Er det verdt det å satse?

Tusenvis av treningstimer lagt ned, store summer penger og nedprioritering av et tradisjonelt ungdomsliv. Er det verdt det?

Av: Vita Heine, Team Hitec Products

Det spørsmålet har jeg spurt meg et par ganger og jeg har prøvd å sette opp et regnestykke i hodet. På den ene siden har jeg alle de treningstimene som legges ned, utgifter til reiser, utstyr og mat. Man har også tapt arbeidserfaring, utdanning, pensjonsopptjening, tapt tid med familie, venner og ferie i vanlig forstand, i tillegg til eventuelle skader på kroppen. Men hva har jeg på den andre siden som veier opp for alt dette? Er det verdt det?

• LES OGSÅ: Hitec-rytteren var helt på felgen. Slik kom hun tilbake

Hver enkelt må svare på det selv og det kommer an på hvordan man er skrudd sammen som et menneske – hva er dine verdier og hva verdsetter du i livet? En ting er sikkert for min del: seirene og mestertrøyene betyr utrolig mye, men er alene ikke nok til å veie opp for alt som ofres.

Først og fremst vet man aldri helt om man vil vinne en dag. Det heter å satse – som å hoppe over en bekk – sparke fra alt man kan. Man legger ned masse arbeid i flere år i tro om at man vil lykkes en dag. Det er to viktige aspekter ved å satse: Det ene er at man skal legge ned arbeidet før man eventuelt høster frukter. Det er i den rekkefølgen og det kan ta flere år før resultatene kommer. Dette er en kantine der du betaler før du spiser, ikke en restaurant. Vintertreningen er en tid der vi blir satt på en prøvelse. Man skal trene dag for dag, uke for uke. Man vet ikke helt hvor man står formmessig og det kan komme tvil om man skal klare å bli litt bedre til neste sesong.

Det andre er at det faktisk er en risiko for at du ikke vil få igjen for arbeidet som du legger ned, f.eks. på grunn av en skade eller annet som du ikke kan kontrollere selv. Den risikoen er man bare nødt til å ta. Den kan ikke elimineres, men vi kan gjøre vårt beste for å minimere den.

LES FLERE HITEC-BLOGGER HER

Så er det mange som er redd for å satse – bevist eller ubevist. Man kan tenke: «hvis jeg ofrer alt – tid med familie og venner, osv. og ikke lykkes med syklingen likevel, da vil jeg ikke ha noe i det hele tatt. Da er det bedre om jeg ikke gir alt, så blir jeg ikke så såret når det ikke går veien». Det kan holde oss tilbake, og gjøre at vi sparker fra bare halvhjertet når vi hopper over bekken. Og hva skjer da? Da skjer det vi har fryktet.

På et foredrag sa Stein Ørn at «veien er målet» og jeg har etter hvert skjønt at det er sannhet i det.

Det mennesket jeg har blitt, og fortsatt er i ferd med å bli gjennom det å satse på sykkel, er det viktigste for meg, i tillegg til den gode følelsen i å være aktiv, det sosiale og det å nyte naturen fra sykkelsetet. Det å utvikle meg selv fysisk har krevd at jeg utvikler meg som en person og dette vil jeg ta med meg videre i livet uansett hva jeg gjør. Jeg har lært og jobber fortsatt med å være disiplinert, å prioritere, å skille det viktige fra det mindre viktige, å ta tøffe valg, å tenke langsiktig, å være strukturert, å planlegge hverdagen og framtiden, å sette realistiske mål og delmål, å kommunisere og samarbeide, å motivere meg selv og andre, å se det konstruktive i hver situasjon osv. At jeg blir et bedre menneske uansett om jeg når målene mine gjør at jeg ser mening i det å satse.

Jeg vil sitte igjen med en utrolig bagasje uansett. Og det at jeg når målene mine inspirerer meg videre. At jeg kan bli en av de beste i Norge på sykkel betyr i mitt hode at jeg kan også bli en av de beste i Norge i noe annet når sykkelsatsingen er over. Jeg har gått, og går fortsatt på skolen. Er det også mulig å bli en av de beste i verden? Jeg har tro på det.