Den skjulte klassikeren ved verdens ende

Tro-Bro Léon er rittet alle elskere av sykkelsporten erklærer sin kjærlighet for....

Tro-Bro Léon er rittet alle elskere av sykkelsporten erklærer sin kjærlighet for. Men, som i alle gode kjærlighetshistorier, er intensjonene ofte bedre enn resultatet. Sykkelmagasinet undersøker hvorfor det mest romantiske av alle sykkelritt aldri vil regnes som en fullverdig klassiker.

TEKST: Magnus Krogsæter Aarre

Utseende kan bedra, men i Jean-Paul Mellouets tilfelle gjør det det motsatte. Med sitt lange grå hår og sjarmerende lite sofistikerte briller, er han akkurat like passé i moteverdenen og forelsket i fordums sykkelsport som han ser ut. Det samme kan sies om hjertebarnet hans, Tro-Bro Léon, som han grunnla i 1984 og har holdt gående i snart 32 minneverdige år siden.

Som idealister flest, slåss imidlertid også Mellouet mot en stadig sterkere overmakt. Rittet hans har alt man kunne be om og mer. Det estetiske i det ville nordvestlige franske landskapet, det unike i grus – og gresspartiene, og det uforutsigbare i vinden som har kjennetegnet Bretagne-regionen, og alle som har vokst opp der, siden tidenes morgen. Likevel har graden av prestisje stått på stedet hvil, og lagene som deltar i Tro-Bro Léon er ikke av standarden man hadde unnet en sykkelelsker som Mellouet og et sykkelelskende folk som bretonerne.

For mens kommersialiseringen av sykkelsporten har gjort de fleste ritt hypermoderne og de få reaksjonære, som Strade Bianche, en vogue, har Tro-Bro Léon, parallellene til nevnte Strade Bianche til tross, forblitt uforandret siden fødselen: som et sjarmerende lite ritt for nisjen mer enn allmenheten.

Befriende på én side, men besynderlig på en annen: hvorfor vokste ikke det mest egenartede rittet i selve hjertet av sykkelsportens hjemland seg stort?

”Helvetet i vest”

Men først for de uinnvidde: Tro-Bro Léon er et fransk cupritt som én dag hver vår sender rytterne ut på et krevende ritt over en rekke partier av ”ribinou”: direkte oversatt til ”alt som ikke er asfalt”, og i praksis lengre små strekker av grus, gress og gjørme.

At rittet blir kalt ”Le Petit Paris-Roubaix” trenger derfor ingen forklaring, men de videre sammenligningene mellom ”Helvetet i nord” og ”Helvetet i vest” er betydelig mer tabloide enn presise. Begge rittene bruker riktignok håndplukkede sektorer basert på lengde og vanskelighetsgrad, men et strekke med ribinou og pavé er to vidt forskjellige ting, skal vite.

For mens Paris-Roubaix på alle måter er et utmattelsesritt, er les ribinou i større grad en arena for angrep og sammenhengende offensiv kjøring i klassisk fransk stil. Resultatet blir et offensivt og underholdende ritt som ofte gir overraskende, men sjelden ufortjente, vinnere. At klatreren Alexandre Geniez vant i fjor, er et godt eksempel i så måte.

Tro-bro-leon-2

Gjørme: Det minner kanskje om et cyclocross-ritt på høsten, men Tro-Bro Léon med sine 20 mil på gjørme, gress og grus, er etter hvert blitt et viktig symbol på vår i internasjonal sykkelsport.

At rittet i tillegg blir holdt på «verdens ende», som Finistère-departementet i Bretagne blir kalt, gjør graden av mystikk rundt rittet enda større.

– Det er ikke et stort ritt sammenlignet med Paris-Roubaix eller Tour de France, men alle med interesse for sykkelsporten vet at dette er et spesielt ritt. Det er av mange sett på som det beste franske cuprittet, løypen er unik og fjernsynsdekningen er fantastisk. I tillegg er regionen selve kjernen av fransk sykling.

Journalist Jean-Francois Quénet var tilstede på den aller første utgaven i 1984, har vært der mange ganger siden, og kjenner fransk sykling bedre enn de aller fleste. Til Sykkelmagasinet er han likevel klar på at det er én mangel

– Det eneste som ikke er der, er de aller beste lagene. Men det er egentlig ikke noen løsning på det problemet, siden de største utenlandske lagene nå for tiden pleier å stå over de rittene som ikke er etapperitt, forteller han.

Gabriel Raschs Team Sky-lag pleier ikke å ta turen, men holeværingen har likevel et spesielt forhold til rittet. Med sin femteplass i 2008 er han den nordmannen som har prestert best i Tro-Bro Léon.

