Bokkapittel: Knut Knudsens dramatiske Giro

Bli med nesten 40 år tilbake i tid da Knudsen på dramatisk vis ble påkjørt under en etappe.

Vi har fått gleden av å publisere det ene kapitlet fra Asbjørn Nygårds bok, «Min Giro».

Etappe 16: Venezia–Villa Santina

Jeg våkner kvart på seks. Oppstemt og klar for en ny dag krysser jeg fingrene for at dagens etappe vil innfri forventningene. For i dag skal jeg sykle i Knut Knudsen sine gamle hjulspor og endelig stifte bekjentskap med de høyreiste Dolomittene. Det er nesten ingen trafikk over den 3850 meter67 lange broen Ponte della Libertà til fastlandet. På en måte føles det godt å legge travle Venezia bak seg. For den ellers så flotte kanalbyen er ikke et blivende sted for en syklist.

Veien nordover mot Dolomittene går over langstrakte sletter og er lettsyklet. Igjen klarer jeg å finne det gode tråkket og koser meg til tross for at solen steker ubarmhjertig. Klokken halv ett er jeg allerede kommet til Vittorio Veneto og like etter er jeg klar for den første bakken. Utfordringen er at jeg begynner å få nok av solsteken og at gnisten er i ferd med å forsvinne. I bunnen av bakken blir jeg passert av et ungt par i 20-årene på racersykler; mannen først og jenta på hjul. Hun er flott antrukket med rosa sykkeltrøye og sort sykkelbukse. På baken står det skrevet Invisible Attraction med hvite bokstaver. Siden jeg har solbriller på er jeg ikke mindre blyg enn at jeg fester blikket på bokstavene. Attraksjonen er alt annet enn usynlig. Aldri før har det vært lettere eller mer inspiserende å holde et bakhjul. Selv med fare for å bli oppfattet som en mannssjåvinist må jeg ærlig innrømme at med ett, koser jeg meg igjen. Jeg lar tankene fare til Postgirobygget og sangen En solskinnsdag:

 

Jeg sitter her på sykkel’n og ser baken i bakken
En solskinnsdag i giroen min
I bakken skal jeg svette, stå i ramma og tråkke
Ja denne bak(k)en tror jeg blir fin

Jeg titter på jenta, jeg har solbriller på
Så ingen riktig ser hvor jeg ser
Den eneste, den peneste, den sportslige jenta
Hun snur seg i mot meg og sier

Du si meg
Har du det bra
Jo takk skal du ha
Jeg har det bedre enn de fleste her tilstede
Jeg smiler i dag
Fordi jeg er glad
Det er så fint å leve, si meg kan du ikke se det
Jeg blir med deg og sykler opp den bakken
For bak(k)er er det beste jeg vet

 

Igjen tenker jeg på sykkelbibelen The Rules, men denne gang på regel nummer 19 som slår fast at dersom man skal henge seg på noen man ikke kjenner er det normal folkeskikk å presentere seg. Jeg forteller dem derfor litt om turen jeg er ute på. Ikke bare til den sportslige jenta, men etter hvert også til mannen. Han kan forøvrig fortelle meg at på veien opp til La Secca vil vi passere tre flotte innsjøer. Først den lille Lago del Restello, så den mellomste Lago Morto og til slutt den store Lago di Santa Croce. Det er nesten som eventyret om de tre bukkene bruse, men med den forskjell at jeg nå skal til seters for å gjøre meg en fet opplevelse. Etter tre-fire kilometer begynner jeg å føle meg litt brydd for å trenge meg innpå det unge paret som er på søndagstur. Jeg letter på baken i bakken og seiler sakte, men sikkert ifra. Luken øker og øker. Landskapet er storslått med høye fjell og motorveibroer som krysser dalen på høye betongsøyler. I Pian di Vedoia stopper jeg på en idyllisk liten iskremkafé for iskrem og to flasker vann. Så kjemper jeg meg gjennom et par lange tunneler med hjertet i halsen. For selv om jeg har refleksvesten på, stoler jeg ikke helt på medtrafikantene. Solen gjør meg tørst. Nederst i bakken opp til Pieve di Cadore stopper jeg derfor og fyller vann på begge flaskene i en fontene. Det kommer godt med. For bakken er tung. Jeg kjenner at kreftene svinner hen.

Én kilometer før toppen stopper jeg på en kafé og kjøper meg en colaboks og noe å spise. Jeg setter meg ved et bord utenfor kaféen, men dratappen på colaboksen løsner idet jeg forsøker å åpne den. Jeg må derfor sette i gang en redningsoperasjon hvor jeg stikker hull i boksen med sykkelnøkkelen. Pausen gjør godt og den siste kilometeren opp til Pieve di Cadore går lett. Jeg stopper og beundrer den vakre kirken før jeg fortsetter nedover mot innsjøen Lago di Cadore. Utsikten mot de høyreiste Dolomittene med de karakteristiske lysegrå toppene er motiverende.

