isk igjen. Som å bli født på ny.


SER PLUTSELIG LYSET

Januar 2016. Jakten på svar har brakt han til bunns mentalt. Han føler seg svært dårlig og ser for seg en svært dyster fremtid, liggende i senga og på sofaen. Han går hele tiden og tenker, over-analyserer alt og leter etter hva han gjør galt og riktig.

– Hvorfor skjer det nå, og hvorfor skjer det når jeg spiser den tingen, tenker han hver dag.

Erik holder seg unna de tingene han føler gjør ham dårlig, har rutiner på det han spiser og må vite hva han puter i seg hele tiden. Det i seg selv blir også en byrde, når han ikke kan spise det han egentlig vil.

Etter å ha prøvd det aller meste, føler han noe drastisk må skje. Han får tips av en bekjent om noe som kalles for «Lightning Process». Et kurs hvor hovedfokus er å endre de nevrologiske banene i hjernen, ofte rettet mot personer med langvarige muskel- og leddsmerter, utmattelse og andre mentale lidelser. Han er usikker, blant annet fordi kurset er veldig dyrt, men bestemmer seg for at det er verdt det. Han leser seg opp i forkant og begynner å få troen på at det kan fungere, og etter dag én føler han umiddelbart en forandring. Etter tre dager føler han seg som en ny person.

– Nå har det skjedd ett eller annet her, for nå klarer jeg faktisk å røre på meg og takle stress litt bedre, forklarer Erik om følelsen han satt igjen med.

– Mest sannsynlig så var mye av det mentalt?

– Definitivt mye mentalt, men noe fysiologi er det nok også. Teorien min er at kroppen tror man er syk, og man går med pumpa på hele tiden, altså adrenalinpumpa. Stressresponsen står på hele tiden og da har du så mye adrenalin i kroppen, stresshormoner, kortisol og alt det der, så du bruker energi på å bryte ned adrenalinet i stedet for maten. Maten bare renner rett igjennom egentlig. Du får ikke tatt opp næringen, du får ikke brutt ned maten skikkelig.

– Det var jo det som skjedde etter hvert. At jeg bare begynte å gi faen, å lære hodet at du tåler all mat og at du kan gjøre som du vil. Du må ikke tro du blir syk av det. Hvis du tror du blir syk av å spise den tingen der, så blir du det. Det var det som funket etter hvert. Jeg lærte at jeg kunne spise hva som helst, bare at jeg måtte tro og vite at det gikk bra.

Når Erik ser tilbake på det som gikk galt, sier han at han mistet kontrollen.

– Motivasjon og driven for å prestere, og for å ta neste steg, bare overstyrte alt. Hvordan jeg følte meg og hva som var fornuftig. Hva man egentlig bør gjøre. Sikkert flere unge utøvere som har vært i den situasjonen. Det er så mye press og jag etter å prestere, så man bare låser seg inne i boblen og bruker all energi på å finne ting som gjør en bedre, i stedet for å koble av og gjøre andre ting.

Selv om han har blitt frisk og kan trene normalt igjen, velger han å gi opp sykkeldrømmen høsten 2016. Han har hatt en lang vei tilbake til en normal hverdag og vet hvor mye som kreves for å komme tilbake på toppnivå. Det har han hverken motivasjon eller lyst til å begi seg ut på. Et halvhjertet comeback kun for å bli listefyll er heller ikke aktuelt. Sykkelen legges på hylla.

I dag er Erik frisk og rask og kan trene som han vil. I mai 2017 gjorde han et symbolsk comeback med startnummer på ryggen i en lokal bakketempo i Trondheim. Erfaringen han har fått er imidlertid ikke nytteløs. Han mener han har med seg et uvurderlig og unikt selvstudie, som han trolig kan få bruk for i flere situasjoner.

Han tar nå mastergrad i bevegelsesvitenskap og er sykkeltrener, hvor kompetansen han sitter på kan bli anvendelig. Synet på toppidretten har endret seg.

– Den fysiske belastningen er en ting, men den mentale belastningen er enda verre etter min mening, sier han.

