Ugler i mosen

Med 300-400 meter til mål tauet Olga meg inn med hele feltet på hjul. Hun er ikke menneskelig....

Hvis jeg hadde blitt hentet av noen andre som var menneskelige, så hadde det vært greit, men ikke av noen som har tauet feltet i 42km/t tredje dag på rad.

TEKST: Vita Heine (Team Hitec Products Birk)

I skrivende stund sitter jeg på bussen på vei til Bangkok. 9 timers kjøretur står på planen i dag og 13 timer med 2 fly i morgen. Sammen med Hitec har jeg nettopp avsluttet Tour of Thailand – 3 dagers etapperitt. Forventningene for laget var høye – minst noen pallplasser både på etappene og i sammendraget. Vi hadde lite informasjon om rittet i forveien og forventet noen kuperte etapper som i fjor. Da kunne vi hevde oss, mest sannsynlig vinne hele rittet.

Det viste seg at etappene var flate, noe som skuffet ihvertfall meg og Ingrid Lorvik. Det som så ut som bakker i løypebeskrivelsen var egentlig ikke det. Jeg har bare brukt storskiven her nede. Med oss hadde vi heldigvis den nederlandske spurteren Nina Kessler, og også tyske Lotte Becker og norske Julie Solvang som er veldig kjøresterke hjelperyttere.

Første etappe var 20 km lagtempo. Vi hadde aldri kjørt lagtempo sammen som et lag før, bare et par drag dagen før. Meg og Ingrid hadde kjørt sammen en gang, samme med Nina og Lotte. Av den grunn ble det ikke noe perfekt samspill. Vi reagerte også på varmen, men vi kjørte likevel fort – 44,5 km/t på vanlige sykler uten tempoutstyr.

Jeg var veldig giret og kjørte sterkt selv om jeg ble syk etter Flandern to dager før reisen til Thailand. Ganske utrolig at jeg klarte å komme meg på beina på noen få dager med lang flyreise og jetlag. Kanskje den varme og fuktige luften hjalp. I mål var vi 1 min 23 sek bak Russland. Vi kunne ikke tro det!!! 47 km/t med vanlige sykler. 5 damer! 4 av dem har ikke noe særlig på sykkel-CVene sine, mens Olga Zabelinskaya har både flere internasjonale mesterskaps- og OL medaljer, og også tidligere utestengelser på grunn av doping.

Showet bare fortsatte på etappe 2 samme dag og på de etterfølgende 2 dagene. Olga sammen med de andre lagvenninnene ledet løpet og skulle ta den rosa trøyen med seg hjem. Taktikken deres var simpel – de la seg foran i feltet og kjørte lagtempo hele rittet. Det vil si f.eks. 113 km med en snittfart på 42 km/t. Solid fart vil jeg si. Det var ikke så mange angrep fra damefeltet i denne farten. Vi prøvde og prøvde, men alle angrepene ble etterhvert kjørt inn av Russland, spesielt av Olga som kunne taue alene milevis.

Heldigvis var de ikke så opptatt av å vinne etappene, bare sammendraget. Nina ble nr 3 og nr 5 i spurten på første og andre fellesstart. De asiatiske rytterne er forresten veldig raske. De har nok litt å gå på kondisjonsmessig, noe som vi normalt sett kunne utnytte til vår fordel.

Så siste fellesstart. Vi hadde nå skjønt at det var håpløst å slite oss ut på støting underveis. Jeg fikk lov av laget til å støte i siste 3 km. Lotte skulle gå kontra hvis jeg ble hentet. Nina skulle spurte for seier. Julie og Ingrid skulle likevel forsøke å støte underveis og se om de klarer å samarbeide med andre lag mot russerne.

Det gikk ikke. Alt ble kjørt inn av de røde. Jeg hadde spart meg hele veien, drukket, spist, fått isbiter på ryggen og ligget i posisjon nr 1 bak den russiske «lagtempoen». Farten økte i siste 10 og i siste 5 km. Noen av Olga sine lagvenninner begynte å slite og sige litt bakover. Feltet var nesten i en strek.

Med mindre enn 2 km til mål klinte jeg til alt jeg kunne. Fikk en god luke, kjørte og kjørte. Kan det gå? Ingen som maktet å følge meg. Jo, med 300-400 m til mål tauet Olga meg inn med hele feltet på hjul. Spurterne suste forbi. Nina var ikke der – hun og Lotte hadde gått ned i en kræsj tidligere. Vi var skuffet. Jeg var skuffet.

Jeg hadde en av mine høyeste 1 min watt verdiene noensinne når jeg støtet. Hvis jeg hadde blitt hentet av noen andre som var menneskelige, så hadde det vært greit, men ikke av noen som har tauet feltet i 42km/t tredje dag på rad. Jeg følte meg snytt for seier på egne og lagets vegne.

Uansett var rittet og Thailand en positiv opplevelse for oss. Jeg tar med meg litt mer selvtillit inn i resten av sesongen. Neste ritt er Amstel Gold race i Nederland og så Fleche Wallone og Liege-Bastogne-Liege i Belgia.

KATEGORIER
BloggPremium

RELATERTE INNLEGG