Godfølelsen varer imidlertid ikke lenge. For ved en tilfeldighet oppdager jeg at sykkelnøkkelen ikke lenger ligger på Pieve di Cadore sin faste plass i den gjennomsiktige kartlommen på toppen av styrevesken. Jeg legger straks sammen to og to; colaboks og nøkkel; dratapp og tap av nøkkel. Det er ingen annen utvei enn å snu. Mens jeg igjen strever meg opp til Pieve di Cadore lurer jeg på om det kan hvile en aldri så liten forbannelse over nordmenn som besøker dette stedet.

De fleste husker kun Knut Knudsen for hans OL-gull på bane i 1972.68 Men da jeg før giroen besøkte biblioteket for å lese gamle aviser gikk det opp for meg at Knut Knudsen faktisk er den beste landeveissyklisten Norge noen gang har fostret. Verdensmester Thor Hushovd får ha meg unnskyldt, men i mine øyne er Knut større siden han er den eneste nordmann som har kjempet om seieren i ett av de store tre-ukers rittene på sykkel.

Året 19794-5 var året det ikke var så bratt. Arrangørene av Giro d’Italia hadde nemlig komponert den flateste giroløypen i manns minne for at kampen om seieren skulle bli et feiende oppgjør mellom de to hjemmefavorittene Giuseppe Saronni og Francesco Moser. Det viste seg fort at de hadde forregnet seg. For på startstreken sto en nordmann som ikke bare var rå på tempoetappene, men som også hadde bedre klatreferdigheter enn de to italienerne. Han var dessuten kaptein på det italienske Bianchi-laget som selveste Fausto Coppi hadde vært kaptein for i etterkrigsårene. Før den sekstende av i alt nitten etapper lå Knut på andreplass i sammendraget, fattige 18 sekunder bak Saronni og 1 minutt og 11 sekunder foran Moser. På fjerdeplass lå svenske Bernt Johansson hele 3 minutter og 56 sekunder bak Saronni. Det eneste som gjensto var tre middels harde klatreetapper og en 44 kilometer lang tempoetappe. Alt lå til rette for at året det ikke var så bratt skulle bli Knut Knudsens store år.

På toppen av den høyeste fjellovergangen på den sekstende etappen hadde Knut og Saronni distansert Moser med et halvt minutt. For å få klarhet i hva som så skjedde er gamle aviser verdifulle kilder. Dette fordi de er samtidsdokumenter som levende beskriver dramatikken som utspant seg. Knut resignerte efter påkjørsel (Ivar Johansen, Aftenposten, 5. juni 1979). Det gjensto bare 11 kilometer av 195 som utgjorde den 16. etappen av årets Giro d’Italia da påkjørselen skjedde. Det var det som skulle komme til å sette Knut Knudsen utenfor dette rittet. Luciano Pezzi heter sportsdirektøren for det italienske laget Magniflex-Famcucine. Han er 55 år gammel og har aldri vært regnet for noen god sjåfør. Da han lørdag bare en mil fra mål i Pieve de Cadore, førte bilen sin opp på siden av tetfeltet for å prate med sin svenske kaptein Bernt Johansson, brøt han en av sykkelsportens mange uskrevne lover: 94

«Skal du prate med en av rytterne dine, og han befinner seg i et større felt, må du vente med å kjøre opp til han har sluppet seg ned på halen».

Til tross for at Johansson lå midt i feltet, forsøkte Pezzi å arbeide seg opp til ham, han vinglet imidlertid og bilens høyreside traff Knut Knudsen, som gikk i bakken sammen med sveitseren Godi Schmutz. Nordmannen slo seg stygt, fikk sykkelen ødelagt og det tok nøyaktig 45 sekunder før han var skikkelig i gang igjen. Han hadde fått skrubbsår på ben og armer og vonde avgjørende slag mot hofte og kne på venstre ben.

Da Knut gikk i bakken angrep ledende Saronni umiddelbart. Han gikk i spissen for feltet og drev tempoet voldsomt opp.

Bakerst hadde det imidlertid også skjedd ting. Giroens visedirektør Giovanni Michelotti stoppet kolonnen av følgebiler som lå bak nordmannen da uhellet skjedde, slik at han ikke skulle få chansen til å kjøre seg opp til feltet ved hjelp av kolonnen. Efter et slikt uhell ville det vært gjort i et hvert annet tilfelle hvis en italiener hadde vært den uheldige. – Jeg var redd for kaos, unnskylder Michelotti seg. Men en samlet presse, også den italienske fnyser av unnskyldningen.

