Giro d’Italia velger side i en høyspent internasjonal konflikt

KOMMENTAR: Hva med rytterne? Skal de også slippe billig unna?...

August Jensen og Sondre Holst Enger valgte seg Israel Cycling Academy med mulig Giro d’Italia-deltagelse for øyet. Laget deres befinner seg nå midt i den politiske kontroversen rundt årets «Grande partenza».

TEKST: HÅVARD RUSTAD MARKUSSEN FOTO: LAPRESSE

Til nå har enkeltutøvere gått fri. Mens rittarrangøren RCS Sport har møtt massiv kritikk etter avgjørelsen om at årets tre første etapper av Italia Rundt skal avholdes i Israel. Menneskerettighetsorganisasjoner beskylder den 101. utgaven av rittet for å bidra til å hvitvaske Israels okkupasjon av palestinske områder, og for å muliggjøre det israelske regimets normaliseringsstrategi, hvor blant annet sport brukes til fremstille et unormalt regime som det stikk motsatte.

Ærespresident av organisasjonskomiteen for årets Giro-start, Sylvan Adams, skryter av å ha myntet frasen «Normal Israel», og sier han vil bruke giroen til å vise fram det Israel som ikke handler om konflikt og terrorisme. Sjef for Jensen og Holst Engers lag, Ran Margaliot, uttaler tilsvarende at «Israels image i nyhetene er ikke bra: folk tenker på det som en krigssone […] jeg tror vi kan endre folks oppfatning av hva landet vårt står for».

Naive Giro-arrangører

Kritikerne peker på bruken av bilder fra Øst-Jerusalem i den offisielle promoteringen av rittet som et særlig grovt tilfelle av normalisering. Øst-Jerusalem er den palestinske delen av byen som siden Seksdagerskrigen i 1967 har vært under israelsk kontroll, og er således blitt et symbol på det israelske regimets kolonialistiske, og høyst unormale, tendenser. Nettopp derfor har myndighetene i Israel truet Giro d’Italia til å fjerne alle referanser til Vest-Jerusalem i rittboken og arrangøren betegner nå den omstridte hovedstaden utelukkende som en hel og samlet by.

Contador og Basso inspiserer Jerusalem.

Sett i sammenheng med USA-president Donald Trumps offisielle anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad og uttalte ønske om å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til nettopp Jerusalem, blir det politiske ved bildebruken enda tydeligere: ved å omtale det udelte Jerusalem som Israels hovedstad, velger Giro d’Italia, om så passivt, side i en høyspent internasjonal konflikt.

Dermed virker Giro-sjef Mauro Vegnis uttalelse at «vi vil være et sportsarrangement og holde oss unna politiske diskusjoner» i beste fall naiv og virkelighetsfjern, i verste fall feig og ansvarsløs. For når Israel og Palestina er involvert eksisterer ikke skillet mellom sport og politikk. Vegnis manglende standpunkt er også et standpunkt, og dermed er giroen blitt en politisk aktør.

Hva så med rytterne? Er de også, som arrangøren selv, for politiske aktører å regne? Tar de, ved sin blotte deltagelse, politisk standpunkt?

Jeg mener ja. Når feltet ruller bekymringsløst forbi palestinske bosettinger hvor innbyggernes bevegelsesfrihet og følgelig anledning til å i det hele tatt ta seg en sykkeltur er svært begrenset, nytter det ikke for rytterne å følge Vegnis linje, og si at «jeg er bare idrettsutøver, så politikk angår ikke meg». Med tempoetappe i alltid betente (Vest-)Jerusalem, målgang i snart ambassadeløse Tel Aviv, og start i Hamas’ yndede rakettmål Ber Sheva, vil de innledende dagene i kampen om den rosa trøyen være overfylt med latente politiske konnotasjoner, og TV-bilder av pur idrettsglede i slående vakker natur vil utvilsomt bidra til å dekke over disse.

Ryttere, ta ansvar!

Særlig kan de store stjernene stilles til ansvar. Hadde for eksempel fjorårsvinner Tom Dumoulin klikket ut av pedalen og boikottet arrangementet – noe han enkelt kunne gjort, ettersom han likevel vurderte å droppe årets første Grand Tour til fordel for full satsing på det som skal skje i juli – ville Vegni blitt nødt til å ta seg en runde i tenkeboksen. Rittet hadde lidt et stort omdømmetap, Israels «soft power»-prosjekt hadde fått seg en knekk og den nye nederlandske superstjernen kunne innkassert både karma- og popularitetspoeng, og i manges øyne blitt enda suprere.

Riktignok er det vanskelig å forvente det samme av Jensen og Holst Enger. På henholdsvis 26 og 24 år, og fortsatt relativt jomfruelige i World Tour-sirkuset, kan de ikke sette makt bak kravene på samme måte som Dumoulin og hans like. En boikott av giroen kunne truet både karrieremuligheter og guttedrømmer for de norske stortalentene, og gitt deres beskjedne posisjon i feltet ville et slikt offer, på tross av all sin nobelhet, ikke skapt de store bølgene.

Likevel, valg av lag og ønsket om å stille til start i (Vest-)Jerusalem den 4. mai, helt uavhengig av om det er noe de selv har reflektert over eller ikke, er renspikka og ubønnhørlig politisk. Som Dumoulin og resten av rytterne i feltet understøtter deres deltagelse narrativet om det normale Israel, hvor Jerusalem er udelt og harmonisk og hvor innbyggerne uforstyrret bruker fritiden til å se på sykkelritt. Selv om det til en viss grad stemmer – Israel er ikke bare krig og konflikt – er det avgjørende at dette narrativet ikke får dominere slik at historier om nettopp krig og konflikt blir marginalisert.

Jensen og Holst Enger bør konfronteres med det problematiske ved dette. Lagvalget er som sagt forståelig karriereprospekter tatt i betraktning, men likevel er det ikke for mye forlangt at de viser seg sitt ansvar bevisst. Selv om våre to Israelproffer er unge i World Tour-sammenheng er de tross alt voksne mennesker, og må, som tenkende, politiske vesener, kunne behandles deretter.

Håvard Rustad Markussen er utdannet statsviter fra London School of Economics og Universitetet i Oslo med fokus på internasjonal politikk.

KATEGORIER
BloggGiro d'ItaliaPremium

RELATERTE INNLEGG