Han vil ikke legge skylden på noen andre for situasjonen han endte opp i, men mener både han selv og andre burde tatt tegnene mer alvorlig, og satt foten ned tidligere. Nå håper han å bli en ressurs, som kan hjelpe andre med å unngå feilene han gjorde.

gallery 3
GALLERI

Tid: 2.09.2017

Sted: Øygarden

Fotograf: HC Prigge/Sykkelmagasinet

Herrenes juniorfelt gjør seg klar til VM-fellesstart ute langs det ville og vakre kystlandskapet i Hordaland.
DAGER I BERGEN
BERG & DAL: Col d’Izoard
Panorama: Sørsiden av Izoard byr på pittoresk landskap.
PÅ TOPPEN
AV TOUREN
Endelig dristet Tour de France seg med en målgang på Col d’Izoard.

TEKST: ESPEN J. LEE FOTO: NICOLAS THOMAZEAU

Tidlig morgen. Briançon. I det fjerne begynner den provencalske solen så vidt å kysse de høye spirene på alpene omkring oss. Klokketårnets nøkterne sang bygger opp under den lune atmosfæren som råder når en slumrende by våkner til livet etter nattens stille søvn. Luften i Frankrikes høyest liggende by er skarp og frisk, og intensiverer det fulle spekteret av sollys som nå brer seg nedover fjellsiden.

En kaffe, en croissant, dagens L’Équipe. La France profonde. Det slår oss at livet er uproblematisk, her vi sitter i hotellets steinveranda og myser forventningsfullt oppover mot toppene som skal bestiges i Tour de France om kun få dager.

Izoard ruver. I morgengryets dus av farger og nyanser virker kolossen enda mer enorm enn vi trodde. Nærmest som en geologisk forlengelse av himmelen. Livet er nok ikke like enkelt for lastebilsjåføren vi ser nedi dalen. På smale, trafikkerte veier frakter han sin tunge last merket i lysende farger og skriften «Le Tour de France». I en stinkende eim av sliten kløtsj, er det denne stakkars sjelen som skal frakte opp satellittsenderen helt til toppen?

Han får oss til å tenke. Den enorme logistikken som ligger bak en velfungerende Tour de France-utgave, er nok for de fleste vanskelig å begripe. 21 etapper, 120 lastebiler, 4000 meter gjerder, 40.000 sengeplasser, 23.000 politivakter, 12 millioner tilskuere og 13 runder på Champs-Élysées. Dette er bare noen av tingene som må tilrettelegges. Men organisering er på langt nær den eneste kampen Christian Prudhomme og hans team står overfor.

For med tanke på ruten som legges hvert år – det vil si sammensetningen av etapper, byer og fjell – har Touren en todelt, filosofisk utfordring i tillegg.

For det første finnes lange og stolte tradisjoner som skal ivaretas og respekteres. Samtidig må man holde tritt med en rasende utvikling og kommunisere med et ungt, kravstort publikum. Hvilket på sett og vis fører oss frem til en type problemstillingen som Casanova nok ofte stod overfor: Hvordan forfører man datteren, uten å gjøre din potensielle svigerfar til fiende?

Måne-landskap: Vegetasjon og frodighet baner vei for stein og klipper mot toppen av Izoard.

Å fri til publikum på tvers av generasjonene er kanskje en tøff spagatøvelse for en tungrodd, 100 år gammel institusjon som Tour de France. Men da en målgang på Col d’Izoard ble kunngjort i oktober fjor, tenkte nok mange at dette var en god balanse.

Gammelt og nytt i skjønn harmoni. Den mytiske alpegiganten i moderne drakt. For fjellavslutninger er et tidsmessig element. Det fenger. Forskningen til Daam Van Reeth ved Universitetet i Brüssel indikerer at seerne benker seg foran TV til slike Tour-etapper i mye større grad enn flate spurtetapper. Økningen i seertall kan være så høy som 40 prosent. Van Reeths forskning begrenser seg til den sykkelfrelste befolkningen Flandern, men det hadde vel ikke overrasket så veldig mange, hvis dette funnet hadde gyldighet i andre nasjoner også.

ET VAKKERT HELVETE

Col d’Izoard lever opp til den sanne betydningen av hors catégorie. Et steinete, øde torturkammer, der klinten ble skilt fra hveten og Tourens sterkeste rytter tredde frem. Jacques Goddet, rittets andre direktør, skrev at Izoard er «en grusom utfordring som setter grensen mellom vanskelig og fryktelig ». «En ny versjon av helvete», poengterte Goddet.

