Når hodet sier gi gass – men kroppen sier stopp - Sykkel
1530 Views

Når hodet sier gi gass – men kroppen sier stopp

September 23, 2016
Skrevet av:

sykkel

Av: Kristian Aasvold / Team Sparebanken Sør

Helt siden juli i fjor har årets Giro Valle d’Aosta vært mitt store sesongmål, etter at 2015-utgaven endte i katastrofe for min del.

Allerede på første etappe fikk jeg omgangssyke og måtte kaste inn håndkleet. Selv om det ikke var noen god følelse å stå av rittet allerede på etappe 1, var jeg blitt nærmest forelsket i dette brutale etapperittet i den italienske fjellheimen. Dette var et ritt for meg, og det skulle jeg bevise i 2016!

Først litt om rittet, ofte beskrevet som det tøffeste rittet for U23-klassen. Det arrangeres i Aosta-dalen i Italia, men grenser til Frankrike. Juli hvert år kjøres det etappeløp for U23-klassen i denne dalen, og hver etappe er av det brutale slaget med 2000 – 4000 høydemeter og stort sett målgang på toppen av et fjell.

Det er et prestisjefylt ritt, der de som klarer å kjøre inn til en topp 5-10-plass sammenlagt stort sett blir proffer. Et par ferske norske eksempel er Odd Christian Eiking og Sindre Lunke, som begge sikret seg proffkontrakt etter 2015-sesongen etter å ha kjørt bra blant annet i Aosta.

Så var det over til meg. Som sagt var jeg blitt forelsket i løpet allerede i 2015, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle kjøre bra der i årets sesong. Jeg tenkte på løpet nesten hver eneste dag når jeg var ute og trente og hadde et klart mål om å kjempe om en topp 10-plassering sammenlagt. Noen vil nok kalle det vel ambisiøst, men jeg mente, og mener, det hadde vært realistisk om alt hadde gått etter planen – noe det slett ikke gjorde.

Sesongen startet tøft uten spesielt gode resultater, selv om det ikke bekymret meg voldsomt. Jeg har aldri vært typen som er i kanonform i mars og april, og det går heller ikke i favør Aasvold på 1,73 og 62 kilo når det skal dunkes sidevind syv dager i strekk i Nord-Frankrike. Jeg ble syk et par ganger for mye, men var ikke stressa. Det store målet var Aosta.

Jeg klarte å kvalifisere meg til Course de la Paix (Fredsløpet), noe som var viktig for å vise at jeg var i form nok til å fortjene en plass blant de fem som skulle til Italia.

På grunn av sykdom kom jeg inn i Fredsløpet med kun tre gode treningsuker. Jeg følte likevel at formen var OK og karret meg inn til en 17.plass på kongeetappen: I tillegg satt jeg i et langt brudd på sisteetappen. Det holdt til å bli tatt ut til Aosta.

Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)
Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)

Men så gikk det galt, fryktelig galt.

Jeg var mer motivert enn noen gang og overbevist om at jeg skulle kjempe i toppen i Aosta. Jeg trente bra inn mot NM og var i veldig god form der, selv om det ble mye hjelperytterjobb da løypene var relativt flate.

Da jeg kom hjem fra Bodø i slutten av juni, var det kun siste finpuss på formen som skulle gjøres før jeg skulle være «fit for fight».

I denne perioden ble jeg alt for ivrig, og kjørte hardere enn det jeg skulle og hadde fått beskjed om, og mye hardere enn det kroppen tålte.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men de som har vært igjennom det samme, vet at det er vanskelig å kjenne når du står midt oppi det.

På dag 1 var det en 19 kilometer lang lagtempo – der vi hadde som mål om å kjøre topp-5 og ikke tape for mye tid til de beste med tanke på sammendraget. Norge stilte med et klatresterkt lag på papiret, og var langt fra favoritt på lagtempoen. Jeg følte meg veldig bra, men med en punktering på Tobias Foss og sykkelbytte, var vi sjanseløse til å kjempe i toppen. Heldigvis ble ikke avstanden opp til toppen for stor.

De neste dagene ble et stort mareritt, som jeg nå nesten har klart å fortrenge.

Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet... (Foto: PRIVAT)
Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet. (Foto: PRIVAT)

Kroppen føltes helt forferdelig, og i hvert fjell var det en kamp om å komme seg over. Ryttere jeg hadde syklet rett ifra en måned før i Fredsløpet satt og spiste energibar oppover fjellsiden, samtidig som jeg sklei lengre og lengre bakover og dannet gruppetto.

På femte og siste etappe datt jeg av hovedfeltet allerede etter noen kilometer; det var helstopp. Jeg havnet sammen med en lokal italiener og en rytter fra Team Wiggins, begge utrolig motiverte for å sykle til mål, ikke minst fordi dette var deres første år som U23.

Jeg derimot var møkk lei og satte meg i kostebilen. En 60-70 år gammel italiener skulle ta meg «trygt» til mål. Selv om han kjørte i 110 km/t gjennom hver eneste lille landsby og jeg var så skuffet at jeg var på gråten, klarte jeg å sovne i baksetet på den halv-shabby bilen hans.

Det var først da, én måned for sent; at jeg forsto det; jeg hadde kjørt meg selv i senk.

Nå er det gått to måneder. Jeg sitter her i Trondheim og blogger og er ferdig med de siste forberedelsene til årets siste etappeløp – East Bohemia Tour i Tsjekkia.

Jeg har lyttet vesentlig mer til kroppen den siste tiden og håper å avsluttet sesongen på en fin måte – før jeg starter forberedelsene til 2017. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse i Italia i juli…

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.