Espen J. Lee, Author at Sykkel - Page 3 of 100

Spøkelse fra fortiden

Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.

Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.

Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.

«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…

Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.

Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?

«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.

«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»

Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.

«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»

Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.

«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.

Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.

«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»

1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.

«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.

Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.

«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»

Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.

«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»

Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.

«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»

Gul strategi

Grand Départ på dansk jord. Det skjer ikke ofte, noe Mads Pedersen er smertelig godt klar over. En nasjonal forløsning av sykkelsportens aller største fête, vil alltid sette hjemlige rytterne i alarmberedskap. Støtten vil være enorm, egne ambisjoner likeså. I tillegg er det en kjent sak at lokale arrangører benytter seg av kreativt løypedesign for å spille opp sine egne.

Det er selvsagt rytteren selv som skal gjøre jobben. Det har Pedersen tatt innover seg og lagt ned sine timer i vindtunnel for å finne fram til den mest aerodynamiske hjelmen, drakten og hjulsettene. Foran Tour de France-åpningen i Utrecht i 2015 var Alexander Kristoff inne på den samme tanken, med testing av utstyr i vindtunnelen hos Mercedes AMG Petronas-teamet i Manchester.

Den gangen – som nå – ventet en forholdsvis kort tempoåpningen på tourens første dag. I København dreier det seg om 13 kilometer forbi både ”Den lille havfrue” og Amalienborg Slott. I all hovedsak på brede, rette strekker. Det er en løype som passer for spesialistene, men som også gir håp for rytterne med raske muskelfibre – som evner å holde høy fart over relativt korte distanser.

De færreste tror Pedersen slår kloa i Le Maillot Jaune alt på Rådhusplassen i København. Derimot handler det om å holde seg på skuddhold av gult. Dagen etter deles det nemlig ut ti bonussekunder til etappevinneren, noe som kan tvinge fram trøyeskifte på toppen. Etappe to er enda mer spesiell for nettopp Pedersen fordi man tidlig på etappen passerer hjemstedet hans, Holbæk. Idet feltet inntar Sofiesminde allé mot Dragerupvej og Strandmøllevej til sentrum av Holbæk, kunne 26-åringen skimtet huset sitt, hvis ikke den trofaste hjemmefansen hadde sperret siktlinja hans. Det vil ikke være mer enn 150 meter opp til villaen han har kjøpt med kona Lisette, som faktisk er utstyrt med en egen karpedam. Kystveien ned til den innlagte spurten ved Kalundborg, litt over halvveis ut på etappen, kan han etter eget utsagn ”sykle i blinde”.

Skulle ikke den gule drømmen materialisere seg ved målområdet i Nyborg, venter en ny sjanse dagen etter. Denne er også lagt til kysten, men er mindre vindutsatt enn møtet med den mektige Storebæltsbroen dagen i forveien. I Sønderborg, hjembyen til blant andre tempoverdensmester Verner Blaudzun og LEGO-topp Niels Christiansen, er også danske toppsyklister godt kjent.

Under Post Danmark rundt munnet dag to ut i massespurt på etappen fra Ribe. Pedersen krummet nakken og kom ut på oppløpet med høyere fart enn Giacomo Nizzolo og Dylan Groenewegen. Han tok en klar seier, mens de to toppnavnene bak ham endte opp med å gå i klinsj med hverandre. Etappen ble avgjort via en rundløype ved Dybbøl Mølle og en finale som minner mye om det som venter på den siste Tour de France-muligheten på dansk jord. Rytterne kommer til å innta Borgermester Andersens vej i høyt tempo, før en markant retningsforandring inn på Augustenborg Landevej. 750 meter senere venter målstreken, noe som gjør posisjonering inn i den siste venstresvingen til et viktig moment.

«Det var fett å vinne på hjemlige veier,» uttalte Pedersen tilbake i august.

Tenk hvor stort det hadde vært å si det med gult på overkroppen i tillegg.

Pølsemakeren

Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navn Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Året er 1965. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.

Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.

Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.

Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagde middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.

De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.

Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.

For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.

Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.

«Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.»

Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.

Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.

To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.

«Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen),» sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.

Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger.

