Tour de France féminin – hvor ble du av?

DELTE PODIET: Etter å ha fulgt hverandre gjennom Alpene sto Bernard Hinault flankert av Maria Canins og Domenique Damiani på vinnerpodiet i Paris. FOTO: Jean-Claude Pichon / Presse Sports...

CYCLISME - TOUR DE FRANCE 1985 - 1985 canins (maria) - (ita) - hinault (bernard) - (fra) - damiani (dominique) - (fra) - lieckens (jos) - (bel) - herrera (luis) - (col) - roche (stephen) - (irl) - lemond (greg) - (usa) -

60 år siden første utgave, 30 år siden glansdagene.

Da André Darrigade heller ville sykle det sesongavsluttende partemporittet Trofeo Baracchi med Jacques Anquetil, var nok Louison Bobet, nylig vinner av Tour de France for tredje år på rad, allerede godt i gang med å planlegge vinterens skiferie.

Og mens den tredobbelte Tour-vinneren kontemplerte forskjeller i chalet-kvalitet mellom Chamonix og Saint-Gervais, kunne fremmøtte i Rambouillet, i de sørvestlige forstadene til Paris, beskue et bemerkelsesverdig startfelt gjøre seg klar en småkjølig høstmorgen.

28. september 1955 – tidenes første Tour de France féminin rulles i gang. Arrangøren er Route et Piste, et sykkelmagasin eid av Jean Leulliot. Programmet består av seks etapper, inkludert en 25 kilometer lang tempo. Etappene gikk vestover, inn i Normandie og Bretagne, men unngikk lange bakker og fjell.

Denne første utgaven var en kuriøs affære, avviklet på slutten av sesongen i månedsskiftet september-oktober. De fremmøtte tilskuerne i Rambouillet er alle godt kledd i sine vinterjakker, mens de betrakter damene som skriver seg inn, mottar massasje og plastres rundt nyrene før start.

Et beskjedent felt av 48 ryttere er påmeldt. Seks briter, en nederlender og en sveitser. Merk også en rytter fra Luxembourg: Elsy Jacobs, som skulle bli første, kvinnelige verdensmester i 1958. Jacobs syklet stort sett bare i Frankrike, da dameritt var ulovlig hjemme i Luxembourg.

Resten av startfeltet var fransk, men det var britene som dominerte. Damene fra Storbritannia sveipte med seg tre av seks etapper, tok første- og andreplass sammenlagt og hadde ytterligere to ryttere blant de ti beste.

Millie Robinson ble første sammenlagtvinner. Tempoetappen vant hun også, med et snitt på 38 km/t. Hun begynte karrieren på gressbanene på Isle of Man. Men hun var også farlig på parketten. Senere skulle hun sette ny timesrekord på Vigorelli-banen i Milano. En rekord som skulle stå uovertruffen i 14 år.

Selv om det ikke ble en ny Tour i 1956, banet Leulliots prosjekt vei for et kvinnelig verdensmesterskap i 1958 (et 60 kilometer langt ritt i franske Reims, vunnet i overlegen stil av nevnte Jacobs). Den første Tour-utgaven ga imidlertid et tydelig bilde av omgivelsenes holdning til kvinnesykling. Særlig blant tradisjonsbunden presse og media.

– Veldig snakkesalige

Ifølge Leulliot selv, var mange journalister tilbøyelig til å håne arrangementet, fremfor å rapportere hendelsene objektivt. Fotografene var mer opptatt av «å overraske damene på sovesalen», enn å knipse bilder av selve rittet.

Blant skeptikerne var også L’Equipe. Den definerende og agendasettende avisen, som i egne spalter jublet hemningsløst da UCI først sa nei til et dame-VM i 1957.

– Sunn fornuft har vunnet frem. Damene må være fornøyd med cyclotourisme (turritt), der musklene og fysikken deres kommer mer til sin rett, skrev avisen den gangen.

Faktisk hadde også Leulliot sine egne betenkeligheter. Etter tempoetappen i 1955 hadde rittdirektøren uttalelser som ville vakt oppsikt i dag:

– De sitter ikke helt riktig på sykkelen. Og de holder seg ikke på rommene om kvelden etter etappene. I stedet for å hvile går de ut for å shoppe. De er dessuten veldig snakkesalige, bemerket Leulliot.

