Evangeliet etter Bartali

Tifosien behandlet Bartali som en gud og kysset veien han syklet på....

Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesports

Det er en enkel kirke som står alene mellom buktene av Comosjøen og Lecco. På plassen utenfor troner to de bustene av Fausto Coppi og Gino Bartali. Kirken ble bygget på ruinene av et kapell i 1672 og står som et vitnesbyrd til italiensk sykkelsports religiøsitet, kulturelle betydning og spiritualitet.

Den tidligere timesrekordholderen Ercole Baldini giftet seg her i 1956. Et flust av andre celebre sykkelnavn – som Coppi, Gianni Motta, Felice Gimondi og Giuseppe Saronni – har alle donert sykler, ulltrøyer eller andre sykkelhistoriske relikvier opp gjennom årene. Fremme ved alteret står den olympiske fakkel fra Roma (1960), og en sykkeltrone som opphøyer Bartali og Fiorenzo Magni. Her finner vi også keramiske martyrer fra landeveien. Blant andre den spanske KAS-syklisten Juan Manuel Santisteban og italienske Emilio Ravasio fra Atala, som begge døde i kamp under Giroen.

En av de mest velkjente artefaktene er nok imidlertid den ødelagte sykkelen til Fabio Casartelli, fra da den olympiske mesteren krasjet på Col de Portet d’Aspet under Tour de France i 1995. Casartelli var fra Como og folk i området sørger ennå over hans tragiske død. Ennå kommer venner og familie til dette stedet.

For helt siden 1948 har det lille kapellet vært et pilegrimssted for syklister. Ifølge legenden ble Greven av Ghisallo ledet bort fra angripende banditter av jomfru Maria. Åpenbaringen ble kjent som Madonna del Ghisallo. Slik ble hun skytshelgen for lokale reisende og senere for alle syklister. Utnevnelsen kom fra Pave Pius XII, etter anmodning fra daværende kirkeleder Don Emerlindo Vigano, og Gino Bartali.

Under krigen sto «Gino den fromme» i motstandskampen. I rollen som postmann mellom Firenze og Assisi sies det at Bartali reddet åtte hundre jøder fra å bli deportert. Det gjorde han blant annet ved å transportere forfalskete dokumenter og papirer skjult i sykkelrammen. Tifosien behandlet Bartali som en gud. Under konkurranser kastet de roseblad foran ham, og i hengivent knefall kysset de veien han syklet på.

Inne i kappellet på Madonna del Ghisallo

Inne i kappellet på Madonna del Ghisallo

Italia ble således delt i to. På den ene siden sto Fausto Coppi. Den overskridende fritenkeren med kommunistiske sympatier som ble truet med ekskommunikasjon etter sin skilsmisse i 1954. På den andre siden sto Gino Bartali, som med sitt værbitte, florentinske ansikt og grumsete røst ble et syklende bevis på landets rurale og puritanske verdier.

Suksessen på sykkelsetet kom fra en asketisk og monkaktig livstil, mente Bartali. Hans fremtredende fromhet var også godt synlig da han nektet å kysse den afroamerikanske sangeren Josephine Baker ved starten av 1948-Touren. Han var jo tross alt forlovet.

Paradoksalt nok hadde Bartali ingen motforestillinger mot å bryte avtaler i feltet – for hvilket han var notorisk. Vito Ortelli fortalte Giro-historiker Herbie Sykes hvordan Gino lurte han for etappeseier i 1947-utgaven. Ortelli, Bartali og Coppi var alene i brudd på etappen til Locarno. Ortelli hadde brukket kragebeinet og var ikke med i kampen om rosa. Derfor mente han det naturlig at etappeseieren tilfalt han. Coppi sa seg enig. Men Bartali var vrang:

– Denne dagen markerer min brors død.

Ordene fra Bartali levnet Ortelli og Coppi raket for motargumenter. Dette måtte de respektere. Senere finner de imidlertid ut at markeringen for Bartalis bror var to dager senere.

Senere fikk Bartali tillatelse fra Pave Pius XII til å lage et kapell i sitt hjem, slik at han kunne avholde messe for familien. På sykkelen utførte han jobben som et langt presteskap. Han beholdt sin tro helt til slutten. Vi vet at han ble gravlagt edruelig antrukket. Ikke med en rosa trøye, men i Karmelittordenens tunika og barfot i lærsandaler.

Den italienske journalisten Curzio Malaparte skrev at «Bartali er en metafysisk mann beskyttet av helgener», i motsetning til Coppi som «har ingen til å passe på ham i himmelen». I 1948 så det ut som om han var ordinert av en høyere makt da han 34 år gammel vant Touren overlegent.