I 1975 skulle han endelig slå Merckx. Tour de France-tempoen til Châtel var 40 km i humpete alpeterreng. Lucien Van Impe vant suverent. Ritter ble nummer to, 56 sekunder bak. Ett sekund etter der igjen kom Merckx.

Ikke dårlig for en pølsemaker å være.

– Alex og meg. Jeg vil si at vi er perfekte kolleger

WAREGEM (Sykkelmagasinet): På vei inn mot 2022-sesongen hadde Intermarché-Wanty Gobert fulgt en klar strategi på overgangsmarkedet. I stedet for å binde opp mye midler rundt ryttere som kunne kjøre inn topp 10-plasseringer sammenlagt i Grand Tours, hadde man heller besluttet å satse på spurtopptrekk.

Flere spurtopptrekk.

Rundt Alexander Kristoff, Biniam Girmay og Gerben Thjissen ble ryttere som Adrien Petit, Barnebás Peák og Julius Johansen hentet inn. Andrea Pasqualon og Boy van Poppel var alt del av stallen. Alt under sesongåpningen på Mallorca indikerte det belgiske klassikermannskapet at de hadde brukt sesongoppkjøringen fornuftig. Biniam Girmay, sølvmedaljøren fra U23-VM i Leuven høsten i forveien, åpnet seierskontoen sin da han spurtet fra blant annet Ryan Gibbons, Pascal Ackermann, Michael Matthews og Giacomo Nizzolo ved havnebyen Alcúdia.

Utover våren skulle Girmay fortsette å skinne, tett fulgt av Alexander Kristoff som gjenfant gamle kunstner under blant annet Clásica de Almérica og GP Scheldeprijs. Eritreeren Girmay overgikk alle forhåndsspådommer ved å vinne Gent-Wevelgem i første forsøk, og deretter ta sin aller første etappeseier i Giro d’Italia. En scenevarm prosecco skulle bli hans bane i La Corsa Rosa, men for all tid er den tidligere Delko-rytterens navn innskrevet med gullskrift i historiebøkene.

Kristoff i gul ledertrøye under Touren i 2020.

Etter å ha kjøpt WorldTour-lisensen til polske CCC foran 2021-sesongen, har Wanty-laget tatt store steg. Fram til mai i fjor sto laget kun bokført med soloseieren til Taco Van der Hoorn fra Giro d’Italia. På samme tid denne sesongen hadde laget alt innkassert 11 seirer og 36 plasseringer i topp-3 – mot 5 i fjor.

Trekker opp med et smil. Fra begynnelsen av året var laget – ledet an av prestasjonssjef Aike Visbeek – en offensiv, ambisiøs enhet. Det virket ganske sømløst da franske Adrien Petit og italienske Andrea Pasqualon naturlig skled inn i plassene rundt Alexander Kristoff.

«Alexander og meg, du vet,» smiler Pasqualon, «jeg vil si at vi er perfekte kolleger. Vi trenger hverandre i alle ritt vi kjører. Han trenger meg, og jeg trenger i hvert fall ham,» sier italieneren og ler.

«Han er veldig talentfull og en stor mester fordi han har vunnet så mye og i tillegg vunnet mange av de største rittene. Det gir også meg motivasjon. Jeg er glad for å sykle sammen med ham i klassikerne og i Tour de France,» utdyper Pasqualon til Sykkelmagasinet.

Med en bakgrunn fra den italienske amatørscenen ble han plukket opp av et sveitsisk kontinentallag før han tok steget over til Wanty i 2017. Pasqualon, med sine lett gjenkjennelige mørke lokker, har en mengde topp 10-resultater på CV’en sin. Samtidig har han hatt problemer med å klatre helt til topps, på tross av gode klatrebein og en habil avslutning. Seier fra Coppa Sabatini, sammenlagt i Tour de Luxembourg og GP Plumelec, i tillegg til topplasseringer i Eschborn Frankfurt, De Brabantse Pijl og Omloop Het Nieuwsblad, forteller mye om karakteristikkene hans på sykkelsetet. I mai vant han dessuten Circuit de Wallonie, dog i nordmannens fravær.

Wanty-trioen Kristoff, Petit og Van der Hoorn.