Izoard er til Tour de France det Nidarosdomen er til den norske kongefamilien. Mang en prins har reist opp hit for å hente sin krone. Coppi, Bobet, Thévenet – alle ble Tour-vinnere her. Belgieren Philippe Thys nådde toppen som førstemann i 1922. Blant de 33 etterfølgere har 11 stykker krysset toppen alene og samtidig ikledd seg gult i Paris. Sylvère Maes, Gino Bartali og Louison Bobet har attpåtil maktet det to ganger.

Men i moderne tid er dette trollet av en stigning mer og mer satt i skyggen av fjell som Mont Ventoux og Alpe d’Huez. Og i motsetning til disse morderne klassikerne, har Touren aldri gått i mål på Izoard. Ikke før i år. Men før den tid har fjellets relevans rukket å miste sin styrke. Litt som en strevende, men påståelig plateforhandler i en døende handlegate, står Izoard igjen som en stolt etterlevning fra en svunnen tid.

Likevel går det sjeldent mer enn fem år uten at Izoard står på løypeprogrammet. Men når veien til mål er lang, gjør den sjeldent et inntrykk verdig av sin betydningsfulle fortid. I 2014 gjorde arrangøren det smått utrolige, da de sendte rytterne nedover det bratteste og mest storslagne partiet, Casse Déserte, i stedet for opp! Det blir like rart som å besøke Louvre, uten å ta seg litt tid til å beskue damen med det litt mystiske smilet.

Fra sørsiden av Izoard snakker vi en 30 kilometer lang stigning. Den første delen er ikke særlig bratt og tar deg gjennom de ruvende kløftende langs Guil-elven. Et scenisk, storslagent stykke vei som vil gi selfie-fingeren din krøplende kramper. Klatringen begynner på ordentlig der D902 møter D947 – to prosaiske veinavn som likevel er verdt å merke seg, hvis man skal komme inn på den klassiske ruten til toppen.

Bondeliv: Veien opp sørsiden tar deg gjennom bondeliv, vill natur og flokker med dyr.

Herfra venter 16 kilometer à 6.9 prosent. Sørsiden av Izoard er tøff, men pleier også sanseinntrykkene med sine voldsomme kontraster. Først små, idylliske landsbyer som perler på en snor mot et grønt og frodig bakteppe. Før alt forsvinner gradvis og du inntar det måneaktige, Ventoux-liknende landskapet som altså er Casse Déserte. Hus, vegetasjon, liv. Her finnes intet utenom bratte veier i steinete omgivelser. Ikke å spare krefter til dette 14 prosent partiet like før toppen, blir som å stille til eksamen uten å ha åpnet læreboken. I overkant arrogant.

Området er utemmet og vilt. Det er imidlertid mot slutten av denne brutale delen at du får øye på noe menneskeskapt og vakkert: To steinsatte plaketter med tredimensjonale ansikter hugget inn: Italieneren Fausto Coppi og franskmannen Louison Bobet står her fortsatt, og skuer utover fjellmassivene.

Litt senere ser du «2360 meter». På toppen er det vanskelig ikke å få øye på steintårnet som viser hvor høyt man står over havet. Enda mer iøynefallende er selvsagt utsikten. Dette er et Alpe-panorama fremfor noe annet. Et som til tross for sin egenart og unike karakter, ikke kan rettferdiggjøres med ord. Det må simpelthen bare oppleves.

Her oppe forstår man også hvorfor Touren aldri har fått til en målgang på Izoard. De logistiske vanskelighetene ved en slik bedrift ble på finurlig vis illustrert da vi krysset over toppen på vei til Briançon i sommer. Mettet på inntrykk og drevet av en ikke ubetydelig hypoglykemi, fant vi veien til en liten, dunkel butikk. Forfriskningene var få, men ikke mindre tillokkende av den grunn, og skuffelsen var derfor stor da vi prøvde å betale med kort og fikk følgende svar: ”Pas d’électricité” (Ingen strøm). De avslåtte utelysene og et mørklagt museum ved siden av, burde vel også begrenset våre forhåpninger om butikkens tilgjengelighet på Vipps.

Det var i samme latterfylte sekvens at vi undret oss over et 15-veis grenuttak som hang og slang opp under taket på butikkens verktøyskap. Var det denne som skulle holde liv i TV-sendingene under Tour de France?

LEGENDENE

I 1922 lot arrangøren seg imidlertid ikke affisere av manglende infrastruktur. Henri Desgranges sadistiske blyant hadde tidligere tegnet opp ruter over Galibier, Tourmalet og Aubisque. Nå hadde Tourens første direktør peilet seg inn på den smale passasjen opp fra Guillestre til toppen av Izoard, en ubeskyttet geitesti tråkket opp av det franske militæret. Nærheten til den italienske landegrensen gjorde nemlig fjellet til et strategisk punkt mot den gamle fienden.

