Krig og fred i Tour de France

Den 105. utgaven endte slik den forsøkt dumpet av arrangøren. Med desillusjonerte og sinte fans, satte etappen til Paris punktum for tre uker med buing, i en ellers isende atmosfære av likegyldighet. Både TV-tall og tilskuertall langs løypen hadde vært lavere enn normalt.

Alexander Kristoff avsluttet ballet ved å vinne massespurten på Champs-Élysées, der sammenlagtvinner Geraint Thomas ugjenkallelig innkasserte sin gule trøye. I en alder av 32 var waliseren forvandlet fra ‘lagkamerat’ til ‘Tour-vinner’, som etter manuskript, skrevet av «kjedelige» og «suspekte» Team Sky – laget som nå har vunnet seks av de sju siste Tourene.

I beste fall startet Touren dårlig. Allerede før den første etappen 7. juli i Vendée ble den regjerende mesteren, Chris Froome, forsøkt dumpet av arrangøren. Etter hans «unormale» dopingprøve i september 2017, ble Sky-rytteren plutselig frifunnet av det internasjonale sykkelforbundet UCI kun fem dager før start. Til slutt skulle briten ende på tredjeplass, bak Thomas og nederlenderen Tom Dumoulin fra Team Sunweb.

I verste fall kom Touren aldri i gang. I offentlighetens øye ble Touren i veldig stor grad overskygget av Fotball-VM helt frem til finalen 15. juli. For ikke å nevne Benalla-affæren som brøt ut tre dager senere. Saken der sikkerhetssjefen til den franske president Emmanuel Macron, Alexandre Benalla, ble avslørt på film mens ga seg ut for å være politi og banket opp personer som protesterte på maidagen i Paris, stjal selvsagt overskrifter dag etter dag. Iallfall på rittets hjemmebane.

En utgave lett glemt

Det 105. Tour de France endte ikke med samme mistroiske forundring som utgaven i 1988, da Pedro Delgado beholdt sin tittel tross en positiv dopingprøve. Denne gang var det heller ingen frykt for at Touren skulle opphøre, slik mange spådde da Festina-affæren herjet i 1998. Den merkbare mistilliten som fulgte alle vinnerne i årene etter, var ei heller like uttalt mot Froome og Thomas da de sammen møtte på pressekonferanse etter tempoetappen i Baskerland. For selv om Team Sky dominerer rittet til gangs, er klatretidene i de store fjellene langt saktere enn de under EPO-æraen (1991-2008).

Likevel er det med en merkelig tom følelse at vi legger bak oss denne Touren. En følelse av vakuum delt av ryttere og fans, i mangel på nerve, spenning og vitalitet. ”Dette rittet blir bare mer og mer rart”, sa en av Skys rivaler til den franske avisen Libération. ”Nok en innholdsløs utgave, og jeg aner ikke om folk er skuffet eller bare likegyldige”. 

For sjette gang i løpet av de sju siste utgavene, fulgte Touren en ganske forutsigbar dynamikk. En Sky-rytter tar ledertrøyen tidlig i rittet; Sky-rytteren sykler bak Sky-tog i fjellene; Sky-rytter vinner gult i Paris. 

”De vinner, og klart skal de gjøre sitt beste for å vinne”, sa David Lappartient, president i det internasjonale forbundet UCI, ”men publikum ser det annerledes. De vil ha et show. Sky er som et fotballag som spiller veldig bra, uten å skape begeistring blant fansen”, sa franskmannen til avisen Le Temps. ”Når fansen ser åtte ryttere fra samme lag legge lokk på rittet ved å kjøre i front hele tiden, ja, da skifter de kanal og ser heller på en såpeopera. Det er UCIs oppgave å sørge for at rittet er attraktivt.”

Fordeling av goder

Lappartient har flere ting han vil prøve: Redusere lagene til seks ryttere, forby radiokommunikasjon, nekte lagene å bruke wattmålere, og sørge for jevnere fordeling av penger og talent ved å innføre lønnstak. Ingen av forslagene er banebrytende og alle er blitt snakket om tidligere.

November 2012, for eksempel, møttes UCIs utøverutvalg i Aigle (Sveits). Rundt bordet satt den store mesteren Marianne Vos, den respekterte Bernhard Eisel og lederen Dario Cioni, sportsdirektør i Team Sky. Ingen av disse kjenner vi som hardbarkede marxister, men allikevel konkluderte de med at syklingens velferd må fordeles bedre, for eksempel gjennom en lønnstaksordning. Rundt samme tid fremmer lagene krav om at den mektige Tour-arrangøren ASO må dele sitt overskudd med dem, estimert til rundt 30 millioner euro årlig. 

Seks år senere har fordelingen bare forverret seg. Forskjellen mellom de små og store lagene har i den korte perioden eksplodert. Fra franske Fortuneo-Samsic med sine 3.5 millioner euro årlig i budsjett, og opp til Team Sky, som i minste fall har ti ganger mer å rutte med. På samme tid har lønnsvilkårene til de beste økt betydelig også. Chris Froome tjener seks millioner euro og kan med sin lønn drive Sindre Lunkes Fortuneo-lag i nesten to sesonger. Froomes hjelperyttere betales like godt som andre lags kapteiner. 

”Hadde ikke Sky hatt råd til de beste rytterne, ville Froome sittet mer isolert i fjellene”, sa en fransk sportsdirektør. ”Se for deg Sky med bare to ryttere i siste fjell, i stedet for fire eller fem. Det endrer alt”, sa han til avisen Libération. 

Penger, ikke doping

Kan vi derfor konkludere? Sykkelsportens problem er ikke lenger doping. Nå er det penger som er den store utfordringen. Vel, økonomi er en del av problemet, ja, men lønnstak vil nok ikke løse alt. På den ene siden trenger ikke en slik ordning være vanskelig å jobbe rundt. For det andre, storlag som Team Sky investerer sine penger i flere ting enn bare lønninger. 

Når det gjelder radiokommunikasjon og wattmålere, vil heller ikke fjerningen av disse gjøre Team Sky noe dårligere lag, med ryttere som Thomas, Froome, Egan Bernal og Michal Kwiatkowski. Regelendringen som så lagene redusert til åtte ryttere før denne Touren, kuet ei heller britenes dominans. Lag med seks ryttere i Tour de France virker for øyeblikket svært urealistisk, da både lagenes og rytternes interesseorganisasjoner ikke smiler nevneverdig på dette forslaget.

Fiender blir venner

Så er det paradokset ved denne situasjonen. Verken Giro d’Italia eller Vuelta a España lider av samme «kjedelige syklingen» som Tour de France gjør. Dette til tross for at Team Sky har vunnet de to siste utgavene der også. På samme tid høster Quick-Step Floors applaus og beundring, når de vinner omtrent alle endagsrittene på vårsesongen. 

Så kanskje er det heller Tourens egen natur som baner vei for det kjedelige. Dette er tross alt årets største ritt, og prestasjonene legger strenge føringer på kommende budsjett og sponsorinntekter. Etter hvert som rittet utvikler seg, forsøker alle lag å sikre seg en del av kaka. Iallfall en stor bit som mulig: En etappeseier, en plass på podiet eller en plassering topp ti kan være nok. Til og med fruktløse brudd blir ”suksess” for noen. 

I denne kampen om kakebitene finnes også de som glemmer å erklære krig mot Team Sky. Fiender blir venner, og Sky vinner igjen.