Er det vanskelig kun å agere som hjelperytter?

«Jeg har også mine muligheter. Noen ganger når det er etapper med hard avslutning, kan han hjelpe meg. På flate etapper der han føler seg bra, så sykler jeg med et smil om munnen for hans del,» sier 34-åringen fra Bassano del Grappa i Vicenza.

Støtte og team spirit. Kristoff har selv dratt sammenlikninger tilbake i tid, og pekt mot støtten han opplevde i Katusha-laget, med typer som Rudiger Selig, Alexander Porsev, Marco Haller, Jacopo Guarnieri og Michael Mørkøv for å sette ord på støtten han føler innenfor Wanty-systemet.

Det er den ene siden av det. Den andre er at laget ser ut til å få til nær sagt alt de prøver på. I den delen av laget som ikke handler om klassikerne og spurt, har Jan Hirt og Domenico Pozzovio også levert strålende. Pozzovivo ble hentet ut av lediggang i midten av februar, og kvitterte ut 8.-plass i Giro d’Italia i slutten av mai.

Bak etappeseieren til Girmay i Jesi lå oppfordrende jobbing fra Hirt, Pozzovivo og Lorenzo Rota bak dypt inne i finalen. I forkant hadde resten av rytterne tatt ansvar og jobbet hardt i feltet. Også under Gent-Wevelgem bemerket Wanty-laget seg ved å ha hele fire rytteren på rett side av splitten. Det endte med Girmay-seier fra bruddet, men i gruppa bak befant Kristoff seg – sammen med sine to foretrukne spurtopptrekkere.

«Greit, vi er ikke det største laget, men jeg synes vi sykler på samme måte som dem. Ser du på det vi har gjort i løpet av klassikerperioden, er det mange som har lagt merke til oss. Vi har ikke budsjettene som matcher Quick Step eller Ineos, men vi er et veldig bra lag. De andre lagene følger med på oss. Nå tror jeg de ser på oss som et storlag,» sier Pasqualon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KJENTMANN: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

«Hvorfor blåser det en så gunstig vind gjennom dette konseptet akkurat nå?»

«Det er mange ting som spiller inn. Laget har tatt noen store steg de siste årene. Vi har egen ernæringsfysiolog, vi har nytt management. Alt er profesjonelt. Det er grunnen til at vi har blitt bedre som lag.»

Et at annet moment er personlige trenere. For tre år siden var kun 10 ryttere knyttet til lagets egne coacher. I dag er antallet 24.

Hentet ettertraktet opptrekker. Profesjonaliseringen av laget og den nye måten å gjøre ting på, fristet òg Alexander Kristoff, da det tidlig på vårparten i fjor ble klart at han meldte overgang fra UAE-Team Emirates. I en beskyttet rolle ble også Sven Erik Bystrøm signert, men laget hadde også følere ute hos Markus Hoelgaard og Søren Wærenskjold.

For å sikre Stavanger-mannen best mulig arbeidsforhold i massespurtene, ble det bestemt å grave dypt i lommene for å hente inn en solid opptrekker.

Adrien Petit hadde mange år bak seg fra Cofidis og Direct Energie. 31-åringen har også gode resultater å vise til selv. Han vant grusklassikeren Tro-Bro Leon så langt tilbake som i 2014, og ble nummer fem på en Tour de France-etappe tre år senere. Petit har også kjørt inn topplasseringer i Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem.

Ettersom trioen også følger hverandre tett gjennom klassikerne, oppnår man lagfølelse og kontinuitet i arbeidsoppgavene fram mot Tour de France i juli måned.

«Det var veldig viktig for meg å bytte lag,» sier Petit til Sykkelmagasinet. «Jeg hadde det fint i det gamle laget mitt, men jeg ønsket å oppleve et nytt miljø og et nytt lag. Det er bra for meg å jobbe med en stor spurter. Jeg liker Belgia. Da jeg fikk muligheten til å kjøre for et belgisk WorldTour-lag, var jeg ikke i tvil.»

Kristoff og Adrien Petit.

Som rytter med habil avslutning selv, hvordan er det med hans egne ambisjoner?