Men ikke før 1953 sementerte Izoard sin mytiske legendestatus. På en glohet ettermiddag i juli skulle optimismen som fargesatte etterkrigstidens Frankrike blende enda sterkere. Og forsoningen med de fascistiske italienerne spire så smått.

Nordsiden: Sykler man ned mot Briançon møter man raske veier og utfordrende svinger.

Alene i front på denne dagen ligger rytter nummer 61. Ansiktet hans skjærer grimaser og pusten er anstrengt. Manken er likevel ulastelig kastet skrått bakover, ferdig stylet til seiersbanketten i Paris.

Langs veien står en hobbyfotograf i mengden. Hengslete og tynn – nesten litt stusselig. Med det storståtte Casse Désert som bakteppe skal han knipse bilder av rytteren som fører an opp fjellsiden. Han peker sin lange, nebbete nese ned i fokusfinneren og trykker. Rytteren gjenkjenner fotografen og lirer fra seg et anerkjennende blikk – uten å endre tråkkfrekvens.

Nummer 61 er selvsagt Louison Bobet, i ensom majestet på vei mot seier i Briançon og sin første av tre gule trøyer. Fotografen er ingen ringere enn Fausto Coppi. Il campionissimo. Den italienske superstjernen er utrolig nok turist i rittet han vant året før. Iført ordinære, beige kortbukser og en ujålete, sort trøye finner han sin naturlige plass blant allmuen. Omringet av bønder og arbeidere, støvete bukser og baretter, føler han seg kanskje som en helt vanlig fyr. Kanskje tok han turen ned til Briançon etterpå, her vi sitter denne morgenen, for å gratulere sin etterkommer med seieren.

Med en liten endring i besetning og plot, skulle skuespillet settes opp på ny i 1975. Nå var Bobet den bifallende, gamle mesteren. Og Bernard Thévenet den vordende Tour-vinneren.

– Jeg klatret fjellet fire ganger i Tour de France, og husker alle veldig godt, sier Thévenet – over 40 år senere.

– Best husker jeg selvsagt den i 1975. På morgenen ble jeg spurt av den store stjernen Louison Bobet om å sykle inn i Casse Déserte alene. Nesten kommandert, kan man si. Hvis jeg skulle bli en stor mester, måtte jeg komme til toppen på egenhånd.

Thévenet holdt ord. Dagen etter at han knakk selveste Eddy Merckx på etappen til Pra-Loup, seilte han solo over Izoard. Dette mens Bobet sannsynligvis nikket erkjennende i VIP-bilen bak.

Nakent: Både storslagent og ugjestmildt, Casse Désert er Izoards karakteristiske parti.

– Jeg angrep fordi trøyen min var ikke trygg. Sju dager før Champs-Élysées hadde jeg bare en tynn ledelse på 58 sekunder. Bak meg lå århundrets beste rytter, sier Thévenet – med referanse til Merckx.

– Så jeg ble tvunget til å angripe. Et godt stykke før Arvieux gikk jeg til. Det var varmt. Solen stekte og asfalten lå kokende foran oss. Derfor måtte jeg sykle helt på kanten av veien, for å få mer luft og utnytte skyggen under hårnålsvingene. Dermed kom jeg alene inn i Casse Déserte. Det var fullstendig praktfullt.

Coppi døde i 1960, og kunne ikke hilse Thévenet slik han gjorde Bobet. Men plaketten var allerede støpt og montert, betalt av leserne til den franske avisen L’Équipe.

– Jeg må si unnskyld til Fausto, min kjære Fausto, for jeg glemte å hilse da jeg syklet forbi. Det er kanskje enkelt å forstå, siden jeg hadde demonen «Kannibalen» jagende bak meg. Da må man ha fokus.

Gjennom et overveldende folkehav i Casse Déserte, holdt Thévenet konsentrasjonen. Tusenvis av tilskuere sto som «sild i tønne» - fire, fem rader bakover. Mange hadde også våget seg høyere opp i klippene, i håp om å få et bedre glimt av sin gulkledde helt, der han syklet forbi i sin langtrukne maillot jaune i bomull og et like flagrende nummer 51 hengende over venstre baklomme.

