Vita Heine: Strade Bianche føltes som en uendelig lidelse

En stemme sa jeg måtte kjempe til jeg stuper.

TEKST: Vita Heine FOTO: Ferrari / Paolone

Dette var årets første WorldTour-ritt for damene. Vi syklet 139 km hvorav 31 km med grus fordelt på 8 sektorer, samme distanse som et Grand Fondo mosjonsritt dagen etter. Herrene syklet bare 50 km lengre i samme løype, bare med en ekstra sløyfe.

Med over 2000 høydemetre i stigning er dette et ritt som skiller mye fysisk. Om man mangler litt på toppformen, så er det intet sted å gjemme seg – man blir avslørt før eller siden.

Strade Bianche betyr hvite veier, men noen hvite veier som jeg hadde sett på bilder var det ikke å finne. På rittdagen var det pøsregn og en snittemperatur på 4 plussgrader. Gruspartiene var mørkebrune og gjørmete. Laget hadde kjøpt inn neopren hansker og de reddet dagen for flere av oss.

«Velt, velt, velt»

Første grusparti kom etter 17 km. Rittet begynte med høy fart for å posisjonere seg før grusen. I slike tilfeller blir jeg litt usikker på dem foran meg, spesielt hvis ikke jeg kjenner løypen og ikke vet om det plutselig kommer en høyresving eller venstresving. Fordelen med å sykle WorldTour-ritt er at de fleste faktisk er flinke i felt og det skjer mindre unødvendige velt.

Første grusstrekk var en positiv overraskelse – grusen var våt og jeg synes at den var lett å kjøre på, men det var en del store hull som kom plutselig. Det var mange som mistet flaskene pga. disse hullene, så vi måtte kjøre litt sikksakk innimellom. Noen store velt så jeg ikke, men på hver grussektor var det noen få som veltet.

 

På grusen klarte jeg å kjøre en del plasseringer oppover i feltet og ta igjen det jeg hadde tapt i posisjonskampen før grusen. Mange virket litt forsiktige på grusen, men jeg opplevde et veldig godt feste pga. regn, så det var bare å gasse forbi der det var mulig.

Mistet synet

Noen plasser var grusen litt myk, slik at forhjulet sank inn, men da gjaldt det bare å fortsette å tråkke hardt for å opprettholde farten gjennom det. Jeg kan tenke meg at grusen er mer utfordrende når den er tørr, spesielt i svingene. Mulig jeg hadde også for lite lufttrykk i dekkene – bare 5 bar. På grusen gikk det bra, men på asfalten føltes det litt tungt.

Litt før halvveis hadde feltet allerede blitt halvert siden vi hadde vært over en krevende grusbakke. Mange hadde også opplevd punkteringer som det er flere av på grus. Det var flat asfaltvei i noen kilometer, feltet hadde roet seg litt og jeg frøs. Dette var heldigvis bare den eneste gangen i løpet av rittet, fordi nye utfordringer begynte snart og fram til mål kom det grussektorer og bakker med jevne mellomrom.

 

Neste sektor var nesten 10 km lang med solid stigning. Jeg klarte å holde følge med hovedgruppen på ca 40-50 stk, men jeg hadde tømt det meste av kreftene. Etter at jeg måtte stoppe etter et mindre velt foran meg og så jage tilbake til feltet i et par kilometer, begynte jeg å innse at det blir hardt å holde gruppen til mål. I forveien var jeg forberedt på at det kunne skje etter en sesongstart med litt for lite overskudd.

På et eller annet tidspunkt hadde jeg også skadet det ene øye, sannsynligvis med grus. Det gjorde vondt og jeg kunne ikke se med det. Jeg slet med synet, spesielt i utforkjøringene og det var egentlig litt ekkelt. Ca. 4 mil før mål ble det en for stor luke til hovedfeltet. Etter hvert kom det en gruppe bakfra. Det viste seg at jeg var såpass tom at jeg måtte jobbe hardt for å kunne holde følge med denne gruppen.

Stemmer i hodet

Det føltes som en uendelig lidelse – faktisk akkurat slik Strade Bianche skal være. Vi var en gruppe på ca 30 stk og de fleste var utrolig slitne. Ryttere droppet etter hvert i både oppoverbakker, nedoverbakker og til å med på flaten. Alle ga alt til de ikke lenger klarte å holde hjulet foran seg. Noen kom tilbake et par ganger, før en liten fartsøkning i gruppen tok den siste knekken på dem.

 

En stemme i hodet mitt sa til meg at det ikke var noen vits å lide i gruppettoen. Hva er vitsen å kjempe for en 40. plass? En annen stemme sa til meg at jeg må kjempe til jeg stuper, fordi dette bygger karakter som jeg en dag vil bruke til å vinne ritt.

Ankomst Siena

Det å ha kjørt gjennom hele rittet vil også hjelpe meg til å gjøre det bra neste år. Jeg telte ned kilometere til mål. Det var også en fordel å fortsette for å holde seg varm, istedenfor å sette seg inn i en kostebil. Med kun et fungerende øye var det litt sjansespill i nedoverbakkene, jeg måtte gi en luke til hjulet foran og så ta et drag etterpå på flaten for å ta det igjen.

 

Det var stort å ankomme Siena og høre folk heie langs veiene. Det var stort å kjøre den siste avslutningen som jeg hadde sett på TV. Vi var så slitne opp de siste bakkene at jeg tror vi så ut som noen mosjonister som knapt kom seg opp selv om vi ga alt.

Totalt sett var det et av de hardeste rittene jeg har kjørt og jeg har aldri hatt en så høy Normalized Power watt på et så langt ritt. Jeg vet hva jeg må forbedre i ukene og månedene framover for å få bedre uttelling. Dette var et kult og smertefullt ritt som gjorde meg sterkere mentalt og fysisk.

Jeg vil tilbake neste år og vise ryggen til flere av konkurrentene.

KATEGORIER
AktueltBlogg

RELATERTE INNLEGG