«Jeg er her bare som hjelperytter. Ambisjonene mine er ikke hva det var. Jeg skal gjøre så best mulig jobb for Alex i opptrekket som mulig. Det er det viktigste. Hvis jeg skulle få en mulighet i et ritt som Paris-Roubaix, så skal jeg prøve på noe. Men det er ikke hovedmålet mitt.»

«Han motiverer oss alle.» På rekordtid hanket Wanty-laget inn en homogen gruppe og fikk dem til å dra lasset i samme retning. Her kommer også de personlige egenskapene til Alexander Kristoff til sin rett. Ofte misforstått i offentligheten fordi han gir ærlige, direkte svar på spørsmålene han blir stilt. Samtidig en svært populær utøver blant rytterne på laget han har syklet på. Blant annet på grunn av lederegenskapene, god humor og en litt særegen musikksmak.

«Han er en veldig fin type. Han motiverer oss alle. Han snakker alltid med meg og Adrien, og de andre. Vi har laget en fin gruppe, og vi har det gøy sammen. Alt i alt er det bra å være på dette laget, og jeg synes Alex en god leder,» sier Pasqualon.

«Jeg liker veldig godt å jobbe med Alex. Han er veldig fokusert. Når vi flytter laget fra, er han alltid der. Det er veldig bra. Det er litt vanskeligere å få det til under flamske klassikerne, enn det er i massespurtene. Men vi skal gjøre så godt vi kan,» sier Petit.

En ting som ikke endrer seg, er presset. Det kommer enten du sykler som leder for UAE-Team Emirates eller Intermarché-Wanty Goubert.

Når Tour de France inntar København den 1. juli, vil presset være på den norske spurtkongen til å levere. Etter tempoetappen vil det komme to gode muligheter for samlet spurt, der spesielt den første av dem vil være utsatt for sidevind.

Etappe 4 er småkupert og har start i Dunkirk og målgang i Calais, begge deler ute ved den engelske kanal. Etappe 5 er brosteinsetappen mot Wallers og har dermed Paris-Roubaix skrevet over seg, mens etappe 6 starter i Binche – som er hovedsetet for lagsponsor Wanty. Det betyr en hektisk åpningsuke for det belgiske laget, med potensielt 3-5 muligheter for Kristoff.

Så er spørsmålet om han – og laget – fremdeles har det som kreves for å vinne en etappe i Tour de France?

«Hvorfor ikke?,» svarer Petit. «For to år siden vant han i Nice, da er det ingen grunn til at han ikke skal klare det i år. I massespurtene kan mye skje, er han i en god posisjon de siste 200 meterne er det mulig for ham å gjøre en veldig god spurt.»

På podiet i Eschborn Franfurt.

Den siste brikken. Da Kristoff tok årets tredje seier under den etter hvert velkjente Tour of Norway-avslutningen i Stavanger, med flere turer over Grisabakken og målgang ved havnebassenget i Vågen, hadde han Petit ved sin side underveis.

Den siste testen blir Tour de Suisse, deretter starter duellene mot Fabio Jakobsen, Wout van Aert, Sam Bennett, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og de andre toppspurterne. Første del av årets sesong har vist oss at Intermarché-Wanty Gobert kan takle det aller meste. Også det som skjer på den aller største scenen. Hva er mulig for Kristoff med Wanty i Tour de France?

«Jeg har kjørt Tour de France i mange år,» sier Kristoff til Sykkelmagasinet «og så er det vel bare i tre av utgavene at jeg vunnet etapper. Sånn sett gjør jeg ikke regning med at jeg vinner. Jeg håper og tror det er mulig med disse to med på laget. Sjansen bør være større enn i 2020, og da tok jeg en etappe. Sånn sett har jeg bedre lag rundt meg nå, enn den gangen. Det var et sterkt lag i UAE-Team Emirates, men det var ikke bygd for spurting, men for å vinne Touren sammenlagt. Det klarte vi jo også. Da jeg vant den første etappen det året, skjedde det helt på egenhånd.»

«Hvis du skal beskrive Petit og Pasqualon som typer, hvordan vil du gjøre det?»

