Proffenes tekno-fetisj som antidoping?

Foto: ASO...

FOTO: ASO

SRM, Stages, Power2Max, Quarq. De er alle elsket, alle kommet for å bli. Men kan kraftmålere brukes til noe annet enn å raffinere treningsprogram og avhumanisere sykkelritt? Kan de faktisk brukes i kampen mot doping?

«Pedalare! Pedalare! Pedalare!» Dette var Fausto Coppis enkle treningsfilosofi. Skulle du bli god, måtte du tråkke på. Jo mer du syklet, desto bedre. Mengde, mengde og atter mengde – det var nøkkelen til suksess, sa den evige campionissimo.

Men så enkelt er det jo ikke. For mens Coppi målte treningens verdi med kart, stoppeklokke og antall svetteperler langs sitt vakre angulære ansikt, sverger dagens stjerner til langt mer presise verktøy.

SRM står for Schoberer Rad Messtechnik, og ble utviklet av ingeniøren Ulrich Schoberer i 1986. Schoberer var en strebende amatør med hårete mål for profflivet. Etter hvert ble imidlertid lidenskapen for å sykle ritt overvunnet av interessen for data, kraftmåling og teknologi.

Hans første prototype var klar i 1988. Før dette eksperimenterte man vidt og bredt i jakten på metoder som skulle raffinere treningsprogram og måle prestasjoner.  Lenge var hjertefrekvens et sentral referansepunkt, dog et preget av stor variasjon og derfor usikkerhet.

Schoberers innovasjon var å erstatte puls med power; som i sykkel er produktet av rytterens kadens og kraft i pedalene uttrykt i watt. Teknologien har utviklet seg mye i løpet av de siste 30 årene, og flere leverandører og merker har inntatt markedet, men de grunnleggende prinsippene forblir de samme.

– Dette ble en stor revolusjon, selv om de store dopingårene fulgte etter. Som den eneste med dette produktet på markedet var jeg heldig i mange år, sier skaperen Schoberers.

Fra sitt hovedkvarter i Jullich reiste Schoberes til det tyske forbundet, der toppledelsen lot seg forføre. Temposyklene til det tyske FES-laget ble således en av de første montert med SRM.

På den internasjonale stjernehimmelen var det imidlertid selveste Greg LeMond som lot seg overbevise av den tyske ingeniøren. I 1988 tok amerikaneren i bruk sin første SRM, ett år før teknologien ble gjort tilgjengelig på markedet. I sin aktive karriere var den trefoldige Tour de France-vinneren alltid svak for innovasjoner.

– Jeg skulle ønske du oppfant SRM-en da jeg vant trøya i 1983 i Sveits. Da hadde jeg vunnet flere.

Ordene tilhører LeMond og står håndskrevet på en regnbuetrøye gitt i gave til Schoberes.

Et uunnværlig redskap

Nå er det liten tvil om at kraftmålerne er blitt de rigueur blant proffene.

– Alle bruker dem. Til og med de franske lagene, sa Team Skys vitenskapsmann Tim Kerrison tørt.

En nødvendighet, ikke bare på trening, men også i ritt, og kanskje i fjellene spesielt. Verktøyet brukes til å sette strategi og ta mål av konkurrentene. Bevisstheten rundt watt og kraft har blitt særlig aktuelt gjennom Tour de France-seierne til Bradley Wiggins (2012) og Chris Froome (2013, 2015 & 2016).

Sistnevntes angrep på Mont Ventoux i 2013 er vel beviser nok. Langs det nakne, ugjestmilde fjellet angriper Froome fem ganger, men aldri uten å sjekke sin SRM. Den hvite kenyaneren visste hvor terskelen lå, hvor lenge og hvor mange ganger han kunne holde ut. Med denne møysommelig kalibrerte prestasjonen vant Sky-rytteren ikke bare etappen, men også sin første Tour.

Froome leser data. Foto: Presseport.

Analyserer: Froome leser data under en etappe i Touren (Foto: Presseport)

I sin siste pressekonferanse under Touren i 2012, med den gule trøya trygt plassert på skuldrene, ga Wiggins et innblikk inn i den robotaktige logikken, og hvorfor han aldri fikk panikk da angrepene haglet fra Vincenzo Nibali, Cadel Evans, Tejay Van Garderen et al.

– Hvis noen angrep sa Mick Rogers (Wiggins’ løytnant i fjellene) at vi bare skulle la de gå. Vi syklet på 450 watt og ingen kan holde 500 watt i 20 minutt… så fall må du ha noen liter ekstra med blod.

Slik er den moderne Touren blitt, tenker du kanskje. Kontrollert, steril og stadig mindre påvirket av individets egne beregninger og luner. Men en slik avhumanisering er verken forbeholdt Tourens beherskede rammer eller Team Skys gjennomførte catenaccio.

Selv de mest spektakulære, halsbrekkende angrep kan ha et latent snev av kalkulerende wattberegning ved seg. Da Nibali snudde årets Giro på hodet i løpet av de to siste dagene i Alpene, var det en ting som avmystifiserte illusjonen om et old-school angrep tuftet på menneskelig intuisjon. Og det var vitneforklaringen til Tanel Tangert etter etappe 20. Nibalis utsendte satellitthjelper, som assisterte italieneren mot toppen av Colle della Lombarda, sa han fikk kun én instruksjon da Astana-kapteinen kom klatrende opp til ham.

– 375 watt!!

Tangert svarte med å kjøre så lenge han orket. På 375 watt. Nibalis bruk av watt-måleren til å knekke konkurrentene, gjorde ikke rittet mindre spennende. Dog viser det SRM-ens egenskaper som taktisk våpen.