Thévenet vant etappen med 2 minutter og 22 sekunder på Merckx. Touren var hans og Merckx sitt hegemoni over for godt.

Toppen: Utrolig nok fikk man Tourens logistikk til å passe inn.

– De siste kilometerne glemmer jeg aldri. Sensasjonelt var det. Tilskuerne var ville og oppmuntret meg hele veien. Dette skulle bli høydepunktet i hele min karriere. Spesielt siden det var første gang jeg bar den gule trøyen. Og i tillegg var det Bastilledagen.

Den 18. etappen i Tourens 2017-utgave blir kanskje ikke husket på samme måte som den i 1975, selv om vinneren ble franskmannen Warren Barguil. Damenes La Course by Le Tour de France, vunnet av nederlenderen Annemiek Van Vleuten, var utvilsomt mye mer spennende. Det samme var sikkert L’Etape du Tour, turrittet med over 12000 amatørsyklister til start, som også hadde målgang på Izoard. Denne gang vunnet av nordmannen (!) Jonas Abrahamsen.

– Jeg hadde aldri forestilt meg å vinne på Izoard. Jeg begynte å bli ganske sliten og hadde allerede vunnet en etappe i denne Touren. Men Izoard er en så spesiell plass, og man føler at man må gjøre noe spesielt, sa etappevinner Barguil – tydelig inspirert av de majestetiske klippene og den storslagne utsikten.

Med sin brutalitet og robusthet, treffer Izoard ved Tourens kvintessens. Og derfor var det på tide at rittet hadde sin målgang her oppe. Slik det har gjort med Galibier, Tourmalet og Ventoux tidligere. Fjelltoppen på 2360 meters høyde er nå brakt inn i det gode selskap. Modernisert og allmengjort.

Og når enn neste målgang vil finne sted her oppe, vil den utvilsomt tvinge rytterne til å gjøre noe spesielt. Men for oss fungerer også den enkle løsningen – her vi later oss i Briançon med utsikten fra hotellets steinveranda.

HEVDER SEG MOT DE BESTE
TEST: Shimano Ultegra R8000
Mot toppen: Nye Ultegra hevder seg med Dura-Ace på funksjonalitet.
HEVDER SEG MOT DE BESTE
Den nye Ultegra-komponentgruppen fra Shimano får oss til å lure om man faktisk trenger Dura-Ace.

TEKST: GERHARD SLICK FOTO: WOUTER ROOSENBOOM

Ultegra-komponentene 6800 og 6870 var begge store hits verden over. Nå kommer altså etterfølgerne, R8000 (mekanisk) og R8070 (elektronisk Di2-variant).

Her er det flere elementer som er nye. Den største nyheten er kanskje Ultegras egne hydrauliske skivebremser, nye hjulsett og en oppdatert versjon av SPD-SL karbonpedaler. Det nye bakgiret er også kompatibelt med 11-34-kassett, for de av oss som like store mengder stigninger.

De mest sentrale forbedringene er ikke like synlige. Lavere vekt og økt stivhet kommer som et resultat av snedige teknologiske løsninger som preget den nye komponentgruppen. Hvilket er til å forvente av Ultegra som lever godt i skyggen av Shimanos flaggskip Dura-Ace.

Ikke så overraskende har nye Ultegra R8000 mange teknologiske likheter med Dura- Ace R9100-gruppen som ble presentert sist januar. Nye Ultegra speiler Dura-Ace også sett rent estetisk. Fargetema er mørkere og krankarmen mye kraftige enn sin forgjenger.

R8000 er utstyrt med mekanisk gir og felgbremser. Til tross for den økte populariteten til elektroniske girsystem, har Sykkelmagasinet testet og sett nærmere på det mekaniske.

Myke og faste: RD-R8000 SS bakgir gir stødig og forutsigbart bremsemønster

MYKERE GIRING

Man flyter grasiøst mellom utvekslingene. Å gire med R8000-bakgiret føles litt lettere sammenliknet med tidligere utgaver Ultegra. Forbedringen er liten, men merkbar, og har ikke kommet på bekostning av den gammeldagse, metalliske girskiftelyden mange liker. Girets hurtighet er mer eller mindre som før.

Bakgiret i R8000-serien er utformet med det såkalte «Shadow design». Dette betyr at store deler det mekaniske bakgiret er plassert nedenfor kassetten og kjedestaget, og inn i en mer beskyttet posisjon. Å skade bakgiret på landeveien er sjeldent en stor fare. Men dette blir fort en fordel dersom man tar turen til krossbanen eller ut på grusveier.