Knut Knudsen og lagkameratene hans maktet likevel å innhente hovedfeltet. Det vil si, lagkameratene orket å henge med til det gjensto fire kilometer, derefter måtte Knut alene gå opp til feltet. Han nådde det igjen i de siste 1200 meterne før mål. Men da angrep Saronni på nytt og denne gangen var nordmannen tømt for krefter.

Han måtte gi fra seg 26 sekunder frem til målpassering. De kom likevel ikke til å bli avgjørende, det var kneskaden som to dager senere skulle sette den endelige stoppen for Knut Knudsens håp om Giro-seier. På ekte girovis gir historien grobunn for konspirasjonsteorier. Det er også påfallende hvordan Aftenpostenjournalisten henger ut og dømmer synderen på samme måte som en forbryter: Han er 55 år gammel og har aldri vært regnet for noen god sjåfør. Og så var det dette med den brutte regelen om ikke å kjøre opp på siden av feltet, Saronnis angrep og bilkolonnen som ble stoppet. Det lukter Italia lang vei. Og kanskje er det ikke så rart at Stavanger Aftenblad den 5. juni 1979 oppsummerte det hele som følger i spalten I dag snakker vi om:

En følgebil sørget for at hele Italia Rundt blir et rent italiensk oppgjør. Hva i all verden hadde skjedd om en sekundant i en langrennsløype hadde løpt ut i løypa og kollidert med en annen løper etter å ha sekundert sin egen mann? Det hadde blitt huskestue det. I sykkelsporten, spesielt i den profesjonelle og spesielt i Italia skjer det mye rart, for å si det mildt.

Oppover mot toppen tenker jeg på at her må Knut virkelig ha vært sluttkjørt siden han tapte 26 sekunder på de siste 1200 meterne. Igjen beundrer jeg den vakre kirken før jeg suser nedover på motsatt side av fjellet. Det er med sitrende spenning i kroppen jeg går bort til bordet hvor jeg satt en time tidligere. Lettelsen er stor når jeg får øye på den – nøkkelen til en bekymringsfri fortsettelse på giroen. Jeg tenker på hvor mye som egentlig kan gå galt på en tur som denne. At hver dag er som et puslespill med et ukjent antall brikker og feilmuligheter. Å sykle fra A til B er langt fra så lett som man skulle tro. Vel oppe i Pieve di Cadore igjen, stopper jeg nok en gang og beundrer den vakre kirken. Mon tro om Knut fikk med seg hvor flott den er da han satt her slukøret den skjebnesvangre dagen i 1979?

Jeg kjenner en viss uro i kroppen før dagens siste stigning opp til Passo Mauria for jeg vet ikke hvor høyt jeg skal klatre. Det er derfor ekstra inspirerende å passere skiltene som viser antall høydemetre; 800, 1000 og 1200. Og selv om bakken ikke er altfor bratt føles det godt å passere toppen 1298 meter over havet. Klokken nærmer seg syv.

På papiret er tiden knapp, men velvitende om at de siste 40 kilometerne av etappen stort sett er nedoverbakke, bevarer jeg roen og godfølelsen. Nedfarten er flott med vakre tyroler-landsbyer innrammet av høyreiste fjell.

Også målbyen Villa Santina har et tydelig tyroler-preg og jeg sjekker inn på det koselige hotellet Al Fogloar. Det er utenom høysesong og ingen andre gjester enn meg. Middagen er enkel og kommer rett fra mikrobølgeovnen. Allikevel smaker det godt. Den lokale vinen er en fryd og etter desserten koser jeg meg med en liten limoncello. Jeg tenker på Knut Knudsen og funderer på utfallet av 1979-giroen dersom han ikke hadde blitt påkjørt. For italienske ryttere har aldri likt at utlendinger vinner rittet deres og har ofte kjempet sammen mot den felles fienden.69 Tallenes tale er klar. Kun 29 av 97 utgaver av giroen har endt med utenlandsk seier.2 Dersom Knut ikke hadde blitt påkjørt er jeg rimelig sikker på at han minst ville klart andreplass. I mine øyne ville han også hatt en fair sjanse til å sikre seg seieren på den 44 kilometer avsluttende tempoetappen. For tidligere i rittet hadde han vunnet en 25 kilometer lang tempoetappe med 16 sekunder margin til Saronni og 54 sekunder til Moser. Men når alt kommer til alt er det verken vits i å spekulere eller gråte over spilt melk.

KATEGORIER
AktueltGiro d'Italia

RELATERTE INNLEGG