Kristoff gjør seg til instrument for det emiratiske regimet

At bejublingen antagelig ikke var Kristoffs eget påfunn spiller liten rolle her.

KOMMENTAR: Alexander Kristoff dedikerte sesongens første seier til Sheikh Zayed bin Sultan al Nahyan, den avdøde grunnleggeren og diktatoren av De Forente Arabiske Emirater. Kan det forsvares?

TEKST: Håvard Rustad Markussen FOTO: LaPresse

På den avsluttende etappen av årets Tour of Oman leverte den norske europamesteren en vintage Kristoff-langspurt og innkasserte sin første triumf for året og sesongen, men også den første i UAE-Team Emirates-drakten.

Håvard Rustad Markussen er utdannet statsviter fra London School of Economics og Universitetet i Oslo med fokus på internasjonal politikk.

I seiersintervjuet takket Kristoff på sedvanlig vis lagkameratene for deres innsats og uttrykte lettelse over å være tilbake på vinnersporet, men overrasket imidlertid stort da han også benyttet anledningen til å hylle Emiratenes landsfader.

– Hjemmefansen feirer garantert denne seieren ved å dedikere den til minnet etter Hans Høyhet Sheikh Zayed bin Sultan al Nahyan, i det hundrede året etter hans fødsel, sa den ørkenvante nordboer, i en nokså verdensvant vending.

Burde dette plage oss? Oss norske sykkelfans, som i tillegg til å heie på Kristoff og co på Via Roma, Roubaix-velodromen og Champs-Élysées, også har for vane å heie på menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati?

For å finne ut av det må vi ta en nærmere kikk på denne Sheikh Zayed, og med ham det lille oljelandet hvor Kristoffs, men også Sven Erik Bystrøm og Vegard Stake Laengens, lag er registrert og har sin base.

De Forente Arabiske Emirater ble grunnlagt 1971 etter at britene trakk seg ut av Gulfen. Sheikh Zayed, som var instrumentell i løsrivelsesprosessen og opprettelsen av det som skulle bli et splitter nytt føderalt absolutt monarki, satt med makten helt fra begynnelsen og fram til sin død i 2004. I løpet av sin styringstid utrettet han store ting, og blir gjerne gitt æren for å, mer eller mindre egenhendig, ha orkestrert den enorme transformasjonen landet har gått gjennom – fra ruralt til urbant, lutfattig til søkkrikt, tilbakestående til hypermoderne.

Ved siden av den brå velstandsøkningen blir Zayed gjerne tilskrevet et uvanlig godt diplomatisk blikk, særlig for sin elegante tilpasning til Vesten. I 1991 støttet han, sammen med andre arabiske ledere, den USA-ledede koalisjonen mot Saddam Hussein etter invasjonen i Kuwait, i 1996 sendte han bistand og styrker til Bosnia og i 1999 til Kosovo, og etter terrorangrepene den 11. september 2001 var han den første internasjonale leder til å kutte alle bånd til Taliban.

Samtidig viser Palestina-støtten at Zayed på langt nær var noen nikkedukke for sine allierte i Washington. Regionalt ansees opprettelsen av Gulf Cooperation Council, en økonomisk union mellom seks Gulfstater, som hans største diplomatiske bragd.

Emiratenes store leder var også kjent for å føre en aktiv og generøs bistandspolitikk. I samme år som staten ble etablert opprettet Zayed Abu Dhabi Fund for Development og i løpet av sin regjeringstid, brukte han oljepenger til å gi økonomisk bistand til mer enn 40 land fordelt på tre kontinenter. Han får også skryt for å ha vært en progressiv kraft i menneskerettighetsspørsmål. Det pekes særlig på at han var forut for sin tid når det gjaldt kvinners rettigheter; sheikhens kone, Sheikha Fatima, uttalte seg stadig om viktigheten av å få kvinner inn i arbeidslivet.

Samtidig er det liten tvil om at Sheikh Zayed er ansvarlig for å ha bygget og lagt grunnlaget for en videreføring av en totalitær politistat. Frykten for protester, krav om demokratiske reformer og ikke minst terroranslag, og dermed sikkert tap av landets stabile, progressive og semi-vestlige image, er altoverskyggende.

Hvert gatehjørne og enhver krik og krok av cyberspace overvåkes tett, og enhver som kritiserer regimet kan, etter en lov fra 2012, arresteres. Politiske dissidenter pågripes over en lav sko, og det rapporteres om stadige forsvinninger og omfattende praktisering av tortur. Talende for dette er Zayeds uttalelse at demokratiet er «forbigående og uferdig», og en styreform som «avler dissens og konfrontasjon».

Den avdøde jubilanten er med andre ord en komplisert skikkelse, og derfor er det vanskelig å gi et entydig svar på spørsmålet om Kristoffs omfavnelse av ham kan forsvares. På den ene siden kan en fint argumentere for at Sheikh Zayed var en nødvendig moderat og progressiv stemme, forut for sin tid og en brobygger mellom den gamle og nye verden, mellom Østen og Vesten, mellom det totalitære og det liberale. På den andre siden framstår dette progressive noe illusorisk i møtet med avsløringer om masseovervåkning og tortur.

Kristoff inntar ganske eksplisitt den første av de to posisjonen, både ved lagvalg og bejubling av sheikhen på hundreårsdagen. At bejublingen antagelig ikke var Kristoffs eget påfunn spiller liten rolle her: Han gjør seg uansett til instrument for UAE-lagets markedsføringsstrategi og bidrar til blankpussingen av det emiratiske regimets image.

Posisjonen er så tungt politisk ladet og potensielt problematisk at den umulig kan forbigås i stillhet. Kristoff bør utfordres på dette. Det er særlig viktig fordi han er et forbilde for mange, en rolle som ikke bare bør henge sammen med det han gjør på sykkelsetet, men også med hvordan han, som et helt menneske og en aktiv samfunnsborger, forvalter stjernestatusen og innflytelsen som følger med den.

Håvard Rustad Markussen er utdannet statsviter fra London School of Economics og Universitetet i Oslo med fokus på internasjonal politikk.

KATEGORIER
Blogg

RELATERTE INNLEGG