Hvordan unngå nok en kjedelig Tour? - Sykkel
1085 Views

Hvordan unngå nok en kjedelig Tour?

Oktober 18, 2016
Skrevet av:

Espen J. Lee

Team Sky sørget før at årets Tour de France ble «a one-team show». Hva skjedde? Og hvordan avverges reprisen?

Denne artikkelen var del av Sykkelmagasinets fjerde utgave i 2016.

Col de Joux-Plane, det siste fjellet i årets Tour de France, var egentlig en god oppsummering av rittet som helhet. Godt beskyttet av hele fire lagkamerater, og trygt viet til den gule ledertrøyen, kom Chris Froome helskinnet og upresset over toppen.

Heller ikke i den halsbrekkende utforkjøringen ned til mål kom angrepene. Ingen våget å teste sammenlagtlederen, selv etter at han hadde veltet under liknende regntunge forhold dagen før.

Snarere enn å stupe ned til Morzine, virket feltet tilfreds med å slentre til Paris. Denne Touren var tross alt over, konkurransen død og all motstand knust. Ved roret hadde Team Sky full kontroll.

Av fans, journalister og eksperter ble den 103. utgaven av Tour de France beskrevet på mange ulike måter. «Tøff, dramatisk, kaotisk, farseaktig». «Spennende» var dog ikke blant karakteristikkene som frekventerte oftest.

Dramatiske øyeblikk fantes riktignok. Arrangørtabben som utløste det fulle kaos på etappen til Chalet Reynard var ett av dem. En løpende Froome opp fjellsiden av Mont Ventoux blir nok aldri glemt. Ei heller kilometersmerket som falt over Adam Yates på etappen til Lac de Payolle.

Froome sitt halsbrekkende angrep ned fra Col du Peyresourde og sidevindstokten med Peter Sagan inn til Montpellier vil også holde oss varme gjennom vinteren. Det samme vil Romain Bardets etappeseier til Saint-Gervais, tuftet på ukuelig og spontan angrepslyst.

Men noen form for sportslig spenning der det virkelig gjelder – i kampen om den prestisjetunge gule trøyen – eksisterte nesten ikke. Team Skys myndige grep og Froomes tredje sammenlagtseier var intet annet enn imponerende. Briten vant med drøye fire minutter på Bardet og Nairo Quintana.

Froomes urokkelige styrke og Team Skys veivals som sådan, ble imidlertid ikke denne Tourens store tema. Ut av frykt for vedvarende dominans og langdryge utgaver kom heller en debatt om reform. Hva kan gjøres for å motvirke ett lags totale dominans? Hvordan unngå kjedelige Tourer?

I det følgende analyseres det hvorfor Touren 2016 ble som den ble. Det identifiseres også hvilke variabler som kan gjøre et ritt til dårlig underholdning. Først en titt på tre «situasjonsbestemte variabler», spesifikke for årets utgave.

Foto: Pressesport
Sky-toget kontrollerer opp Col du Joux Plane. Foto: Pressesport

Formildende omstendigheter
Den første er en «fysiologisk variabel». Det var mange slitne bein da feltet kom frem til Alpene. Starten i Normandie var intens, Pyreneene glohete, Andorra-besøket ble truffet av en haglstorm, mens etappene østover var svært vindfulle og nervøse.

– Et uforståelig rutevalg av arrangøren, sa Eusebio Unzué etter etappen til Montpellier.

– Vi gikk gjennom så mange byer og tettsteder i dag, at rytterne nesten ikke fikk til å spise noe som helst. Dette er et stort problem, sa Movistar-sjefen videre.

«Frafall» var også en faktor. Flere av de mest angrepsvennlige rytterne var denne gang enten ute av rittet eller i dårlig form. Både Thibaut Pinot (FDJ) og Nairo Quintana (Movistar) var under pari. Alberto Contador (Tinkoff), en taktisk rambukk par excellence, krasjet to ganger og sto av. Var disse offensive dynamiteurs fortsatt i aksjon og på full maskin, kunne fjelletappene sett veldig annerledes ut.

Det ble heller «ikke dannet noen allianser» mot Team Sky. Fire dager før Paris hadde Froome plassert de fleste av sine rivaler på tre minutters avstand.

Resten av de ti beste sammenlagt lå nokså tettpakket bak. Men fungerende allianser på tvers av utfordrerlagene eksisterer, som de ofte gjør, bare i journalistens våte drøm, ikke i virkeligheten.