I teorien er oppsettet også mer aerodynamisk, med mekanikken plassert under kjedestaget. Placebo eller ei, tanken er fin å ta med seg ut på veien.

«Shadow Design» gjør også at R8000 er kompatibel med Shimanos DRD, girørsystemet som strammer opp koblingen mellom bakgiret og rammen, og dermed gjør giringen mer presis.

Med tanke på girjustering har Shimano allerede en stund brukt innvendig sekskanthodet unbrakoskruer i Di2-systemet. R8000 er ikke noe unntak. Borte er stjerneskruene og derfor er det viktig å bruke riktig nøkkel. Ellers kan det innvendige mønsteret slipes ned og justeringen blir vanskelig.

Vaiertønnene på bakgiret har også nytt design. Men om den slankere utformingen gir bedre funksjonalitet, er vi imidlertid ikke overbevist om. Uten de kraftige vingene som kjennetegnet tidligere versjon, kan finjusteringen bli en utfordring etter hvert som mekanismen strammer seg til over tid (vaiertønnene som tilhører bremsene er heldigvis uendret).

Betydelig endringer er gjort på krankgiret som har blitt vesentlig tynnere, og speiler dermed den skjelettaktige Dura-Ace-versjonen. Dette bidrar til en generelt sett mykere giringsopplevelse. Det nye innebygde spenningskablene var også enkle å justere og var en fin estetisk touch.

Flere forbedringer på hendlene foran finnes også. De nye Ultegra ST-R8000 er nesten identiske med utformingen på nyeste Dura- Ace 9100 hendlene. De er dessuten mindre avrundet enn Ultegra 6800 og utstyrt med en ruglete hette.

Form og hette gir en annerledes og bedre grepfølelse, sammenliknet med forrige Ultegra. Funksjonaliteten er også forbedret. Det nye designet gjør det enklere å rekke frem til hendlene mens man har hendene i bukken. Trykket for å skifte både foran og bak er dessuten blitt vesentlig mindre. Dette er nok en gledelig nyhet for de som ikke har store hender.

Mange likheter: Også på krank og pedalarm deler nye Ultegra mange likheter med Dura-Ace.

STIVERE BREMSER

Selv om 6800-bremsene hadde få mangler i seg selv, er R8000-versjonen en markant forbedring. Kanskje den største raffineringen i generasjonsskifte 6800/R8000.

Igjen ser vi likheter til 9100. Vinklingen av bremsearmene og den spisse fronten matcher nemlig fint med Dura-Ace-versjonen. Nå er avstanden mellom armene noe mindre, for å gi økt trygghetsfølelse og effektiv bremsing.

Utformingen er tydelige stivere enn før. Dette fordi en tynn, forsterkende metallplate er plassert mellom bremsearmene, som tetter rommet mellom dreiepunktene. Dette gjør at bremsene holder formen og skaper forutsigbare bremsemønster.

Kompatibel: Kan brukes Shimanos DRD, for de som vil ha enda mer presis giring.

Ifølge Shimano er 9100-bremsene 40 prosent stivere enn sin forgjenger. Noe prosenttall er ikke gitt på R8000, men forbedringen er merkbar og parallellene til Dura-Ace påfallende.

Bremsingen er nemlig mer effektiv og forutsigbar enn før. Selv når man bremser hardt, føler man aldri tap av kontroll og det er lett å unngå å låse hjulet. R8000 er også kompatible med 28mm dekk, som flere og flere virker å foretrekke.

Hurtigkoblingen er dog noe begrenset. Å løse ut bremsene er begrenset til kun to posisjoner. Dette vil nok ikke falle i smak hos gamle sjeler som foretrekker en justerbar hurtigkobling.

Funksjonalitet: Utforming og ny hettet gir en annerledes og bedre grepfølelse.

KANK OG KASSETT

I likhet med bremsene har R8000-kranken sine likheter med Dura-Ace 9100 også. Krankarmen er oppdatert med bredere diameter og krankdrevet omformet med ny profil på tennene. Det siste innebærer større gap mellom kjede og tenner, og skal medføre økt yteevne og stillere funksjonalitet. Dette var imidlertid vanskelig å etterprøve.

I motsetning til Dua-Ace er det ingen integrert kraftmåler tilgjengelig for R8000-kranken.