Noen tiår senere kom den presteaktige skikkelsen til Felice Gimondi. Kapteinen på Salvarani-laget levde etter et monastisk regelsett og forventet det samme fra sine hjelperyttere. Hans sannferdige gudetro frelste han imidlertid ikke fra Eddy Merckx sitt tyranni. Det belgiske Kannibalen kastet lange skygger over Gimondis lovende karriere.

– Jeg har alltid sagt at Gimondi var sykkelsportens sanne gentleman, husker Knut Knudsen, en av Gimondis lagkamerater i Bianchi.

– Han var streng, både med seg selv og lagkameratene. Men alltid rettferdig og alt ble gjort veldig profesjonelt.

Gimondi bar ofte et velsignet bånd rundt ankelen som han fikk i gave av en nonne. Det var hans lykkebringer, men også en påminnelse om den åndelige makt. Det forhindret han imidlertid ikke fra å kjøpe seiere av sine konkurrenter. Akkurat som med Bartali, hadde bildet av en gudstro mann nyanser av moralsk deprivasjon. Ifølge den franske journalisten Philippe Brunel kjøpte Gimondi ritt titt og ofte, alltid med stilltiende samtykke fra La Gazzetta dello Sport. Som eier av Giro d’Italia ble avisen tiet av sine egne kommersielle interesser. Den mektige Bonacossa-familien som drev avisen hadde dessuten tette bånd til Vatikanet, mens rittdirektør Vincenzo Torriani var sterkt troende katolikk.

– Redaksjonelle beslutninger tok kirkens regler inn i betraktningen, fastslår Brunel.

Pier Bergonzi er en fremtredende skribent for La Gazzetta i dag og sier at avisen har gitt slipp på sine religiøse assosiasjoner.

– Kulturelt var avisen svært betinget av kirken, spesielt ettersom syklingens hjem finnes i Veneto, Toscana, Piemonte – regioner hvor presteskapet står sterkt. Vi la vekt på pentimento. Det vil si anger og tilgivelse. At en rytter kan sone sin straff og komme tilbake gjelder også i disse dager. Se på Ivan Basso og Danilo Di Luca. Men det er mindre slikt nå. Avisen har blitt mer sekulær, fortalte Bergonzi.

En munk får autografen til Bartali under Tour de France. Foto: Presse Sport.

En munk får autografen til Bartali under Tour de France. Foto: Presse Sport.

Hvilket er sant. Italia har forandret seg – det har sykkelsporten også. Begrepet campionissimo sitter ikke like løst i folks vokabular som før og gamle glansbilder har famlet. Men gamle vaner er vonde å vende.

Avslørt for EPO-doping søkte Danilo Di Luca forsoning og frelse hos Don Marco Pozza. Den unge presten jobbet for et høysikkerhetsfengsel i Padova og underviste i teologi på universitetet. Han kjørte også i amatørrekkene med Filippo Pozzato og gikk med ambisjoner om å bli proff. I 2004 assisterte han presten i Cesenatico under begravelsen til Marco Pantani. Senere skrev han en novelle om en ung ragazzo som finner ut gjennom avisene at hans idol er juksemaker. Som mange andre følte Marco Pozza sinne da myten om Marco Pantani ble knust.

Prestens personlige betroelser fikk Di Lucas rådgivere til å ta kontakt. En sykkelfrelst prest måtte vel være mannen til å redde rykte til deres klient. Religion ble et virkemiddel i Di Lucas PR-kampanje.

– Danilo fortalte antidopingmyndighetene hva han hadde gjort. Vi dro rundt på skoler for å snakke med unge folk. Det gjorde jeg med visshet om at bak enhver mann finnes det et barn med drømmer og fristelser, sa Pozza til den italienske avisen La Repubblica.

Foran 500 skoleelever signerte Di Luca en ny kontrakt med Katusha i 2011. Til stedet var også lagets manager Andrei Tchmil. Siden den gang har Di Luca nok en gang blitt fanget i doping-garnet og soner nå under en tolv år lang utestengelse.

Bartalis dager er for lengst over, men på sett og vis spiller religion en rolle også i dagens sykkelsport i Italia. Det er som Matteo Rabottini forklarte etter sin etappeseier i Giro d’Italia i 2012:

– Religion er ikke å gå i gudstjeneste eller gjøre korsets tegn. Det er å tro på syklings verdier. Det er å trene selv om det regner, det er å gi avkall på gnocchi og pasta, sa Rabottini etter sin spektakulære triumf i Alpene.

Litt for spektakulær. Rabottinis heroiske mesterstykke på fjellsiden av Piani dei Resinelli var visst tuftet på en ugudelig styrkedrikk. 28-åringen fra Pescara testet senere positivt for EPO og er nå utestengt frem til 6.mai 2016.

Bartali er borte, men religionens pussige eksistens i sykkelsporten vedvarer. Søkklastet med motforestillinger og paradokser. Ofte ribbet for pentimento.

KATEGORIER
AktueltGiro d'Italia

RELATERTE INNLEGG