13 dager igjen til sesongstart

Grunnperioden før årets sykkelsesong har vært av de gode, og det er mye takket være "kong-vinter"....

TEKST: Emma Kristine Skjertad

Grunnperioden før årets sykkelsesong har vært av de gode, og det er mye takket være “kong-vinter” som har vist seg fra sin beste side. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg har gått så mye langrenn, og kanskje er det også første vinteren jeg faktisk har gått så mye på ski. En liten del av meg synes det er småtrist å legge bort skiene nå, mens en annen del gleder seg litt til å kunne dra frem raceren, sykle i kort-kort og konkurrere på landeveien igjen. Overkroppen derimot har nok godt av noen måneder pause fra langrenn, det er tross alt ikke armene man sykler med.

Jeg har ikke reist utenlands i vinter, kun trent her hjemme i Norge, som selvfølgelig bringer med seg både fordeler og ulemper. Før første rittet sparkes i gang i slutten av mars har jeg så og si ikke syklet ute siden desember. Noe som naturligvis ikke er helt optimalt, likevel tror jeg tredagers-rittet i Danmark blir en god gjennomkjøring – uavhengig av resultater. Nå gjelder det bare å komme i gang, og bygge sten for sten inn mot årets hovedmål.

Noen av fordelene jeg synes det er med å trene her hjemme i Norge er å benytte seg av det de ulike høst- og vintermånedene har å by på. Og denne gangen har jeg benyttet meg av allsidighet og variasjon, og hver måned har sin allsidighet eller variasjon man kan benytte seg av.

Oktober, november og desember viste seg fra sin gode side med mange fine høstdager. Det ble harde og lange økter både på løp, hufsing med Team Nittedal, langkjøring på Fara Gravelen og etterhvert langrenn. I oktober deltok jeg også i to løpekonkurranser, som begge endte med topp 10 i dameklassen i Oslos Bratteste og Ivar Formos Minneløp. Det ble en måned som ga meg stor dose motivasjon til å ta fatt på en ny grunntreningsperiode og sykkelsesong.

I november og desember ble det flere gode langturer på lav intensitet i trivelig selskap, på både sykkel, løp og ski. I tillegg til at Carl Erik Pedersen inviterte til felles hardøkt på NTG i Bærum en dag i uken, fra november til midten av februar, hvor vi gjennomførte to timer på computraineren med 20×3 minutter på henholdsvis 98, 100 og 105 prosent av terskelwatten.

Dette har vært en viktig økt for meg, hvor man både får pushet litt grenser, økt watten (noe) og få en god muskulær utmattelse. En økt jeg også har prøvd å holde på helt frem til nå, men som er noe tøffere å gjennomføre alene i stua koblet til det geniale programmet Zwift.

Januar og februar gikk fra å i utgangspunktet kun delta i Svearennet og NM individuelt og stafett, til å bli en skisesong med hele ti konkurranser. Kretsmesterskap, kretsrenn, NC, NM, Skaninavisk Cup og mini-tour (tre konkurranser på tre dager). De fleste konkurransene gikk her på Østlandet, utenom ScanCup i Trondheim, og derfor var det lite krevende å reise rundt på skirenn. Skirennene i seg selv var hardt og brutalt, men gleden, mestringsfølelsen og inspirasjonen tok overhånd og derfor ble disse to månedene fylt med nettopp det. Og selvfølgelig på grunn av at vinteren i Norge ble som den ble; Helt utrolig vakker – jeg elsker virkelig ekte norsk vinter og når naboen min er marka kan jeg ikke unngå å bli tiltrukket av den.

Konkurransene har vært gode utfordringer for meg, og litt gøy er det jo også å gå fra å være blant de fem siste til å avslutte med å ha i underkant av 20 løpere bak meg i Skandinavisk Cup. Det gir naturligvis litt mersmak til å trene mer spesifikt langrenn, men tiden får vise hvor den tar meg hen.

Januar og februar ble med andre ord to intense måneder med mye trening på høy intensitet, både på ski og sykkel, og så fort jeg får absorbert dette er håpet at det skal slå positivt ut i løpet av sykkelsesongen.
Og plutselig er vi over halvveis ut i mars, kroppen har vært litt utenfor den siste drøye uken og helgen har blitt brukt til ren restitusjon og hvile. 28.mars kjører jeg ned til Danmark for å delta og sesongåpne i 3 Dage i Nord, og frem til da er det på høy tid å komme seg ut på landeveien og lære seg å sykle igjen.

Heldigvis er det ikke så ille, den største overgangen nå blir å venne seg til og sykle uten at man sitter fast i rulla og har øynene langt inn i Zwift-verdenen.

Den største utfordringen blir å holde en balansegang i helheten. Og i helheten ligger studier, jobb, familie, sosialt, trening og konkurranser.

Jeg ser uansett frem til å ikle meg CK Nittedal sin drakt og gjøre mitt beste gjennom 2018-sesongen.

Og helt til slutt; Jeg har begynt å jobbe som treningsveileder for sFIT-Helse, og er DU på jakt etter en ny trener eller ønsker treningsveiledning for å nå DITT mål– ta kontakt og vi kan skreddersy et godt opplegg sammen, og du vil få oppfølging og coaching som en toppidrettsutøver, selv om du nødvendigvis ikke er det 😊 Mer om det kan leses her: http://www.sfit.no/treningsveiledning/ og her http://www.sfit.no/om-oss/emma-skjerstad/ .

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90 

KATEGORIER
Blogg

RELATERTE INNLEGG