Det uslåelige vinnerinstinktet

Tiden flyr med drømmer og mål og etter et år som stagiaire er jeg klar til å gripe enda flere sjanser i 2017.

Tekst: Anton Tunset, Team Coop-Østerhus/TVK

Da ble det min tur til å dyppe pennen i blekket. Mitt navn er Anton Tunset og kommer fra den lille bygda Inderøy i Nord-Trøndelag. Denne uken er det jeg som har fått æren av å skrive en liten tekst og i dette tilfellet fikk jeg lyst til å skrive en aldri så liten notis om hvor fort tiden flyr.

• LES OGSÅ: Drømmen om (Eurobonus)-gull

Jeg har bestandig vært i fysisk aktivitet, enten det har vært fotball, løping, ski, friidrett. You name it! Det var aldri noe resultatkrav eller press av noe slag, men konkurranseinstinktet har nok bestandig vært der. Jeg husker fremdeles følelsen av å sette spikeren i kista i en ubetydelig konkurranse om å klatre fortest, løpe raskest, hoppe høyest eller hva enn det måtte være. Det var ikke måter på hva vi konkurrerte om, reglene var enkle: Kunne det kåres en vinner skulle det konkurreres. I oppveksten har jeg til enhver tid hatt den matchingen jeg trenger. Det sier seg selv med to storebrødre som er to og fem år eldre, pluss en sju år eldre storesøster.

LES FLERE BLOGGER FRA COOP ØSTERHUS

Det er ikke måte på hvor mange ganger jeg har møtt min overmann. Jeg har blitt knust så til de grader langt ned i jordskorpen. Tanken på å en dag slå tilbake eller ta rotta på motstanderne har holdt meg gående. Det er dette som også driver meg den dag i dag. Følelsen av å vinne kan ikke beskrives!

• LES OGSÅ: Fra brannmann til kontientalrytter

Det er ikke lenge siden jeg satt hjemme på Inderøy og lekte med tanken på å bli både fotball- og sykkelproff. Etter hvert som tiden gikk og nye treningstimer ble lagt ned ble nye drømmer til, og nye mål ble satt. Her sitter jeg den dag i dag med en intensjonsavtale med et av de største sykkellagene i Norge. Det er en drøm som har gått i oppfyllelse, det er ikke så mange år siden en liten gutt satt hjemme på Inderøy og drømte om noe tilsvarende. Team Coop-Østerhus har aldri vært en endestasjon for min del, det er en plattform for å utfolde seg og ta videre steg inn i proffverden. Men jeg har kommet dit at jeg konkurrerer med eller mot mine gamle forbilder, og det er en god følelse. Jeg er et steg nærmere drømmen om å leve av det jeg elsker. Veien har vært lang og det er enda langt igjen, men lyset i enden av tunnelen er der og jeg føler på meg at det er rundt neste sving.

• LES OGSÅ: Veien til kontinentalnivå

Jeg vil bruke muligheten til å ønske alle som leser lykke til med sine mål og drømmer. Enten det er å bli verdensmester, kjøre under tre timer på Birken eller å komme i gang med trening. Det er som en lur Thomas Carlyle en gang sa: «Det mennesket som ikke har satt seg et mål, er som et fartøy uten ror, det vil si ingenting. Ha et mål i liv.» Du vil vel ikke være et fartøy uten ror ridende inn i evigheten uten mål og mening? Det er bedre å gripe sjansen når den er der enn å angre i all evigheten. KJØR PÅ!