Trent for verdenstoppen

«Jeg kommer sikkert til å bli en mesterskapsrytter»

STORTALENT: Susanne Andersen er kanskje den mest lovende sykkelrytteren Norge har. FOTO: Sykkelmagasinet

Susanne Andersen er det største talentet på kvinnesiden på flere tiår. Nå kommer sesongen hvor treningstalentet skal bli vinneren.

TEKST: Simon Z. Nessler FOTO: Sykkelmagasinet, Scanpix/NTB

Med syvendeplassen fra VM i Bergen, ble Susanne Andersen den sjette norske kvinnen til å plassere seg blant de ti beste i et VM-ritt i seniorklassen. De eneste medaljene tilhører søstrene Valen – Monica med gull fra fellesstarten i 1994, og lillesøster Anita med bronse fra fellesstarten i 2004.

Siden den gang var sistnevntes åttendeplass fra VM det påfølgende året det beste norske resultatet på kvinnesiden, fram til tenåringen Susanne Andersen smått sensasjonelt spurtet inn til syvendeplassen i Bergen.

Sensasjonelt fordi ingen egentlig snakket om henne i forkant. Andersen har i lang tid vært kjent som et stort talent, men at hun allerede i sitt første år som senior skulle hevde seg, var mer enn de fleste hadde regnet med.

Kanskje ble stortalentet litt forbauset selv også. I målområdet sto hun med tårer i øyene, tydelig overveldet av egen prestasjon foran sitt hjemmepublikum.

– Det var så mange som ikke forventet at jeg skulle gjøre det bra. Jeg synes det var litt kjekt sånn sett. Det er mange som bare har sett på meg som en spurter, men jeg fikk nå vist at jeg også kan prestere i kuperte løyper. Selv forbundet hadde ikke tro på at jeg skulle henge med over den siste gangen, sier hun.

Hun møter Sykkelmagasinet hjemme i generasjonsboligen til familien Andersen i Stavanger, like før hun reiser til Sierra Nevada for sin første treningsleir i høyden.

For første gang har 19-åringen hatt en «off-season» på to uker, og det begynner så smått å bli litt distanse til hennes første sesong som fullverdig medlem av profflaget Hitec Products. Fremdeles gjenstår det riktignok noen ritt i Sør-Afrika i november, men hun er usikker på om hun skal kalle det sesongslutt eller sesongstart.

Aggressiv: Andersen syklet som vanlig et offensivt ritt under VM i Bergen.

Starten på 2017-sesongen ble uansett av det tøffe slaget. Grunnet en kneskade fikk hun ikke trent som normalt før i midten av mars. Etter en hektisk runde i vårklassikerne var avslutningen på videregående skole i fokus fram til sommeren. I den andre halvdelen av sesongen har hun virkelig begynt å vise hvorfor så mange tror hun kan bli den neste lederstjernen i norsk kvinnesykling.

Under EM i danske Herning fikk hun plusset på et sølv fra U23-klassen i medaljesamlingen, ett av mange toppresultater i løpet av sommeren og høsten.

– Vi er ganske gode til å finne form til mesterskap og éndagsritt. Jeg kommer sikkert til å bli en mesterskapsrytter, ler hun.

Nytt treningstalent fra Storhaug

For det er et klart «vi» i sykkelrytteren Susanne Andersen. Pappa Steen Nielsen var hovedgrunnen til at hun startet opp syklingen i slutten av 2009, og har siden hatt en helt sentral rolle i utviklingen hennes. Derfor virker det nærmest naturlig også at han vandrer inn i stua i starten av intervjuet, for å snakke og diskutere sykling.

Selv om datteren fremdeles er i tenårene, er hun tydelig opptatt av utviklingen av sporten. Flere ritt, minstelønn, «pamper» i UCI, lagene, treukersritt, medieoppmerksomheten til kvinnesyklingen er bare noe av det samtalen fører innom i løpet av besøket på Storhaug.

I sykkelsammenheng er det fremdeles Alexander Kristoff, riktignok nå bosatt på Hinna, som må regnes som bydelens beste. Hans trener og stefar, Stein Ørn, bor fremdeles noen få minutter unna, og er en viktig støttespiller for Andersen. Mye av treningsregimet hennes er også bygd opp på filosofiene til Stein Ørn, som Steen Nielsen selv har opplevd på nært hold.

Han var selv en del av det aktive miljøet i Stavanger Sykleklubb da Kristoff kom oppover tenårene, og reiste på treningsleirer med Kristoff. Der kom hans dedikasjon i treningsarbeidet tydelig fram allerede som 16-åring, forteller Nielsen. Den samme holdningen kan man også se tydelig implantert i den nå 19 år gamle Andersen.

Aggressiv: Andersen syklet som vanlig et offensivt ritt under VM i Bergen.

– Er du et produkt av mye og god trening over tid?

– Ja. Jeg har aldri hoppet over trening. Det kunne ikke falt meg inn, sier Andersen.

