«Veien er målet»

Min vei tilbake på toppen av pallen.

TEKST: Emma Kristine Skjerstad

Til dere som følger bloggen min; Hei bloggen og alle mine tusenmillioner lesere.  Til dere som er nye lesere: Hei og velkommen til min skriveverden om livet som syklist og «veien er målet».

Som ivrig syklist/idrettsutøver, student, skribent og deltidsarbeider ble jeg nylig spurt av redaksjonen i Sykkelmagasinet om å begynne og blogge på deres nye hjemmeside. Det er naturligvis noe jeg takket gledelig ja til, da formidling, skriving og det å (forhåpentligvis) spre idrettsglede er noe jeg liker godt som restituerende aktivitet innimellom slaga.

Før vi for «alvor» sparker i gang bloggingen tenker jeg at det er greit å dele i korte trekk hvem jeg er.

Mitt navn er Emma Kristine Skjerstad, jeg er 27 år gammel, bor i en rimelig fancy kjellerleilighet på dollaråsen i Nittedal og vier store deler av livet mitt til idretten og sykkelen. For at hjulene (bokstavelig talt) skal gå rundt er jeg student ved siden av idretten, i tillegg til at jeg jobber som hovedtrener for de unge og lovende i CK Nittedal, frilans-journalist (i ny og ne) og daglig leder (som det så fint heter) av Grenaderløpet.

Årene flyr, og i skrivende stund går jeg inn i mitt tolvte år på landeveien (med startnummer på ryggen), før den tid bar oppveksten og barndommen min preg av det min far så fint (i ettertid) kalte «luretrening». Skitrening, skikonkurranser, terrengtrening, terrengkonkurranser og etter hvert landevei, som jeg som 16 åring bestemte meg for å satse mer på. Med tidvis mark i rumpa og et høyt energinivå har idretten vært og blitt en viktig arena for meg, og lidenskapen for fysisk aktivitet og bevegelse er stor.

Som 16-, 17- og 18-åring ble jeg ungdomsmester og norgesmester som junior (to år på rad) på tempo, vant norgescupen sammenlagt, var fast på landslaget, satt en saftig norgesrekord på 10 kilometer tempo, 13.plass i EM-tempo, noen internasjonale topplasseringer og fremtiden så lys ut. Mine to første år som senior var jeg fortsatt «oppadgående» og som 20-åring signerte jeg min første (og kanskje siste?) proffkontrakt med et italiensk UCI-lag.

Jeg ble boende ett år i Italia/Lucca og det var vel her vendepunktet i sykkelkarrieren kom, da jeg reiste hjem med mye erfaring, læring, italienske strofer, kyssesyken og mycoplasma. Fra 2011 og frem til 2015 bar årene preg av månedsvis på sofaen med sykdom, en kropp som ikke ville spille på lag, sykdom i nær familie, stanging i veggen og ujevne resultater og treningsperioder.

Mange mener, tror og tenker kanskje «var hun bare en juniorstjerne?», men hvorfor skal man høre på hva alle andre mener, tror og tenker til en hver tid? Selv vet jeg at potensialet er der, men på samme måte som man får «kunnskapshull» ved å ikke delta nok i skolen, får man «treningshull» ved å ikke få trent kontinuerlig over en lengre periode. Trening og fysisk form er tross alt ferskvare, og man må øve, øve, øve. Feile, feile, feile. Lære, lære, lære. Ta gode valg, ofre, risikere og finne treningsmetoden som passer deg selv.

Det letteste, etter flere år med motgang, er å kaste inn håndkleet og heller «bli normal», men sta som jeg er er jeg fortsatt fast bestemt på at jeg ikke skal gi meg før jeg står øverst på pallen som norsk mester igjen. I Team Skjerstad.net er visjonen «veien er målet», med motbakker, utforbakker, humper, gode og vonde opplevelser. På den veien er jeg evig takknemlig for at jeg har verdens beste støttespillere rundt meg som tror på meg.

I stedet for å si «Emma Kristine, nå har du stanga i veggen så lenge at vi kan ikke støtte deg noe mer» eller «Emma Kristine, du bør begynne å leve et normalt liv nå, vi kan ikke forholde oss til dette mer» får jeg heller høre «Emma Kristine, vi støtter deg og backer deg alltid, uansett, og vi tror på deg».

Så, her sitter jeg, som 27-åring. Full av motivasjon og inspirasjon til å gjøre en helhjertet jobb og finne min vei tilbake på toppen av pallen. De to siste årene har jeg endelig fått lagt ned en god dose treningsarbeid igjen, resultatene kommer sakte men sikkert, jeg befinner meg jevnt over blant topp ti beste damer i Norge og fikk i fjor og i år resultater som gir meg svar på at jeg faktisk har noe «uforløst» i meg.

Gjennom de neste ukene og månedene vil det jevnlig komme blogginnlegg fra denne kanten om alt fra trening til kosthold, utstyr, tanker, meninger og innblikk i hvordan livet som idrettsutøver er gjennom tekst, bilder og video. Har du spørsmål eller tips til innlegg – ta kontakt.

Snap/Insta @emmakristine

KATEGORIER
Blogg

RELATERTE INNLEGG