Radio-Urrego, en stifinner for colombiansk sykkel

– Sykling er en del av livet og arbeid for millioner av colombianere....

Idet Colombia etablerer seg som en stormakt i internasjonal sykkelsport, forteller vi historien om den nå legendariske radiomannen som kjempet for at colombianerne skulle delta i verdens største sykkelritt.

Det koker i det lille presseteltet bak mållinjen på Alpe d’Huez. Med overdimensjonerte trehotell og chalet-er på den ene siden, og skiløypene på den majestetiske Grandes Rousses Massif på den andre, står journalistene som sild i tønne og knuffer på hverandre foran to små monitorer. Touren har kommet frem til 20. etappe – dagen før Paris – og spenningen stiger hver gang Nairo Quintana setter inn et rykk på Chris Froome. Ut i fra TV-bildene kan vi så vidt se den velse colombianske fjellengelen danse gjennom de ikoniske hårnål-svingene. Hver gang Movistar-rytteren napper til i pedalene, akselerer også stemmen til radioreporteren som har bygget opp et provisorisk studio i midten av teltet.

Hector Urrego er en velkjent skikkelse for de fleste som står her. Hans fascinasjon for Tour de France begynte i 1972. I dag dekker han rittet fortsatt, sammen med sin sønn Leonardo. Men aldri har 70-åringen sett en av sine egne colombianere komme så nært en sammenlagtseier i verdens største ritt.

– Hvis Quintana vinner blir det galskap, ren galskap hjemme i Colombia, sier Urrego – som hver dag under Touren fyller tre timer sendetid for RCN, en av Colombias største radiokanaler.

Mens hjelperne hans rigger utstyret før sending, forteller den rutinerte radiomannen historier, fabler og eventyr. Sykling er den mest populære sporten i Colombia, erklærer Urrego, og det er nok fordi fotballandslaget ikke har vunnet noe utenom Copa America i 2001.

– Vinner Quintana vil det stå to millioner mennesker langs veien fra flyplassen og ned til sentrum i Bogota når han kommer hjem, lover Urrego.

Sykling er livet

Quintana klarte imidlertid ikke å tukte den mektige Chris Froome. Han klarte heller ikke å vinne etappen, som gikk til en heroisk Thibaut Pinot fra FDJ. Til tross for at den 58 kilo lette Quintana distanserte Sky-rytteren med over ett minutt på Alpe d’Huez, var briten likevel 1.12 foran da feltet rullet over mål i Paris. En andreplass i Tour de France vil likevel skape enorm entusiasme hjemme i Colombia, der Quintana for lengst har blitt en av landets største idrettsstjerner.

– Sykling er en del av livet og arbeid for millioner av colombianere. Mange av våre sykkelhelter begynte livet på sykkelen, som bud, postmann eller smuglere. Livet i Colombia er direkte assosiert med sykling, sier Urrego – som for 35 år siden spilte en helt avgjørende rolle i formingen av colombiansk sykkelsport.

Hector Urrego La Toussuire

Allerede på 1950-tallet ble Colombia betatt av tohjulingen. Det første Vuelta a Colombia var 1200 km lang og holdt over ti dager. Colombianerne elsket det. Den dypt katolske nasjonen hadde ikke vanskelig for å identifisere seg med smerten og lidelsen som alltid har vært del sportens kvintessens. Det var en helt spesiell form for martyrdom da klatrespesialistene sleit seg opp 30 kilometer lange fjellsider. Colombia er et ruralt land der sykkelen er en nødvendighet og ikke bare en hobby. Syklingen er snarere enn organisk handling som må til for å komme gjennom dagene. Men det var ikke før på 1980-tallet at Colombias ubetingede elsk for sykling skulle merkes på sportens aller høyeste nivå i Touren.

Via l’Avenir

Reisen startet i august 1980, da journalisten Hector Urrego stoppet i Paris på vei hjem fra de olympiske lekene i Moskva. Han hadde sikret seg et møte med arrangøren av Tour de l’Avenir – som også var arrangøren bak Tour de France. En optimistisk Urrego ville sikre colombianske ryttere innpass i rittet som startet bare fire uker senere. Forespørselen var mildt sagt håpefull og syltynn.