– Det er veldig få dager hun har stått over de siste syv årene. Hun står ikke over om hun er forkjølet, hun skal være direkte sengeliggende om hun står over trening. Det er derfor hun er god også, fordi det er god trening over tid, skyter treneren inn.

– Det er det at jeg har lagt ned så mye trening i tidligere år som gjør at jeg er så god nå, at jeg har hevdet meg relativt bra på elitenivå, sier Andersen.

For selv om hun var blant verdens beste juniorer i 2015 og 2016, med bronsemedaljen fra VM i 2016 som et synlig bevis, så er det alltid seniorklassen som har vært målet deres.

Treningsmengdene hun har hatt kan derfor også ha virket avskrekkende på andre, men med øye på det som også skjer etter fylte 15, 16 og 17 år, har det vært en langsiktig plan.

Duoen startet tidlig med treningsturer på tre-fire timer, hvor unge Susanne la seg på hjul til pappa Steen. Fremdeles gjør hun det, selv om det nå i større grad handler om scooterpes.

Trenger hardøkter

I forkant av VM gjennomførte de to en økt på 200 kilometer, hvorav de tre første timene med scooterpes.

– Jeg må ha slike økter hvor jeg føler at jeg gjør noe ingen andre gjør, og at jeg føler at jeg gjør noe veldig bra. Jeg hadde 175 kilometer da jeg kom hjem. Jeg har hatt det en annen gang også, og tenkt at det var nærme 200. Da fortsatte jeg bare til jeg kom opp i 200.

– Men da lå jeg på gulvet på badet i en halvtime etterpå, sier hun og ler høyt.

– Det var muligens ikke så smart likevel de siste 25 kilometerne?

– Det er litt deilig også. Det skal være slik noen ganger. Jeg skulle bli virkelig sliten. Det fungerte bra, jeg har aldri følt meg så bra som jeg gjorde i VM.

Med økter på 200 kilometer har hun også vissheten om at hun kan takle de lengste rittene på en utmerket måte. For øyeblikket er det ikke tillatt med ritt over 160 kilometer i kvinnesyklingen, hvor årets VM-ritt var det nest lengste med sine 152,8 kilometere, kun en halv kilometer mindre enn damenes utgave av Flandern rundt.

Hennes evne til å stå lange distanser, gode spurt, treningsfilosifi og geografiske oppvekst gjør også at sammenligningen med Alexander Kristoff kommer relativt naturlig.

– Ja, men jeg trenger ikke 250 kilometer for å spurte bra, sier hun nærmest ertende.

– Jeg ville ikke sett på oss som så like egentlig. Vi ønsker begge å gjøre det bra i klassikerne, men jeg tror vi tenker og kjører på en helt annen måte. Han sliter fortsatt i spurtene hvis det ikke har vært hardt nok. Jeg tror jeg har en mye bedre akselerasjon i mitt felt, enn han har i sitt, analyserer hun.

Trener med gutta: Andersen på hjulet til FDJ-rytter Daniel Hoelgaard og Katusha-rytter Sven Erik Bystrøm.

Hjemme i Stavanger trener de jevnlig sammen, i selskap med Sven Erik Bystrøm og ryttere fra Team Coop.

Det er treninger som Andersen selv får stor motivasjon av. Mens det nå gjerne er mer spesifikke treninger, er hun også et fast innslag på de felles langturene på vinteren, hvor oppmøte klokka ti på sykkelverkstedet Spinn hver søndag er den etter hvert så velkjente tradisjonen i Stavanger.

– Før var det mange som møtte opp, og da ble det til at de tenkte ”Okey, vi må starte såpass hardt at så mange ikke henger med”, forteller hun.

– De startet gjerne med å legge inn en ”jævlig” bakke inne i Sørmarka, sier Nielsen.

– De som klarte å være med over der, fikk være med på resten av langturen. Før var jeg gjerne helt kaputt etter to timer. Det

ble nærmest som en intervalltrening for meg. Jeg tror slike langturer har hjulpet meg bra. Nå går de jo lettere og lettere, sier 19-åringen.

Satser mot klassikerne

De ler godt sammen. Som både far og datter og trener og utøver, har de åpenbart et tett forhold.

Andersen legger ikke skjul på at det iblant er krevende. Mens pappa Steen tilsynelatende ikke får nok av sykkelprat, er tenåringen ikke alltid like interessert i å ta evalueringen av dagens trening over middagsbordet.

– Det kan bli en del diskusjoner og krangling, men vi er heldigvis ikke langsinte noen av oss, forklarer hun.

De virker også til å være enige om at det er klassikerne hvor fremtiden til Andersen ligger. Da er det spesielt ritt som Flandern rundt og Gent-Wevelgem hun trekker fram. Den mer aktive tilnærmingen i éndagsrittene er blant det som tiltaler henne. Vårklassikerne ble ingen suksess for Andersen denne sesongen, ettersom skadeproblemene gjorde at hun kom dårlig inn i de rittene.