– Det finnes ikke allianser, bare sammenfallende interesser. Men hvert lag har sine egne interesser, sa Astanas sportsdirektør Dimitry Fofonov.

– Vi så hvor godt beskyttet Froome var. Under slike forhold er det galskap å angripe, sa Movistars sportsdirektør José Luis Arrieta – som alltid en av de mest konservative.

Et gammelt knep fra Marxismen funket altså i sykkelsporten også: Mens de små aktørene krangler, hersker den store uforstyrret.

Foto: Pressesport
Wout Poels fører an for Froome. Foto: Pressesport

Generelle utfordringer
Så til de mer strukturelle variablene i spill. Først, «UCI-poeng». Like ofte diskutert som kritisert.

I sykkelsporten generelt, og i Tour de France spesielt, har UCI-poengenes konservative effekt satt sitt preg på de siste tiårene. Lagene kjemper innbitt for å forsvare sine anonyme posisjoner topp ti, fremfor å angripe i et forsøk på å komme på podiet.

– En topp ti-plassering i Tour de France er et stor resultat for mange. Det skaffer dem en solid dose UCI-poeng, som er avgjørende for laget ditt skal bli værende i WorldTouren. Poengene gjør deg også attraktiv på overgangsmarkedet, forklarer Jimmy Engoulvent, sportsdirektør hos Direct Énergie.

Den spektakulære angrepsfesten, som noen ganger inntreffer i Critérium du Dauphiné for eksempel, er derfor sjeldent satt ut i live under Tour de France, der poengfangsten er størst.

«Moderne teknologi» er også en utfordring. Kraftmålere har blitt et essensielt treningsverktøy for de fleste. Men målerne brukes også som et taktisk våpen, spesielt under Grand Tours. Med watt-indikatoren montert på styre kan rytterne ikke bare disponere sine krefter til perfeksjon og unngå den fryktede «rød sone», de kan også kalkulere motstanderens evne til å angripe.

– Sykling har blitt en forutsigbar sport fremfor en risikosport, sa den doble Tour-vinneren Bernard Thévenet til Libération.

– Med kraftmålerne vet rytterne når de er på maks og de mister motet til å angripe. I min tid visste vi ingenting og kjørte ofte til vi var helt kokt.

Det var en annen tid, som selvsagt aldri vil komme igjen. Men Thévenet har rett.

Med Team Sky som dets fanebærer har rasjonaliseringen av sykkelsporten kommet langt, dette på bekostning av den humanistiske siden. Harde data triumfer menneskelig intuisjon. I fjellene gis rytterne klare instrukser om hvilken wattverdi som skal kjøres.

– Det har vært et forfølger-ritt, sa Pierre Rolland til L’Equipe.

– Det går for raskt i fjellene, ingen kan angripe. At Sky kjører konstant på 400 watt gir oss et umulig utgangspunkt, fortsatte den franske Cannondale-rytteren.

1965-vinner Felice Gimondi ble heller ikke animert av årets utgave.

– Det var et kjedelig ritt. Radiokommunikasjon er faktoren jeg liker minst, sa den italienske legenden til La Repubblica.

– Det er for mye kontroll, logikk tar over for fantasi og skaperevne. Et angrep som Bardets blir mer og mer sjeldent. Risiko må være syklingens essens, lamenterte Gimondi.

UCI har tidligere forsøkt å forby både kraftmålere og radiokommunikasjon, uten å lykkes.

Froome leser data. Foto: Presseport.
Froome leser data. Foto: Presseport.

«Konsentrasjon av talent» er neste variabel ut, og kanskje den mest signifikante. Michal Kwiatkowski, Nicolas Roche, Beñat Intxausti, Peter Kennaugh og Leopold König er fem bunnsolide ryttere som ikke kom med på Team Skys Tour de France-lag i år. Fem ryttere som alle kunne lagt krav på en kapteinsrolle andre steder. Det sier mye om hvilken privilegert situasjon det britisk stjernelaget befinner seg i sammenliknet med rivalene.

Mikel Nieve, Mikel Landa, Sergio Henao, Geraint Thomas og Liège-vinner Wout Poels gjorde tingene strålende i fjellene for Froome. Denne formidable pretorianergarden var på ingen måte en invitt til de andre lag å krysse Rubicon, snarer tvert imot. Rotasjonssystemet dem i mellom gjorde at angrepene mot Sky kunne telles på en hånd. Det sorte togets infernalske tempo kuet de fleste og ble sikkert et intetsigende visuelt refreng for de fleste av TV-seerne også.