«Det er livlige typer. De er glad i en liten fest, tror jeg. De har ikke så høye skuldre og tar seg ikke så høytidelig, sånn sett. De er flinke. Gode på posisjonering og å kjempe seg til best mulig posisjon. Gode til å spurte. Fine folk å ha med i krigen, når man kjemper om posisjoner i klassikerne.»

Med krystallklare førstevalg i de siste to leddene av opptrekket, knytter det seg nå størst spenning til hvem som blir fartsholderen inn til kilometersmerket i det belgiske laget. Det kan bli Sven Erik Bystrøm, men egentlig er han signert med tanke på å utrette noe på egenhånd på enkeltetapper.

«Sven skal vel til touren,» sier Kristoff «og han er fin å ha med – selv om han har vært litt ute av det i det siste. Vi mangler noen som gjør den jobben han pleier å gjøre: Ta laget med fram i feltet uten at vi trenger å ta vind. Det dreier seg om siste to-tre kilometer og fram til kilometersmerket. Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men planen er at han kan bli med som fjerdemann i det opptrekket.»

PS: Denne artikkelen står også i Sykkelmagasinets Tour de France-utgave og ble skrevet før de endelige laguttakene til touren ble offentliggjort.

Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

– Jeg drømmer om å vinne Tour de France

Det går bokstavelig talt unna for Tobias Halland Johannessen nå om dagen, og det på mange måter. Ikke bare sykler supertalentet fra Uno-X ekstremt fort og sprenger grenser for hvert ritt han stiller i, men han jager også fra den ene konkurransen til den neste i rekordfart. Etter Tour of Norway, som 22-åringen fullførte på en imponerende fjerde plass i sammendraget, rakk han så vidt hjemom til Drøbak, før han så måtte hive seg på et fly til Sør-Frankrike. Når vi prater med Tobias i starten av juni, er det bare dager igjen, før han skal ta fatt på Critérium du Dauphiné, det største etapperittet i karrieren sin så langt. Unggutten, som for to år siden fremdeles syklet terreng, og først i fjor debuterte på landeveien, er dog ikke bekymret over å miste kontrollen i utviklingen som syklist.

«Jeg er ikke noe nervøs for det,» sier Tobias. «Jeg kjører uansett bare så godt jeg kan og prøver alltid å gjøre mitt beste. Det viktigste for meg er at jeg koser meg på sykkelen. Så er de i laget flinke på å rette fokus på at vi skal kjøre kule sykkelritt. Vi har ikke noe resultatmål for hver gang vi stiller til start, men det er mer at vi skal være med på det som skjer og tørre å gå for det».

At han til tross for sin unge alder til de grader er med på det som skjer i internasjonal toppsykling, vitner blant annet hans første proffseier om. Tidlig i februar i år vant Tobias kongeetappen i Etoile de Bessèges, før han så fulgte opp med en sterk topp ti-plassering i Katalonia rundt i mars. Senest i Tour of Norway i mai var han flere ganger nærme på å slå vidunderbarnet og den senere sammenlagtvinneren Remco Evenepoel. Mens ekspertene ble fra seg av begeistring over belgierens wattverdier opp Gaustatoppen, utløste Uno-X-rytterens prestasjon langt færre reaksjoner, selv om den var like oppsiktsvekkende.

«Det var litt seigt bak [Evenepoel – red. anm.], og jeg skulle kanskje satt meg opp litt tidligere, men når jeg ser på tallene mine, så var det det beste jeg har kjørt hittil. Jeg satte ny peak for både 20- og 30-minutters watten, så det er vanskelig å være super misfornøyd. Jeg har egentlig kjørt en god bakke og fikk ut det jeg var god for. Så må det bare bli enda litt bedre fremover. Med noen flere år som landeveissyklist, så er jeg sikker på at jeg kan henge med etter hvert,» konstaterer han.

Tobias sammen med sin danske lagkompis Jonas Gregaard under ToN.

Det er fremdeles uvant for Tobias å redusere prestasjoner kun på nøkterne wattverdier, gitt at sykling for ham hele veien har handlet mest om å ha det gøy. Ikke minst på trening har det vært et viktig prinsipp å la lysten styre.