Den nye kassetten som kommer med R8000 er helt lik den forrige, etter hva vi kan se. Den fungerer iallfall på samme måte og veier ganske det samme som 6800-versjonen.

KONKLUSJONEN

Den nye generasjonen Ultegra er som sagt innen revolusjon. Men det finnes f lere snedige oppgraderinger og innovasjoner som gjør R8000 til et bedre fungerende og langt mindre sårbart gruppesett enn 6800-versjonen.

Både bremsing og girskifte er klart forbedret og gjort til en sann glede. Opplevelsen er til forveksling svært lik yteevnen til Dura-Ace 9100. R8000 presterer faktisk på samme nivå som Shimanos flaggskip.

Sammenliknet med 9100 er R8000 noe tyngre. 264 gram for å være helt presis. Den vekten kan man imidlertid lett kvitte seg med andre steder på sykkelen, og samtidig spare seg en pen sum penger. For hva gjelder funksjonalitet, er det nå blitt uhyre vanskelig å skille Dura-Ace fra Ultegra.

EN ANVENDELIG KLATRER
TEST: Argon18 Gallium Pro Astana Edition
Kvalitet: Mye kvalitet og kjøreglede, og det var lett å stortrives med Astanas våpen mellom beina.
EN ANVENDELIG KLATRER
En high-end klatresykkel med svært gode egenskaper på flatene. Toppmodellen fra Argon18 falt i smak hos vår tester.

TEKST: MAGNUS DRIVENES FOTO: VELOCITY, SYKKELMAGASINET

Etter flere år på Specialized byttet Astana til canadiske Argon18 foran årets sesong. Primært har Alexandre Vinokourovs disipler benyttet seg av merkets klatremodell – kalt Gallium Pro. Aeroversjonen Nitrogen Pro er lite brukt i Astana, men var mer hyppig i bruk hos Bora-Argon18 i 2016-sesongen. Velocity i Sandefjord, eneforhandler av Argon18 i Norge, har utstyrt Sykkelmagasinet med en Argon18 Gallium Pro Astana Edition – naturligvis i Astana-farger.

Sykkelen er tilnærmet identisk med den Truls Korsæth og Fabio Aru har figurert på i årets sesong. Forskjellene er at versjonen vi tester er utstyrt med Ultegra Di2 girsystem, samt Ultegra-bremser og -krank. I forkant av årets Tour de France fikk også de mest prominente rytterne utdelt 2018-modellen. Den viktigste endringen er lavere vekt, men ellers er hovedlinjene mye av det samme. Testsykkelen er utstyrt med 47 centimeter høye karbonfelger fra franske Corima, hvilket bidrar sterkt til den generelle kvalitetsfølelsen. Førsteinntrykket av sykkelen er en high-end klatresykkel verdig. Med en vekt på 7.15 kilo er den drøye 300 gram over lovlig rittvekt. En sykkel kan være så lett den bare vil, men det betyr lite hvis det går på bekostning av kjørefølelse og stivhet. Testsykkelen kjennes likevel ut som klasse fra første tråkk. Man får umiddelbart lyst til å tråkke til, og hele sykkelen bærer preg av å være særdeles responsiv. Særlig komfortabel er Astanas flaggskip når man trår til på flat mark. Svært lite watt går til spille, og den er lett å manøvrere når ujevnheter dukker opp i veien.

Ultegra: Vi testet Argon18s toppmodell med Shimano Ultegra Di2 6870-gruppe

SMART 3D-LØSNING

Til tross for at den markedsføres som en klatresykkel, agerer altså sykkelen meget godt i flatere terreng. Den har naturligvis ikke et aerodynamisk design, men med innvendige kabelføringer og Argon18s unike 3D-løsning (tre dimensjoner for styrerøret, mer om det nedenfor) bidrar til å senke luftmotstanden.

3D-løsningen hos Argon18 har vært et av deres kjennetegn de siste årene, og også Gallium Pro utstyres med dette. Det går ut på at man kan velge mellom tre forskjellige høyder på styrerøret og bytte på disse, uten at det går utover stivheten og håndteringen hos styret. Sammenlignet med standardløsningen der man justerer styrehøyde med ulike spacere, er 3D-løsningen både stivere og gir sykkelen et bedre manøvreringsmoment.