– Hvis jeg var hjemme foran TV-en, hadde jeg nok funnet på noe annet å gjøre. Men for oss er det ikke kjedelig, sa den nederlandske Sky-rytteren Wout Poels etter etappen til Coluz.

– Sky har det største budsjettet og derfor de største rytterne. Ganske enkelt. Men det er ikke så enkelt for oss, sa imidlertid Julien Jurdie, sportsdirektør hos Ag2r, til Le Figaro.

Den franske sportsavisen L’Equipe har estimert Team Skys årlige budsjett til 35 millioner euro. Til sammenlikning har Ag2r tolv millioner euro. Quintanas Movistar opererer med hele 20 millioner euro mindre enn Team Sky.

Vegard Breens lag, Fortuneo-Vital Concept, drives på mikroskopiske 3.5 million euro. Forskjellene er betydelige og har økt de siste årene.

Avstanden mellom de store og små lagene er ekstra tydelig i Grand Tour-sammenheng. Som Cyclingnews’ reporter Berry Ryan påpekte under årets Tour; Grand Tours begynner på bli som fotballens Champions League, mer og mer som en eksklusiv affære reservert for de få. De fire store – Team Sky, Astana, Movistar og Tinkoff – har nå vunnet tolv av de 13 siste treukersrittene.

Touren 2016 var også den femte utgaven på rad der den gule trøyen ikke skiftet eier i løpet av rittets ti siste dager.

Samlet tropp, helskinnet og suverene. Foto: Pressesport
Samlet tropp, helskinnet og suverene. Foto: Pressesport

Konklusjoner
Så hvilke botemidler har man til disposisjon?

Arrangørene kan gjøre sitt. For eksempel unngå for mange fjelltoppavslutninger flere etapper på rad, korte ned etapper, velge korte og eksplosive fjell, fremfor lange og jevne klatringer hvor bruken av wattmåler kommer til sin rett.

Å ta wattmålere ut av ritt vil nok ha betydelig effekt, særlig hva gjelder å løse opp dynamikken i de lange fjellene. Lagene viser imidlertid sterk animositet mot dette grepet, en motvilje som deles av teknologiprodusentene som spytter inn store pengesummer i sporten. Sponsorene må man pleie, derfor virker et forbud urealistisk.

En reduksjon i antall ryttere per lag kan også åpne rittene mer opp. AIOCC, rittarrangørenes interesseorganisasjon, har allerede tatt til orde for at lagene bør gå ned fra ni til åtte ryttere i Grand Tours. Dette forslaget møter imidlertid motbør hos CPA, rytternes interesseorganisasjon. På dette punktet kreves tøffe forhandlinger, med UCI som megler.

UCI og dets kommisærer bør også stramme opp regelverket rundt tidslimiten. Ikke siden 2009 (Alexander Porsev) har noen røket på tidslimiten i Tour de France. Den løsslupne håndhevingen gjør at hjelperyttere kan nyte en aktiv hviledag i gruppettoen, uten fare for eliminasjon. Store lag som Sky roterer som oftest på hjelperne fra dag til dag.

Aktive hviledager blir også i større grad mulig ved hjelp av moderne girutvekslinger. Utviklingen på denne fronten har UCI ikke fulgt godt nok. Å sykle Tourmalet på 42×21 var noe helt annet en dagens 36 × 28. Giganten i Pyreneene biter ikke like hardt som før.

Et lønnstak kunne vært effektivt for å motvirke ytterligere «konsentrasjon av talent». Team Sky betaler sine ryttere svært godt og har således presset opp prisene, spesielt på klatresterke hjelperyttere. Kanskje vil «Brexit» jevne ut noe. Team Sky må nå nesten regne med at deres daglige drift vil bli dyrere og mer komplisert, spesielt hva gjelder å ansette støttepersonell og ryttere fra fullverdige EU-medlemmer. Med tiltak for å stoppe økende forskjeller mellom lagene vil sporten være tjent med på mange plan.

Sport skal ikke garantere spenning. En stor del av tiltrekningskraften når vi setter oss ned foran TV, er nettopp den pirrende uvitenheten om hva som ligger i vente. Derfor må vi tolerere en kjedelig Tour fra tid til annen.

Samtidig må man være faresignalene bevisst, hvis en sport ledes på feil spor eller gror fast uten evne til tilpasning. «Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner», skrev Pablo Neruda.

Derfor, etter en utilnærmelig prestasjon av Team Sky, er det kanskje på sin plass at sykkelsporten gjør noen proaktive reformer? Før det er for sent.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.