– Det hjelper oss å sette strategi i rittene, sier Mikel Zabala, hovedtrener hos Nairo Quintanas Movistar.

Ikke noe nytt antagelig. I 2000-Touren roet det iallfall nervene til Johan Bruyneel. Da Marco Pantani blåste avgårde tidlig på etappen til Morzine, ringte Lance Armtrongs sportsdirektør til Michele Ferrari. Ut ifra Armstrongs egne kraftdata kunne den notoriske dopinglegen estimere at Pantanis angrep var dømt til å mislykkes.

Siden den gang har det internasjonale sykkelforbundet UCI bannlyst telementri i bilene til sportsdirektørene. Dog er overbevisningen om SRM-en så stor, at stadig flere mener den kan brukes som et verktøy i kampen mot doping.

En ny dopingfakker?

En av teknologiens første brukere, Greg LeMond, er en av dem. LeMond er særs overbevist om at metoden kan fungere, dersom den organiseres utenfor lagenes kontroll, kalibreres av forskere og styres av en uavhengig myndighet.

– Finner du en (rytter) med VO2 maks på 80 som gjør 500 watt i 30 minutter på en etappe i Touren, så vet man at det er statistisk og matematisk umulig. Han er positiv, bom! Det er doping. Så enkelt er det, sa LeMond i et intervju med Pro Cycling i 2008.

Frédéric Grappe, hovedtrener i det franske laget FDJ, har tilnærmet seg temaet med vitenskapelige briller. Gjennom sin forskning har Grappe utviklet begrepet Record Power Profile (RPP), hvor rytternes wattdata har blitt målt og analysert over tid.

Grappe mener derfor å ha utviklet et objektivt og presist verktøy som ikke bare måler rytteres faktiske kapasitet, men også setter rammer for den. RPP-målet vil derfor tilsi – ifølge Grappe, at SRM-data ­kan komplementere det biologiske blodprogrammet og annen konvensjonell testing i kampen mot doping.

– Med et system som er kalibrert perfekt, vil standardavviket være ganske svakt, rundt en til to prosent, sier Grappe – doktor i biomekanikk og fysiologi.

Men i motsetning til LeMonds tidligere uttalelser, vil det ifølge Grappe være vanskelig å utforme generelle parametere for hva som eventuelt skulle utgjøre unormale prestasjoner, eller «positive data» om du vil. Dette fordi enkelte lag og utøvere ikke jobber med det Grappe kaller «valide kraftmålere». Lagene vil dessuten ha behov for å re-kalibrere sine målene flere ganger gjennom sesongen.

Franskmannen mener likevel at en slik metode for å analysere enkeltprestasjoners legitimitet ikke er langt unna.

– Jeg tror ganske snart at en privat organisasjon vil bli etablert, lik som MPCC, som vil analysere rytternes RPP og informere om validiteten til deres prestasjoner. Alt dette vil gjøres uten UCI, sier FDJ-treneren.

Et motvillig UCI?

Dersom et slikt system eksisterte i 2015, ville det sannsynligvis avverget bølgen av ukontrollert spekulasjon som blåste opp etter Froomes etappeseier på La Pierre Saint Martin i Tour de France. De siste årene har vi sett en økende tendens av pseudo-vitenskapelige analyser som grunnlag for tvilsomme anklager mot enkeltryttere, ofte gjennom sosiale medier eller såkalte eksperter tatt i bruk av media.

– For mange tolkninger av kraftdata er tuftet på sviktende kunnskapsgrunnlag, sa Team Skys vitenskapsmann Kerrison da Froomes prestasjonsdata ble destillert ut etter omfattende mediapress under Touren i 2015.

– Det er flere forhold enn mange tror, som gjør dette veldig komplekst. Vind er et av hovedproblemene. Hvis en vind på 3 km/t kan utgjøre en forskjell på 20 watt, så må man være varsom. Omkringliggende motorsykler og biler påvirker også, for ikke å nevne rytterens vekt, som kan variere betydelig over et lengre etapperitt.

Data-bråk: Team Sky må ut med Froomes prestasjonsdata for å roe gemyttene under Touren i 2015. Foto Sykkelmagasinet

Data-bråk: Team Sky må ut med Froomes prestasjonsdata for å roe gemyttene under Touren i 2015. Foto Sykkelmagasinet

Et objektivt, vitenskapelig utviklet analyseverktøy – som for eksempel Grappes Record Power Profile – kunne således brakt sykkelsporten på veien mot å kvitte seg med mistenksomhetskulturen som til tider nå råder.

En god del av WorldTour-lagene skal være tilhengere av en slik ordning. Innføringen av en slik metode, som et supplement til de konvensjonelle antidopingtiltakene, var oppe til vurdering hos UCI og dets antidopingorgan Cycling Anti-Doping Foundation (CADF) før Tour de France i 2016.

Dog var det en motvilje hos enkelte WorldTour-lag som gjorde at prosjektet ble oversett, og at CADF nå er satt under press til å droppe det helt.

I tråd med det valgte sporet til MPCC (Mouvement Pour un Cyclisme Crédible), den frivillige sammenslutningen av lag som presser på for strengere dopingregler, tror Grappe at utviklingen på dette området også vil skje utenfor sportens etablerte institusjoner.

– Lagenes trenere søker allerede en måte som vil gi troverdighet til rytternes prestasjoner. Dette er noe jeg tenker mye på. Jeg kan ikke gå god for antidopingsystemet i sykkelsporten som for øyeblikket ikke er utnyttet god nok, sier Grappe.

– Men nok en gang er UCI blinde.

KATEGORIER
AktueltTest og utstyr

RELATERTE INNLEGG