– Det er et sinnssykt kult ritt. Det er litt som Strade Bianche, bare at sektorene i Tro-Bro Léon er litt kortere og flere. Problemet er vel tidspunktet. Det krasjer ofte med Amstel Gold Race, mens Strade Bianche ikke går samtidig som et WorldTour-ritt, sier han.

Tidspunktet er altså én utfordring. Historien er en annen.

La Belle Époque

Få sporter er nemlig like besatt av tradisjon som sykkelsporten.

Mystikken til de største klassikerne har ofte sin rot i de sepiafargede bildene fra da Octave Lapize, Alfredo Binda et al. gjorde sykling til kunst i sportens barndom. Paris-Roubaix ble grunnlagt i 1896, Liège-Bastogne-Liège i 1982 og Ronde van Vlaanderen i 1913.

Da blir historien til et ritt grunnlagt i 1984, og derfor også listen over vinnere, relativt fattig. Det er ingen Eddy Merckx, Bernard Hinault, Johan Museeuw eller Michele Bartoli å se på rittets palmarès. I stedet finner du navn som Frédéric Delalande, Dominique Le Bon og Saïd Haddou. Sånn må det også gå når rittet utelukkende var for amatører helt frem til år 2000. Ærverdige syklister er de alle sammen, men ingen av de er på høyde med de største heltene fra området, som nevnte Hinault, Louison Bobet, Lucien Petit-Breton eller naturaliserte Jean Robic, som ”med en feiltakelse ble født i Ardennene”.

Man kunne kompensert for mangelen på tradisjoner med penger. De nye rittene i Midtøsten har bygget mye av sin relative suksess på akkurat den måten.

Penger til overs for en rittarrangør i Europa er imidlertid for en raritet å regne. Så også for Mellouet og co., som i stedet for å øke premiepengepotten holder fast på den besynderlige tradisjonen med å gi en liten grisunge til den beste lokale rytteren hvert år.

Tro-bro-leon-3

Vuelta-vinner: Han hadde ikke mange seire i 2015, men Alexandre Geniez vant et blytungt Tro-Bro Leon. Samme mann har blant annet vunnet en knallhard klatreetappe i Vuelta a Espana i 2013.

Bretonsk ribinou

Grisungen har ikke blitt like symbolsk som brosteinen, og plass på peishyllen får den heller ikke, men morsom er den.

Ikke at det var ment som noen humoristisk gest av Mellouet.

– Ideen kom fra de unge bøndene i området. Det var for å promotere produktene deres, har Mellouet forklart.

Pierre-Luc Périchon fikk en grisunge i fanget etter å ha blitt nummer fire i 2014-utgaven av rittet, men du finner ikke en fullvokst gris i hagen til Périchon den dag i dag.

– Jeg hadde ikke mulighet til å ta med grisen på toget, så jeg ga den til en bonde som ville ha den, er 29-åringen sitert på.

Produktpromoteringen får kanskje ikke alltid ønsket effekt, men få kan beskylde Mellouet for ikke å huske hvor han kommer fra.

Rittet ble ikke dannet for å selge aviser, eller noe annet produkt for den saks skyld, men snarere for å støtte de bretonskspråklige skolene i regionen. Å ta vare på bretonsk, et keltisk språk, er en oppgave som ligger nær Mellouets hjerte, og de gode intensjonene får han igjen for i form av et et lojalt publikum som aldri lar sjansen gå fra seg til å skape en beundringsverdig stemning rundt rittet.

– Tilskuerne flytter seg fra det ene ribinou-strekket til det andre, og de vil alltid hjelpe rytterne med hjul og drikke. Stemningen er som i Ronde van Vlaanderen, sier Quénet.

Bretonerne er kjent for å være patriotiske, men oppslutningen har ikke blitt noe mindre de siste årene selv om man må helt tilbake til Frédéric Guesdon og 2008 for å finne sist en lokal mann stod på toppen av pallen.

Hele regionen har i årene siden vendt sine ensomme øyne til et utall lokale ryttere i håp om å endelig få en av sine egne først i mål igjen. Dagens talenter er dog ikke av Bobet og Robics format, så ventetiden er neppe over, men 17. april i år vil de lokale igjen stille seg langs veien i håpet.

Da er de største klassikerne allerede over, men for Mellouet, en bon viveur par excellence, har høytiden knapt begynt. Rittet hans er kanskje ikke det største internasjonalt, men i Bretagne er det ingenting som er større enn Tro-Bro Léon.

KATEGORIER
AktueltKlassikernePremium

RELATERTE INNLEGG