Dermed ble det også en tøff overgang fra juniorklassen, med Dwaars door Vlaanderen, Gent-Wevelgem og Flandern rundt som de tre første rittene som senior.

– For min egen del gikk jeg fra å bestemme ritt, til å være helt passiv. Med en gang jeg prøvde å gjøre som i juniorklassen, ligge alt for langt fremme og presse i den første rekken, så ble jeg veldig sliten. Jeg klarte ikke det like bra.

Edelt metall: VM-bronsen fra 2016 og EM-sølvet fra 2017 henger fremme i stua.

I juniorklassen var hun blant noen få som dominerte de fleste ritt. Som regel også uten noen stor støtte – det var som regel hun og Ingvild Gåskjenn som utgjorde det norske laget.

Derfor forteller hun også at hun er ikke er så glad i få mye hjelp. Både på grunn av det ekstra presset det medfører og at hun foretrekker å stole på sine egne instinkter i avslutningen. Selvsagt er det med en visshet om at hun kan prestere bedre med mer hjelp, og hun sliter med å få fullrost Vita Heine nok for jobben hun gjorde i Bergen.

Til tross for at hun sikret damenes beste VM-resultat på 13 år, var det et spørsmål om det kunne vært enda bedre om hun ikke hadde brukt mye krefter på angrep og fartsøkninger i løpet av de tidlige fasene av rittet.

– Jeg gjorde mye dumt underveis, men det er slik jeg er vant til å kjøre fra juniorklassen. Det er slik jeg liker å kjøre, og slik jeg pleier å gjøre det best med. Jeg vet at det er taktisk dumt, men jeg gadd ikke bry meg.

Det er noe hun er nødt til å luke vekk, ifølge Nielsen, og Andersen er også klar på at hun fremdeles har mye å lære taktisk.

– Men det gjør meg bedre, når jeg gjør slike dumme ting. Det gjør meg sterkere, og senere kommer jeg til å gjøre slike ting på smartere tidspunkt. Jeg har ikke lyst til å bli en passiv rytter. Jeg liker å kjøre aktivt, og følge hjertet.

En uredd tenåring 

Det er en ujålete ærlighet over Andersen. Direkte, ambisiøs, men uten å fremstå som arrogant. Ikke ulikt måten hun sykler. Alder har aldri hatt stor betydning for de to, og Andersen har heller ikke den store respekten for de som er langt inne i karrieren.

Det fikk hun også erfare i Ladies Tour of Norway, hvor hun fikk et ublidt møte med den tidligere Hitec-rytteren og storspurteren Kirsten Wild.

– På den første etappen lå jeg på hjulet til Emilie (Moberg), og så skrek hun (Wild) til meg. Plutselig kom hun. Jeg så henne ikke, og så smalt hun rett inn i meg, og la seg inn på hjulet til Emilie. Alle andre skrek, for det var livsfarlig. Etter målgang syklet jeg forbi henne, og sa at det var unødvendig. Dagene etterpå letet hun etter meg hele tiden, for å dytte litt borti meg og si ”uuh, not necessary”, sier Andersen på ordentlig imitator-vis.

– Så jeg har fått meg en ordentlig uvenn. Men jeg viker ikke for slike som henne, sier hun om den 16 år eldre og tolv centimeter høyere konkurrenten.

Pynt: På soverommet henger banesykkelen hun håper å bruke mer hvis planene om å bygge en velodrom på Sola realiseres.

Flere nærkamper med Kirsten Wild og de andre spurterne kan det nok bli den kommende sesongen. Både Emilie Moberg og Katrine Aalerud, to av bjærebjelkene i Hiteclaget, er klare for danske Team Virtu. En lignende overgang var aldri aktuell for Andersen.

– Jeg var ganske klar på det. Jeg signerte ganske tidlig. Jeg får muligheten til å sykle de rittene jeg ønsker, og jeg får sjansen i de rittene. Jeg trives også veldig godt.

Hun er full av lovord om miljøet i det norske laget, men er også klar på at hun ønsker en karriere utover Hitec etter hvert.

– Miljøskifte er sunt og bra. Jeg tror heller ikke det er sunt å være i et lag hvor du alltid er den som det satses på, sier hun, og påpeker at hun fremdeles har mye å lære taktisk.

Etter syvendeplassen i VM er hun nå også den best rangerte norske kvinnen på UCIs verdensrangering. I skrivende stund er hun rangert som nummer 45 i verden. Selv om hun påpeker at utviklingen plutselig kan stoppe, peker alle piler fremdeles oppover for 19-åringen.

Så er spørsmålet om hun også skal bli den neste norske verdensstjernen i sykkelsporten.

– Jeg har jo lyst til det. Det er mange som tror, og forventer, at jeg skal gjøre det også.

Lista er i hvert fall lagt, med mål om VM-medalje og OL-medalje i løpet av de neste fem årene.

Dette intervjuet står på trykk i Sykkelmagasinets fjerde utgave i 2017.

KATEGORIER
AktueltProfiler

RELATERTE INNLEGG