En fullverdig kvinne-Tour

Derfor kanskje ikke så overraskende, måtte man vente helt til midten av 1980-tallet før Felix Levitan videreførte visjonen til Leulliot.

I perioden 1984 til 1989 arrangerte la Société du Tour (forløperen til ASO) et utvidet Tour de France féminin, parallelt med herrenes utgave. Nå hadde man stort sett 15 etapper hvert år, der damene syklet deler av herrenes etapper i forkant.

Men i mangel av sponsorer havner prosjektet på felgen. I 1990 bytter det navn Tour de la CEE (også kalt EF-rittet). Det flyttes til august og legges under de økonomiske vinger til det europeiske politiske samarbeidet.

Dette varer dog bare frem til 1993. Før den tid vinner Monica Valen de to første etappene i 1992-utgaven. Samtidig oppsto Tour cycliste féminin, dette også et ritt over to uker som utforsket Alper og kulminerte i Paris.

Her også hadde Norge suksess. Ingunn Bollerud vinner spurten i et brudd på åtte ryttere på den 5. etappen i 1993. Som del av et norsk seksmannslag fem år senere, vinner Gunn-Rita Dahle den 10. etappen til Gérardmer. I 1999, året etter, havner hun på 9.plass sammenlagt.

Organisatoriske vanskeligheter setter en stopper for 2004-utgaven og i 2005 har UCI fjernet rittet fra den internasjonale kalenderen. Dette stopper imidlertid ikke Anita Valen fra å delta. Rittet er nå bare fem etapper, Valen vinner én av dem og ender på 4.plass sammenlagt.

Forvist til den franske, nasjonale kalenderen dør imidlertid rittet ut i 2009. Før dette ble arrangøren tvunget til å endre navn. I 1998 ble rittet i stedet kjent som Grande Boucle féminine, da Tour de France-arrangøren la Société du Tour truet med søksmål.

Dog var det bare navnet som minnet om en fullverdig Tour for kvinnene, skal vi tro den franske proffrytteren Corinne Le Gal.

– Et dameritt har aldri vært så godt organisert som Tour de France féminin. Det er synd at la Société du Tour avsluttet det i 1989. La Grande Boucle féminine er dårligere håndverk. Det er klart færre ressurser og media er ikke interessert, sa Le Gal i et intervju med Cyclismag.

La Course

En amputert etappe i fjellene

Hånende kommentarer tilhører kanskje en svunnen tid, men likegyldighet kan være like ille.

I dag opplever kvinnesykling fremgang, hvertfall sett med kvantitative øyne. Siden 2006 har antall ritt og rittdager på UCI-kalenderen økt med en årlig gjennomsnittsvekst på seks prosent.

Paradoksalt nok, kvinnenes Tour de France – La Course – er redusert til bare en dag og en etappe. Siden 2014 har ASO avholdt rittet på Champs-Élysées. Spurten på sykkelsportens mest celebre paradegate har vært det mest sette rittet de siste årene.

Før presentasjonen av 2017-utgaven sirkulerte ryktene om et ritt over flere dager. Sannheten var imidlertid at ASO flyttet La Course ut av Paris (spekulasjoner hevdet grunnet sikkerhetskostnader og økt terrorberedskap) og ned til Alpene.

Fortsatt bare én etappe. Nå med målgang på Col du Izoard. Både ASO og UCI solgte nyheten som fremgang for internasjonal damesykling. Stemningen blant utøverne selv, var imidlertid ikke like eksaltert. Den norske Hitec-rytteren Emilie Moberg kalte den 67 kilometer korte etappen et «steg tilbake» og løypen «et barneritt».

I 2017 – 62 år etter første utgave – er derfor et fullverdig Tour de France for kvinner stadig langt fra en realitet. Snarere en blek kopi av det 15 etapper lange rittet som eksisterte på 80-tallet.

KATEGORIER
AktueltTour de France

RELATERTE INNLEGG