«Det var ikke før på noen år siden at jeg begynte å trene wattbasert,» innrømmer Johannessen. «Før det var det kun lek egentlig. Jeg og broren min trente det vi følte for. Når man syns det er gøy å sykle, så blir det mye bra trening ut av det uansett. Hovedfokuset mitt er kontinuitet, det å kunne trene uke etter uke uten avbrekk. Man trenger jo ikke de helt ekstreme øktene eller 40-timers uker. Sykling skal være gøy. Jeg tror nok ikke at jeg hadde syklet i dag, hvis jeg hadde måttet blitt pushet ut på trening. Når du er proff og det er ikke gøy å sykle, så sliter du,» humrer han.

Da Tobias i fjor vant Tour de l’Avenir, rittet som også kalles for «ungdommens Tour de France», avgjorde han sammenlagtseieren på to tøffe fjelletapper med lange klatringer. Om han derfor fremover i karrieren blir en rendyrket klatrer, er dog for tidlig til å fastslå, poengterer 22-åringen.

«Nå handler det mest om å prøve ut alt. Jeg trives nok litt bedre i de kortere, hardere bakker og i kupert terreng. Det er i spurt fra en mindre, klatresterk gruppe at jeg har størst sjanser for å vinne ritt akkurat nå. Men jeg tror at lange fjell kan passe meg også. Om litt tid, så håper jeg å være med på å kjempe i sammendraget på de største rittene,» sier han.

Tobias H. Johannessen dominerte fjellene med tre etappeseire på rad i Tour de l’Avnir 2021.

Tobias lar det ikke være tvil om hvilket ritt han tenker mest på når han prater om å kjempe i toppen av største rittene. Det er selveste Tour de France han skal vinne.

«Det er jo det jeg drømmer om. Jeg ser på det som et mål. Det er klart at det er mye jobb som skal gjøres og ting kan jo skje, men jeg har ekstremt lyst til å kjempe i sammendraget i Tour de France. Man skal jo ha litt kule drømmer,» påpeker Tobias.

For at drømmen skal bli til virkelighet og for at den ungdommelige pågangsmoten skal gi resultater til slutt, er det flere brikker som må falle på plass. Tobias nevner hvilke.

«Først så må jeg jo kjøre Grand Tours. Så må jeg ha en tendens hvor jeg forhåpentligvis klarer å utvikle meg litt fra år til år. Man ser jo at unge, eksplosive klatrere kan passe bra [i Tour de France – red. anm.]. Jeg håper at jeg kan prøve meg snart, slik at jeg ser hvor landet ligger,» forteller han.

Johannessen og favorittgruppa i Alpene.

Selv om Uno-X ikke har fått invitasjon til årets Tour de France, er det gode sjanser for at laget allerede til neste år kan være på startstreken i Baskerland. Bak i kulissene til Uno-X jobbes det iherdig med å oppgradere satsningen til WorldTour-nivå, som garanterer startplass i Tour de France. For sikkerhets skyld har Tobias fått forlenget kontrakten i Uno-X ut 2024. Et norsk sykkellag med norsk sammenlagtkaptein i verdens største sykkelritt er plutselig ikke lenger en ønskedrøm.

«Jeg har som mål å kjøre Tour de France med Uno-X. Hadde vi blitt WorldTour-lag til neste år, så hadde vi taklet det bra. Så liker jeg å få ansvar og litt press på meg fra laget. Vi har heldigvis gode roadcaptains i flere andre ryttere. Når det kjøres for meg, så er det ofte andre som tar litt avgjørelser. Vi er en gruppe som spiller godt sammen og som unner hverandre alt av seiere. Vi er som en kompisgjeng på tur egentlig,» sier Tobias.

Når turen går på øverste trinn på podiet på Champs-Élysées i Paris, vil tiden vise. Men noe er sikkert allerede per dags dato: kompisene i Uno-X unner Tobias Halland Johannessen en gul trøye i Tour de France heller før enn senere.

Giro d’Italia: Profilene

6 profiler i verdens vakreste ritt, Giro d’Italia.

Continue reading «Giro d’Italia: Profilene»

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»