Sykkelen er testet med styret på den midterste høyden, en høyde som ga et perfekt kompromiss mellom aggressivitet og komfort. Styret er også en drøm å holde i når man svinger og manøvrerer seg på lumskheter man møter på en vanlig sykkeltur i Oslo-området. At man har muligheten til å justere styrerøret etter hvor komfortabelt eller aggressivt man ønsker å sitte, taler også til sykkelens fordel.

Som nevnt er altså Gallium Argon18s klatremodell. I tyngre terreng fortsetter sykkelen å levere gode opplevelser. Sykkelen er for all del lett, men i forhold til konkurrerende klatresykler i denne prisklassen er den relativt tung. Dog er det heller ikke mange hundre grammene over lovlig UCI-vekt, hvilket betyr at en syklist med rittplaner ikke trenger å bekymre seg nevneverdig.

Til tross for at Gallium Pro markedsføres som noe av det beste innen klatresegmentet, er det i motbakker vi finner Astanasykkelens største svakhet. Ute av sadelen, stående og angripende lever ikke sykkelen helt opp til forventningene. Det føles ikke helt naturlig å tråkke skikkelig til stående i serpentinersvinger eller korte kneiker. Erfaringsmessig er dette noe som endrer seg etter hvert som man venner seg til en ny sykkels geometri. Men under testingen var dette det som var det tydeligste aberet.

Ikke aero: Men hele sykkelen bærer preg av å være særdeles responsiv.

Styret har en standard bredde på 42 centimeter, og med det mister man noe moment kontra bredere versjoner i stående positur. Likevel er sykkelen i aller høyeste grad konkurransedyktig i motbakker. Sittende kjenner man på mye av de samme Gallium-modellen særdeles godt. Den er lett å manøvrere i krappe svinger, stabil i både høye hastigheter og ved brå nedbremsinger. Argon18s klatremodell er definitivt en sykkel å ta med seg dersom man liker å åle seg ned fjellsider. I akselerasjonsfasen etter en serpentinsving er det også en drøm å få fart på den canadiske sykkelen.

I spurter på flat mark er sykkelen utrolig rask. Spesielt her er det lett å merke hvor stiv den er foran på sykkelen med styre, styrerør, gaffel og ikke minst hjulsettet. Det er utrolig deilig å kjenne at all kraft i beina genereres til fart. Det er ikke sykkelens skyld hvis du taper skiltspurten, i hvert fall.

Paradoksalt nok trives vi bedre i flate spurter enn ved akselerasjoner oppover med denne klatresykkelen. Det er mye som er i sving når man spurter, men Argon18s toppmodell gir ikke etter på noen som helst måte.

High-End: En klatresykkel som agerer altså sykkelen meget godt i flatere terreng.

HIGH-END

Det er mye ved sykkelen som er stivt – prisen inkludert. Med en veiledende pris på 56,990 NOK, er dette en kostbar investering. Man får det man betaler for, sies det. Og det er liten tvil om at man får en sykkel av ypperste kvalitet i Argon 18s Gallium Pro.

Canadiske Argon18 er et high endmerke. Likevel er 56 lapper for en sykkel med Ultegra-komponenter i stiveste laget. Riktignok får man en toppmodellramme brukt på høyeste nivået, men det er vanskelig å rettferdiggjøre prislappen. Dog er det noe urettferdig å dømme en sykkel utfra veiledende pris, da det ofte er mer villedende enn veiledende.

Den testede sykkelen er som kjent Astana-versjonen, og designet er naturlignok preget av dette. Lyseblå og sorte detaljer gjennomsyrer sykkelen, som er stilren i Astana-farger uten at det blir for voldsomt. Argon18-logoen er i gult, og kompletterer den kasakhstanske stilen. Fra et estetisk perspektiv er ikke det veldig fint, men det er såpass lite fremtredende at vi lar det passere. Med pene carbonfelger fra Corima som kompletteres med Vittoria Corsa-dekk med lyse vegger, blir dette en sykkel man lett blir betatt av.

Alt i alt er dette en sykkel med kvalitet i så godt som alle ledd. Det er vidunderlig å håndtere sykkelen, man har flere, gode alternativ på å justere høyden på styrerøret, og den er komfortabel å sitte på. Spesielt i akselerasjoner, spurter og nedoverbakker er det lett å storkose seg på Gallium Pro. Vekten er noe høy sammenlignet med andre klatresykler i samme prissjiktet, og vi fant oss ikke helt til rette stående i motbakker. Likevel er dette en sykkel hvor man får mye kvalitet og kjøreglede, og det var lett å stortrives med Astanas våpen mellom beina.