På den tiden var amatørscenen i Europa dominert av rytterne fra Sovjet. Men det den europeiske arrangøren ikke visste, var at når sovjeterne konkurrerte i Sør-Amerika (Vuelta al Táchira i Venezuela f.eks), så var colombianerne fullt på høyde med dem. Et ganske tynt argument, men det var nok til å overbevise de franske arrangørene, som dessuten hadde en plass å fulle ettersom laget fra Venezuela hadde trukket seg. Urrego reiste hjem og delte den store nyheten.

Og colombianerne leverte: Alfonso Flórez vant Tour de l’Avenir, etter å ha stått i mot angrepene fra den olympiske landeveismesteren, Sergei Soukhoroutchenkov. Da laget kom hjem igjen ble de møtt av flere hundre tusen fans i gatene. Men ambisjonene var større. Colombianerne drømte om Tour de France, og tre år senere ble de glade, talentfulle amatørene forært en invitasjon. Samtidig eksploderte populariteten rundt Urregos radiosendinger.

Lucho

– I 1983 hadde vi omtrent 30 journalister her, de fleste var med hele veien. Vi hadde sending i seks, sju timer hver eneste dag. Mange hørte på fra start til mål, hele dagen gjennom. Vi hadde kanskje 10-15 millioner lyttere. Kanskje opp mot 20 millioner når Herrera vant Vueltaen, forteller Urrego.

Herrera. Det vil si Luis «Lucho» Herrera. I sykling har det alltid eksistert en viss tautologi mellom begrepene «colombiansk» og «ren klatrer». Kanskje nettopp på grunn av spesialisten Lucho Herrera, vinner av Vueltaen i 1987 og Tourens polkadot i både 1985 og 1987. Han vant også på Alpe d’Huez og er fortsatt et stort ikon i Colombia. «Lucho» er Quintanas forbilde, men «Nairoman» er en mye mer komplett rytter enn sin forgjenger. I dag er colombianerne blitt mer enn bare rene klatrere.

– Landet vårt er fullt av fjell og vi har mange klatrere. Quintana, Urán, Betancur og flere. Men nå er vi gode på andre områder også. En colombiansk spurter (Fernando) Gaviria har slått Mark Cavendish to ganger i år. Vi har ryttere for alle terreng, sier Urrego – som påpeker at colombiansk sykling har utviklet seg mye siden pionerene «Lucho» Herrera og «Pacho» Rodriguez.

Hector Urrego

Ifølge skribenten Klaus Gaitán har colombianerne måttet overvinne mye siden de først kom til Europa. På 1980-tallet ble de på ingen måte ønsket velkommen av et ultra-konservativt europeisk felt, som ikke ville finne seg i å bli slått av ukjente, perifere amatører.

Den franske OL-mesteren José Beyaert tok dem i forsvar. Han var bokser, konvertert syklist og flyttet til Colombia på 50-tallet. På jobb for colombiansk radio overhørte han Laurent Fignon referere til colombianerne som en underdanig rase. Beyaert truet med å brekke kjeven til den franske mesteren på stedet. Mye av hatet var tuftet på uvitenhet. Som for eksempel da den franske avisen Liberation omtalte at Herrera avslo champagne etter etappeseieren til St. Etienne på grunn «indisk kultur».

I dag er colombianerne en respektert og fremgangsrik kohort i det profesjonelle feltet, anført av deres lille leder Nairo Quintana. I år bekreftet han at Tour de France-seieren befinner seg godt innenfor hans rekkevidde. 25-åringen fra Boyaca-regionen høyt i Andesfjellene overlevde til og med på brosteinsveiene i Flandern, men tapte verdifulle sekunder i sidevinden ved Zeelande-dikene i Nederland. Urrego er imidlertid sikkert på at «Nairoman» vinner Touren en gang i fremtiden.

– Quintana vil vinne Touren. Det er jeg sikker på. Og da blir det ville scener i Bogota og hele Colombia. Bare vent.

KATEGORIER
AktueltProfilerTour de France

RELATERTE INNLEGG